29. september 2007



Svein Haugen, Leikanger i Sogn


Svein Ellingsen Haugen (1848-1926) er en knivmaker på Vestlandet som jeg aldri har sett nevnt, men det har flere ganger stått bilder av knivene hans på trykk, med "knivmaker ukjent". Ivar Evjevollen har bilde av en slik kniv i Knivbladet 2002 nr 3, side 60.


For en del år siden var jeg i Sogndal og holdt kurs i forbindelse med jobben, og der fikk jeg vite hvem denne knivmakeren og smeden var.

Som vanlig passet jeg på å fortelle at jeg er interessert i kniver. Sånt fører sjelden til noe, men man vet jo aldri, og man håper at det kanskje kan komme en kniv ut av det. Dette var en vellykket gang. En av kursdeltakerne fortalte at oldefaren til mannen hennes hadde laget kniver. Flere i slekta hadde kniv fra ham, og hun skulle ta med en kniv neste dag.

Jeg hadde regnet med at det var en enkel brukskniv jeg skulle få se, og så kom det en kniv konstruert på en måte som jeg ikke har sett på noen andre norske kniver. Alltid morsomt å få identifisert en knivmaker man ikke kjente til fra før! Bladet var ustemplet, men kniver som disse er ikke til å ta feil av, selv om de skulle ha ustemplet blad.

Tidligere hadde jeg sett bare en løs slire, på et knivtreff der ingen kunne si hva dette var.

Senere har jeg sett to løse Haugen-slirer til, men ingen kniv før det en dag dukket opp på eBay et fint eksemplar med stemplet blad. I likhet med en mengde andre gamle norske kniver hadde den greid å komme seg til USA, i dette tilfellet fra Sogn og Fjordane til Portland, Oregon. Før den altså havnet hos meg. Det er denne det er bilder av her.




Svein Haugens bladstempel: S.HAUGEN











Knivene er enkle i formen. De er helt i metall, og uten gravering, bare med et lite blomsterstempel øverst på slira. Det som gjør dem til staskniver (selv om vi nok kan diskutere om de skal regnes som det), er at de er konstruert på en arbeidskrevende måte for å gi dem særpreg og få dem til å gnistre litt, og heve seg over hverdagen. De har opplagt vært dyrere enn ordinære arbeidskniver. Og ikke riktig det en ville velge til grovarbeid. Altså staskniver.

Alle jeg hittil har sett, har vært helt like, med unntak av litt variasjon i endekulene.

De er konstruert slik: Først har han laget skaft og slire helt i metall. Så har han snodd løvtynne, flate strimler av nysølv og messing rundt dem, og tinnloddet strimlene på plass, med stor presisjon.

Han har altså ikke flatbanket runde metalltråder, eller loddet tråder tett i tett og etterpå filt dem slett, slik jeg først trodde. Jeg vet ikke hvor disse strimlene kom fra, om han fikk dem som lange tråder eller om han hadde et verktøy for å klippe dem nøyaktig ut av plater. Jeg gjetter på det første.

Inni slira er det et løvtynt lærinnlegg.














Det hele er svært profesjonelt utført. Haugen har nok laget en del eksemplarer av denne knivmodellen sin.




Flølo-kniver

Om vi skulle sammenligne Svein Haugens kniver med andres, er det en annen knivmaker fra Vestlandet som kommer nærmest: Petter Flølo (1847-1927) fra Nordfjord. Bildet her viser de typiske knivene hans.

Flølo laget også knivene sine i metall. Han kledde dem ikke med metallstrimler, men med svart eller hvit hardgummi. Flølo-kniver har svenskeblad.

Noen ganger er de brune, men de brune var svarte i sin ungdom. Det ser vi av at noen har beholdt svartfargen i den delen av skaftet som går ned i slira, og som ikke har vært utsatt for lys. Fasongen er ikke ulik Haugens, bare se på overgangen mellom skaftdel og bladdel i slira.

I motsetning til Haugens kniver er Flølo-kniver ofte å se på knivtreff, selv om de siste av dem ble laget rundt 1910. Ikke så rart: Petter Flølo og sønnen Knut P. Flølo produserte dem i store mengder på sin hesteskofabrikk, der de hadde seks ansatte.

Du ser bilde av Petter Flølo her.



Hallingdal og Vestlandet


Anna og Svein Haugen og deres åtte barn. Bildet er tatt rundt 1910.






Svein Haugens vestlandske kniver kan kanskje også høre hjemme i en samling kniver fra Hallingdal, selv om knivene hans har svært lite til felles med Hallingdal-kniver.

Haugen ble født i Hol i Hallingdal. Som fjortenåring dro han til Hardanger som gjeter. Han lærte å smi av Olav Botnen (1831-1900) i Øystese, der han bodde en del år, og der kona kom fra.

Siden flyttet de tilbake til Hol, der de bodde fra 1873-1879. Holsboka 2, side 214 forteller at ljåene hans fra den tiden, kjent som Sveidn-ljåer, ble vel ansett.

I 1879 flyttet de til Leikanger i Sogn, der han ifølge folketellingen var smed, telefonoppsynsmann, og gårdbruker på gården Husebø. Og altså knivmaker.