4. oktober 2007 (med senere tillegg)



Trønderske knivbelter

av "moderne" type


Jon Svendsen Enlid, Budal (1851-1927), ("Jo Svendsa").
Ingebrigt Småvoll, Budal (1842-1909), (Ingebrigt Krigsvoll).
Ingebrigt Foss, Meldal (1843-1929).
Gullsmed Henrik Møller, Trondheim (1858-1937. I Trondheim fra 1884, borgerskap fra 1890) 
(Og Nils Talebakke, Toten (1845-1937).)


Trøndersk knivbelte med alt som hører til: det helt typiske ringbeltet fra Jon Svendsen Enlid, Budal. (Og med kniv fra ham, men her dropper jeg knivene.)

Slira skal egentlig festes i en av de to ringene. På dette eksemplaret går beltestroppen (som neppe er original) i stedet rundt læret i beltet. Det ble ofte gjort på den måten.



Her skal jeg blant annet ta for meg et avgrenset, sært fenomen, som neppe har opptatt særlig mange av dere. Det gjelder dette: Hvorfor er læret ofte så stygt skiftet ut i de "moderne" trønderbeltene? Med moderne mener jeg de som ble laget på slutten av 1800-tallet. Svaret er: på grunn av konstruksjonen av beslagene. Tidligere belter hadde beslagene festet til læret på en annen måte, ofte slik at det var lettere å skifte ut.

Og så skal jeg vise litt verktøy fra Enlid og Småvoll, og litt annet. Og ta med to lignende belter fra andre steder. Og et par litt eldre budalbelter. Enda eldre belter lar jeg ligge.


Du kan også lese Arvid Hoffs artikkel om trønderbelter. Den finner du her.




Stygg skifting av lær


De "moderne" beltene av den typen jeg viser her, har gjerne beslag støpt i nysølv, med dekor slått inn med stempler. På baksiden av beslagplatene er det fire tapper som går gjennom læret og klinkes fast mot en stoppskive på baksiden. Dette ser pent ut så lenge originalt lær er på plass. Men om man siden skulle ha av læret for å sette på nytt, og begynte å fikle med de gjennomgående tappene, falt de av. Om de da ikke bare falt av etter lang tids hard bruk, uten at det var noe i veien med læret. Det skulle ikke overraske meg om dette ofte skjedde, for løsningen som er brukt, er neppe særlig solid.

For å få satt på det nye læret, boret de fire huller i beslagene og festet dem med nagler. Dette kan se bra ut (men vanligvis ikke), men blir likevel aldri helt som det skal. Hvis man hadde tatt beltet med til beltemakeren, ville han lett ha satt i læret på den originale måten, hvis det da fantes beltemakere igjen da den dagen kom at det ble nødvendig å skifte lær.

Jeg har ikke noe eksempel på lær som er stygt skiftet ut. Det har aldri tidligere falt meg inn at jeg burde kjøpe eksempler på hvordan det ikke skal gjøres.


Her ser du hvordan det er er gjort på nesten ferdige beslag fra Enlid. De fire tappene er ikke støpt sammen med platene, som jeg har trodd. Beltemakeren boret fire huller, og satte i korte, tynne stifter. Så tok han fire tykkere tapper, banket dem ned på stiftene, og loddet dem på. Det kan virke tungvint, men var nok det greieste når stempeldekoren skulle slås inn etter ferdig støping. Ellers ville tappene vært i veien.

Hvis vi ikke hadde funnet uferdige beslag, ville vi aldri fått vite dette. Og at dette er noe som vi nok ville greid oss like bra uten å vite, er en sak vi ikke tar opp.




"Belterem" og "knivrem"


Det var Budal-smeden Bersvein Hytten (1910-1998) som først forklarte meg forskjellen på de to typene belte, eller rem (uttalt med lang e) som det heter i Budal:

• Belterem (buksebelte) er noe man brukte for å holde buksene oppe.

• Knivrem (knivbelte) er et tilleggsbelte med ekstra beslag og ringer til å bære kniv og - i sesongen - brynestokk i. Ringbeltet hang ute i gangen med kniven i den ene ringen og brynestokken i den andre. Når man skulle ut, hektet man det utenpå buksebeltet, gjerne også utenpå yttertøyet.

Brynestokk vil si slåttonn. Dette var staselige saker, men likevel beregnet på normalt hverdagsarbeid på gården.

Belter er ikke kniver, og har normalt ingen plass i en knivsamling. Men det gjelder buksebeltene. Et knivbelte gjør seg godt sammen men den tilhørende knivtypen. Derimot bryr man seg kanskje ikke om å ha noe trøndersk buksebelte i samlingen. Siden knivbeltene dessuten er mer dekorative enn buksebeltene, med alle sine spenner, ringer og plater, er knivbeltene dyrere på knivtreff og auksjoner.

En del buksebelter har feilaktig vært oppfattet som barnebelter. Dette er fort gjort hvis man ikke tenker over hvor små og tynne mange var i gamle dager. En liten fjellgård i Budal var dengang ikke mye å bli stor og feit på. Knivbeltene er lengre, siden de satt utenpå.


Her er et buksebelte, som altså er enklere enn knivbeltene. Helt smalt bak på ryggen, der det stadig er blitt fuktig av svette og har strukket seg ut, så bredden er gått fra opprinnelig 28 mm og ned til 17 mm.


Beltet kan godt være fra Enlid, eller fra Småvoll, men dekorstempelet som er brukt, er ingen av dem som er vist nedenfor. Beltet kan også være laget av en annen, siden det var et ukjent (antagelig lite) antall andre håndverkere i dalen som prøvde seg på belteproduksjon. Den eneste jeg har sett signerte budalbelter fra, er en av de beste stolmakerne, som jeg akkurat nå ikke finner navnet på.




Verktøy


Knut Fjeldsø og jeg var en tur innom etterkommere av Enlid og Småvoll for å se etter mulig verktøy og andre etterlatenskaper.

Det var hos Enlid vi fikk se hvordan platene er festet, og begge steder fikk vi se stempler som kan være verdifulle for å identifisere disse to beltemakerne.

Til venstre på bildet er Knut sammen med Sverre Krigsvoll på Singsås, på befaring i krattet.





Jon Svendsen Enlid, Budal


Jeg begynner med Enlid, siden han tydeligvis var den største produsenten i Budal av belter (og kniver), og fordi det var hos ham jeg fikk se hvordan beslagene er laget. Men ettersom Enlid gikk i lære hos Småvoll, kunne jeg vel godt ha snudd på det.

I boka Litt av hvert om kniver har jeg flere steder skrevet at en kniv sannsynligvis er fra Enlid. Jeg er nå mye sikrere på at den er det.


Her ser vi Jon Svendsen Enlid med familie.

















Denne beltespennen ble aldri ferdig, av en eller annen grunn. På bildet til høyre ser vi stiftene som tappene skal stikkes inn på og loddes fast i.

























Stanser til de rette bordene, og til dekorene på bildene under.































Enlids smie er på vei til å bli tatt tilbake av naturen, men det er planer om å sette den i stand.










Ingebrigt Småvoll, Budal


Ingebrigt flyttet fra Småvoll i Budal til Singsås like nedenfor dalen, og det var der Knut og jeg var innom.

Da han flyttet, tok han med seg det meste av våningshuset og omdøpte den nye gården også til Småvoll. En eller annen gang skiftet han navn til Krigsvoll, men han het visst Småvoll mens han bodde oppe i Budal, der han laget de fleste knivene og beltene.















Dette er tatt vare på av småverktøy etter Ingebrigt Småvoll, og burde nå være modent for museum.













Spennene er laget på samme måte som dem fra Enlid. At denne ikke ble gjort ferdig, er vel fordi den er litt mislykket. At den er tatt vare på, er rarere.












Et mye smalere belte. Her er det bare to tapper gjennom læret.


Og her er stempelet som er slått inn på beltet over.























Samme type verktøy som hos Enlid.

























Småvoll til venstre, Enlid til høyre. Ikke store forskjellen. Og hvem vet om ikke en av dem laget stempler for begge (og for andre beltemakere)?

Begge stempler er av typen "øye på midten".


Jeg må innrømme at jeg har forenklet litt mye her, for det er så lite jeg vet. På Småvoll var det ikke bare Ingebrigt, men "Småvoll-karan" (brødrene). Hvem av disse som laget hva, vet jeg ikke, så da er det enklere å operere med ett navn.




Og knivene deres?


Enlid og Småvoll laget kniver av samme type, og Knut og jeg har sittet mye og grublet over hvordan vi kan skille dem. Vi tror at vi etter hvert har funnet det ut. Sliredekoren er bare nesten den samme, og dessuten er Småvolls slirer litt skjeve. Begge brukte lester av metall, og Småvoll greide ikke å få sine lester helt rette og symmetriske.

Kniver er selvfølgelig mye mer interessant enn alt dette preiket om belter. Men det får bli en annen gang.

Se dette innlegget fra 8. januar 2008, der jeg viser forskjellen.

Taterbelte


En type buksebelte som er verdt å ta med, er taterbeltet. Her er beslagene av vanlig Budal-type, men uten dekor.

Hele veien er det store, runde messingknapper, som er stukket igjennom huller i læret og tredd inn på en lærstrimmel på baksiden.

Klart det hang kniver i slike belter også, selv om de var uten de typiske ringene til å henge kniven i.




Eierne


Et navn er alltid bra, enten det er knivmakerens eller eierens. Dette er riktignok bare en belterem og ikke en knivrem, men den har tilhørt husmann og skimaker Anders Olsen Trøen i Soknedal, født 1858, så da ville jeg ha den likevel.

To forskjellige stempler er brukt midt på beslagene (med og uten "øye"), men ingen av dem er maken til dem jeg har vist ovenfor fra Enlid og Småvoll. De brukte nok flere stempler, men det var også andre beltemakere.




Ingebrigt Foss, Meldal


Belter fra den store Meldal-knivmaker Foss er velgjort hele veien, og svært ettertraktet.

Her er det mye å kjenne igjen fra Budal-beltene.





Foss-beslagene er montert som på belter fra Budal. Med den samme type stifter og tapper som hos Enlid og Småvoll, noe vi ser av at plasseringen av tappene varierer. Hadde beslagene vært støpt med tappene ferdig på plass, hadde alle sittet på samme sted hver gang.


Han dekorerte beslagene med gravering og åtte prikker.














Det er sjelden sikkert hvem som har laget et belte. Men ikke når det er fra Ingebrigt Foss. Han likte å signere sine produkter, med I.FOS .














Henrik Møller, Trondheim


Gullsmed Møller i Trondheim laget beltespenner av samme type som dem jeg har vist her. Noen av dem har motiver fra Nidarosdomen, i Møller-versjon. Andre har motiver fra portalene i Hylestad stavkirke, med scener fra sagnet om Sigurd Fåvnesbane.


Her har vi scenen der Regin smir sverdet, og den der sverdet blir testet og brukket.

Møller laget også belter helt i sølv, med Hylestad-motiver hele veien rundt.

Flere motiver fra Hylestad, brukt i kniver i hvalrosstann, kan du se i artikkelen om Hylestad-kniver.



Baksiden viser at spennen låser på den vanlige måten. Men læret er ikke festet som på beltene fra Budal og Meldal. I dette tilfellet er læret neppe det originale, det har nok opprinnelig har lær tilpasset de runde lommene.

Etter sølvstempelet å dømme er beltespennen laget ca 1890.












Denne typen beltespenner krever en eller annen justeringsmulighet et annet sted på beltet. I dette tilfellet er det en enkel krok midt på bak.








Nils Talebakke, Toten


Et knivbelte fra et annet knivdistrikt, men bygget opp på samme måte som de trønderske: Nils Pedersen Talebakke, Toten (1845-1937).

Svart narv, brunt på baksiden. At dette er et knivbelte, ser vi av ringene og av at slireopphenget er laget for å henge i en av disse.

Det er mye som er likt, og en del som er forskjellig, fra trønderbeltene (beslagene er brettet rundt læret slik at også sidene er dekket). Det er ikke så solid laget som trønderbelter, så antagelig er det ikke tenkt brukt til grovarbeid.

























Eldre Budal-belter


Jeg hadde ikke tenkt å drukne dere i belter, men jo, jeg tar med to knivbelter til. To med messingbeslag, fra generasjonen rett før de som er vist ovenfor. Her har jeg ingen forslag til hvem som har laget dem. Jeg vet heller ikke hvor langt ned på 1800-tallet de er fra. 1850?










Her er platene noen steder festet i læret på samme måte som på de nyere beltene, andre steder er det brukt løse nagler. Låsedelene er ikke støpt i ett stykke, men har bolt av jern. Gravert dekor. Se også nærmere på deltaljene på helfigur-bildet over.














Og neste belte er kanskje enda litt eldre, eller kanskje forskjellene bare kommer av at det er laget av en annen.



Her er det beslagplater på begge sider. I stedet for å bruke påloddede tapper er platene naglet sammen.

Løkkene til ringene er formet av bakplatene av jern.

Stempeldekor. Den har ikke vært lett å få slått inn i messingen.










Er de ikke fine? Er det noen tvil om at knivbelter er noe å samle på? Og enda har jeg ikke vist nesten noen av alle de fine trønderske beltene, og ingen fra like vest for Trøndelag.