20. november 2007



Bjørn Einarsen (1934-2007)


Knivmakeren Bjørn Einarsen døde 30. oktober, og ble begravet fra Værnes kirke 6. november.

Einarsen var en sentral person i knivmiljøet i Stjørdal, i knivklubben Slirknivinj. Paul Strand sa det sånn: Hvem i all verden skal vi spørre nå?

Han visste alt mulig om enhver teknisk og mekanisk finurlighet, og elsket å fortelle om dem (og kunne ofte bli litt vel informativ om alle detaljer).

Også ellers i Trøndelag var Einarsen en sentral person i knivmiljøet, både sosialt og som tradisjonsbærer. Han var en av de ytterst få som laget tradisjonelle trønderkniver. Og så var han en hyggelig mann som det alltid var gøy å treffe, og en av mine nære knivvenner.

Begravelsen ble også et knivtreff, slik det ikke sjelden blir når en kjent knivmaker er død, med mange knivfolk som samlet seg etterpå, og med flere Einarsen-kniver på bordet. Han var jo en omgjengelig mann, og her hadde han garantert likt å være med.

Bildet over her er fra Knivdagene på Elverum nå i august. Selv om han var dårlig, var han der alle dagene, bodde som vanlig i telt sammen med gjengen fra Stjørdal, og kjøpte femten knivblader til kniver han holdt på med hjemme. Han fikk også med seg årets Dyrsku'n i Seljord, men vintermarkedet i Jokkmokk tidlig i år kunne det bare ikke bli noe av. Det samiske markedet i Jokkmokk var ellers et av årets høydepunkter, og i den lille knivsamlingen hans var det diverse samisk.



Knivene


Knivene han er kjent for, er nord-trønderske staskniver som denne, laget etter forbilde av Iver Anton Jonsen. Noen er nesten helt som Jonsens, mens andre er utviklet litt videre. Én stor forskjell er det alltid: Einarsen var mer nøye i alle detaljer og tilpasninger enn Jonsen.

Noen typiske trekk: ibenholt skaft, lærslire, og mye metall i nysølv eller sølv. Enkel gravering som på Jonsens kniver. Bladet er av og til smidd av ham selv, som her.






Typisk Jonsen-ryggdekor på skaftet: en messingtråd og en nysølvtråd tvinnet sammen, med en stripe nysølv på hver side.


Bare en nysølvstripe på undersiden. På sidene er det en plate til eiernavn på den ene siden, og til årstall på den andre.


Trønderkniver flest har åpen skaftholk mot bladet, gjerne med kanten av holken bøyd inn over skaftenden, og med en treflis på hver side til å kile fast bladet. I likhet med Jonsen brukte Einarsen flate trekiler. Han likte at de var godt synlige, så han brukte tre i en annen farge enn ibenholten.






Både før og samtidig med knivene av Jonsen-type prøvde han seg på diverse annet. Ideen bak denne slira, som han laget for mange år siden (ca 1990?), er en gammel sliregrind som dukket opp og som vi aldri fant ut hvor kom fra. Blad fra Torleiv Kjøbli, Snåsa.










Hvis denne kniven var blitt vist fram på et knivtreff, ville nok ingen greid å gjette hvem som har laget den. Bladet er fra Edvard Kanton i Tinn, og resten er heller ikke ulikt kniver derfra. Einarsen laget den for mange år siden etter å ha gått på knivkurs med Kanton som lærer. Han laget noen få slike kniver. Dette er ikke den aller beste av dem, men det er denne som henger igjen på veggen hans nå.








Typiske brukskniver som han tidligere laget en del av.














Einarsen hadde en hel del planer for utviklingen framover. Her er en ny stasknivmodell i messing som han hadde god tro på. Dette er så langt den rakk å komme. Holkene har den dekoren han brukte de siste årene.

Bladet er fra Bo Helgesson, Dalsland i Sverige, som han brukte mye blader fra. Han gikk engang på knivsmedkurs hos den dyktige Helgesson, og som smed var "Bosse" alltid et forbilde for ham.




Stemplene


Einarsen-blader er det ikke mange av. De første få er stemplet BE med løse bokstaver, som på det til venstre. De nyere er stemplet med det nye BE-stempelet til høyre. Dette stempelet er ganske fikst laget: Det viser bokstavene B og E også når du holder det opp ned.


I tidlige slirer er det preget inn BE i læret. Siden brukte han enten Einarsen-stempelet på bildet, eller det nye BE-stempelet.










Anton Jonsen


Einarsens typiske kniver er altså laget i tradisjonen etter Iver Anton Jonsen (1860-1934) i Levanger, som disse to. Jonsen er Nord-Trøndelags mest kjente stasknivmaker fra gamle dager, og Einarsen er den mest kjente av dem som siden har laget kniver av dette slaget. Men når Einarsen viste fram kniver som disse på knivtreffene, var det litt vrient. På den ene siden syntes knivfolk at de var fine. På den annen side: Nesten ingen trøndere samler kniver, og nesten ingen sydpå – der knivsamlerne bor – samler denne knivtypen. Disse knivene er dermed ikke noe strategisk godt valg hvis man skal få den store berømmelsen, eller salget, som knivmaker.

Han var svært dyktig, nøyaktig og omhyggelig med enhver detalj. Og ganske langsom. Han hørte til dem som liker å kose seg med hver kniv de lager, i stedet for å få fart på produksjonen. Sånne knivmakere blir det altfor få kniver etter, og en Einarsen staskniv skal ikke bli lett å få tak i heretter. Det finnes kanskje ikke mer enn en tolv-femten slike som den på bildet over.


Selv har jeg en Einarsen staskniv som aldri rakk å få stasslire, og som nå blir sittende i den midlertidige lærslira han laget til den.

Om man skulle finne på å gå med kniv til mørk dress – for eksempel i Einarsens begravelse der jeg gikk med denne kniven – er en slik enkel slire mer diskret enn en med slire av Jonsen-typen.









Tradisjon


Tradisjon er noe merkelig. For mange år siden hadde Bjørn aldri sett noen brukskniv fra Anton Jonsen (og ikke jeg heller), bare staskniver, men han ville lage et forslag til hvordan en slik brukskniv kunne se ut. Han forstørret og forenklet Jonsens skaft, beholdt de brede holkene, og satte i et større blad. Så dekorerte han en enkel lærslire med stempler som han hadde kjøpt da jernvarehandler Walseth i Trondheim hadde opphørssalg. Esken med stemplene hadde ligget i butikken siden før krigen.

Han hadde rukket å lage noen slike kniver da jeg fikk tak i et par av Jonsens brukskniver, noen som aldri har hatt slire, og tok med hjem til ham. (Noen sikker Jonsen bruksknivslire har jeg forøvrig ennå ikke sett.) Og så sammenlignet vi. De knivene som Bjørn hadde laget, var på prikken som Jonsens! Det ene skaftet hans hadde på millimeteren samme mål som Jonsens, i alle retninger, og med samme bredde på holkene.







Og så oppdaget vi lærstemplene:

Det viste seg at dette stempelet han hadde kjøpt hos Walseth, var praktisk talt det samme som Jonsen har brukt i noen av sine slirer fra 1920-tallet. Og hvor fikk han det fra? Kanskje Anton Jonsen, som altså kjøpte sitt stempel lenge før krigen, også fikk stempelet sitt fra Walseth? Det er iallfall en artig tanke.


Etter hvert ble denne bruksknivmodellen gjort litt mindre og ofte slanket litt. Her har han brukt blad fra Trygve Flatebø, Asker. Bladet er av vanlig, moderne type og altså ikke i noen klassisk trønderfasong.

Slike kniver laget han en del av, uten at jeg skal prøve å gjette antallet.








Disse tre er Einarsens siste av dette slaget. Knivene er så godt som ferdige, mens de tilhørende enkle lærslirene ikke er påbegynt. Alle tre har blad fra Bo Helgesson.