Hvorfor knekker noen blader?


Jeg burde nok tatt vare på knekte knivblader, men hvordan kunne jeg vite at jeg en dag skulle studere dem nærmere og trenge bilder av dem?

Vanligvis er det vel bladspissen som knekker, men her tar jeg for meg den andre enden: tangen, og særlig overgangen mellom blad og tange.

Det som satte dette i gang, var to blader som lå igjen etter Bjørn Einarsen. Tangen var brukket på begge, og jeg lurte på hvorfor. Begge bladene er fra erfarne, dyktige smeder som jeg lar være å fortelle navnet på, særlig siden jeg ikke har noen grunn til å tro at problemet forekommer oftere for disse enn for andre.

Først dette bladet. Jeg kan tenke meg at det ikke bekymrer knivfolk noe større at det knakk. Det er nemlig i helstål, og da nikker vel alle fornøyd? For når et helstålblad knekker, er det lett å tenke at akkurat ja, det er jo sånn den slags blader er, og dessuten - hvis bladet tilhører en annen - det er bare hyggelig å få bekreftet at blader skal være laminert.


Men det andre bladet er laminert, og det også har gått rett av i tangen. Einarsen har filet og pusset på bruddstedet, så han har nok lurt på dette. Som vi ser, knakk det etter at han hadde satt inn en gjenget stang for å skru på endekule. Det viser i det minste at han har varmet opp tangen. Men likevel: Hvorfor knakk det?

Som vanlig når jeg lurer på noe med stål, har jeg diskutert med Fredrik Haakonsen. Han skal studere de to bladene nærmere, og etterpå kommer jeg nok tilbake med rapport om saken. Foreløpig skriver jeg litt generelt om noe av problemet.


Helstålbladet

Jeg tar helstålbladet først. Fargen ved bruddstedet viser at Einarsen har varmet opp tangen, sannsynligvis for å bøye den.

Et laminert blad har normalt bare jern i de bakerste to tredeler av tangen, og da går det fint å bøye tangen en hel del. Det samme gjelder helstålblader om de er soneherdet, altså sånn at stålet i det meste av tangen er mykt. Dette gikk tydeligvis ikke her, så Einarsen varmet det opp.

To momenter:

  • Stål er en dårlig varmeleder. Hvis du bare varmer til du ser av fargen at tangen er varm nok, er det bare temperaturen utenpå du ser. Det betyr ikke nødvendigvis at kjernen har rukket å bli myk og bøyelig. Dette har jo Einarsen visst, så vi hopper raskt til neste punkt:
  • Kanskje dette bladet er smidd av et moderne, høylegert stål. Et slikt blad kan oppføre seg annerledes enn de som Einarsen var vant med. Her kreves det vesentlig høyere temperatur for å mykgløde tangen. Mens et tradisjonelt blad ikke trenger å komme stort over 300 °C, må du ta et høylegert stål godt over 600 °C eller mer. Det betyr nok at du heller lar det være.

Det laminerte bladet

Men det laminerte bladet? Det knakk jo også?

Sånt er ikke bra, for et laminert blad skal ikke knekke, om det ikke blir utsatt for noe som ingen blader skal bli utsatt for. Seigheten er et av de store poengene med laminering. Bladet skal tåle langt mer av bøying og bending og banking enn andre blader.

Noen ganger kommer brudd i overgangen mellom blad og tange merkelig lett, mens andre blader tåler omtrent hva det skal være. Knivmakeren skal justere tangen aldri så lite og banker forsiktig på den. Og så går den rett av. Rart.

Et blad kan knapt ha noen større feil enn å miste tangen, for da har du ikke lenger noe blad, selv om eggkvaliteten er super. Det er ikke særlig morsomt for en knivmaker å få tilbake en kniv der bladet er knekket ved skaftet. Det kan fort ende med at han må lage en ny kniv.

Det hender det blir sagt om den og den smeden at bladene hans lett knekker i overgangen. Bakgrunnen for et slikt rykte er kanskje bare ett eneste blad som gikk av?

Noen av gamle dagers blader som kan gi oss litt å tenke på her, er de som har ganske smal tange hele veien, og rette vinkler i overgangen, for eksempel de gamle Tinn-bladene av Tessungdalen-typen, som dette fra Kjetil Gunleiksrud (1887-1978) der overgangen er skarpt klippet ut. Det ser ikke trygt ut, men Tinn-blader har jo svært godt rykte. Blader fra andre smeder har bredere tange med pent rundet overgang. Disse skulle da være sterkere enn Tinn-bladet. Men er de det?

Ikke nødvendigvis. Dette er sånt jeg snakker med Fredrik om. Han sier at man ikke kan vite på forhånd hvilket av de to bladene som kommer til å gå av først.

Et blad kan ha andre problemer enn spenninger og grove korn og annen elendighet etter at smeden har slurvet med herding og anløping. Det er ikke nødvendigvis varmebehandlingen som er feil, men like gjerne smedens arbeidsmåte. Bladet kan lide av jernmangel:
  • Det kan være feil fordeling av jern og stål i den viktige overgangen.
En annen mulig skummel sak:
  • Det kan være dårlig sveis der eggstålet slutter.
Jeg skal se nærmere på disse problemene.


Overgangen

Noen blader er gjort tykkere i tangen enn i bladet, som det nederste her. Det øverste, fra Gunleiksrud, har jevntykk overgang (men dette varierer litt hos ham også). Det nederste, fra Harald Mostad, har mye tykkere start på tangen.


Stål er hardere å smi enn jern. Dette gir betydelig risiko for skummel jernmangel i overgangen. Problemet oppstår slik:

Hammeren treffer jernet, og slagene forplanter seg videre til stålet innenfor. Riktig utførte slag bearbeider både jernet og stålet slik at bladet blir som det skal, gjerne med samme tykkelse på de tre lagene i lamineringen. Men noen smir slik at jernet blir løvtynt i overgangen mens stålet beholder bortimot opprinnelig tykkelse. Hvis bladet har en tykkelse på 4 mm etter smiingen, og stålet i overgangen er 3 mm av dette, står det igjen bare en halv millimeter jern på hver side. Det er ikke så lurt. Poenget med det laminerte bladet er jo at man kan la stålet være hardere enn i et blad av helstål, siden omleggsjernet sørger for den nødvendige seigheten. Men da må man sørge for at det virkelig er tilstrekkelig med jern der til å støtte opp stålet.

Jeg har sett på en del av bladene i samlingen min. På mange av dem er jernet løvtynt i overgangen, og på noen er det helt borte.

Endekantene på stålbiten kan være skumle under smiingen, hvis det brukes en rett avkuttet, jevntykk stålbit. Da kan det lett hende at kantene motstår slagene og nesten stikker ut gjennom det mykere jernet. Både Bergland og Wåle har vist i sine bøker at stålbiten skal spisses i den enden som skal inn i tangen før den legges på plass i jernet. Det bidrar til at stålkantene ikke står ut og deler jernet så det blir tynt. Begge anbefaler også kraftige hammerslag slik at slagene når ordentlig inn til stålet.


Mange gamle blader er merkelig tykke i overgangen, som det fra Mostad, der tangen er drøyt 1,5 mm tykkere enn bladet et stykke bakover tangen. Vi kan lure på hvorfor ikke smeden kostet på seg de par ekstra slagene som skulle til for å gjøre overgangen jevntykk med bladet. Han må ha lagt på den ekstra tykkelsen med hensikt, for at det ikke skulle knekke. Dermed beholdt bladet nok jern utenpå stålet, og alt var bra. I gamle dager.

Men ikke nå. I gamle dager ble et sånt blad skjeftet sånn som det var. Men nå, nå som selv en brukskniv skal ha strøken finish i minste detalj, og vi ikke tåler gliper ved innfestingen av bladet, kan vi få problemer. Det som gjerne skjer, er at knivmakeren filer tangen jevntykk i overgangen. Dermed fjerner han jernet på sidene av eggstålet, slik at overgangen består av rent stål. Da er styrken vesentlig redusert, med økt risiko for at bladet knekker. Hvis overgangen er knallhard å file, er du allerede inne på stålet.


Dårlig sveis i enden av stålet

Jeg vet ikke hvor farlig dette fenomenet er, men noen fordel kan det iallfall ikke være.

Begge de bladene jeg viser her, er sett fra undersiden. I begge to er enden av eggstålet i tykkeste laget, på bekostning av jernet på sidene.

På det første bladet er det et dypt hakk der eggstålet slutter i tangen. Altså en glipp i sveisen. For at dette skal være trygt, bør eggstålet iallfall gå et godt stykke inn i tangen. Hvis det slutter rett ved overgangen, henger bladet så å si i en tynn tråd.




På dette bladet, fra en annen smed, ser vi igjen det samme dype hakket, og dessuten er de to jernlagene dårlig sammensveiset.

Redningen, hvis stålenden sitter et stykke inne i tangen, er at alt blir støttet opp av skaftet på alle sider. Og så at kniven ikke blir brukt noe større.