Brasablad fra Sverre Rødven



Tidligere her har jeg skrevet litt om brasablad. Denne gangen skal jeg vise hvordan de kan lages, og da går man til Sverre Rødven.


I Trondheim har vi flere som kan smi knivblader. Av disse er Sverre den eneste som har noen produksjon å snakke om. Og han er den eneste som smir brasablad.

Her er han i smiedøra hjemme, med noe annet han liker å smi: navar.


















Smie i skråningen, og verksted i halve garasjen. Folk som går forbi, tror nok det er en dukkestue de ser der oppe. Men naboer innen hørevidde er jo aldri i tvil når de har en smed i området.

Utsikten fra smia er ikke verst. Du ser deler av Trondheim der nede, og Fosen på den andre siden av Trondheimsfjorden.








For det meste smir han blader av helt vanlig slag. Her er eksempel på et sånt, og da har jeg valgt et kassert blad med KAS.-stempel. Gøyere å ha i samlingen enn et som ikke feiler noe!


Noen hele kniver blir det også. Denne laget han for noen år siden da han gikk på kurs hos Olav H. Wåle. Med O.H.W.-blad.



















Som nevnt i starten, smir han også annet enn knivblader. Her er en gammel navar, smidd av bestefaren eller oldefaren, ved siden av en nysmidd fra Sverre selv.


Men det vi altså skal fram til her, er blader av dette slaget, som riktignok er laminert, men ikke laminert på den vanlige måten. Klikk på det og studer linjen av kobber midt i slipefasen.

Brasing vil si slaglodding. Vanlig slaglodd er sølv. Her er det i stedet kobber, men messing og bronse kan også brukes.

Jeg hadde ikke sett før hvordan han går fram for å smi disse bladene, men nå en dag var jeg innom og fikk demonstrert prosessen. Eller rettere sagt én av prosessene, for dette kan gjøres på flere måter og gi flere resultater. Bladene som sitter i maskeknivene er nok laget på en litt annen måte. Jeg får skrive en oppfølger her siden en gang, når vi har fått sett mer på dette.

Sverre er fra Rødven i Romsdal. Brasablader var ikke ukjent på hans hjemtrakter. Han har en bestefar og en onkel som har smidd slike blader, og som har vist ham metoden.

Når bestefaren skulle brase jern mot jern, brukte han sand som flussmiddel. Boraks var noe som måtte kjøpes, så det brukte han minst mulig. Sanden kom fra en gammel ødelagt slipestein som han hadde knust og pulverisert, og som ga utmerket sand til formålet. Men til brasing av jern mot eggstål var det ikke noen vei utenom å kjøpe boraks.

Okå, men når Sverre altså kan essesveise på vanlig måte, hvorfor smir han da brasablader? Svar: Så klart fordi det er morsomt og interessant. Samme svar som om man spør smeder hvorfor blader flest blir smidd.













Sverres smie inneholder det som vanligvis finnes i en smie, men utenfor står noe ganske unormalt: en rull tykk kobbertråd som skal brukes som slaglodd.

Trekullsekken er ikke tilfeldig. I forhold til steinkull gir trekull en roligere varme som er lettere å følge med på og kontrollere. Og her skal temperaturen følges med på lenger enn vanlig.


Framgangsmåten


Veien hans fram til et slikt brasablad overrasket meg stort. Det er tydelig på de gamle bladene jeg har sett, at smedene ville hamre minst mulig. Oppgaven var å få jernet og stålet til å henge best mulig sammen. Gjorde de det, var alt i orden. Smedene hamret ut tangen, men selve bladet ser temmelig urørt ut, og bladene er gjerne jevntykke. Sånn gjør ikke Sverre det.

Hans metode er nok påvirket av at han er en dreven bladsmed av det vanlige slaget, mens de som laget de gamle brasabladene, til gjengjeld var drevne brasere (hvis det er det det heter), mens de ikke var like drevne på essesveising (eller slett ikke kunne det).

Så når Sverre smir brasablad, er framgangsmåten hans forbausende lik vanlig essesveising av et knivblad. Jeg ante ikke at et brasablad ville tåle så kraftig hamring som det jeg skulle få se her.


Kobber eller messing?


Rent kobber smelter litt under 1.100 grader, og stålets herdetemperatur ligger gjerne ved 750-800 grader. Messing smelter ved ca 900 grader. Kobber gir altså større avstand mellom temperaturene.

Messing har et variabelt innhold av kobber og sink, og smeltepunktet varierer avhengig av blandingsforholdet. De nevnte 900 gradene gjelder vanlig messing. Er den av det rødere slaget, kan smeltepunktet ligge 100 grader høyere. Sverre liker kobber bedre.


I smia

I begynnelsen ser det hele ganske normalt ut:
















En stang vinkeljern blir banket i fasong, eggstål legges i og emnet slås sammen, og det blir brukt boraks. Alt normalt.












Men så kommer det uvanlige:












To biter kobbertråd kappes, rettes ut, og legges inntil eggstålet på hver side.














Emnet legges i essa, og så er det å sitte og vente og følge nøye med mens kobberet langsomt smelter og kryper ned i mellomrommet mellom jern og stål. Det tar litt tid.


De gamle brasabladene er uten tegn på noe større hamring, men bare se her:














Maskinhammer også. Sverre har et lite eksemplar av det slaget.

Bladet blir strukket ut og smidd i fasong som om det var et normalt blad som tåler det. Og det går helt fint.



















Helt som vanlig: Han kapper emnet skrått av, og banker spissen ned.













Tangen bankes, og bladet er ferdig så langt.

Så gjenstår sliping og pussing, før resultatet blir slik:







Ferdig, med strøken kobberrand. Kobber tåler jammen mer enn jeg trodde. (H'en på tangen er der bare for at han ikke skal ta feil av hvilke blader som er ferdig herdet.)


På mange av de eldre bladene er slaglodd-metallet brukt mer dekorativt enn her. Det krever at det ligger i tykkere lag, og sammen med en bred slipefas blir det en tydelig, dekorativ stripe i en annen farge enn bladet ellers. For å få til dette, må de gamle smedene enten ha brukt avstandsstifter for å lage større mellomrom, eller så la de inn slaglogget i form av hele plater.


Så gjenstår bare å eksperimentere videre. Her er begynnelsen på noe som vi også hadde planer om, men som gikk på trynet. Vi får det til neste gang, så klart!



Det går an å få mer ut av kobberet, slik han har gjort her. Råsmidde brasablader, altså blader der overflaten ikke er glattslipt og pusset etter smiingen, ender opp med rester av kobber fordelt utover det hele. Dette kan bli dekorativt i det rette bladet og den rette kniven. Bladet på bildet, med den rare fasongen, er laget til Borgkniven, en knivmodell laget av knivklubben Trønderkniv.


Vil du se det demonstrert?

Sverre er ikke sjelden ute og viser smiing, som her på bygdedag i Soknedal. Da er det vanlig essesveising han viser.

Men 7. og 8. juni viser han brasing på Borgdagene på Sverresborg i Trondheim.




Er brasablader gode?

Det spørs hva man er ute etter. To momenter:

  • For styrkens skyld er nok Sverres metode bedre enn den som er brukt på mange av de gamle bladene. Slaglodding med kobber eller messing lager en sterk sammenføyning, om ikke fullt så sterk som ved essesveising. Det er ikke noe poeng at det skal bli et tykt lag slaglodd, heller tvert imot. Men det skal heller ikke være noen steder der det ikke er slaglodd i det hele tatt.
    Med denne metoden kan emnet smies i fasong som et normalt blad.
    Hvis kniven skal brukes som brekkjern og skrujern i tillegg til å spikke og skjære med, er bladene mindre solide enn de vanlig laminerte.
  • Hvis den dekorative effekten er viktigst, er det derimot en fordel med et tykkere lag slaglodd. Men da tåler emnet mindre hamring, og resultatet blir svakere. De gamle brasabladene er jevntykke, antagelig for ikke å risikere noe. Da blir det andre avsluttende teknikker som skal til for å få bladet elegant. Da må man eventuelt slipe pene faser som når man sliper et blad ut fra en jevntykk plate.
    Hvis kniven skal brukes bare til spikking og skjæring, er disse bladene kanskje bedre enn de vanlige. Det er alltid risikabelt å varme stål opp til sveisetemperatur. Ved brasing blir stålet utsatt for et par hundre grader mindre enn ved essesveising. Kanskje dette er noe av grunnen: at de gamle brasere syntes metoden var tryggere.
Noe som må prøves, er å legge en plate av kobber/messing på hver side av eggstålet, heller enn å la det smelte ned i en trang sprekk. Så spørs det hvor vellykket det blir.


Jeg leste litt om dette

Jeg har ikke gjort noen større litteraturstudier om saken, men har nå bladd litt. Det finnes masse å lese om brasing, særlig på engelsk der "brasing" heter "brazing".

For de etymologisk interesserte: Det står flere steder at engelsk hentet ordet fra fransk, som igjen hadde fått det fra norrønt. Fine greier: Vikingene hadde altså bra tak på dette.

Ellers leser jeg at både kobber, messing og bronse blir brukt som slaglodd. Mest brukt var bronse. Men bronse er jo så mye forskjellig, så det forutsetter at man kjenner godt den legeringen man bruker, og at man får tak i den samme hver gang.

Grunnen til at man braser og ikke essesveiser, leser jeg, er at brasing er lettere å lære. Eller rettere sagt: Det er lettere å få gode resultater, og det er ikke like nøye. Det er igjen dette at det er skummelt å gå så høyt i temperatur som essesveising krever.

Noe som derimot er nøye, er at flatene er gullende rene. Det må brukes boraks (eller annet flussmiddel) for å hindre oksidering underveis i prosessen.

Det står at det skal være så liten avstand mellom de platene som skal brases, at slagloddet trekkes inn av kapillarvirkningen. Jeg har ikke sett noe om å bruke slaglodd i form av hele plater.

Det står at resultatet blir svært sterkt, men at det avhenger av hvordan man gjør det, og like sterkt som perfekt essesveising blir det ikke. Typisk får skjøten samme styrke som omleggsjernet. Hele emnet blir typisk ca 30% svakere enn ved perfekt utført essesveising.

Hm. Jeg tar sjansen på å skrive dette: Til gjengjeld vil jeg tro at eggen blir bedre i et brasablad enn i essesveisede blader fra smeder flest. Og "perfekt essesveising" blir det jo ikke alltid.


Test

Det er gøy å se hvor bra det blir med brasing. Til dette har Sverre smidd to emner: ett braset og ett vanlig essesveiset. Fredrik Haakonsen har fått dem med på laboratoriet for å herde og anløpe og teste. Rapport kommer etterpå.