2. august 2008
Aasmund Voldbakken
Jeg sitter og ser på denne kniven fra Aasmund Voldbakken (1943-1990), nå mens jeg gleder meg til Knivdagene 2008. Den ble med hjem fra Knivdagene for noen år siden. Det var det jo flere kniver som ble, og selv om dette ikke var den dyreste, var det denne jeg var mest glad for å ta med meg.
Jeg måtte stoppe flere ganger oppover Østerdalen, og pakke den opp og se på den enda en gang.
Den er laget i 1986, og er dermed fra de gode årene hans. Bare se hvordan han har formet lærkroppen, med fint plasserte hudfolder.
Skaftet er 10,5 cm langt, 3 cm bredt og 1,8 cm tykt, og gir utmerket grep i alle posisjoner.
Klassisk Voldbakken-kniv. Det store bruddet med den gamle knivtradisjonen. Eller den store videreføringen av den, om man heller vil se det sånn.
Blad fra Bjarne Engli (1924-2003), som var Aasmunds mest brukte smed. Englis tidlige blader som dette, med RAUDSAND i stempelet, og med stempelet plassert på høyre side, er smidd i de produktive årene 1984 og 1985. Er det noen som har en kniv som dokumenterer at han leverte disse bladene også før 1984? Englis tidligere blader med dette stempelet er stemplet på venstre side.
Når vi ser denne kniven nå, ser den ut omtrent som kniver flest, men først på 1980-tallet var Aasmunds kniver et brudd med alt som tidligere hadde vært vist på norske knivtreff. Akkurat i dette tilfellet har slira en ganske komplisert form, men ellers var hans teknisk ukompliserte kniver en enorm inspirasjon for nye knivmakere i både Norge, Sverige og Danmark. For eksempel denne fra 1985 i typisk utforming, med skaft i rettvokst ask:
Dette hadde de fleste tro på at det skulle gå an å få til for dem også, i motsetning til tradisjonelle kniver med vriene greier som holker og skjæring og gravering. Og svært mange fikk det til, iallfall teknisk.
Mange har et eksemplar eller to av Aasmund Voldbakkens kniver i samlingen, mens få andre knivmakere i denne gruppen er oppdaget av samlerne. En samling fine kniver fra disse kunne blitt diger. Men, hvis man ikke vil ha noen stor samling, hvor liten kunne en slik samling bli?
Om man tar med bare de knivmakerne som det ikke er mulig å utelate – dem som både lager kniver på høyt nivå, og som også har hatt stor betydning for videre utvikling av knivtypen – tror jeg man kommer langt med seks-syv stykker, pluss Aasmund selv. Et par av knivmakerne bør nok være representert med mer enn én kniv, så la oss si ti-tolv kniver totalt.
Hm. Den slags private lister er det morsomt å sette opp (og siden ombestemme seg og sette opp nye), men det er nok tryggest å la være å fortelle her hvilke knivmakere jeg har i tankene.
Jeg tar med en Voldbakken-kniv til, fra 1989, altså en av de riktig sene knivene hans:
I 1989 var han svært syk og hadde ofte problemer med å få til de stramme konturene i slira, og lite krefter til å spikke skaft.
I juni 1989 stilte han ut kniver og skinnsekker på Galleri F-15 på Jeløya ved Moss. Alt sammen ble stjålet fra utstillingen. Så vidt jeg vet er ingen av disse knivene kommet til rette.
Min slire fra 1989 er merket 1989. Hadde det i stedet stått 89 eller 87/89, hadde den vært stjålet fra Galleri F-15, for dette er merkinger han brukte bare på knivene der.
89 betyr: både kniv og slire er laget i 1989, før utstillingen.
87/89 betyr: kniv laget i 1987, slire i 1989.
1989 betyr: både kniv og slire er laget i 1989, etter utstillingen. De ble merket slik for at de ikke skulle kunne forveksles med dem som ble stjålet.
Jeg tenkte ikke over at risknute på ask var for hardt for ham da jeg sendte noen pene biter, men han fant ut hvordan problemet kunne løses. Når han dyppet emnet i varmt vann, ble det ytterste laget bløtere å skjære i. Og når det ytterste, våte laget var skåret bort, var det bare å dyppe det i vann igjen og skjære litt til. Så det gikk.
På denne tiden var det for lengst blitt vanlig å se asymmetriske skaft, fra flere knivmakere, men da Aasmund begynte med det, var det knapt noen andre som laget slikt. Iallfall ikke med vilje.
Slike skaft kan ligge fint i hånden når man bare sitter og kjenner på kniven. Og det er morsomt å lage dem. Men jeg har ikke noen tro på det hvis kniven skal brukes til noe ordentlig, da vil jeg at skaftet skal være symmetrisk.
Her er skaftet en ganske spinkel sak: lengde 10,3 cm, bredde 2,4 cm, og tykkelse 1,5 cm. Det er ikke spesielt praktisk å bruke.
Slira er av samme type som på kniven jeg fikk med fra Knivdagene 2008, bare enda et hakk mer avkledd.
Han har brukt damaskblad fra Leif Jakobsen (født 1926). Uten eget eggstål. Det er stemplet L.H.J. og er altså fra før det nye stempelet hans med LHJ uten punktumer.
Stempelet er ikke særlig tydelig. Damask har hardere sider enn tradisjonelle blader, og for de nye damasksmedene ble det mange utydelige stempler som resultat.
Til denne kniven hører det et flettet knivbelte, laget på en måte som er typisk for mange av Aasmunds lærarbeider.
Det som gjør akkurat denne kniven og dette beltet spesielle for meg, er at jeg arvet dem. Han hadde skrevet navnet mitt med kulepenn inni beltestroppen. Og på baksiden av beltet.
