.

28. januar 2008


Magnus Hansen


En pen sak i postboksen her i går: En kniv skåret i buksbom av Magnus Hansen, født i Ibestad i Troms i 1835, og knivmaker i København der han døde i 1907. Han er altså en knivmaker Norge og Danmark har sammen, og som går fint inn i knivsamlinger begge steder.

Magnus Hansen er en av de helt store byknivmakerne, en som kunne lage hva det skulle være.

Det var Henrik Vensild som ga oss historien om Magnus Hansen. Han har lenge forsket på ham, har skrevet flere artikler om ham i Knivbladet, og har hatt en super utstilling på Elverum. Den som er interessert i Magnus Hansen, bør skaffe seg denne store artikkelen fra Henrik:

• Magnus Hansen, nordmanden der blev dansk knivmager. Vaabenhistoriske Aarbøger 1999 nr 47, side 5-50.

Vaabenhistorisk Aarbog for 1999 kan skaffes fra flere antikvariater, som du finner her:

http://www.antikvariat.net/


Det aktuelle eksemplaret er ikke av Magnus Hansens mest avanserte og påkostede, men det er pent tegnet og pent skåret i buksbom i hans hyggelige, myke akantus (han var også en råtass til å skjære i telemarksstil), med norsk løve og med hans typiske slireholker og fine opphengsbøyle.

Med unntak av et par ubetydelige skall i treet rett under øvre slireholk, og litt grums på holkene og på bladet, er det en strøken sak. Veldig morsom å ha.

Kniven er 17,7 cm, med blad på 8,5 cm.












Bladstempel MAGNUS HANSEN uten stedsangivelse.




Men hva om Henrik ikke hadde forsket på ham?


Med dyktighet og store kunnskaper, og litt flaks også, greide Henrik å nøste opp historien. Men hva om han ikke hadde studert Magnus Hansen? Da hadde vi nok fremdeles hatt ganske uklare forestillinger om denne knivmakeren.

Hvis vi da hadde kommet over en slik kniv nå, og ikke hadde funnet noen instrumentmaker ved navn Magnus Hansen i noen norsk by, ville vi vel tenkt at her er det en eller annen forretningsmann som het Magnus Hansen og solgte kniver med navnet sitt på bladet, og så hadde vi lurt på hvem det kunne være som hadde skåret dem. Vi hadde sammenlignet med det vi ellers har av utskårne kniver og prøvd å resonnere oss fram til noe. Uten særlig resultat ut over diverse tvilsomme teorier. Blad fra en eller annen instrumentmaker, ikke godt å si hvilken. Skjæring fra en som kanskje hadde vært innom de Coninck (som det ser ut til å være standard å tro hver gang en skåret bykniv dukker opp).

Og da kommer jeg til neste punkt: Magnus Hansen ble altså hentet fram og presentert, og viste seg å kunne skjære den mest utsøkte akantus, og figurer i toppklasse.

Hva med de knivmakerne som ennå ikke er hentet fram?

Hva om vi faktisk har hatt flere knivmakere på like høyt nivå som Magnus Hansen, som skar for både den ene og den andre, eller kanskje for egen regning, uten signatur? Mange av de knivene som vi nå gjør store anstrengelser for å få innpasset i systemet, er kanskje ikke laget av noen av dem vi mistenker, men av en stor knivmaker som vi ennå ikke vet om.





17. juni 2009


En pen Magnus Hansen til


Her er en mye større Magnus Hansen, lang og slank og med blad på 15,5 cm.

Jeg får spørsmål om hvorfor jeg så sjelden oppgir mål på knivene jeg viser bilder av. Og det er klart at jeg burde hatt med målene. Men det er så behagelig å la være å notere noe når jeg tar bilder, så jeg "glemmer" det stadig vekk.












Opplegget er helt som på forrige kniv. Nydelig skåret i buksbom, bedre enn den forrige, og med skinnende blankt helstålblad og nysølvholker.

Selv uten parerstang eller dobbel egg kan den vel regnes som jaktdolk.


En riksløve kvikker gjerne opp en kniv. Den bryter fint akantusen som ellers dekker alle flater, og gir oss noe ekstra å studere. Kniver med løve kunne godt vært et eget samleområde, for der er det mye morsomt, og mange av våre beste hadde av og til med en løve.







Magnus Hansens typiske nedre slireholk. Både form og dekor er av hans vanligste.







Typisk toppkule også.





















Forsiden og baksiden er like bra skåret. Bare noen småtterier øverst til venstre på det høyre bildet røper at dette er forsiden.



På bladet: M. HANSEN KJØBENHAVN., så her er det ingen tvil om hvor kniven kommer fra. Men selv med bynavn kunne vi lett ha tenkt at denne Hansen kanskje var en forretningsmann i Danmark som importerte kniver fra Norge. Og videre hadde vi kanskje tenkt som så, at den i så fall opplagt måtte være fra danske Jean Edmund de Coninck i Oslo?


Magnus Hansens trekniver er riktig fine, men hører likevel til hans "vanlige" kniver. De overgås av dem han skar i tann.





15. juli 2009


Og enda en


Pene kniver blir det ikke nok av. Her er enda et nydelig eksemplar fra Magnus Hansen. Fint utført og i topp stand.




























Riksløven er det mest brukte dyret på denne plassen på kniven, hos Hansen som hos svært mange andre knivmakere. Her er det i stedet en hund. Kanskje fordi bestilleren hadde en slik mynde og ikke en løve?













Se hvordan han har dekorert innersvingene med noen snitt på tvers.



I buksbom, denne gangen også. Neste gang jeg viser en Magnus Hansen-kniv, får det blir en i elfenben.

4. juni 2009




Pinsetreff på Eidsfoss 2009


Vestfold Knivlags årlige treff på Eidsfoss er alltid fine greier. Gjengen samles, og det er supert ved Eikeren i pinsen. Snart sommer for alvor. I år var været litt i overkant bra. Det er ikke første gang.

For min egen del ble det likevel ikke det store. Jeg fikk vært der bare én dag, og sånt er jo ikke bra. På knivtreff må man alltid få med seg alle dagene.


Lillebror Vasaasen sendte meg et søndagsbilde etterpå, av knivfolk foran vinduet der det er kaffe å få kjøpt. Garantert pene kniver i veskene. Uvisst hvorfor de ikke ligger framme på bordet.








Jarle Eliassen


Jeg fikk da tatt bilder av noen kniver, og begynner med en nylaget staskniv i klassisk telemarksstil, fra Jarle Eliassen.

Så veldig mye bedre enn dette blir det ikke.



















Jarle hører til våre aller beste gravører, og får stadig til sånt som dette.

Blad fra Arnfinn Skaug, Jevnaker, med det velkjente terrier-stempelet.







Det er ikke ofte at en gravering tåler å bli vist i stor forstørrelse. Mange fungerer best på en halvmeters avstand. Men denne her tåler å bli gransket på kloss hold.





















Utskåret elfenben


Øyvind Jeppesen hadde ikke med seg noe av egen produksjon, men han hadde tatt med denne eldre kniven:
















En veldig pen og interessant sak som lett kunne ha vært tippet eldre enn den er. Den ble laget som konfirmasjonspresang i begynnelsen av 1950-tallet. Knivmaker ukjent, og da ligger alt klart for gjetting.

















Begynnelsen av 1950-tallet, det reduserer antall kjente knivmakere som skar elfenben, men den store Lars Prestmoen (1871-1957) var ennå aktiv.

Den er kraftfullt skåret av en dyktig kar, men fra Prestmoen kunne vi ha ventet oss skjæringen enda et hakk mer presis. Sånn er det ofte skummelt å tenke. Både de beste og de litt dårligere kan overraske begge veier på det punktet. Men likevel. Sammenlign kvaliteten på skjæringen med for eksempel denne kniven. Det blir noe annet.

Et annet nærliggende navn å diskutere er Arve Amundsen. Det er jo andre steder enn på Lillehammer at slikt noe kan være laget, men den gir da Lillehammer-følelse?


Bladet er av tilnærmet Eskilstuna-type, men det er laminert og er nok norsk. Ganske grovt smidd og ganske pent slipt og pusset etterpå.


Denne gjeterfiguren har vi sett noe lignende av fra Prestmoen. Jeg gjetter likevel at det ikke er han som har skåret den, og er spent på hvilket navn det ender på når diverse utskårne saker har vært sammenlignet.




Kongsberg


Svein-Erik Hostvedt hadde med en del kniver laget av Trygve Bjerknes (1911-2004) på Kongsberg. Jeg tok bilder av dem og har nå plassert dem sammen med de andre Kongsberg-knivene jeg viste fra Kongsberg-Marken 2009.











Junger


Noen fine junger på Per Hagens stand:













Ikke trønderjunger, men kraftige saker med støpt dekor. Den til venstre ga ham en overraskelse. Han fant den på et marked i Kina! Litt uvant fasong på både blad og skaft, men en junge er det. Junger og junge-lignende kniver ble laget mange steder, men venter vi å se dem i kinesiske versjoner?


Uvanlig dekor på den nest lengst til høyre på bildene over: en liggende hund.

Eierens initialer på den andre siden: EOS.




Tykk fjær både på kineseren og hunden.








Knut Dahl


Eidsfoss er der Knut Dahl holder til, og knivtreffet foregår rundt verkstedet hans.



















Eksempler på dragene og pautingen som Knut er blitt berømt for. I monteren på bildet over lå som vanlig noen kniver til salgs. I monteren til venstre kan skimtes diverse skrytekniver sammen med Norsk Knivforenings gullmedalje. Medaljen krever at du har fått prisen Årets Kniv pluss førstepremie i Knivforeningens konkurranse i ytterligere tre år, så den er ikke noe som særlig mange knivmakere kan vise fram.




En junge til


Jeg kom hjem fra knivtreffet uten en eneste ny kniv, bare et par nære på. Særlig en av dem var det ergerlig at det ikke ble noe av. Ikke ulikt laksefiske.

Men neste dag var jeg en liten tur innom det faste søndagsmarkedet på Kadettangen i Sandvika og fikk med meg denne her. Så da ble det iallfall én kniv å ta med tilbake til Trondheim.

Det er litt sus over sånne dobbeltjunger, særlig når det går fint å koble dem sammen og ta dem fra hverandre, og når alt er helt og originalt.

Den er neppe norsk, heller engelsk, men vi vet vel ikke sikkert. En gjørtler hvor som helst kan støpe en annens mønster.













Lekkert blad. Eller rettere sagt: lekker bladfasong. Litt rust som ikke gjør så mye. Verre at det er slipt, for jeg skulle gjerne sett det i originalfasong. Fint formet gaffel.












Noen detaljer. Det ser ut til at alle nagler er de opprinnelige, selv om de er ujevnt slitt.



Eller? Kan den være norskprodusert likevel? La oss kalle jungen over for Junge 1 og sammenligne den med en annen dobbeltjunge.

Se på den helt tilsvarende på dette bildet, som vi kan kalle Junge 2, og som jeg har vist flere bilder av i artikkelen her.

Det finnes noen som ligner svært på disse og som har engelsk produsentstempel. Det tyder altså på at de er engelske.

Men: Junge 2 har litt mer elegant utførte nagler, ellers er de to jungene omtrent identiske. Og da kan vi jo fantasere om at Junge 1 er laget av en dyktig håndverker som har gjort sitt beste for etterligne de engelske, men som monterte pent med de naglene han var vant til. Og så kan vi håpe at den håndverkeren var norsk, og at det en dag går an å dokumentere det. Vel. Litt ønsketenking er lov.

Begge junger er veldig fine. Junge 1 har det morsomste bladet.