4. august 2009
Det er så mye som kunne vært skrevet om knivsmeden Bjarne Engli (1924-2003) fra Raudsand i Romsdal. Han var en sentral smed da den moderne norske knivtypen ble utviklet på 1980-tallet. Her viser jeg bare noen bilder av blader og et par kniver, og så får vi se om det blir utvidet siden.
Engli-blader
Jeg har ganske mange Engli-blader liggende, og det er jeg ikke alene om. Mange har tatt vare på noen sånne, for han fikk en enestående posisjon som knivsmed.
Noen av oss kjøpte blader for å bruke dem siden, men så ble det aldri noe av. Andre kjøpte for å ha i samlingen, noen ganger uten at de egentlig samlet blader.
Sånn er vi vant til å se dem. Ruglet overflate, som er det vanligste, eller glattpusset. Ofte med drop-point. Kort eller lang tange.
Stempel: B. ENGLI
På knivutstillinger nå er det bare en og annen kniv med Engli-blad. Sånn var det ikke da han var i full sving. På slutten av 1980-tallet var det konkurranser på Elverum der rundt en fjerdedel av knivene hadde blad fra Engli.
Uten stempel
De aller første Engli-bladene har jeg ikke sett. De smidde han i hjembygda Enge på Nordmøre i årene før 1950. De er ustemplet, som Nordmøre-blader flest, og det er vel tvilsomt om det er mulig å spore opp et slikt blad og få det identifisert. Han fortalte at han også laget noen få hele kniver den gangen, uten signatur.
Bladet på dette bildet er smidd mens han var smed på Aura kraftanlegg i Sunndal i årene 1950 til 1957. Fremdeles var alle bladene usignert. Han laget dem etter forbilde av amerikanske jaktkniver, og fasongen er lett å kjenne igjen. Det kan ikke ha vært laget mange fulltangekniver i Norge på den tiden.
Totallengde: 24,4 cm. Selve bladet, fra spissen og til avsatsen i bladryggen, måler 10 cm. Bredde: 3,4 cm. Tykkelse: 5 mm.
Bladet er jevntykt hele veien, og da blir jo ofte et fulltangeblad veldig tungt. Dette veier hele 280 gram, mens et snaut dobbelt så langt blad nedenfor her veier 230 gram. Smidd av bladfjær fra en gammel varebil eller lastebil, antar jeg.
Han satte hjortehornsplater på sidene og brukte knivene på reinsjakt og hjortejakt. Han laget én kniv til hver jaktsesong, og etterpå fikk en i jaktlaget kjøpe den. Noen fikk tydeligvis også kjøpe løse blader, siden bladet på dette bildet eksisterer, men særlig mange eksemplarer kan det ikke være snakk om. Jeg skulle veldig gjerne sett en sånn gammel kniv med skaft og slire fra Engli selv. Er det noen som vet om en?
Med RAUDSAND på venstre side, før 1982
Eldre blader som disse, kan kjennes igjen på at de har det gamle stempelet:
B. ENGLI RAUDSAND
og at dette stempelet er plassert på venstre side. Det øverste bladet har ansats til smellopp.
Øverste blad: Lengde 12,5 cm. Bredde 2,2 cm. Tykkelse 3,4 mm.
Nederste blad: L 10,6 cm. B 2,2 cm. T 3,5 mm.
Legg merke til fasongen på det nederste bladet. Det er smidd før han traff Aasmund Voldbakken, men har en fasong ikke altfor langt unna dem som Aasmund ville ha. Bladene i Aasmunds kniver var ofte svært spisse, og hadde svært ofte drop-point. Men, som vi ser av bildet, begge deler gjaldt også for Engli-blader smidd før han i det hele tatt hadde vært i kontakt med Aasmund Voldbakken.
Engli var gruvesmed i Rødsand Gruber i årene 1957 til 1982. Han smidde en del knivblader i gruvesmia, sannsynligvis et og annet helt fra starten, og i begynnelsen var de ustemplet. Antall ukjent, men neppe mange.
Jeg vet ikke hvilket år han fikk seg stempel. Det kan vel hende at han slo inn et par løse bokstaver før han fikk det, men jeg har ikke hørt om noe slikt blad. Hvis noen av de usignerte bladene fra denne tiden dukker opp, skal det ikke bli lett å identifisere dem.
Etter at han fikk stempel, brukte han bare dette. Det viser ikke noen større slitasje i løpet av årene, så det ble ikke byttet ut.
Bladene fra gruvesmia er smidd med Tinn-metoden (med oppmeislet firkantjern), og med oppslager som han hadde tilgang på i gruvesmia. Han fortalte at alle blader fra før han kom i gang hjemme i 1984, var smidd på denne måten.
Det er et ganske tynt lag jern i bladryggen. Hvis et slikt blad har stål i ryggen, er det fordi knivmakeren har slipt ned rygglinjen.
Jeg skulle gjerne vite hvilket år han fikk stempel. Det er bilde av en Engli-kniv i Knivbladet 2009 nr 2, side 19. Nåværende eier kjøpte den av Engli i 1976. Det er overraskende tidlig, men det betyr at han hadde dette stempelet allerede da. De stemplede bladene fra gruvesmia er altså smidd fra iallfall 1976 (og kanskje enda litt før) til 1982.
Med RAUDSAND på høyre side, 1984-1985
Deretter stemplet han B. ENGLI RAUDSAND på høyre side. Slike blader er smidd i smia hjemme, uten oppslager, og nå er det brukt flatjern.
L 8,8 cm. B 2,1 cm. T 4,4 mm.
L 7,4 cm. B 2,3 cm. T 4,4 mm.
Han kom ikke i gang med smiing hjemme rett etter at gruvesmia ble nedlagt i 1982. I et par år lå knivsmiing og annen smiing nede, før Olav Bekken på Tingvoll museum laget tegninger til ny smie og fikk ham i gang igjen. Deretter ble det et par svært produktive år, med RAUDSAND-stempel på høyre side av bladet.
Den ellers så uhyre nøyaktige Engli hadde en svakhet: Han slo av og til stempelet skjevt i. Bare se på dette bladet. Med ruglete overflate går det greit nok, men på en del blader med glatt overflate ser det ikke like bra ut.
De bladene han solgte på Jakt- og Fiskedagene på Elverum på denne tiden, var ikke eggslipt.
Uten RAUDSAND, fra og med 1985
I 1985 sluttet han å stemple RAUDSAND. Han skaffet seg ikke nytt stempel, det er det gamle stempelet hvor stedsnavnet er slipt bort. Grunnen var at hans yndlingskunde, Aasmund Voldbakken, ville ha det slik.
Jeg har ikke sett blad med ruglet overflate i noen kniv laget av Engli selv. De finnes vel kanskje, men neppe mange. Men Voldbakken likte disse bladene svært godt, og siden Voldbakken hadde slik påvirkning på knivmakerne rundt om, ble det snart denne overflaten i de fleste bladene Engli smidde.
Den ruglete overflaten var tidligere noe som mange smeder brukte i grovere blader, men de ble sjelden brukt i finere kniver. Eller kanskje det er riktigere å si: Smedene leverte dem sånn, og knivmakerne lot overflaten være slik i grovere kniver. Plutselig ble ruglene moderne. Bladene fikk dermed et mer håndsmidd preg. Noen av de drevne smedene likte at de her fikk vist fram at de kunne smi bladet helt ferdig.
En del nybegynnere smidde i stedet en diger klump av et blad, og så smerglet de etterpå et blad ut av klumpen. Resultatet kunne bli pent, men kvaliteten tvilsom.
Noen mer uvanlige blader med stempel på tvers:
L 8,8 cm. B 2,1 cm. T 3,4 mm.
L 8,8 cm. B 2,2 cm. T 3,5 mm.
Det ene bladet har messingprikker til dekor, det andre har smellopp. Normalt satte han ikke på smellopp, men det var jo bare å bestille det.
Selv har jeg ikke så veldig sans for hverken prikkene eller disse hakkene i ryggen. De gjør seg best i kniver laget av Engli selv. Ellers liker jeg bedre at det er knivmakeren som har laget eventuell bladdekor, hvis det må være noen.
Det største og det minste Engli-bladet i samlingen min.
L 5,1 cm. B 1,6 cm. T 3,7 mm.
L 19,6 cm. B 3,6 cm. T 5,5 mm.
L 11,6 cm. B 2,7 cm. T 4,3 mm.
Kundene kunne bestille blader etter tegning eller modell, fra Engli som fra svært mange andre smeder. Her er et par litt rare flåblader. Jeg ser ikke helt for meg at disse to fungerer særlig godt når spissen er så spiss som her, men han laget det som ble bestilt, uten protester.
L 7,3 cm. B 2,3 cm. T 4 mm.
L 8,2 cm. B 2,3 cm (innerst). T 3,4 mm.
Han laget noen sameknivblader, både laminerte som her, og i fjærstål. Dette eksemplaret er kortere enn det som brukes i standard samisk storkniv. Det har konveks slipefas som en hoggekniv bør ha, og som samekniver svært ofte hadde tidligere.
L 13,2 cm. B 2,9 cm. T 5 mm.
Bladet sitter forøvrig i en riktig spennende kniv som jeg skal vise siden en gang.
I de siste par-tre årene ble bladene levert med denne overflaten, beregnet på at knivmakeren skulle gjøre det ferdig. I disse årene var han ikke særlig produktiv.
Selv om man kan finne ut sånn omtrent når et blad må være smidd, betyr det ikke nødvendigvis at resten av kniven er like gammel. Engli-blader blir fremdeles satt i kniver. Men det omvendte kan vi ha nytte av, for selv om en kniv godt kan være nyere enn sitt blad, kan den iallfall ikke være eldre enn det. Hvis vi altså kan stole på at det ikke senere er skiftet ut med et nyere.
Engli tok vare på mange av tegningene han fikk tilsendt, og tegnet dem av på to A4-ark som han sendte som forslag til nye kunder.
Eksempel på lengde til å sammenligne de andre med: Nr 15 er 7,8 cm langt.
Jeg går ut fra at han hadde flere ark enn disse to. Iallfall finnes det mange flere bladfasonger.
Eksempel på lengde: Nr 41 er 10,1 cm langt.
Det er ganske uklart hvor mange blader Engli smidde. På noen områder var han en hemmelighetsfull person, og dette var et slikt område.
Han la ned mange arbeidstimer i smia. På den annen side: Alt foregikk med stor presisjon og nøyaktighet, så han hadde langt fra den produksjonen per dag som en del andre smeder kan imponere med. Men noen ble det jo på alle de årene han hadde smie hjemme, og en del fra årene før også.
Noe som kan få det til å se ut som om han smidde flere blader enn han virkelig gjorde, er at han prioriterte de mest kjente knivmakerne, særlig dem som fikk førstepremier på utstillinger. Han var ikke interessert i at bladene skulle havne i kurskniver eller anonyme kniver som bare ble borte. Dette forteller også at situasjonen var en annen tidligere, da de beste smedene kunne velge sine kunder på denne måten, selv om de hadde betydelig produksjon.
Annet eggverktøy
Engli smidde mye annet enn knivblader. Her viser jeg det aller nyeste i samlingen min: et ubrukt huljern eller skulp. Det må ikke nødvendigvis være kniv for at det skal være morsomt, annet eggverktøy fra en stor knivsmed er også noe å ha, også om det er et treskjærerjern. Det må ikke engang alltid være eggverktøy. I knivsamlingen skulle jeg for eksempel gjerne hatt en av revesaksene stemplet B. ENGLI.
Lengden med tange: 23,3 cm. Største bredde: 3,7 cm. Bredde på skjæret: 3,2 cm.
Treskjærerjern er ensidig laminert. Da blir smiprosessen en annen enn for et knivblad. Jeg skulle gjerne sett på når han smidde noe sånt.
Noen ordentlig egg har dette jernet ennå ikke fått, det er bare sånn som han leverte det.
Hele kniver
Han laget ikke så mange hele kniver. Jeg har to stykker, en brukskniv og en mer staselig.
Denne brukskniven er også litt pyntet, iallfall har den et pyntet blad. Han likte disse bladene med messingprikker, og lurte på om vi visste hvordan han fikk boret hullene etter at bladet var herdet. Han fortalte ikke hemmeligheten til hvem som helst.
Lengde blad/skaft 20,1 cm.
Beltestroppen er merket på baksiden: B.E
Over til den mer staselige kniven. Kanskje ikke riktig det vi kaller en staskniv, men det spørs hvordan man regner. Det er en kraftig brukskniv med nysølvholker, og treslira har sideskinner og magebelte.
Flammebjørk i skaft og slire. På Englis kanter var dette et populært materiale i staskniver. I likhet med Trøndelag mangler Møre og Romsdal valbjørk, og risknute på bjørk er det store skaftmaterialet der omkring. Pen flammebjørk var vanskeligere å finne enn risknute. For det meste hadde den for få flammer til små arbeider som kniver. I noen av knivene hans er flammene mye tettere enn her.
Lengde blad/skaft 22 cm.
B. ENGLI RAUDSAND på venstre side av bladet. Utenom bladet har kniven ingen merking.
Veldig spisst blad. Og jeg har lurt på dette altfor spisse bladet. Det er da ikke praktisk? Det samme gjelder mange av de tidlige bladene hans. Voldbakken ville ofte ha bladet spissere enn hva som var best å bruke, fordi det ga kniven så elegante linjer, men Engli selv?
Olav Bekken forklarer: Dette er ikke en brukskniv, men en kniv som eieren skulle være stolt over å vise fram der hvor kniver ble sammenlignet. På Englis kanter var det lange, spisse blader som ga status. Til vanlig knivbruk hadde de enklere kniver, med blad i normal fasong.
Altså er dette en staskniv.
Det er en smakssak om man liker nedre slireholk eller ikke. Norsk Skogmuseum kunne engang velge mellom denne og en mer vanlig. De kjøpte den mer vanlige, som var penere, og den ligger i utstillingen der nå. Jeg ville mye heller ha denne.
Englis viktigste grunn til å lage holken sånn, var at det var morsomt å gjøre det. Og så var det et poeng at den var uvanlig. Jeg har sett tre stykker totalt av knivene med slik holk, og særlig mange av dem kan det vel ikke være. Siden han laget en del verktøy for dette, tenkte han nok å produsere en pen serie, både av denne og av det slaget Skogmuseet har, men det spørs om det ble noe av.
