17. august 2009




Knivdagene på Elverum 2009


Dette har tatt tid. Da jeg kom hjem fra Elverum, nektet PC'en å starte. Bånn i bøtta. Man føler seg avstengt fra resten av verden og får ikke gjort noe som helst. Nå sitter jeg her med en annen PC som jeg ennå ikke er venner med. Vel.

Jeg har noen bilder fra Knivdagene på Norsk Skogmuseum. De er som vanlig tatt uten noen plan. Vi får se på det jeg har. Jeg begynner med bilder til knivfolkets familiealbum, og noen få kniver fra konkurransen, og så skal jeg vise flere og eldre kniver senere en dag.

Bilder fra 2007 og 2008:
2007
2008 del 1 og del 2


Sånn skal det se ut på Knivtorget. Masse bra knivfolk, masse gamle kniver, og praktfullt vær. Torsdag og fredag hadde vi det akkurat sånn som dette, og halve lørdagen. Så regnte det cats & dogs, og så klarnet det overraskende opp igjen til Steen Nielsens tradisjonelle grillaften for knivfolket lørdag kveld. Og så var det cats & dogs igjen på søndag, og mange dro hjem tidlig den dagen.

Det meste på Knivtorget var som det pleier. Og det er fine greier, for hvem i all verden vil vel ha forandringer? Selv hadde jeg det iallfall helt toppers denne gangen også.













Knivhandel ved den gamle smia til Svein Svimbil (1888-1987) fra Tinn. På bildet til venstre Antonio Burgos Carreno, og bak ham Per Arnesen. På bildet til høyre Reidar Aasen. Alle tre har noen år bak seg på akkurat denne plassen, og har nok tenkt seg dette stedet i årene framover også, for det er akkurat her knivsamlerne oppholder seg det meste av tiden.

Svimbils gamle smie er veldig fin og passer bra der den står, og det burde absolutt vært litt aktivitet i den. Flere ganger har det vært gjort noen forsøk, og i år også var det planer om å få til noe smiing, men det er en hel del der inne som må fikses først. Her ligger det an til et lite prosjekt for noen.


Det er best å ikke rote seg utenfor Knivtorget, for der ute kan man bli distrahert av alt mulig som ikke har med kniv å gjøre. Jeg prøvde å finne et høyt sted for å ta et oversiktsbilde, og gikk opp i brannvakttårnet. Der oppe fra var det fin utsikt over deler av museumsområdet, men ikke over Knivtorget, bare over sånt som de andre driver med på resten av De Nordiske Jakt- og Fiskedager.


Norsk Knivforenings pris Sorte Hånd for 2009 gikk til Ole Jacob Oxum, Porsgrunn. Her er han som vanlig parkert like ved Svimbil-smia.

Ole Jacob har vært en sentral person i knivmiljøet i svært mange år. Han er en av våre aller mest kunnskapsrike knivfolk, og ikke bare når det gjelder telemarkskniver. På ethvert knivtreff er han omgitt av samlere som vil vite noe om knivene de har med, og ellers i året blir han ringt ned (blant annet av meg). Mye som har vært skrevet om kniver, har vært sjekket med ham først, og mye mer burde ha vært det. Jeg pleier å si det sånn: Enhver knivteori må ha passert Oxum-testen.


Norsk Skogmuseums første direktør, Tore Fossum, til venstre, og Magne Rugsveen.

Tore Fossum hadde stor betydning for hele knivmiljøet, for å få i gang mye av det vi driver med nå. Kniven er det redskap som mer enn noe annet er felles for alle som holder på med de aktivitetene som Skogmuseet arbeider med, og han fant ut at da var det naturlig at museet satte av en hel del tid og plass til kniver og knivfolk.

Som sjefkonservator på Skogmuseet var Magne Rugsveen i alle år museets representant i Norsk Knivforenings styre, helt fra starten i 1987. Etter at han ble direktør på Mjøsmuseet, har han vært vanlig valgt styremedlem.


Oddvar Moen, Bamble i Telemark, stolt vinner av prisen Årets Kniv for 2009. Sikkert enormt gøy for en knivmaker å oppnå.

Siden han fra før hadde førstepremier fra tre forskjellige år, fikk han også Norsk Knivforenings gullmedalje.

Bilde av kniven hans, og noen andre, kan du se på Norsk Knivforenings liste over årets premier og nedenfor her.


Svenske Jonny Walker Nilsson fikk også sin gullmedalje i år, og det regnet han vel med å få da han sendte inn kniv til konkurransen. Han har fått Årets Kniv to ganger, og en førstepremie i tillegg, så nå manglet han "bare" enda en førstepremie for å få medaljen. Bilde på premielisten og nedenfor.


Arne Skogli, dyktig knivsmed fra Løten med populære blader. I år fikk han prisen Årets Knivblad.

Bilde av blad på premielisten.



















Knivtorget har et sterkt innslag av svenske og danske smeder og knivmakere og knivhandlere. Her er Kent Andersson med damaskblader og årets førstepremie.
Logoen på capsen er den samme som signaturen på knivbladene. Den er ikke lett å tyde før man får vite at han er fra Såå, som ligger i Åre kommune.











Maihkel Eklund med mye pent. Skal man få bra bilder av sånne blanke saker med gravering, må man ha dem hjemme og fotografere i fred og ro. Ikke rart at det er mye morsommere å ta bilder av gamle kniver der alt har fått seg litt patina.










Sissel og Bo Helgesson har vært på Elverum mange ganger, med lekre saker på bordet, både av knivblader og andre trebearbeidingsjern. Bladet over gir ikke så godt inntrykk av dette, for også på dette bordet er det sørgelig blankt hele veien. Dere får heller ta en titt på nettsidene deres, både for Eklund og Helgesson.


Veteran på Knivtorget.

Mange av oss har en del år bak oss på Elverum. For meg var dette 25. gang på rad. Et lignende tall gjelder for mange andre også, for det var like før midten av 1980-tallet det så smått begynte på museet. Mange av oss begynte på likt og kan regnes som veteraner.

Men her er en som også kan kalles veteran, med tolv deltagelser av tolv mulige: Marius Reiersen, sønnesønn av Leif Reiersen, er elleve år, og dette var hans tolvte gang på Knivtorget.


Og så er det klart at man skal snakke om været.

Været er en hovedsak for å få Knivtorget og ethvert annet knivtorg til å fungere. Og det gikk lenge bra. Fabelaktig første dag. Og andre dag. Og da jeg lørdag morgen traff danske Paul Strande på vei inn til Knivtorget, sa han at dette var jo helt utrolig: Her hadde vi enda en super dag foran oss - det var nesten så man skulle tro at man var i Danmark!

Han liker å si sånt til oss nordmenn.

Men utpå dagen fosset det ned så man heller skulle tro at man var i en eller annen trope i regntiden. Og, som vanlig når sånt skjer, da dør hele greia. Da er det game over.


Klokken tolv på lørdag begynte premieutdelingen, og da begynte også regnet. Jeg kom meg under tak på den andre siden av Knivtorget, og knipset bare et bilde på lang avstand.

Dere får heller se på premielisten, og så se de glade ansikter på bildene fra i fjor. De glade ansikter er for en stor del de samme.

Diverse bra knivmakere kan skimtes der borte i regnet. Morten Håkonsen, Gunnar Momcilovic og Espen Norheim, for eksempel. Og helt midt på bildet er det Eva Berg som henter diplom for sin far, Gunnar Berg, som ikke kunne komme i år.


Per Hagen. Det har begynt å regne. Hva gjør man? Håper at det går over?

Like etter fant han noe bedre å holde på med, og alt så ut som på neste bilde.





Når det regner blir det plutselig så god tid til å ta bilder, men ikke så mye å ta bilde av.








Så hvor er de, alle sammen? Noen får tid til å studere knivutstillingen, andre forsvinner inn i trengselen i utstillingshallene.

Knivtorgets nærmeste stand inne er Jørn Jensens. Og hva kan man gjør der inne annet enn å handle noe?

Jørn fortalte forøvrig at i år hadde han solgt overraskende mye slirelær, etter flere års jevn nedgang. Så enten blir det nå laget flere kniver enn på lenge, eller så har hele gjengen samtidig fått arbeidet seg igjennom siste bit av den forparten de optimistisk kjøpte for noen år siden.

Jeg kjenner en knivmaker som i produktive perioder var oppe i hele tre kniver av voldbakkentype om dagen, og det var til og med fine kniver han laget. Men for knivmakere flest varer en sånn forpart veldig lenge. Hvor mange kniver blir det i året for knivmakere flest som driver sånn i det små? Ti stykker?




Utstillingen


Her skulle jeg ha vist masse bilder fra årets konkurranseutstilling, men det ble bare en kjapp tur innom, og der møtte jeg noen, og så noen til, og så ble det bare noen få og ganske fæle bilder, som vanlig med blits gjennom glass. Hm.

Og så skulle jeg gjerne ha skrevet litt ordentlig om utstillingen også, om tendenser og sånn, men da måtte jeg ha kommet på tirsdag. På onsdag er det allerede møtt opp en hel del folk, og da er det ikke tid til utstilling. Men et raskt overblikk viste at det var svært mye pent å se, fra flere av våre beste, men at det også var en del av de vanlige problemene.

Det kommer inn for få kniver, og for få fra våre aller beste. Sånn er det bare, og sånn har det vært i mange år. Det er jo frivillig å delta, og vi har ingen lokkemidler for dem som ikke bryr seg om å få premier.

All ære til Oddvar Moen som fikk prisen Årets Kniv. En veldig pen klassisk telemarkskniv med blad han har smidd selv, og med gravering med egen vri. Bra. Men hvorfor hadde den ikke konkurranse fra mer enn én annen klassisk telemarkskniv?

All ære til Arne Skogli også, for Årets Knivblad. Det var ikke så mange blader i år heller, og svenskenes avanserte damaskblader uteble, bortsett fra at de var å se i en og annen kniv i knivkonkurransen.

Knivene og bladene blir inndelt i klasser, og klasser er noen uhåndterlige greier. I bruksknivklassen er det altfor få enkle, robuste, virkelig brukbare kniver, om vi med bruk tenker oss allsidig virksomhet ute i bushen. Mange av disse knivene er mer som prydkniver å regne, og dermed svært nær stasknivklassen.

I klassen "Andre kniver" er det ofte bagateller som et uvanlig skaftmateriale som rettferdiggjør at kniven er plassert der og ikke i bruksknivklassen.

Sånt er lite å gjøre med hvis vi absolutt må inndele i klasser, noe jeg ikke er sikker på at vi må.

Jeg liker ikke at det er egen klasse for helstålblader. De hadde ligget like godt sammen med de laminerte bladene i standardklassen, akkurat som vi legger mønstersmidde blader med og uten innlagt eggstål i samme klasse. Det kan tenkes at en ny klasse blir opprettet fordi vi ønsker at mer av en bestemt type blir laget, men dette kan umulig gjelde helstålblader.

Og så liker jeg ikke at det er begrensning på bladlengde, men dette kommer visst til å bli gjort om. Brusletto Hunter er en av våre aller mest brukte kniver. Den har bladlengde på 13,5 cm, som er over grensen. Hvis noen laget en tilsvarende, håndlaget kniv med samme bruksområde, burde den kunne stilles ut.

Årets jury: Ivar Evjevollen, Kristiansand. Torolf Hervik, Trondheim. Øystein Køhn, Skien.


Oddvar Moens kniv som han fikk Årets Kniv for. Den ble ikke bra på dette bildet, men det er en riktig fin kniv. Eget blad.






















Helhornkniv fra Jonny Walker Nilsson, med hans eget damaskblad. Det er ikke bare materialet det kommer an på om det kalles helhorn eller halvhorn. Det er helhornkniv også når slira er en blanding av horn og tre som her, også om den hadde hatt overvekt av tre med innlagt horn. Halvhorn er det når øvre del av slira er av lær, også om det for det meste er tre i partiet nedenfor.

Man kan gjerne si at Jonny Nilssons førstepremiekniv ikke egentlig er en kniv, men noe som har fjernet seg svært langt fra noe som helst bruksområde for skikkelige kniver. Da vil jeg si: Akkurat som folk flest. Vi lever et annet liv, vi har andre kniver, og vi vil gjerne bli imponert over fabelaktig håndverk. Hvem andre våger seg på et så ambisiøst prosjekt som dette og greier å gjennomføre det?


En lekker sak fra Jan Jonsson også. Den vant klasse Staskniv. Blad: Paul Strande.





Knut Mastad stilte med en enklere kniv enn vi er vant til å se fra ham, og en til som var enda enklere enn den igjen. Egne blader.

Men når vi bruker ordet "enkel" i forbindelse med kniven på det venstre bildet, er det mye å gå på, for da sammenligner vi med de tidligere Årets Kniv-knivene hans, og da er det jo et stykke igjen før det blir virkelig enkelt. Knakende fin. Førstepremie som vanlig.



Espen Nordheim fikk førstepremie. Bladet til venstre fra Robert Mattsson, til høyre fra Steen Nielsen.












Annenpremie til Åsmund Skard. Den lå i skyggen i monteren og jeg fikk bare dette bildet av den, men sånn gjennom glasset så den for meg ut som en førstepremiekniv. Blad: Trygve Flatebø.











Publikumsprisen gikk til Aage Lilleseter fra Heidal i Gudbrandsdalen, med damaskblad fra Odd Morken. En iøynefallende kniv som dette gjør seg fabelaktig godt i monteren, og sjarmerer lettere publikum enn for eksempel Moens vinnerkniv. Og da er det ikke rart at det kan bli publikumspris av det.

Men noen premie fikk den ikke! Det kan virke merkelig.

For dere som ikke har vært med og dømt kniver: Mye ser annerledes ut når knivene ligger på bordet foran deg og skal bedømmes, enn når du ser dem utenfra i monteren. Jeg antar at denne kniven hadde ganske mange svakheter siden den måtte bli upremiert. Men sett utenfra virker det rart at den ikke engang fikk tredjepremie.


Det var alle bildene jeg tok i utstillingen. Jo, jeg skulle hatt en hel formiddag der.




Valbjørklunden


Langs veien inn til museumsområdet er det et bjørkekratt som sikkert få legger merke til. Hvis noen tar en snartur innom der, er det nok ikke primært for å studere grønnsværet.

Knivfolk flest går vel rett forbi uten å vite hva dette er for noe. Men det er ikke hva som helst slags bjørk som står der og gror, men valbjørk, og det er Norsk Knivforening som har plantet den. Vi satte ned ett tre hvert år i noen år, og noen ganger flere. Så begynte det å bli ganske mange der, og for noen år siden stoppet det opp.

De eldste trærne har nå grodd seg til riktig pent, eller rettere sagt stygt, som det helst skal være når det er valbjørk vi snakker om.


Jeg tok et bilde inne i krattet. Fine trær, om det er skaftemner man produserer.

Museet har noen valbjørker i arboretet også. Engang ble faktisk en av dem stjålet.

Et prosjekt kunne være å vedlikeholde denne lunden litt. Fjerne masse smågreiner og kvister som det likevel ikke kommer til å bli noe av, og få luftet hele lunden og gjøre det synlig hva dette er. Sånn som det er nå, er det ikke særlig futt i de trærne som står mørkest.

Før eller siden er vel tiden inne til å hogge ett av de eldste trærne og se hva det inneholder.