16. desember 2009



Puukko fra Fiskars


og noen norske også


og litt om hva en "puukko" er for noe



Nedenfor denne artikkelen er det eksempler på andre og mer staselige puukko'er enn dem jeg viser nå, noen jeg har vist tidligere. Kanskje lurt å se på dem først.



Denne lille kniven fikk jeg fra England i forrige uke. Utskåret ibenholtskaft og svært god stand, laget av knivfabrikken Fiskars i Finland.

Og selvfølgelig noe jeg ikke egentlig samler på. Men, som vi skal se, man er i fare hver gang man tar en utenomkniv inn i huset.

Lengde skaft/blad 13,5 cm. I Fiskars-katalogen for 1897 er den kalt en sprettekniv.

Fiskars er Finlands eldste knivfabrikk, med historie tilbake til 1600-tallet. Den holdt til i Raseborg kommune, ca ni mil rett vest for Helsinki, i den svensktalende delen av landet. Det er vel tvilsomt om det er noen 1600-tallskniver derfra ute på markedet nå, om de i det hele tatt eksisterer. De eldste vi ser nå, er fra 1800-tallet.

Jeg vet ikke om noen norske Fiskars-samlere. På et knivtreff ville denne her neppe innbragt mer enn noen få hundre kroner, heller ikke om den hadde vært normalstor. På eBay, der svensker og finner og amerikanere er ute, går de ofte for svært mye mer.


Her er den i Fiskars 1897-katalog, der den er modell nr 597. De to nederste knivene er normalstore.

Fiskars hadde de samme modellene i mange år, så det kan være vanskelig å si hvor gammel en kniv er. Når jeg har en mistanke om at mitt 597-eksemplar hører til hundreåringene, kommer det av en sliredetalj som vi skal se på lenger nede.

Nå er min lille kniv ikke kalt en puukko i denne katalogen, i motsetning til de to normalstore på bildet over. De to små er i stedet kalt "Sprättknifvar". Betegnelsene i denne gamle katalogen kan være nyttige for å avgrense hva vi skal legge i ordet puukko.

Jeg gjør et forsøk, og så får jeg siden (på Elverum neste gang?) bli korrigert av finske knivfolk.




Puukko


En puukko er en kniv fra Finland, men ikke en hvilken som helst finsk kniv. Det generelle finske ordet for kniv er veitsi, som brukes om både puukko'er, foldekniver, barberkniver og hva som helst annet som dekkes av vårt norske ord kniv.

Stort sett kan vi si at en puukko er en finsk tollekniv, altså en kniv som det skal gå an å spikke med, men som ellers skal være brukelig til det meste, for eksempel jakt. Med noen unntak kan vi også si at ordet "puukko" tilsvarer ordet "slirekniv", selv om det finnes slirekniver som har egen betegnelse, særlig den samiske storkniven, som kalles "leuku".

Det vi ender med, er vel noe i nærheten av "slirekniv av vanlig størrelse, til allsidig bruk". Og så må den være laget i Finland. Er den laget i et annet land, som en mer eller mindre direkte kopi av de finske, vil jeg heller kalle den en "kniv av puukko-type".

Vi kan se litt på slireknivsidene i 1897-katalogen. Den har også et pent utvalg foldekniver. Knivene på disse bildene viser godt hvorfor mange har Fiskars som sitt samleområde: fint utførte kniver med stor familielikhet, variasjon i dekor og skaftmaterialer, mange nok forskjellige til at det kan bli en samling av det, mange nok eksemplarer til at de er å få tak i, og kataloger der hver kniv har et nummer. Etter hvert ble det flere modeller i utvalget.

















Katalogen kaller dem "Puukkoknifvar" på svensk, og "Puukkoveitsiä" på finsk. I en moderne katalog ville det vel heller ha vært skrevet bare "puukko" og ikke "puukkoveitsi".

Skaftmaterialer: bjørk, ibenholt og cocus. "Cocus" er en handelsbetegnelse på blant annet "African blackwood", som igjen er en handelsbetegnelse på flere treslag (betegnelser som "ibenholt" og "mahogny" skal vi heller ikke ta altfor bokstavelig som artsnavn).

Noen av skaftene er pent skåret.

Bildet viser de tre sliremodellene. I motsetning til de typiske slirene fra Kauhava er de uten innlegg av tre ved bladet. (Det kan nok hende at en og annen norsk bykniv senere er blitt koblet med en enkel Fiskars-lærslire.)

Legg merke til modell 627: en tønnekniv av standard Eskilstuna-modell, i tre størrelser. Den står under overskriften "Puukkoknifvar", men ble den regnet som en puukko? Sannsynligvis ikke, eller kanskje hvis den satt i slire.

Mange tidlige kniver fra Hackman ligner på Fiskars-knivene.

















Legg særlig merke til nr 633. Den kommer jeg tilbake til lenger nede.

















Her er det et par flere skaftmaterialer: alm og elfenben.

Litt forvirrende ordbruk. Den bittelille nr 652 er kalt en puukko, mens nr 597 er kalt sprettekniv. Begge har "Fin slida".

Bildet viser også en klassisk Eskilstuna-dolk, nr 663. Den ble vel neppe kalt en puukko (heller en "tikari"?), selv om den ikke har annen betegnelse her.


Ordet "puukko" kan nok stort sett oversettes med "slirekniv". Katalogen kaller riktignok denne her for "Linknif med slida" og ikke "puukko", men her var det vel viktig å markere knivens spesielt tiltenkte bruksområde, i likhet med nr 591, 592 og 597 i forrige bilde. Småtassen nr 652 var kanskje beregnet på klokkekjedet? Og nr 653?




Tilbake til min nye Fiskars


Jeg skrev ovenfor at utenomkniver kan være skumle saker å få i hus. Ikke ett enkelt eksemplar, men straks man har to stykker av samme type, ligger det an til sammenligning, og sammenligning kan lett føre til samling.

Og i dette tilfellet hadde jeg en fra før, den største av disse to:


Jeg husker ikke hvor den kom fra. Kanskje den bare ble med på en handel og kom av seg selv. Her ligger den sammen med den lille nye.

Dette er den nr 633 som jeg ba dere legge merke til på et bilde over. Litt oppsvinget blad, som gjerne regnes som noe til å flå med. Ibenholtskaft med spesiell fasong. Lengde skaft/blad 21 cm.

Begge har "Fin slida".

















Begge slirer er stemplet FISKARS på øvre holk. En rar og uvanlig plassering av firmanavnet, og ikke så veldig pent, men det var sånn Fiskars pleide å gjøre det.






Når det er plass, som på den normalstore kniven, står det gjerne BEST CAST STEEL på bladet.





Pent skåret. Og dette er ofte svært fint utført, men det gikk nok likevel ganske kjapt for drevne folk på verkstedet, akkurat som mange norske husflidskniver sikkert gikk fort å skjære for dem som kunne det, når en masse helt like kniver skulle skjæres.


Platen på toppen. Gjennomgående tange og et par ekstra nagler.
I den andre enden av skaftet er holken bare en ring, slik at treet er synlig ved bladet.









Opphenget er av en svært vanlig finsk type, slik vi ser det på mange knivtyper derfra, fra mange produsenter. Og det er her det blir skummelt:

Fiskars laget de to knivmodellene i mange år, og det går kanskje ikke an å si at den ene er fra ca 1900 og den andre fra ca 1925. Men kanskje det går.

Slireopphengene i 1897-katalogen ser ut som det til venstre av disse to. Det er dette som sitter på min lille kniv. I 1924-katalogen ser de ut som det til høyre.

Dette kan være tilfeldigheter, men det kan også ligge noe her, og det er altså dette som er det skumle. For nå som jeg har begynt å legge merke til denne detaljen, kommer jeg til å se på den på hver eneste Fiskars med "Fin slida" som kommer meg forbi, for å se om et inngravert årstall eller noe annet kan gi svar. Og sånt kan jo altså føre til samling.











Norske pukko'er?


En puukko er noe finsk noe, men puukko-lignende kniver har vært laget i mange land, i Tyskland og USA og Østen. Ofte som ren kopi, i den grad produsentene har vært i stand til å kopiere, noe de ofte ikke har vært dyktige nok til. Mye er bare skrot. I Mora i Sverige har flere produsenter hatt ganske stor produksjon av nesten like høy kvalitet som de finske. I Norge har det ikke vært laget mange, men noen er det.

For det meste er det brukt slirer av den flate, enklere typen. Jeg har ikke sett noen prøve seg på slirer av den klassiske, mer kompliserte Kauhava-modellen.

Amerikanere omtaler ofte alle slags typiske norske og svenske kniver som puukko'er. Det går godt an å forstå at de synes dette er praktisk, men sånt skal vi ikke ha noe av.




Bergans


Dette er en svært vanlig Järvenpää-modell, solgt over store deler av verden, og ofte å se på norske bruktmarkeder. De hørte ikke til toppknivene da de var nye, og stort sett koster de svært lite nå.

Her ligger den ved siden av en illustrasjon fra en Järvenpää-katalog. Som dere ser, er de ganske identiske. Samme design og samme materialer i slira, og samme elghode midt på den. Men her er ikke alt som det ser ut som:

Akkurat dette eksemplaret er ikke laget av Järvenpää, men av K J Eriksson i Mora, som vel var den som kopierte originalen nærmest.

Den er altså fra K J Eriksson, men selv om den er helt som dem de laget for egen regning, er akkurat denne her en de laget for Bergans ryggsekkfabrikk, og med Bergans-stempler.

K J Eriksson laget slike for norske Bergans både like før og like etter krigen, i flere varianter, som jeg har skrevet litt om i Bergans 3. Bergans kalte modellen Finne-Type.


Bladet, med Bergans-merking som finnes i flere varianter på Finne-Type.

Lengde skaft/blad 21 cm.





Og slire med Bergans-merking:
Bergans SVERRE YOUNG - OSLO

Altså en finsk kniv laget i Sverige, men den hører likevel til i Bergans-historien.

Den er ikke så ofte å se, og det vrient å få alle varianter. Men så er det altså dette da, at siden knivfolket ikke er særlig interessert, og dermed ikke plukker dem opp på bruktmarkeder for å ta med på knivtreff, kan de være vanligere enn vi får inntrykk av.




Carl Andersson












Jeg slenger med en annen ikke-finsk kniv av ren puukko-type fra Mora, en ganske liten en, laget av Carl Andersson. Laminert blad, som dere ser. Altså et vanlig blad i puukko-typer fra Mora, mens de finske bladene alltid er i helstål.

Lengde skaft/blad 14,5 cm.




Helle


Denne modellen fra Helle fabrikker er ingen direkte kopi, men en kniv av puukko-type.

















Kniven er slank som en Kauhava-kniv. Skaftet er i plast med bred holk mot bladet. Jeg har sett den i fargene grønn, rød og svart, og det finnes kanskje flere.

Lengde skaft/blad 16,5 cm.

Slira har en del til felles med Helles hovedmodell Fjellkniven, som heller ikke er uten finske trekk.

I stedet for hestehode er det brukt en hund. Finske kniver kan også ha hode av annet slag enn hest, blant annet hundehode.

















På halsbåndet står det HEIDI. Jeg har hørt at dette skal være Heidi, Norges første lavinehund, som ble rikskjendis etter en vellykket aksjon i 1951 som siden ble til film. Det er litt rart. Lavinehunden var schäfer, og dette er vel en puddel? Var det heller noen i Helle-familien som hadde denne Heidi? Eller ble det bare laget et hode uten å tenke hunderase?


HEIDI står også på slira, så knivmodellen het tydeligvis Heidi.













Når er den laget? Etter denne merkingen å dømme, er den fra 1950-tallet eller kanskje et lite stykke inn på 1960-tallet.

10. februar 2011: På eBay var det et eksemplar der knivens (første?) eier hadde skrevet sitt navn på baksiden av slira, og årstallet 1956.


Helle Heidi er ikke ofte å se, så det ble kanskje ikke laget så mange av den. Men igjen: Dette er usikkert, som alltid for fabrikkproduserte kniver. Siden knivfolket ikke er særlig interessert, og så videre.


Akkurat her kunne det også passe å ta inn Tapio Wirkkalas bjørnekniv og Helle Sportskniv nr 30, og argumentere for at nr 30 ikke er en kopi. Hm. Får bli en annen gang.




B. Knudsen


En fra B. Knudsens knivfabrikk. Skaftet ligner mye på andre Knudsen-modeller, mens bladet er slankere og spissere enn på de aller fleste derfra. Og slira? Der er jeg usikker. Den er uten merking. Knudsen-kniver av dette slaget ser vi i slirer av andre typer enn denne, men jeg vet altså ikke.

Lengde skaft/blad 20 cm.

Kniv og slire passer perfekt til hverandre, og de har iallfall sittet sammen lenge nok til at fargeskillet på skaftet passer helt med slira.

Her har vi altså et eksempel på at den som vil finne ut av kniver fra én fabrikk, må ha sett også alle andre fabrikkproduserte kniver for å føle seg noenlunde sikker.

To ting:
Reinshodet midt på slira, der Järvenpää-slirene har et elghode. Jeg har ikke sett det på andre slirer. Men så var det altså dette med at man må ha sett dem alle. Kanskje noen av dere har en sikker finsk slire med samme hode?
Opphenget går igjennom slira innenfor sømmen, mens den på (alle?) Järvenpääs og de aller fleste andres går på utsiden.


Bladet har "brillestempelet". Det hadde vært hyggelig om dette kunne brukes til datering, men det ser ut til at det ble brukt i en lang periode, fra lenge før krigen og til fabrikken ble nedlagt ca 1960, men vi ser det ikke så ofte som de andre stemplene.



.