19. desember 2009
Bergans Finne-Type
Rett før krigen kom det en kniv med typisk puukko-design inn i Bergans sortiment. Bildet her er fra en brosjyre fra 1939. Kniven er kalt:
"Sportskniv Nr. 777 (Finne-type)"
og har skaft av valbjørk, biter av reinskinn på slira, og blodrand.
Jeg ble veldig overrasket da jeg for mange år siden så det bildet. Finne-Type er så godt som identisk med en av seriene laget av den finske storprodusenten Iisakki Järvenpää Oy. Og jeg ble jo glad, for dermed kom det jammen enda en knivfabrikk inn i Bergans-historien. Bergans kjøpte altså kniver fra Järvenpää!
Men dette er lenge siden. Etterpå har jeg jo sett mye mer kniv. Og en dag satt jeg og bladde i jubileumsboka K J Eriksson 1912-1992, og så bilde av et av firmaets reklameskilter fra 1948. Der var den finske kniven, helt maken til Bergans. Med slire merket MORA.
Dermed var det klart at det var K J Eriksson som leverte Finne-Type til Bergans, selv om modellen altså er helt lik en av modellene til Järvenpää. Siden har jeg sett mange slike kniver med K J Erikssons egne stempler, og som altså ikke har noe med Bergans å gjøre. Tilsvarende puukko-kopier ble også laget av minst to andre Mora-fabrikker, og av Hugo Köller i Solingen, og av fabrikker både i USA og i Østen.
Jeg har ikke noe skikkelig K J Eriksson-eksemplar å vise fram, bare dette vraket av en slire. Bildet viser i det minste hvor likt dette er den finske originalen, og hvordan den er merket på forsiden.
For oss nå kan det virke rart at disse fabrikkene kunne lage rene kopier, i mange år. Men knivfabrikker i mange land har i alle år kopiert hverandres modeller, ned til små detaljer i dekoren. Uten å spørre om tillatelse. Et eksempel fra nyere tid er K J Erikssons uautoriserte kopi av Helle Fjording, som også andre har kopiert.
Det skulle gå lenge før jeg endelig fikk se en Finne-Type i virkeligheten, men omsider satt den der. Og så – allerede dagen etter – en til!
Kniv nummer to kom en gang jeg besøkte Jon Johnsen. Han hadde en pappeske med diverse enkle fabrikk-kniver, og jeg pekte på en finsk en og sa at sånne som den der må du alltid se nærmere på. De kan ha Bergans-stempler. Så tok jeg den ut av slira, og gjett hva det sto på bladet!
Siden er det kommet flere i samlingen, men ikke ett eneste eksemplar i helt fin stand. Og det er fremdeles en hel del uklare punkter.
Utførelsen av bladet holder ikke riktig samme kvalitet som på de finske, selv om de tidligste er ganske fine. De tidligste er tykkest på midten, i overkant av slipefasen, akkurat som de finske. Men det er særlig én viktig forskjell: K J Erikssons blader fra denne tiden er laminert, og dermed også det som sitter i Finne-Type, i motsetning til de finske av helstål. (At bare deler av stempelet er synlig her, kommer av eieren har banket bladet et stykke inn i holken.)
Skaftet er også bare nesten nøyaktig som Järvenpääs. Det står i Bergans 1939-brosjyre at skaftet var av bjørk, og at det fantes i flere farger. Foreløpig har jeg sett bare én grønnbeiset, de andre har vært naturfarget. Kvaliteten på valbjørka varierer fra tettmønstret til nesten uten mønster. Jeg har en med rester av en blåmaling. Siden veden er helt uten mønster, er malingen kanskje original.
Finne-Type er laget i tre versjoner, der den første har blader stemplet på to forskjellige måter. Jeg regner med at krigen kommer mellom de to første versjonene, slik at den eldste av dem ble laget fram til 1940, og den nyere fra 1945. Men det spørs om ikke noen også ble laget under krigen.
Både skiløperstempler og produsentstempler har små variasjoner. Jeg vil ikke gå nærmere inn på det før jeg har studert flere eksemplarer.
Siden K J Eriksson ikke laget alle sine slirer selv, er det godt mulig at slirene til Finne-Type kom fra underleverandør.
Bladstemplene er de samme som på Bergans morakniver og speiderkniver.
Fra Thomas Eriksson i Mora of Sweden AB (som både K J Eriksson og Frosts Knivfabrik nå er del av) fikk jeg dette brevet fra september 1939, der Bergans bestiller flere eksemplarer av Finne-Type (eller Finnekniver som de tydeligvis kalte dem internt).
72 dusin (864 kniver) er da et rart antall å bestille? Men i det vedlagte bestillingsskjemaet står det sikkert hvilke skaftfarger knivene skulle ha. Antallet kan ha å gjøre med fordelingen av farger.
Førkrigsversjonen
Den eldste versjonen av Finne-Type ser ut helt som på bildet i brosjyren, både kniv og slire.
Bladet er smidd på maskinhammer. Det er ca 10 cm langt, 19 mm bredt og 3,5 mm tykt, og er stemplet slik:
Bergans KVASSING OSLO-NORWAY
Bladet er tykkest midt på – akkurat i overkant av slipefasen – og smalner litt oppover mot ryggen, slik finske blader av dette slaget normalt gjør.
Skaftet kjennes igjen fra de etterkrigs på at enden av tangen er klinket til en endekule.
De to førkrigs stemplingene:
På hver sin side
De antatt eldste har skiløperne på venstre side av bladet, og navnestempelet på høyre. Bak på slira står det Bergans SVERRE YOUNG–OSLO. Denne har jeg sett en del eksemplarer av.
Det som gjør at jeg tror denne er eldst, er at den ligner helt på bildet i brosjyren fra 1939, og særlig dette at bladet er tykkest på midten, i overgangen til slipefasen, akkurat som på en ekte finsk kniv. Jeg antar at i begynnelsen skulle alt gjøres mest mulig riktig, men så ble det vel for arbeidskrevende og kostbart uten at den ekstra innsatsen hadde noen betydning for salget.
Blodranden på de tidlige bladene er ca 4 mm bred.
På de senere bladene er sidene parallelle som på vanlige Mora-blader, og dermed kjedeligere i en kniv av dette slaget.
På samme side
På disse antatt nyere er bladstemplene samlet på venstre side av bladet.
Det eneste eksemplaret jeg har sett, har slire uten Bergans-merking. Slira har et elghode midt på forsiden, i likhet med andre førkrigsslirer med Bergans-merking. Slirene til K J Erikssons egne kniver er merket MORA på forsiden. Så enten er denne slira original, selv uten merking, eller så brukte K J Eriksson elghodet på noen av sine slirer av finsk type.
Etterkrigsversjonen
Etterkrigsversjonen skiller seg fra den eldre i flere detaljer. Jeg kaller dem foreløpig etterkrigs, selv om jeg ikke ser bort fra at iallfall den ene av dem i stedet er laget under krigen.
Bladet er nå stanset ut av ferdiglaminert plate, og har derfor ikke lenger den ujevne stålranden som forteller om håndarbeid. Det er ikke tykkest på midten, men vanlig flatt. Altså et tristere blad enn de aller første.
Enden av tangen er nå skrudd fast og stikker ikke lenger ut.
Slira har ikke lenger den lille avrundede lappen av reinskinn øverst, men i stedet en trefliket lærlapp. Det er ikke lenger noe elghode under lappen.
Av etterkrigsversjonen har jeg bare to eksemplarer, og har heller ikke sett noen flere. De er ulike, og igjen setter jeg opp to typer bladstempler, selv om bare to eksemplarer ikke er mye å lage teorier ut fra!
Eksemplar 1.
Det ene eksemplaret er stemplet EKTE MORA på venstre side av bladet, og har skiløperne på høyre side. Slira har norsk flagg og Norge øverst på forsiden, men er ellers umerket. Det er sannsynlig at den er original, men det er ikke godt å vite. Det var denne jeg fant hos Jon Johnsen.
Det betyr nok et eller annet at den er stemplet EKTE MORA og ikke KVASSING, jeg vet bare ikke hva. I artikkelen om Bergans morakniver har jeg tatt opp muligheten for at kniver med slik merking kan være laget under krigen.
Bladet er 10,3 cm langt, 20,5 mm bredt og 2,8 mm tykt.
Blodranden er snaut 2 mm bred.
Jeg har også sett denne med omvendt merking: med EKTE MORA på høyre side og skiløperne på venstre.
Eksemplar 2.
Det andre eksemplaret er stemplet KVASSING på høyre side av bladet, og har skiløpere på venstre side.
Merkingen på slira er bare et enkelt stempel Bergans øverst på baksiden, delvis gjemt under beltestroppen.
Bladstemplene på Eksemplar 2. Bladet har de samme dimensjonene som Eksemplar 1, men blodranden er 2,8 mm bred.
Med norsk slire, antar jeg
Så en dag kom det en liten overraskelse, og en tredje versjon.
Øystein Køhn sendte meg for noen år siden en slire som jeg mener må være laget på Bergans-fabrikken i Oslo, i Bergans typiske gråblå, kromgarvede lær, udekorert. På baksiden er det, i blindtrykk, skiløpere og Bergans OSLO–NORGE, akkurat som på slirer laget av Bergans til Sliring og Spikkekniv fra Mora. Etter stemplene å dømme er denne dermed fra slutten av 1950-tallet.
Merkelig. Det måtte da vel være greiere å få både kniv og slire fra Sverige? Ikke vet jeg. Det var iallfall ingen sak å sy dem, for ingen slirer er kjappere og enklere å få til enn disse.
Kanskje forklaringen på at det ble laget litt enklere slirer er at folk syntes de finske var for rare og souvenir-aktige, og at Bergans derfor ville prøve om knivene solgte bedre med mer nøytral slire?
På fabrikken i Oslo var det i så fall et viktig stykke Bergans-kunnskap som helt ble glemt da de sydde disse slirene:
Det kan ikke lenger ha vært noen i nærheten som husket alt det styret de hadde hatt i 1932 før de fant på å bruke stoppeknapp i Slirkniv-slira slik at kniven ikke stakk seg igjennom i bunnen. Så de brukte ikke denne viktige knappen, og kniven gikk dermed selvfølgelig rett igjennom sømmen.
På fabrikken hadde de nok for lengst sluttet å tenke over hvorfor de satte denne knappen i alle de andre slirene. Den var vel bare noe som hørte til.
En annen sak er at tråden ofte har røket i gamle finske og svenske slirer av dette slaget også, selv om den tverrgående lærbiten midt på slira hjelper litt. En stoppeknapp er ikke det dummeste i slirer av såpass mykt lær.
Kniven til disse norskproduserte slirene har jeg ikke sett. Det er rimelig å tro at den ser ut som andre etterkrigs Finne-Type, med blad stemplet KVASSING. Det er også godt mulig at Bergans tredje stempel på kniver fra Mora - MORA-TYPE - er brukt på noen av Finne-Type-knivene.
Siden har jeg også fått tak i flere umerkede eksemplarer av slike helt enkle slirer. Jeg tror ikke disse umerkede er laget av Bergans, og heller ikke at det har sittet noen kniv med Bergans-bladstempel i dem. De umerkede er en tanke slankere og er sydd med rødaktig tråd, mens de Bergans-merkede er sydd med naturfarget. Den litt smalere beltestroppen har tynne dekorlinjer langs kanten og er satt på med to nagler, ikke én. Jeg gjetter på at de tilhørende knivene ble laget og solgt av K J Eriksson, med Erikssons merking, men jeg har ennå ikke sett en sikker original kniv i noen slirer av dette slaget.
Finne-Type er med i Bergans prisliste fram til iallfall 1957. På 1948-bildet er det fremdeles den eldste typen som er vist, men her regner jeg med at den avbildede kniven er mye eldre enn brosjyren.
Foreløpig har jeg sett ganske få eksemplarer av Finne-Type, så mye av det jeg har skrevet her, må bli komplettert og korrigert siden. Med flere stempelvarianter, flere skaftfarger og flere sliretyper kan det vel være for eksempel tolv-femten varianter? Kanskje mange flere? Kanskje det er mer enn bare én slirefarge også. Det kan altså bli en hel liten samling av dette. Om du bare greier å finne knivene altså, og akkurat det kan jo bli verre.
God jakt!
