11. mars 2010


Olav P. Bakkegaard, Geilo

Se også det jeg har skrevet om knivtypen fra Geilo/Hol/Ål. Jeg har også skrevet om noen av knivene her. Og om dobbeltkniver her. Hm, jeg burde vel ha ryddet litt og samlet noen artikler.

Bildet viser litt av Geilo/Hol-samlingen min: noen kniver laget av Olav Bakkegaard på Geilo. Morsomme saker.

Brusletto og Øyo er områdets største og mest kjente, men Øvre Hallingdal har hatt et stort antall verksteder og enkeltpersoner som serieproduserte kniver, særlig fra 1940-tallet og et par tiår framover. Knivene fra Geilo, Hol og Ål ble solgt over hele landet, og ble spredd til mange andre land med turister som besøkte Norge. Nå kan vi av og til finne dem på eBay. En del produsenter er lite kjent, og siden de ikke alltid signerte, er det mange samlere som har kniver herfra uten å vite hvem som laget dem. En av de relativt små produsentene er Olav Bakkegaard (1901-1981).

Jeg har hatt en artikkel om ham i Knivbladet: "Knivmaker Olav P. Bakkegaard, Geilo". Knivbladet 2005 nr 4, side 4-10.

Bakkegaard begynte å lage sine dekorative, iøynefallende kniver for salg omkring 1935, og han holdt på til 1947-1948. De er i en egen stil som er lett å kjenne igjen.

Han var malermester med inntil syv mann i arbeid. Om sommeren var det husmaling, om vinteren mest rosemaling og annet innearbeid i verkstedet. Knivene var en del av vinterarbeidet. Ikke alt på alle knivene er laget av ham selv, men han rosemalte selv de aller fleste, kanskje så godt som alle.

Ved siden av handlet han med antikviteter.

Noen selvlært bygdehåndverker var han ikke. Bakkegaard hadde eksamen med beste karakter fra Kunst- og Håndverkskolen.




Nokså ukjent knivmaker

Jeg hadde av og til sett noen av knivene hans, men da var det alltid så fæle eksemplarer at jeg ikke brydde meg om å kjøpe dem. Ingen av knivsamlerne jeg kjente, visste hvem som hadde laget disse knivene.

Den første jeg så til salgs i brukbar stand var denne store kniven med treslire (lengde skaft/blad 27,8 cm). Den var på markedet på Vestkanttorget for mange år siden. Øyo-blad.

Selgeren ville ha åtte hundre, og iallfall på den tiden var det en pris i overkant for en rosemalt trekniv. Jeg spurte Bjarne Delbekk om jeg burde gi så mye, og han sa at denne saken skulle han ordne. Jeg holdt meg unna mens han gjorde en handel, og kort etter kom han med kniven. Han skulle ha seks hundre for den. Og da hadde han tjent en hundrelapp, og selgeren var også fornøyd. Så der fikk jeg et eksempel på hva som kan gjøres med litt byttehandel.


Jeg greide ikke å tyde det ovale stempelet bak på slira, men regnet med at det skulle ordne seg raskt da jeg i 1999 dro til Geilo for å snakke med diverse folk som burde vite sånt. Men det gikk tregere enn jeg hadde ventet, og var en påminnelse om at de aller fleste knivene ble sendt ut fra Geilo og omsatt andre steder, og at folk i bygda knapt så dem. Selv de gamle på Brusletto visste ikke hvem som hadde laget denne knivtypen, enda det skulle vise seg at de hadde kjent knivmakeren personlig.

Jeg lurte på om navnet i stempelet begynte med Bakke..., og da kom de til å tenke at det kanskje kunne være Olav Bakkegaard. De hadde kjent ham godt, men kunne ikke huske å ha hørt at han laget kniver. Neste dag snakket jeg med Olav Bakkegaards sønn Per Bakkegaard, og fikk vite en hel del. En fin trekniv hadde han også.

Siden har jeg sett mange av disse knivene, og har fått tak i ganske mange. Vi skal se på noen av modellene. Jeg begynner med et typisk, førkrigs eksemplar.




"Døla-kniven"

Bakkegaard kalte knivmodellen sin for Døla-kniven, og fikk mønsterbeskyttet den (norsk mønster nr 17141). Jeg vet ikke året, men det var før 1940.

















Eksemplaret på bildene over har alle de typiske Bakkegaard-elementene, og er i super stand, frisk og fin. Jeg fikk den av Delbekk for et par år siden.

Lengde skaft/blad 25,2 cm. Blad fra Brusletto.

Både skaft og slire er oftest dekorert med en kombinasjon av svipenn og rosemaling. Andre produsenter har også forsøkt seg med denne kombinasjonen, men jeg har ikke sett at noen har fått til samme kvalitet.


Merking på baksiden. Det er uvanlig at den er så tydelig å lese som her. Svært ofte mangler den helt. Deler av den kan også være påmalt eller brent inn.









I dette tilfellet har han merket sikringsstroppen også:

. . . . Olav P. Bakkegaard
Telefon nr. 8 - Geilo

Foran Olav står det noe utydelig.

Slirene er sydd langs kanten med en tynn lærstrimmel, vanligst rød eller hvit. Det er vanligvis sikringsstropp over skaftenden.

Storprodusenten Torger L. Haugen i Hol sydde også mange av sine slirer med lærstrimmel, og noen av dem har en søm på hver side av slira, men ikke en som gikk ubrutt hele veien rundt. Kort etter at Bakkegaard hadde mønsterbeskyttet Døla-kniven, mønsterbeskyttet Haugen sin modell under navnet Hallingkniven (mønster nr 17166). En enkel lærsøm ble ellers brukt av flere andre produsenter i området.




Eldre og nyere

De to skaftformene, den gamle til venstre og den nye til høyre. På de gamle står det Døla KNIVEN, på de nyere Norge.

Skaftet til høyre er i en annen, grovere form. Disse knivene passer ofte dårlig i den tilhørende slira.

Skaftene ble frest ut i verkstedet hans. Flere andre produsenter i området kjøpte sine skaft utenfra, visstnok fra et trevareverksted ved Skotselv. Bakkegaards nyere skaft er litt annerledes og grovere utført enn hans tidlige. Kanskje han kjøpte denne nye typen utenfra som ferdigfreste skaft?


De aller fleste knivene har skaftholk i messing, bare en åpen ring med synlig ved. Ofte er det satt inn en kile på hver side av bladet. Senere kniver har ofte fabrikkproduserte holker, som den til høyre på bildet.



Til venstre den typiske avrundede spissen på de eldre slirene, og til høyre den spissere på de nyere.

De gamle skaftene og de gamle slirene hører sammen, men feilkoblinger forekommer. En kniv kan ha fått feil slire siden, men det kan vel hende at det også ble gjort noen sånne koblinger i Bakkegaards eget verksted. Når en produsent har gått over til noe nytt, er det ikke alltid han helt slutter å lage forrige type.




Bladene

Bladene er som regel fra Brusletto og Øyo. Det ser ut til at han de første årene mest brukte Brusletto, og at han etter hvert gikk mer over til Øyo. Jeg har ikke sett noen med Brusletto-stempel fra etter 1941, men så har jeg heller ikke hatt så mange kniver å studere. (Husk alltid at et eldre blad godt kan bli brukt i en nyere kniv.)



To kniver med Øyo-blad på 26,2 cm og 19,8 cm. Rart at de er blitt liggende uferdige på verkstedet, for både skaftform og holker er av den gamle typen. Den største av disse ville sett mektig ut i en passende slire.




Med sidesøm

Noen av knivene har bare sidesøm. Her er først en svært liten til Bakkegaard å være (lengde skaft/blad 19 cm), og så en stor kniv med barskt dyrehode. Til høyre er en senere kniv med umerket "pappslire" som bare er rosemalt.

Den lille kniven har eiernavn på baksiden av skaftet. Ikke overraskende er det et jentenavn.

Blader fra henholdsvis Brusletto, Erik Sagen, og Øyo.




Slirematerialer


Døla-knivene hadde slirer i fire materialer:



1. Lær

Knivene på bildet er hans hovedmodell slik den så ut før krigen gjorde det nødvendig å ta i bruk andre slirematerialer enn solid lær.

Slira i midten har ikke rosemaling, bare svibrenning.

Den midterste har Øyo-blad, de to andre har Brusletto-blad. Siden dette mer enn noen er klassisk Bakkegaard, er det en sånn en man skal ha om man skulle få den rare ideen å bare ha én kniv fra denne produsenten.




Slirelæret er ofte kraftige saker, gjerne 4-4,5 mm tykt. Det er satt inn med lakk av et eller annet slag. Eller kanskje Oxan-olje?

De eldre knivene har som regel sikringsstropp, mens de senere oftest er uten. Under krigen gjaldt det nok å knipe inn på læret så mye som mulig.






2. Fiber

Under krigen brukte mange norske knivprodusenter fiberplater til slirene, svært ofte med tvilsomt resultat. Også Bakkegaard grep til denne nødløsningen da det ikke var mer lær igjen. Fiberslirene hans er vanligvis bare rosemalt, dekoren sitter ofte dårlig, og det er vanskelig å finne pent bevarte eksemplarer. Derfor kan selv en slire som denne overleve i samlingen.

Etter hvert fikk han til å dekorere også slike slirer med svipenn, men da var det en annen type fiberplate han hadde fått tak i.



3. Kryssfinér/papp
Slirer av to halvdeler kryssfiner er også en nødløsning som flere brukte. Her var Bakkegaard mer kreativ enn de andre. Han laget slirer av kryssfiner kledd med papp utvendig og innvendig, sydde med geiteskinn, og lakkerte. Dette var faktisk en god idé, iallfall før slirene begynner å bli slitt. Den myke pappen gir en viss lærfølelse, kniven sitter godt, og det er mulig å rosemale med brente konturer, slik at Bakkegaard-preget er beholdt.

Høyre kniv rakk aldri å forlate verkstedet. Sikringsstroppen er ennå ikke tilpasset.

Lengde skaft/blad 23,2 cm og 22,7. Blad fra Brusletto og Øyo.


Da det tydeligvis var slutt på det tynne geiteskinnet også, laget han slirer der de to halvdelene er satt sammen med nagler, og der "sømmen" er malt på.

Slira til venstre er av finér med et lag papp på hver side, og lakkert. Dekor både svidd og malt. Den løse slira er i fiber av den typen som han fikk til å dekorere med svipenn.

Til venstre Blad fra Øyo.

Begge slirer er umerket.


Et pent eksemplar som ikke er gjort ferdig. Finér inni, papp utenpå. Slira er umerket.

Litt tamt blad fra Øyo. Lengde skaft/blad 21,6 cm.











Her ser vi hvordan han gjorde det. Først merket han opp konturene med svipenn, og så fylte han ut sveivene med maling før han lakkerte slira.








4. Tre















Knivene med treslire er staselige saker som gjør seg godt ved peisen. De kunne godt ha vært laget på denne måten også om ikke lærmangelen hadde gjort det nødvendig å finne andre materialer. Disse tre er ikke mine. Jeg tok bilde av dem på Knivdagene på Elverum der Arne Fred Hallingstad i Hol hadde dem med for å vise meg. Han hadde også en del kniver jeg fikk overta, og flere av knivene jeg viser her, kom den dagen.

Slirene har gammel form, mens to av skaftene har ny. Hører de sammen da? Det kan godt hende, hvis de er laget på den tiden da de gikk over til ny form. Verre er det at de to har en annen fargetone enn slirene.

Legg merke til stemplingen bak på slirene. Det ville vært god plass til stempel på alle tre, men bare to av dem har fått det. Svært mange Bakkegaard-kniver er umerket.

Under krigen var det flere på Geilo som lage treslirer. Bakkegaards versjon er i hans egen typiske design, sydd med lærstrimmel hele veien rundt. Han laget dem i minst fire størrelser. Dekoren sitter fint, for slirene har jo samme materiale som skaftene. Treslirene virker tunge og kunne gjerne ha vært slanket litt, men lærslirene har så tykt lær at vektforskjellen likevel ikke er så stor.

Selv om de er fra en tid med lærmangel, er det ofte sikringsstropp av lær på treslirene. Det var nok nødvendig, for det er vanskeligere å få en kniv til å sitte godt i treslire enn i lærslire.

Fin merking på disse her. Hadde jeg fått se dem noen år før, hadde jeg sluppet unna mye graving for å få identifisert dem.









Her er en trekniv med en annen slireform, og som hverken har ekte eller påmalt søm med lærstrimmel.














Kniv med dyrehode


En staselig sak med dyrehode. Lengde skaft/blad 29 cm.

Her er hverken skaft eller slire i gammel eller ny form, og da blir det verre å tidfeste den. Slirelær og sikringsstropp tyder på at den ikke er laget da det var lærmangel. Før eller etter krigen? Vet ikke. Gjetter før.








Dette er den eneste Bakkegaard-kniven jeg har sett med slikt hode. Men når han nå først har brukt det på denne her, kan det vel være noen bjørnehoder, hundehoder og annen bra fauna der ute.











Blad fra Erik Sagen, Hol, med bladstempel E.S.

Kobberholk til en forandring.






Kniver fra Øvre Hallingdal har ofte eiernavn på skaft og/eller slire. Ingen tvil om at denne er laget for en Sten Stensen.


Denne digre saken er ikke en kniv beregnet på å ha med på tur, men en peiskniv. Se mer om peiskniver i artikkelen om Geilo/Hol/Ål.






Ordet "Mønsterbeskyttet" må Bakkegaard ha likt godt, for dette er ofte enten presset inn med stempel eller omhyggelig brent inn med svipenn.



Et par usikre

Den har det typiske, tidlige Bakkegård-skaftet, så den er nok laget av ham. Den er ikke svibrent under rødmalingen, så det er mulig at den har sett ut som dette fra starten. Bladfasongen er nok slipt sånn siden.

En umerket kniv av Bakkegaard-type, men dekoren er ikke av hans kvalitet, og skaftet har annen form. Så da er den altså laget av en annen? Men den lå sammen med Bakkegaards etterlatte kniver, og kan nok likevel være fra hans verksted.











Samleverdige?
Klart de er!

Bakkegaards kniver er av og til å se på knivtreff, men det er ingen overflod av pent bevarte eksemplarer.

De har i liten grad vært verdsatt av knivsamlere, men så er det da også mange samlere som automatisk rynker på nesa av enhver rosemalt kniv. Disse knivene fra Geilo, Hol og Ål blir ofte kalt souvenirkniver eller turistkniver, og nærmest avskrevet.

Dette er ikke så rart. Kvaliteten varierer sterkt på det som ble laget under krigen, både i Øvre Hallingdal og andre steder. Mange forsøkte seg mens det var mangel på varer, og selv ren søppel lot seg tydeligvis selge. Da krigen tok slutt, forandret dette seg fort, og de dårligste knivene var ikke lenger til å bli kvitt. De var fremdeles i handelen da turistene begynte å komme igjen, og mange av disse som er laget under krigen, havnet i USA. Turistene syntes nok de så veldig norske ut.

Olav Bakkegaards kniver hører til de beste av denne knivtypen. Litt alder har de også fått. Jeg regner dem som svært samleverdige når de er i god stand. En fargerik Bakkegaard eller to frisker opp i knivsamlingen på veggen.


.