31. mai 2010



Pinsetreffet på Eidsfoss 2010


I år fikk jeg vært på Vestfold Knivlags pinsetreff begge dagene. Som alltid veldig okå på knivtreff! Jeg håper jo alltid å komme hjem med noe ordentlig fett noe. Sånn går det sjelden. Det er ikke så lurt å måle knivtreff i antall kniver eller i kroner, men mer i hyggelige folk og fine kniver å se på.

Eller i antall brukbare bilder? Bilder må til hvis det skal bli noe å vise her, men knivfotografering ble det ikke mye av denne gangen. Jeg viser ingen kniver her nå, men det kommer nok noen siden.


I pinsen ser det sånn ut langs veien utenfor knivtreffet når du kommer til Eidsfoss. Idyllisk sted dette her, både omgivelsene langs innsjøen Eikeren, og de gamle bygningene. Et sted man blir glad for å komme til, og et kjempested for knivtreff.

Folk står bortover og selger gamle ting. Ikke kniver. Jeg så ikke noe på sakene der, og hørte at det var mest skrot, men det gjør nok at en del folk som egentlig hadde tenkt å kjøre forbi, stopper og blir lokket innenfor.


Og innenfor hadde altså Vestfold Knivlag sitt årlige treff. Supert.









Pinsetreffet er en happening også for mange ikke-knivfolk, og etter hvert har dette arrangementet utviklet seg til å bli minst like mye for dem. Jeg vet ikke om de engang tenker på det som knivtreff.

På bildet er to generasjoner deltakere på vei inn til markedet, men både alder og vareutvalg viser at her er det nok ikke kniv som gjelder.

For de som driver med kniver, er en del eldre, særlig samlerne. Det slo meg en gang at påfallende mange sentrale knivfolk er født i året 1935. Og etter hvert som jeg begynte å merke meg fødselsår, så jeg at jammen stemmer det. 1935. Hvis vi også tar med to år i hver retning, har vi fått med en svært stor del av de mest kjente knivfolkene. Og da dukker rekruttering opp som et aktuelt ord.

Det blir ofte snakket om rekruttering, og da er det lett å se for seg at det er neste generasjon vi skal prøve å få med oss. Men den generasjonen der har vist seg svært uvillig til å bli rekruttert. Vi må visst hoppe over den og heller ser på neste generasjon. Der er det mange som er veldig ivrige når de først blir tatt med, særlig om de får spikke og smi litt. Men det er ikke ofte de blir tatt med.

Er det sant at vi ønsker rekruttering? Vil vi se masse unge folk på knivtreffene? Eller er det sånn at det vi egentlig ønsker oss, er at alle vi kjenner godt fra før skal møte opp? Og barnebarn på åtte-ti år er det kanskje for mye styr å dra med seg, og for langt fram til det kan bli knivmakere og knivsamlere av dem?


Eidsfoss er der knivmaker Knut Dahl holder til, og det var i det lille røde huset han begynte. I gamle dager var dette Eidsfos Verks vaktstue.

Nå er det her vi kjøper kaffe og vafler. Og bordene rett foran er stedet der den harde kjerne av knivsamlere setter seg ned og tar fram mappene, så det er her sjansen er størst for å få se de helt store klenodiene av gammel kniv.


Senere fikk Knut Dahl denne større bygningen, der han nå har smie og verksted. Huset passer fint inn blant de andre, og ser ut som om det har stått der bestandig.






På knivtreff skal det være noen som smir. Det skal ryke og bråke litt.

Her er Jørn Stampe Hansen i gang med å fyre opp essa. Han er formann i Norsk Smedforening, sekretær i Vestfold Knivlag, og driver Stampesmia i Kodal i Vestfold.




På Eidsfoss og mange andre steder er det anledning til å sette opp partytelt. Det er tryggere sånn under tak, for man vet jo aldri.

Her er knivmaker Roar Teie fra Råde i Østfold med kniver og skaftemner. Med ryggen til: Morten Håkonsen, Skien, som i det siste har trappet opp butikken.


Kniver og klokker, gammelt og nytt:












To faste kniv- og klokkehandlere.
Til venstre Torfinn Liestøl. Knivene hans er som vanlig mest fra Tore Noddeland, pluss noen eldre saker fra Sørlandet.
Til høyre Helge Tørre, med knivmaker Gunnar Momcilovic foran bordet.


Knivhandlere flest har bare et campingbord og en stol, her som ellers, og kniver på bordet eller i en kasse med glasslokk. Går bra så lenge været er med oss.

Han med hatten er knivmaker Torgeir Brun Johnsen fra Sandefjord.




Svenske Hagge (Mats Ingvar Svensson) er stadig å se på norske knivtreff, med "Hagges Knivar och Silver".

Ellers var det dårlig med nordiske innslag i år.




En av de profesjonelle knivsmedene: Steen Nielsen fra Kristiansand der han driver Smifirma Kniv og Kunst.









Jørn Jensen. Alltid på plass med stort utvalg av utstyr og materialer for knivmakere.









En handel kan det vel bli også mellom drevne skaftemne-selgere. Jørn Jensen ser på et solid stykke musling av typen "gold lip pearl" fra Børge Botnens stand.









Pinsetreffet på Eidsfoss startet som knivtreff, men så begynte folk å ta med diverse annet, og nå er det diverse annet som det er mest av.













Partyteltene har tatt over mye av plassen, og her fungerer de bra. Men på Eidsfoss i pinsen er det gjerne mer sol enn regn som varer og selgere skal beskyttes fra.

På Elverum kommer det jevnlig krav om å tillate slike partytelt der også. Museet har aldri hatt lyst til det, for Knivtorget er så fint som det er, så lenge været holder. Når det regner, kommer kravet igjen. Der bør det helst løses på annen måte enn med individuelle telt, men hvilken måte er museet og Knivforeningen ennå ikke kommet fram til.

Jeg har ikke hørt det samme kravet på Dyrsku'n?


Ned mot Eikeren pleier det å være vikingleir:












Jeg har aldri vært borte og sett hva de holder på med av vikinggreier, og vet ikke noe om hvem de er. De har det sikkert gøy, hva det nå er vikinger holder på med.

Og hvis du går litt videre bortover, kommer du til knivfolkets campingvogner, der mye av den viktigste knivhandelen foregår utover kvelden og senere, ganske diskret.


.