4. juni 2010
En kniv i hvaltann fra Karl Olsen
Blant taterknivmakerne er Karl Olsen (1912-1969) et av de helt store navnene. Han er kjent for kniver i hvaltann, gjerne skåret i dypt relieff som den jeg viser her. Jeg fikk låne den da jeg var på Eidsfoss, og tok litt bilder av den.
Du kan se flere av knivene hans i de to artiklene om taterkniver i hvaltann (se artikkel 1 og artikkel 2), der det blant annet er en som ligner svært på denne, men som er litt mindre. Der er det også vist flere beslektede kniver.
Karl Olsen har ord på seg for å ha laget store og grove kniver. Det stemmer bare delvis. Selv om dette er et stort eksemplar, laget han også mindre kniver med betydelig eleganse, og en kniv som denne vil jeg heller kalle stor og staselig, med dyp og kraftfull skjæring.
Totallengden i slira er 27,3 cm, og lengde skaft/blad er 24 cm. Altså et godt stykke over normal staskniv. Som vanlig er det brukt fabrikkblad.
Her er det mye å dåne av. Håndverket er én sak. Den dype skjæringen er forøvrig et lite hakk under det han har fått til i den nesten like kniven i den andre artikkelen. I denne her mangler han det siste lille i form og utførelse av sveivene, men det gjør ikke noe som helst når jeg sitter og ser på kniven. Og graveringen mangler ikke det minste.
Men det som gjør meg helt rørt, er den merkelige følelsen av kontakt jeg kjenner med et helt folks kultur. Jeg får det ofte sånn når jeg har en super taterkniv foran meg.
Og jeg tenker: Hvor hadde han det fra? Han hørte til et knivmakermiljø som besto av faren Lauritz, og Lars Oliversen Griffenfeldt, og Lars Fredriksen, og Oskar Gravøren, og andre som var samtidige med disse og som vi vet lite eller ingenting om, men før dem igjen? Hvor hadde disse andre det fra? Vi får neppe noen gang nøstet opp dette noenlunde ordentlig.
For her ligger det taterkultur på høyeste nivå, med linjer tilbake til mye eldre tatere og andre knivmakere og andre håndverkere som vi knapt har hørt om.
Karl Olsen var sist i en lang rekke av kunsthåndverkere i hans hjørne av tradisjonen, altså kniver i toppkvalitet skåret i tann og bein, og med sølv i stedet for nysølv, fra en gruppe knivmakere i Telemark, Aust-Agder og Vestfold.
Det ser ikke ut til å være noen som for alvor har tenkt å ta dette opp igjen og begynne å lage slike kniver i slik kvalitet, like lite som at noen nå lager kniver i den midt-norske tradisjonen for taterkniver skåret i bein. Taterkniver ligger i det hele tatt litt nede.
Mønsteret i skjæring og gravering, med de lange tungene, er noe å meditere over for knivfolk som interesserer seg for kniv fra Telemark. Her har vi en gravering med forbindelseslinjer til ikke-taterknivmakere i Telemark, til Åsmund Hovden og hovedtradisjonen i fylket.
Taterpreget i graveringen kommer til syne særlig i den ekstra linjen som følger rett innenfor konturene i mønsterdelene, og i de lange tungene. Og litt i de dekorative prikkene. Skjæringen er av samme slag som graveringen, men uten linjene og prikkene.
Det er større nærbilder lenger nede i artikkelen.
Detaljer i mønsteret bør sammenlignes med Griffenfeldts, som igjen ligner mye på det som Bjørn Kleppo gjorde så kjent. Spor av dette finner vi i eldre taterarbeider fra før Hovden og Kleppos tid, og de gir god grunn til å gruble over hvor disse telemarkingene fikk sine impulser fra.
Vanlig opplegg med sideskinner og magebelte, og med slire satt sammen av to deler.
Dette opplegget var vanlig mange steder i landet, og i andre land også. Vi ser det i bykniver og i bygdekniver, og det hører ikke til noe bestemt distrikt.
Skaftet er kraftige saker. Formen er blitt kalt både grov og topptung. Hah! Bare misunnelse fra folk som ikke har noen sånn kniv! (Hm. Jeg er en av dem . . .)
Stor fordel med folk som signerte det de laget. Signatur har vært uvanlig blant taterknivmakere. En av dem sa engang til meg at hvis en kniv er signert, er det ingen tater som har laget den. Vel. Det stemmer jo ikke, men at opplysninger om taterkniver svært ofte ikke stemmer, er noe jeg for lengst har vent meg til.
I dette tilfellet står det 830.S. K.O.
Andre ganger brukte han 925S.
Platen har en bulk. Det gjør ikke noe, for her er det bare å skru kniven fra hverandre og rette den ut.
Normalt i en taterkniv er endekulene laget av en sammenrullet metallstrimmel som er loddet sammen og loddet fast i tangen. Da må de bare få sitte i ro. Og hvis noen prøver seg med varme på dem, går loddingen opp og alt er trist.
Her er det så vidt litt trambulering også, i motsetning til ellers på denne kniven.
Flere nærbilder av gravering og skjæring:
Jeg antar at mange knivsamlere heller ville velge en av hans mindre og "penere" kniver, men skulle jeg hatt bare én Karl Olsen, ville jeg ha valgt en stor og dramatisk kniv som denne her.
.
