21. juli 2010



Knivveckan i Ludvika 2010


Gøy å se hva de holder på med i nabolandet. Knivveckan i Ludvika er det største svenske knivtreffet, og hvert år siden 1988 har de holdt på en hel uke, fra mandag til søndag.

For deg som vil dra dit neste år: Det er alltid i uke 28.

Jeg var der det første året og flere år etterpå, men så kunne jeg ikke lenger kjøre bil, og nå er det gått litt tid siden sist. Denne gangen ringte Børge Botnen og spurte om jeg ville sitte på. Vi dro nedover og var der torsdag og fredag.


Drømmen når man drar til et svensk knivtreff er å møte noen som har en gammel, super, norsk kniv til salgs, og som ikke vet hva det er han har. Vi har hørt historier om folk som har opplevd sånt.

Et år kom det innom Knivveckan en dame som hadde kjøpt en Ole Olsen Moene-kniv på et marked, i fin stand, veldig billig. Noen på Knivveckan husket kniven fra et bilde, og hun fikk vite hva slags kniv det var, men deretter lot de henne bare reise videre uten at noen kom på å spørre om den var til salgs!

At vi selv virkelig skal treffe noen sånn person, er ikke særlig sannsynlig, men det hender at vi samlere drømmer litt.




Gratis


Skiltet over Akvariet (som jeg kommer tilbake til) er typisk for Knivveckan-sjef Anders Hööks politikk: "Fri Entré". Dette er et knivtreff der det meste er gratis: å komme inn, å ha stand, å parkere, og å ha campingvogn eller bobil. At et knivtreff likevel ikke alltid blir gratis for en knivsamler, er en annen sak.




Tak over hodet


På Knivveckan har du ikke med ditt eget campingbord å legge kniver på. Du får tildelt plass av Ingegerd Höök den dagen du kommer, hvis du ikke allerede har avtalt en bestemt plass på forhånd.






Alt er under tak, med både kniver og folk i dekning for sol og regn. Tidlig på morgenen gikk jeg og så på hvordan det var satt opp:























Hver lørdag hele sommeren er det "loppis" her, altså med unntak av Knivveckan-lørdagen, så dette er ikke noe som er laget bare for knivfolket. Imponerende er det at alt sammen blir satt opp og tatt ned igjen hver helg.

(I Sverige har ordet "loppis" en videre betydning enn "loppemarked" i Norge, og kan også bety et fast antikk- og bruktmarked.)


Lyst og fint i teltene. Hvite tak som slipper lyset igjennom.











Gamle kniver


Jan Erik Skoog er en sentral handler for folk som er ute etter gamle svenske kniver. Her slenger det også en og annen norsk kniv.








Jeg får stadig mer sans for morakniver med fiberslire, men nøyer meg med å samle på de norskproduserte. Hadde jeg vært svensk, ville jeg ikke latt denne her på Skoogs bord gå fra meg: en stor, førkrigs dolk med metallforsterkede splitter i sidene av slira. Fra Erik Frost.

Mange av knivene fra Mora er sjeldne, særlig om de er i fin stand. De aller minste ser vi ikke ofte, og det fantes små produsenter og spesialiteter. Og når man først begynner å se etter, finnes det interessante og uvanlige sliremønstere og bladstempler.


Det var en del gammel svensk kniv å se på bordene rundt om, men ikke mange klenodier. Og noen norske.

På norske knivtreff er det små grupper av knivsamlere som setter seg sammen og viser hverandre hva de har tatt med. Og handler og bytter. Jeg så ingen av det slaget i Ludvika. Men det viste seg at hvis man bare tar fram en pen gammel norsk kniv og legger på bordet, er det mange som vil se på den.




Kniv fra den første Knivveckan


Litt nostalgi her. Det første året Knivveckan ble arrangert, kjøpte jeg denne Linghed-kniven av knivmakeren, Stig Stenberg fra Svärdsjö.










Skaft i valbjørk, slire og skaftholker i nysølv, billig fabrikkblad, pent utført hele veien. Den er laget i familietradisjonen etter hans far Albert, hans onkel Erik og hans farfar Johan.


Det morsomme er stempelet. Det står:

S. A. STENBERG SVÄRDSJÖ NO. 1. PR. NS.

PR. NS. betyr prima nysilver. Men nummeret?

Jeg regnet med at det betydde at kniven var i størrelse nr 1, eller kanskje av modell nr 1, som det ville ha gjort om det var en fabrikk som hadde laget den. Men på en av de andre knivene hans, i helt samme utførelse, var det et annet tall. Så jeg spurte hva dette var.

Nei, det var ikke noe spesielt. Han hadde mange nummerstempler, og noen ganger satte han på det ene tallet og andre ganger et annet. Men et nummer skulle det være for å være ordentlig.




Noen få kjøp


For min del ble det ikke så mange kniver med hjem, og ingen gammel norsk superkniv (ikke overraskende). Her er et par stykker fra 1980-tallet:


Sune Enoksson.

En av handlerne hadde flere av denne typen på bordet, fra denne og andre kjente samiske knivmakere.

Enoksson er et stort navn blant sydsamiske knivmakere. I 1984 var det knivseminar på Norsk Skogmuseum, og han holdt foredrag om samekniver. Samtidig hadde han utstilling av egne kniver, og jeg husker hvor imponert mange var. Noe vi også var imponert over, var de høye prisene på de mest avanserte knivene hans.

På bordet på Knivveckan var det flere halvhornkniver av dette enklere slaget med snillere pris. Jeg plukket med meg denne fra 1986, laget av pent, ubleket reinshorn med god farge.

Lengde skaft/blad 17,6 cm.


Presis og pen dekor, men uten det karakteristiske sydsamiske flettemønsteret som han ofte lar dekke mye av flatene.

Slire med langsgående lister av tinn på begge sider.




Blad laget av sagblad, blånert og signert med gravérpenn.

Signatur bak på slira også.

Men samler jeg sånne nokså nye svenske samekniver altså? Vet ikke. Får se når jeg har hatt den litt.





På samme bord var det flere åttitallskniver fra Kaj Embretsén, laget før han ble en internasjonalt kjent knivmaker. Jeg kjøpte denne lille saken her. Damaskblad, og skaft i risknute på briar eller noe sånt:











En beskjeden sak til å være fra Kaj, med damask av svært enkelt slag sammenlignet med den vi ser fra ham nå. Men en hyggelig kniv fra en tidlig periode.

Den er fra den tiden da han gikk over fra å lage mer tradisjonelle nordiske kniver, til å satse på noe som lignet mer på det som ble laget ute i verden. Her er det bare kniven som har rukket å bli internasjonal, slira er fremdeles nordisk.

Fra sånn cirka 1987-1988?

Lengde skaft/blad 15,7 cm, der bladet er 5,6 cm.


Det ble også et par gamle norske kniver på meg. Jeg viser dem vel siden en gang. Jeg tok også noen bilder av gamle, svenske jaktdolker, men venter litt med dem.




Konkurranseutstillingen


Det første året ble knivene i konkurransen stilt ut i Kyrkoförvaltningens församlingsgård, like i nærheten. Der var det litt dårlig sikring, og Kent Bergkvist (en av initiativtakerne til Knivveckan) sov i utstillingen hver natt.


Siden ble knivene stilt ut i kornmagasinet på bildet, som også er like ved. Et velegnet og bra sikret lokale, men for knivfolk er ikke "like ved" bra nok. Som vi vet fra Elverum: Vi vil være der hvor knivtreffet foregår, vi vil ikke forlate plassen for å se en utstilling over hundre meter borte.

Nå blir knivene stilt ut der folk er, i et stort, lyst, solid telt på 180 kvadratmeter. Når man går her inne, er det ikke til å unngå at man begynner å tenke litt på hvordan vi kunne ha gjort dette på Elverum.


Inne i teltet er det monter for knivene. På bildet er noen kniver tatt ut for fotografering, men ellers er døra låst.

Langs teltveggene er det salgsbord, og det er god plass for publikum.







Knivene ligger i lave kasser som skråner mot glasset.










Hver ettermiddag blir knivkassene tatt ut og plassert på et sikkert sted. Her er det morgen og Anders Höök kommer for å legge fram knivene.

Anders Höök er hovedpersonen i historien om Knivveckan i Ludvika, som den som har stått bak dette i alle år.

Han var også Svensk Knivförenings leder fra starten i 1988 og i mange år framover, og redaktør av Knivmakaren fra starten i 1991.












Tommy Marklund på vei inn i utstillingen med knivkasser. Knivene ligger på sklisikkert underlag, sånn at de ikke skrangler omkring og sånn at kassene kan stilles på skrå i monteren.

Marklund lager nesten ikke kniver mer. Minikniven over til høyre er en han fikk førstepremie for i et tidligere år.













Mange av knivene er av omtrent samme slag som dem vi ser på norske utstillinger, blant annet fordi svenskene deltar i Norge og nordmennene i Sverige, men totalt sett gir utstillingen et annet inntrykk enn hos oss. Det er mer kniv av internasjonal type. Utenom knivene som er laget mer eller mindre i samisk tradisjon er det lite å se til svensk tradisjonskniv.

I 1988, Knivveckans første år, var det med nærmere 700 kniver! Antallet gikk deretter jevnt nedover og var snart halvert. I år var det 118 kniver her.

Det var ikke bare antallet som gikk ned, det ble også slutt på det morsomme mangfoldet fra de første årene. Da kom det inn alt mulig merkelig, fra knivmakere som sikkert regnet seg som gode, og som kanskje hadde et stort navn lokalt. Knivene fikk ikke premie, men det var veldig artig å se dem, og mange av dem var laget etter gammel tradisjon. Men de dyktige knivmakerne lærte snart hvordan kniver skulle se ut for å ha sjanse på premie, og de andre droppet saken.

Nå er den tekniske kvaliteten jevnt over svært mye høyere enn på de tidligste utstillingene. Men teknisk kvalitet er ikke alt.

Mye arbeid er lagt ned i å definere en hel rad konkurranseklasser, med regler for hvordan knivene skal være i hver av dem. Det kan virke litt overdrevent nå som kniver ikke lenger strømmer inn.


Jeg tok ikke bilder av mange kniver i konkurransen. Her er noen:


To fra Öppen klass, begge med damaskblad fra Mattias Styrefors.

Til venstre Stig Sjunnesson. Samiske elementer, flammebjørk og reinshorn.

Til høyre en fra Torbjörn Lundström. Den er av det slaget som svenskene kaller konstkniv, som en direkte oversettelse av den amerikanske betegnelsen art knife. Med denne sliretypen ville den nok hvor som helst bli oppfattet som skandinavisk. Mammuttann, stabilisert bjørk, fossil hvalrosstann. De innlagte metallbitene i skaft og slire er også fra Styrefors.


Fredrik Isacsson i klassen Förfinad brukskniv. Neverskaft med mye liv i mønsteret, spesielt laget for denne kniven og ikke bare tatt fra en kloss av parallelle skiver, og bøffelhorn og mammuttann. Damaskblad fra Pentti Mastosalo.










Fredrik Sjöö. Foldekniver med damask og kostbare materialer er det en del av på svenske utstillinger. Når vi av og til ser noe sånt på norsk utstilling, er de gjerne fra svensk knivmaker.




På Knivveckan er premieringen hemmelig fram til premieutdeling på søndag. Siden jeg da hadde reist hjem, vet jeg ikke hvordan det gikk. Jeg antar at de fire knivene på bildene over gjorde det bra.


Utstillingen i Ludvika har det samme problemet som de norske: Hvordan skal vi få flere av de aller beste til å delta?

I Sverige har det etter hvert blitt et elitelag av knivmakere som ville ha tatt det som er av premier hvis de bare hadde deltatt. Så hvorfor er så få av dem med?

Jeg snakket med en som iallfall tilhører eliten. Han sa at første gang han kunne gå fram og motta førstepremie i en knivkonkurranse, var det med tårer i øynene. Men etter at dette hadde hendt noen ganger, gikk det liksom over.

De store kanonene har tydeligvis ikke noe behov for å vise kniver. Men vi andre vil gjerne se dem. Hvis hele gjengen av toppfolk hadde stilt ut, ville interessen for utstillingene blitt en helt annen. Da ville de trukket folk også om de måtte gå noen meter og gått glipp av en time knivtorg.



Håkan Rosén, Ludvikas turistsjef, en av drivkreftene bak Knivveckan siden starten. På søndagen deler han ut premier sammen med Höök.














Kurs og foredrag


På Elverum hører du bankingen fra knivsmeder hele dagen, men i Ludvika var det ingen som smidde knivblader de dagene jeg var der. Men Knivveckan har noe som Elverum og Seljord ikke har: et stort antall kurs og foredrag for knivmakere.

Jeg var med på et av dem for å høre om valbjørk, på fredag. For på fredag var det plutselig ingen å se av folk som samler på eller handler med gamle kniver, så da var det tid til sånt. Det viste seg at dette er dagen da hele banden drar til et stort, årlig antikk- og bruktmarked et annet sted.


Bengt-Elis Pettersson foreleste om valbjørk, om dyrkingsmetoder og om de ulike valbjørktypene, og med fullt av fine eksempler å vise fram.

Spennende saker. Det er virkelig så man kunne ønske å plante en liten valbjørkskog hjemme, hvis det ikke hadde vært for at tredve år er litt lenge å vente på resultatene. Og så må man jo ha et sted å ha den skogen, så det er ikke for knivfolk flest.


Knivveckan hadde en imponerende liste av foredrag og kurs, hver dag. Flere av postene på programmet ble gjentatt flere ganger:

Tillverkning av fällknivar: Material, verktyg, tekniker (Knivföreningen Knivfällan).

Horngravyr: Material, verktyg, tekniker m.m. (Stefan Groth).

Slipa eget knivblad med hjälp av jigg (?).

Scrimshaw: Nålgravyr på kniv/slida (Fred Oud).

Fotografering av knivar, bildbehandling i dator (Bob og Kent Tunlind).

Produktinfo: Läder, färgning og ytbehandling. Verktyg (Erica Högberg, Tjäder Läder).

Formgivning av skaft. Ritning med hjälp av kurvlinjal m.m. (Claes Löfgren).

Tillverkning av kniv med "tunna material" och svängda inlägg, filning, stippling (Thomas Löfgren).

Ytbehandling av skaftdelar med hjälp av superlim (Mats Blid).

Färglära: Grunder och tillämpning i knivmakeriet (Lars Kock Jalvemyr).

Masurbjörk: Uppkomst, kännetecken, egenskaper, kloning . . . (Bengt-Elis Pettersson).

Fossila material för knivtillverkning (Henrik Ussing, Mermaid Knives).

Smidesteknik m.m. (Joakim Frost).

I tillegg hadde Jonny W. Nilsson tre lengre kurs i horngravyr, og Joakim Frost hadde fem smikurs. Disse kursene foregikk et annet sted.

Som du ser: Ikke noe her er beregnet på knivsamlere. Men sånn er det der borte. Bare se forskjellen mellom våre to lands knivforeninger. Norsk Knivforening har alltid vært en forening like mye for knivsamlere som for knivmakere. Svensk Knivförening har alltid vært mest for knivmakere, og det er ingen tilfeldighet at foreningens tidsskrift heter Knivmakaren. På Elverum er det et foredrag rett etter årsmøtet, oftest av knivhistorisk slag. Foredrag for knivmakere har vi ikke hatt mye av.

Kanskje kurs og demonstrasjoner for knivmakere ville trekke folk på Dyrsku'n og Skogmuseet også?




Verktøy og materialer


Det var selgere av materialer og utstyr overalt. Når det er mindre spikking og mer finmekanisk verkstedarbeid i knivene som blir laget, er det fristende å skaffe seg noen ekstra dingser.


Midt på bildet er Jan-Ove Andersson (JANO) som i mange år har solgt maskiner og verktøy og egne innretninger for knivmakeri på svenske knivtreff og messer.






En stand hadde stort utvalg av diverse mikrosaker for å lage alle smådelene som mange kniver er satt sammen av.








Det var som vanlig et friskt utvalg av knivmaterialer. Hvis du tror at det som skal til før knivene dine gjør ordentlig inntrykk, er et rart treslag eller en bit fra et eksotisk dyr, får du kjøpt det i Ludvika.

Her er plater av en eller annen korall. Jeg noterte ikke hva slags.




Eller kanskje du heller trenger noe mer svensk (eller finsk): skaftemner av neverskiver, ferdig sammenlimt under høyt trykk og temperatur.










Knivmakere


Pentti Turunen lager mange slags kniver, mange av dem med tydelige spor av Finland og Sameland.


















Typisk er den fine dekoren som består av tynne metallstrimler hamret inn i neverskaftet, som så blir farget, slik det har vært gjort i Finland i mange generasjoner. Denne har blad fra Bjarne Engli. Blankpolert, som bladet gjerne er i Turunens kniver.













Blad: Johan Gustafsson og Ivan Linderborg.




Litt rekruttering:









Yngre knivmakere vil vi gjerne ha mange flere av. Her er Niklas Illipe, som var godt i gang med denne påbegynte foldekniven. Vil gjerne se den når den er ferdig.



Knivveckan har alltid besøk av danske knivfolk. Poul Strande er en fast gjest, og hadde som vanlig bladbutikk. Tidligere smidde han blader på både norske og svenske knivtreff (og skodde hest på Elverum), men her, i prat med Per Arne Berg, ser han mer ut som ren turist.








Kjente svenske knivmakere: Conny Persson og Johan Gustafsson.

Conny hadde ikke med seg noen kniver, mens Johan viste flere av sine avanserte saker.

Men i likhet med mange andre kjente: Ingen av dem deltok i konkurransen.





Johan Gustafsson. Slirekniv med ekstra foldeknivblad.

Jeg foretrekker å bruke det amerikanske uttrykket art knife om sånne kniver, i stedet for det svenske konstkniv.

Tønneknivene fra Eskilstuna blir både kalt konsttäljkniv og konstkniv, og når jeg hører ordet konstkniv, er det en gammel tønnekniv jeg ser for meg.


Gustafssons kniver er ofte fulle av farger. For et norsk knivblikk ser de svært fremmede ut.

Hva er de tenkt brukt til? Omtrent det samme som svært mange av de tradisjonelle norske stasknivene, må vi vel innrømme: morsomt for knivmakeren å vise hva han kan, og morsomt å eie og beundre for en som verdsetter slike kniver.



Jonny W. Nilsson og Mattias Styrefors deltok heller ikke i konkurransen, men på et bord lå et par kniver av den typen art knives de har samarbeidet om i det siste:









Jeg knipset bare et par bilder, men dette er en kniv som jeg gjerne skulle tatt mer ordentlige bilder av en gang.

Her ser vi fullt av elementer og ferdigheter som Nilsson har fått finpusset i arbeidet med sine tidligere hornkniver, i kombinasjon med imponerende bidrag fra Styrefors.


På samme bord lå også denne:










Den er en av Jonny Nilssons mer klassiske halvhornkniver, igjen med blad fra Mattias Styrefors.



I Sverige må man huske på å kalle det "hornkniv", før man eventuelt har fått slått fast at knivmakeren er same og du kan bruke ordet "samekniv". Forrige kniv blir regnet som en hornkniv, mens den neste viser en halvhornkniv som regnes som samekniv.


Kniven er laget av Lars-Erik Marsja, Gällivarre.



Det bor svært mange flere samer i Norge enn i Sverige. Det skulle man ikke tro når man ser forskjellen i tilbudet av samekniv og hornkniv i de to land.





Leif Sjöqvist og Britt-Marie Fröjdhammar i Svensk Knivförenings styre.

Ifølge Svensk Knivförenings nettside har foreningen for tiden ingen ordförande. Men Britt-Marie er vice ordförande og altså det nærmeste vi kommer.





Tidligere ordförande i Svensk Knivförening, Stig Åkerblom.

Han lager kniver og selger knivmaterialer, og kaller seg GITS Knivmaterial (Stig bakvendt).

Og så reklamerte han for Kniv-SM 2010 i Söderhamn, 29.-31. oktober. Söderhamns Knivgille, der han er ordförande, er arrangør sammen med Svensk Knivförening.



Fast deltaker på Knivveckan: Petter Sander, som selger og sliper kniver.

Stor interesse fra den yngre garde, selv om det var sverd som gjorde mest inntrykk. De yngste har en tendens til å tenne på svære kniver og sverd. Små, gamle kniver er ikke det samme.






Norske knivfolk i Ludvika


Mange norske knivfolk å treffe. Flere av knivmakerne våre har deltatt på Knivveckan mer eller mindre hver gang.


Hvert år på Knivveckan: Harald Sellevold.

Han og familien var der hele uken, og han viste typiske Sellevold-kniver.






















Kniven til venstre er ikke akkurat i den tradisjonelle Sellevold-stilen, men det er likevel ganske typisk for ham å gjøre noe slikt som dette: kniv med fiskefluer og kydex-slire.






Knivbladets redaktør Øystein Køhn i diskusjon med valbjørk-dyrker Bengt-Elis Pettersson.











Trøndelag-representanter på Knivveckan. Fra venstre: Børge Botnen, Roar Bye, og Norsk Knivforenings leder Kjell Thore Leinhardt.

Børge la fram litt skaftmaterialer til salgs, men han hadde ikke med sitt vanlig utvalg, og ellers var alle tre bare turister.



Jeg så heller ikke at disse to hadde med seg noe å selge: knivmaker og smed Per Arne Berg og knivsmed Nils Grantangen. Men det er vel ikke usannsynlig at det ligger noen blader i den veska.







Akvariet


Anders og Ingegerd Höök har innredet naturrom med akvarium. Lokal ferskvannsfisk og utstoppede dyr.

















Utstoppet gaupe, kongeørn og gjedde.












Røye i akvariet.




Neste år?


Jeg går ut fra at lørdag og søndag er de feteste dagene, så da var det vel litt dumt å ikke få dem med seg. Neste år?

Jeg hadde ingen planer om å dra til Ludvika i år, men er glad for at Børge dro meg med. Vel hjemme igjen tenkte jeg at dette skal ikke gjentas, det er altfor langt å reise. Men dagen etter tenkte jeg at jo, jeg må prøve å få til en tur dit igjen neste år, og være der flere dager, kanskje alle, og ha med en hel del gammelt å vise fram.

Og kanskje kombinere med det fredagsmarkedet de drar på, de som samler gamle kniver?