8. juli 2010



Restaurering


Skal - skal ikke?




Foss/Talebakke


Dette handler om en kniv som det har vært litt moro med i sommer. Historien startet med at knivsamler Jens Øvernes fikk tak i en fin sak med blad signert slik:

N. P. TALEBAKKE TOTEN

Fine Toten-blader av denne typen med dekorert rygg, i kniver fra Talebakke og andre fra hans kanter, kan du se her.

En kniv fra Nils Talebakke (1845-1937) er vi jo alltid glad for å komme over. Etter å ha kjøpt den, undersøkte han mer for å finne ut hva dette var og når den var laget.


Ut fra dette mobiltelefon-bildet fra Øvernes, som noen av oss fikk tilsendt, var det klart at kniven ikke var laget av Talebakke, men av Ingebrigt Foss (1843-1921) i Meldal. Bortsett fra bladet og holkene er den ganske identisk med den jeg har vist bilder av her.

Men bladet? En trønderkniv med et sånt blad? Og dermed var diskusjonen i gang blant diverse knivfolk.

Bladets opphav var udiskutabelt, og skaftholkene var blitt gjort om så de også så ut som noe fra Toten. Holkene var altså "forbedret", og det var pent utført. Ingebrigt Foss' typiske Meldal-mutter i skaftenden var erstattet med en av et slag som sitter på fine Toten-kniver. Det er dermed slett ikke usannsynlig at det er Talebakke selv som har gjort endringene.

Hva gjør man så? Lar man kniven være som den er, eller ligger det her an til litt restaurering?

For meg var det såpass morsomt med en kniv laget av Foss og arbeidet videre på av sannsynligvis Talebakke at jeg ikke ville ha gjort noe med den. Men det går an å se dette på flere måter, og det er ingen hemmelighet at kniver nå blir restaurert og "forbedret" i stor stil.

Øvernes begynte å tenke på om det gikk an å få tilbakeført kniven til sin opprinnelige stand.

Noe som sterkt bidro til at det endte slik det gjorde, var at det fine Talebakke-bladet var i største laget, så kniven ikke satt helt pent i slira.

Sånn så skaftet ut:









Typisk Foss-dekor, både i skjæring og gravering, men altså med uvanlige holker.

Ingebrigt Foss kan du lese om i Arvid Hoffs artikkel.




Knivens historie


Knivens tidligere eierskap er kjent. Øvernes kjøpte den av en som hadde arvet den av sin mormor som igjen hadde arvet den av sin far (som var NSBs generaldirektør) som hadde fått den i gave av kong Oscar 2.

Utrolig hvordan Oscar 2 har en tendens til å dukke opp i fine knivers historie, men det passer bra med at han skal ha kjøpt kunsthåndverk i stor stil for å bruke som gaver.

Så spørs det når i denne historien det var at kniven fikk behov for nytt blad, og hvordan et Talebakke-blad kom til å havne i den.

Bladet var i god stand. Dermed er det lite trolig at det engang ble hentet fra en ødelagt Talebakke-kniv. Hvor stor er sannsynligheten for at Talebakke solgte løse blader med hans fulle signatur på? Det aner meg at den er svært liten.

Her er det noe som bør bekymre Toten-samlere: I akkurat dette tilfellet var det klart at bladet ikke hørte sammen med resten av kniven. Men hva om man får tak i en veldig fin Toten-kniv med blad signert Talebakke, men som er litt annerledes enn vi er vant til å se fra ham? Da vil jeg tro at de aller fleste ville slå seg til ro med at den er en Talebakke-kniv.

Men hvis et pent Talebakke-blad kunne havne i en kniv fra Meldal i Sør-Trøndelag, er faren enda større for at det kunne havne i en kniv fra Toten, en kniv laget av en annen enn Talebakke. Den blir bare ikke mistenkt for å være uoriginal. Og da risikerer vi at det blir godtatt at Talebakke kunne lage kniver akkurat på den måten som i den kniven.




Restaurering: Rolf Bauge


Et skummelt sted for en gammel kniv: en knivmakers arbeidsbenk. Hvis du har en gammel kniv og har bestemt deg for å gjøre noe med den, bør du finne en som kjenner den aktuelle knivtypen godt nok, og som er i stand til å gjøre jobben ordentlig.

Det er nok av ting å diskutere i denne forbindelse. Skal det etterpå være synlig at det er gjort noe med kniven? Skal man lage en ny del som er på prikken lik den gamle? Flere av dem som nå restaurerer kniver, er rasende dyktige til hva det skal være, og har ingen problemer med å lage en "original" del, og gjerne også med "original" gravering.

Skal man i det hele tatt gjøre noe med en kniv ut over det som kan regnes som vedlikehold?

Mange tenker nok: Hvis ingen kan se det, hva er da problemet? Vel. Bare husk at det finnes folk der ute som ser ekstremt nøye etter.


I dette tilfellet var det stasknivmaker Rolf Bauge i Froland som ble valgt til å gjøre jobben. Som vi skal se, forsynte han kniven med beskjed om at den er restaurert.

Etter å ha tatt ut blad og uoriginal skaftkule, så delene ut som på dette bildet. Han skulle tilbakeføre holkene, lage ny skaftmutter av Foss-type, og lage nytt blad.

Læret i slira var i for dårlig stand til å kunne gjøres noe med. Det hadde krympet og var akkurat så stivt og umedgjørlig som man kunne vente etter godt over hundre år. Lær er ferskvare, som mange har oppdaget når de har prøvd å restaurere en gammel slire. Så det var bare å lage nytt.

Det at Foss ikke dekorerte læret, er jo et ekstra poeng her. Dekorert lær må man alltid prøve å redde på en eller annen måte.

Mitt eksemplar, altså det jeg har bilder av her (og i boka Litt av hvert om kniver), er fra samme periode som denne, med årstall 1894. Bauge brukte den som forbilde for detaljene, og for det brasabladet som skulle bli hans første forsøk på å smi den slags. Jeg sendte ham også noen detaljbilder så han kunne se nærmere hvordan Foss gjorde det.

Alle bildene jeg viser her, har jeg fått fra Rolf Bauge, som fikk tatt dem under prosessen.

Jeg har vist bilder av Bauge og detaljbilder av en av knivene hans i stykket om Dyrsku'n 2009.




Holkene


Den som forrige gang satte i nytt blad, altså kanskje Talebakke, hadde gjort holkene lengre enn de opprinnelig var. Det var sidestøtter til bladet, og en vanlig Toten-avslutning i den andre skaftenden.

Sånn så de ut:















Her har Bauge satt på en dyp linje der holken skal sages av, for dette måtte gjøres nøyaktig.

Legg merke til loddeskjøten midt på siden av holken. I Trøndelag er det helt vanlig å plassere den der.

En sak her: Når det tidligere er brukt tinnlodding, blir en endring mer synlig hvis du så kommer med en slaglodding. Eller omvendt.

I dette tilfellet ble det loddet en ny bit på en allerede loddet holk. Her er den opprinnelige holken slagloddet, og da er det brukt tinnlodding til påbygningen, for å slippe å varme opp så mye at den opprinnelige loddingen kunne gå opp.

Mer tvilsom er "Araldit-lodding", som nå blir mye brukt.


Nøyaktig saging. Det er da man kan få en ubehagelig følelse av å komme litt vel tett innpå den gamle knivmakeren.

Her ligger holken på detaljbilder fra holken på mitt eksemplar. Som du ser av bakgrunnsbildet, skal endeplatene sitte innvendig i holker fra Foss.



Biten til høyre er saget av, men blir tatt vare på. For hvem vet om den ikke kan komme til nytte en gang?









Begge holker ble rensket opp med fil og kniv.










Skaftmutteren


I stedet for kule sitter det en mutter i skaftenden på kniver av denne typen.

Til høyre er den slik Bauge laget den. Bakgrunnsbildet til venstre viser mutteren på min kniv. Mine holker er litt kortere, men det er også omtrent eneste forskjell på de to.



Han støpte mutteren i nysølv og filte den til.


















Kniven er til å skru fra hverandre, som den var som ny. Og endeplatene sitter på innsiden av holkene, som de skal.




Bladet


Ingebrigt Foss stemplet noen vanlig laminerte blader på standardmåten, med I.FOS . I noen av knivene er det i stedet brukt usignert brasablad, blant annet i mitt eksemplar. Det er ikke mulig å vite hva slags blad som opprinnelig satt i akkurat denne kniven, men det ville passe godt å gi den samme blad som min. Så da gjorde Bauge sine første forsøk på å lage brasablad. Det gikk helt fint.







På bildet ser du kobberranden mellom jern og stål, og kobberbelegget over resten av bladet. Du kan lese om denne teknikken i artikkelen der Sverre Rødven viser hvordan han gjør det, her.


Her er bladet ferdig. Brasingen er fremdeles godt synlig.






Den ferdige kniven


Delene til selve kniven. Nytt blad og endemutter, og holker som er tilbakeført mest mulig til original tilstand.




Her er den ferdige kniven lagt oppå tilsvarende kniv i boka Litt av hvert om kniver.

Kniven min i boka er restaurert av Bjørn Einarsen. Den var i så fæl tilstand at noe måtte gjøres med den.

I begge tilfeller var det originale læret ikke til å redde.





















Mer skikkelig enn dette kan det vanskelig gjøres når man nå først har bestemt seg for at en kniv skal restaureres. Kniven er til å skru fra hverandre, og her er det ingen mulig tvil om hva som har foregått. På tangen står Rolf Bauges eget stempel og noen graverte ord:

RO.BA. Tilbakeført holker 2010



Jeg regner med at Jens Øvernes er godt fornøyd med resultatet. Hva er det så han sitter igjen med?

For det første han han fått en fin Ingebrigt Foss-kniv, restaurert med stor omhu og presisjon.

For det andre har han det Talebakke-bladet som satt i Foss-kniven da han kjøpte den. Et utmerket blad, mye finere enn det bladet som sitter i en Talebakke-kniv som han hadde fra før, og av samme type. Da varer det nok ikke lenge før det er på plass i den Talebakke-kniven (og dermed har han et signert, litt dårligere Talebakke-blad som også kan brukes til noe siden).

Og så har han en fin skaftkule av Talebakke-type, som det slett ikke er usannsynlig at det kan bli bruk for en gang.

Og et par biter fra holkene, som kanskje kan komme til nytte, men mest sannsynlig ikke. De også blir nok tatt vare på.

Og læret? Det er en fæl bit, men jeg ville lagt den også i skuffen.


.