23. april 2011


Den gamle sørlandsdekoren


Tekst og bilder: Sigmund K. Hansen, Skien


Dette er et forsøk på å lage en noenlunde oppdatert oversikt over de personene jeg kjenner til (det er sikkert mange vi aldri har hørt om) som har brukt den gamle rokokkoinspirerte C-dekoren på slirene sine, den som ofte blir kalt sørlandsdekor eller for den saks skyld agderdekor. Jeg foretrekker det første, for det var ikke bare i Aust-Agder det ble brukt slik dekor, selv om hovedområdet var her.

Hovedvekten er lagt på å vise bilder av slirer det har vært mulig å få tak i, for noen av sliremakerne kan jeg bare vise til andre steder det er skrevet om dem. Jeg har valgt å konsentrere meg kun om slirene, selv om vedkommende også var knivmaker. Enkelte helt subjektive kommentarer medfølger. Jeg har ellers innsett at jeg vet skremmende lite om mange av sliremakerne, bortsett fra hvordan slirene ser ut.

Dette er altså hva jeg vet eller tror jeg vet i dag, etter mange års interesse for disse slirene og mange gode diskusjoner med Ole Jacob Oxum og andre. Noe av det som står skrevet nedenfor er antagelig feil, men det fine med bloggen til Per er at det er mulig å lage oppdaterte versjoner. Et sted må man likevel starte, og da gjør jeg det her, vi tar det geografisk tenker jeg:




Aust-Agder



Thomas Larsen Håland (1862-1948). Grimstad


















Han bodde på Håland i Øvre Landvik og var bonde. Det står en riktig fin artikkel om ham i Knivbladet 2002 nr 1.

Håland laget hele knivstell, men smidde ikke sjøl. Sliredekoren varierer litt i detaljene fra slire til slire, men hovedmønsteret er det samme. Det er en relativt enkel dekor som ikke ligner på noe annet jeg har sett.

Noen av slirene har særdeles tykt lær og er kanskje litt klumpete, men når det gjelder rå sjarme så er dette virkelig flotte saker.




Morten Jensen Bratteland (1883-1953). Froland


















Han var skomaker i Froland, i bygdeboka står det at han bodde på Bratteland fra 1905 til 1914. Merkelig nok står det ingenting om at han var skomaker.

Ut fra det jeg har sett, ser det ut som om Bratteland hadde to hovedutforminger av sliremønsteret sitt, det ene noe strammere utført enn det andre. Kan det være snakk om aldersforskjell mellom dekorene, tro? Den ene C-en på skaftdelen av slira er nesten en a, da er det jo rimelig at den kom først . . .

Det kan i så fall også stemme bra med utførelsen av sømmen, som er klart penere på den antatt yngste slira.




Peder Sandnes (1905-1977). Froland


Her kommer endelig hjertet inn i dekoren, som er ganske så presis i detaljene. Mønsteret bak på slirene er ganske likt det Ola J. Bulia brukte (se nedenfor).

Sandnes var også knivmaker.

Kai Selås på Vegårshei arvet utstyret og fortsatte denne sliretradisjonen.





Ola Jonsen Bulia (1863-1949). Vegårshei

















Denne slira har litt alder. Den er i hvert fall eldre enn 1949, og da er det fort gjort å havne i mellomkrigstida, som er en mye brukt sekkepost når noe er gammelt, men ikke helt antikt. Slira er full av spennende dekordetaljer.

Bulia var også knivmaker.




Jørgen Aasland, (1900-1986). Vegårshei


Aasland var nevøen til Bulia og lærte å lage slirer av onkelen, det sies at det skal være svært vanskelig å se forskjell på dem. Så langt vi kan bedømme er disse to laget av Aasland.











John Bratland (1890-1977). Vegårshei

Omtalt på side 52 i Gjerstad og Vegårshei knivbok (Eriksen & Moland 1990).


Kai Selås (f. 1960). Vegårshei

Omtalt på side 152 i Gjerstad og Vegårshei knivbok.



Knut Selås (f. 1924). Vegårshei

Omtalt på side 153 i Gjerstad og Vegårshei knivbok.




Aanon Dalane (1908-1998). Gjerstad

















Få har sydd slirer så pent som skomakeren og småbrukeren Aanon Dalane. Så har han da også fått sin egen video produsert av Norsk Knivforening. Det kan se ut som om de tidligere slirene hans var laget i litt grovere lær enn de nyere som vi ser flest av, kanskje det har vært en generell trend for flere.

Siden han også solgte udekorerte slirer, finnes det en del ”Dalane-slirer” med helt annen dekor enn hans egen.




Emil Flåstøyl (1896-1984). Åmli


















Etter min og mange andres mening er Emil Flåstøyl den som laget de flotteste sørlandsdekor-slirene av alle vi vet om. Her er det mange presise og spennende detaljer og større og mindre variasjoner fra slire til slire.
























Som bildene viser kunne han også slå til med eierinitialer som del av dekoren.




Telemark



Olav T. Åbø (1866-1931). Nissedal


Han skar ganske grunt i læret, så det blir ikke akkurat prangende, men mønsteret er stramt og fint. Hjertet er på rette plass både hos ham og de to påfølgende.











Olaus Åbø (1896-1969). Nissedal


Sønn av Olav T. Åbø. De pauta elementene i læret gjør disse slirene mer spennende enn farens, syns nå jeg.

Olaus laget tydeligvis også slirer til barnekniver, her er det vist en liten slire og i Pers artikkel fra Kongsberg-Marken 2011 (se her) er det vist et lite barneknivstell med et litt annet mønster i slira. Veldig greit at den var datert og signert Åbø 1935. Jeg har sett ennå ei slire med signatur og samme årstall, men den er stor og klumpete.


Denne er det sagt skal være laget av faren Olav. Det passer jo ikke særlig bra med verken sømmen på Olav-slirene ovenfor eller pautinga på Olaus sine slirer. Dermed lager den rot i systemet, og det liker vi ikke. Hvis Olav har laget denne, må det i hvert fall ha vært før han lærte å sy pent. Så jeg holder en knapp på Olaus. Helt sikker på at jeg har rett? Nei.









Halvor T. Rønningen (1903/05-1987). Nissedal





























Nesten lik Olaus Åbø, men med magebelte som går ned i spiss på sidene. Den detaljen gjør Rønningen til min favoritt blant nissedølene, den er så elegant. Jeg har altså lært at denne forskjellen kan brukes til å skille de to, og så langt har det stemt med de signerte slirene jeg har sett, men vi er da helt avhengige av at begge ble ved sin (slire-)lest og ikke avvek fra prinsippet gjennom sliremakerlivet. Det virker jo ganske logisk at begge blad Åbø hadde én type magebelte og Rønningen en annen, så vi tror på dette inntil noen beviser noe annet.

 (Tillegg 6. mars 2013

Og det var nettopp hva som skjedde på Kongsbergmarken i mars 2013. Da dukket det opp en
signert Rønningen-slire som hadde rett magebelte. Dermed fikk vi unntaket som bekrefter
regelen. For det er fortsatt slik at alle de andre signerte Rønningen-slirene jeg har sett har
hatt magebelte med spiss ned på sidene.)

Både hos Olaus Åbø og Rønningen er hovedmønsteret på framsida ganske likt det Peder Sandnes i Froland brukte. De tre var omtrent samtidige. Åbø senior har en litt enklere utforming av det samme mønsteret, men det er jo likevel ikke sikkert at han var den som brukte det først. Som så ofte når det gjelder dekor på bruksgjenstander er det vanskelig å få oversikt over aktuelle høner og egg.




Peder Moen, Ulefoss

















Moen var skogsarbeider hos Cappelen og også knivmaker. Han har en egen variant av C-dekoren, mønsteret skal han ha sett/lært allerede som 12-åring. Det kan kanskje tyde på at det finnes noen eldre slirer fra hans hånd, men alle de jeg har sett har sett ganske nylaget ut.




Anonym (18xx-19xx?). Telemark?











Greit, slira er musespist og hempa røket, men blad-delen har noe av den lekrest utførte C-dekoren jeg har vært borti.
Jeg vil vite hvem som har laget den!!
Vedkommende må ha laget noen slirer før denne, nemlig. Jeg har hatt den i over 20 år og ikke funnet ut noe. Det sitter en kniv med OKS.TIN-blad i slira (Olav Kjetilsen Storli (1882-1958) fra Tinn), men det betyr jo bare at det er litt større sannsynlighet for at den er laget i Telemark. Dette er nok den slira der jeg aller helst skulle kunne strøket spørsmålstegnet.




PS

Når jeg ser bildene samlet, legger jeg merke til at det er påsydde hemper på slirene fra Grimstad, Froland og Vegårshei, mens det er brukt hesjetråd i Gjerstad, Åmli og Nissedal. Distriktsforskjeller eller tilfeldigheter?

17. april 2011



Trøndersk kniv. Rar


Noen kniver er merkelige. Denne lille saken her, med totallengde bare 10,8 cm, har jeg ikke sett maken til. Jeg har lenge hatt den liggende i skuffen, og ser på den av og til. Den ser ut til å være trøndersk, og har vært på en gård her, men er ellers ikke lett å bli klok på.


Bladet er satt sammen av flere metallstykker, og under holken er det satt inn noen rare messingstifter. En sånn stift ligger ved siden av kniven på dette bildet.


Bladet først. Lengden var nok 5,5 cm før spissen brakk. Det har en viss primitiv damask-effekt, og kan vel ikke være laget sånn av noen annen grunn enn for å være dekorativt?

Bred slipefas, mye bredere enn normalt. For å vise mønsteret bedre?

Med den avbrutte spissen, en nesten-knekk til, og alle hakkene i eggen å dømme, er kvaliteten lite å skryte av.


Litt filt dekor i bladryggen innerst ved skaftet. Men det man mest legger merke til på dette bildet, er jo den løse messingstiften oppå skaftenden. Den ligger i et spor der den ville blitt holdt fast av holken.

Det har vært fire sånne stifter rundt skaftenden. I tillegg til den jeg har lagt løs oppå, har det sittet en i sporet midt på skaftet (utydelig på bildet). Den er borte. De andre to sitter bedre fast, se det første bildet.

I den ferdige kniven ville stiftene vært skjult. Hensikten med dem var tydeligvis å holde holken et stykke ut fra skaftenden. Men hva i all verden skulle være vitsen med det? Hadde holken sittet der nå, hadde vi ikke visst at det er noe rart med konstruksjonen. Vi tar jo ikke fra hverandre knivene våre for å se etter rare løsninger, så et og annet merkelig er nok der oftere enn vi vet om.


Toppholken er på plass, iallfall nesten. Det var tydeligvis meningen å klinke den fast med messingstifter. Og det sitter vel fire stifter i treet under denne holken også.

Det som stikker ut på midten, er ikke tangen, men enda en messingstift.

Skjøten er lagt på siden, som den ofte er på trønderkniver.





Jeg skulle gjerne sett kniven ferdig, med slire. Hvis det ble laget flere av dette slaget, er de kanskje ordentlig fine?


.

.

9. april 2011

Se også artikkel om junger med pinsett i skaftet.

Trønderjunge


Det hadde vært så stas å kunne fortelle hvem som har laget denne trønderjungen, og dermed de andre som er helt maken til denne, men jeg vet det altså ikke. Det er en jungemodell som skiller seg ut både ved sin spesielle design, sin spesielle gravering, og sin spesielle konstruksjon. Jeg fikk kjøpt den for noen dager siden.













I fin stand og med originale nagler hele veien. På enhver junge er det spesielt viktig at naglen ved bladet er original, for da er bladet det også. Skaftlengde 9,6 cm.

Synd at jungemakeren ikke har funnet plass til årstall i den fine graveringen. Initialer (helst fullt navn!) hadde jeg heller ikke hatt noe imot. Vi vet altså ikke når den er laget, så da blir det som vanlig bare å plassere den et sted i jungeperioden, mest sannsynlig i første halvdel av 1800-tallet et sted.


De aller fleste junger med hele messingplater har enklere konstruksjon enn denne. Det normale er knivblad, fjær i ryggen, og en messingplate på hver side.

Ikke her. Her er det en jernplate på hver side av fjæra, og messingplater utenpå dem igjen. Altså en mer komplisert konstruksjon. Gøy med litt ekstra, særlig fordi man da får problemet med å feste messingen til jernet:

De tre gjennomgående naglene som junger flest må ha for å holde sideplatene sammen og fjæra på plass, er laget av jern. Legg merke til at det over og til høyre for den gjennomgående jernnaglen på bildet over sitter en ekstra nagle av messing. På de forrige bildene ser du en på hver side. De er for å feste massingen til jernplatene. Og vi skal se mer av dem.


Her er messingnaglen nesten usynlig, men du ser den altså litt under midten av bildet, dekket av gravering.








Her ser du forskjellen på nagler i jern og i messing.

I dette tilfellet er det bare en enkel graveringsstrek over messingnaglen. Ikke mye, men sånt er alltid bra, for det viser at naglen er original.















Jeg vet ikke hvorfor mesteren for denne jungen har brydd seg om å gjøre det så komplisert for seg, men det har han. I stedet for å la begge jernplater følge skaftets konturer helt ut, har han gjort det sånn som du ser på disse to bildene.




En slektning


Den neste jungen har jeg vist før, men nå flytter jeg den hit, siden den har mye til felles med den over. De to er av samme hovedtype, men det betyr ikke at de er laget samme sted eller av samme person.













Dette er jo svære saker, med både innlegg av geitehorn og pen gravering, og i fin stand. Bladet har en annen og nokså uvanlig fasong, men skaftfasongen er av samme hovedtype som i forrige junge.

En svært viktig forskjell er at her er det ikke jernplater under messingplatene på sidene.

Tilsvarende junger som denne finnes også med den bladfasongen som er i forrige junge.

Denne jungen er ikke min, og jeg har ikke så mange detaljbilder av den som av den forrige. Jeg skal ta nærbilder av konstruksjonen neste ganger jeg treffer den.










Initialene ATST er fordelt på de to sidene. Fint plasserte trekløvere i graveringen. Legg merke til at den gjennomgående naglen i skaftenden er av messing.

Horninnlegg ser bra ut, men da går man glipp av en del gravering. Men så vil man jo ikke gå glipp av horninnlegget heller. Og derfor: Som vanlig må man ha begge typer!

Denne fasongen må ha vært populær, for mange slike har overlevd, i mange varianter og kvaliteter. De dukker opp mange steder i Trøndelag. Jeg antar at de er fra området Midtre Gauldal og der omkring.

Gjørtlere her og der kan ha tatt etter hvilken som helst jungemodell, men å bruke både jern og messing som på den forrige av disse to, kan ikke ha vært fristende for særlig mange av dem.


.