22. juli 2011



Knivveckan i Ludvika 2011


Knivveckan i Ludvika er et annet slags knivtreff enn Elverum og Seljord og de andre større norske. Dette er først og fremst et sted der knivmakere treffes. Mange av de store svenske knivmakerne hadde møtt opp, de fleste av dem temmelig ukjente i Norge.

Nå var jeg der bare torsdag, fredag og lørdag, men iallfall på de dagene så jeg ingen som sto i ring og diskuterte gamle kniver, sånn som vi er vant til. Etter hva jeg hørte, var det likevel en del gammel kniv der den første dagen. Jeg fikk tatt bilder av bare noen få, og kommer nok til å legge dem ut siden.


Knivtreffets sentrale person: Anders Höök.

Höök har i alle år vært drivkraften bak dette arrangementet, og jobber tidlig og sent. I år var det 24. gang.

I alle år har knivtreffet pågått en hel uke, fra mandag til søndag.








Til venstre den nyansatte redaktøren for Svensk Knivförenings tidsskrift Knivmakaren, Mats Gyllsand, sammen med foreningens leder, Stig Sjunnesson.

Gyllsand er sjefredaktør for tidsskriftet Jaktmarker och Fiskevatten, det som i 1984 arrangerte den første store svenske knivutstillingen.



Som vanlig var det en rekke kurs for knivmakere, i teltet bak her. Jeg gikk bare på fotokurset til Kent Tunlind. Men da var det plutselig konsert rett utenfor, og jeg hørte ikke hva han sa, så jeg gikk ut og freste. Jeg kan ikke fordra underholdning på knivtreff.

Det viste seg å være en gjeng fra Västerbergslagens Kulturskola. Hm. Her var det visst bare å gjøre et unntak. Håper de kommer tilbake neste år.




Samisk, konstkniv, damask og foldekniv


Det er stor variasjon i det som blir vist, og høy teknisk kvalitet. Noen viktige stikkord for svenske kniver:

Samiske eller samisk-inspirerte kniver. I Norge studerer vi sølvgravering, i Sverige er det horngravering som blir gransket på tilsvarende måte.

Konstknivar, som vi skal se diverse eksempler på nedenfor.

Avansert damask av et slag som vi ikke ser på samme nivå i Norge (men her hører jeg noen rykter, så vi får se).

Foldekniver i høy kvalitet, noe vi har lite av i Norge.

Det har vært morsomt å følge med på utviklingen av knivene fra den første Knivveckan og framover. Akkurat som i Norge er det tydelig at noen svært få personer har stått for de store endringene, som en rekke andre dyktige knivmakere så har arbeidet videre med.



Jeg satt på med Børge Botnen til Ludvika, og med Helge Lund hjem igjen. På vei ned stoppet vi og drakk kaffe hos knivsmed Kent Andersson i Såå ved Åre, rett over grensen fra Trøndelag.

Da måtte vi jo se på denne her: 23 taggers gullgevir fra sist høst. Han skjøt elgen oppe i åsen rett bak ham.

Og så studerte vi knivblader. Litt sprøtt, siden vi uansett skulle treffes i Ludvika senere samme dag og i flere dager framover.


Kent hadde gjort klar en del damaskblader av denne typen for å ha med nedover, med innlagt eggstål og mørk overflate.

Bladstempel: KAsåå






I Ludvika møtte han en annen elgjeger: sameknivmaker Lars Erik Marsja fra Gällivarre. Da Marsja fikk se bildet av Kents 23-tagger på mitt kamera, kunne han selv ta fram bilder av sin beste elg fra i fjor. Den var heller ikke snau, og diskusjon fulgte om hvem som hadde tatt det beste dyret.















Lars Erik Marsja på stand med samekniver og annet samisk håndverk.

Hans spesialitet er innfelling av selje-risknute i reinshorn. Og bittesmå, presist utførte mønstere.










Marsjas kniv fra årets SM, fotografert gjennom glasset i monteren.

Ikke damaskblad, men på en måte likevel med mønster, som ikke synes på bildet: Han har gravert hornet på innsiden av slira. Når kniven står nedi, speiler dekoren seg i åpningen i det blanke bladet.




Den ene dagen regnte det, og jeg satte opp fotostativet under tak hos disse to kjente knivmakerne. Til venstre Pär-Olof Eklund fra Skellefteå, som lager samisk-inspirerte saker. Til høyre Michael Almqvist fra Gävle, som lager ganske forskjellige kniver.








Først en fra Pär-Olof Eklund:











En fint utført kniv som norske knivfolk flest ville kalle en samekniv, uavhengig av om den er laget av en same eller ikke. Det henger sammen med at norske knivfolk har et fjernere forhold til disse knivene enn de har i Sverige, og ikke har deltatt i de vanskelige diskusjonene.

I Sverige kaller de det heller en hornkniv, og unngår dermed det etnisk følsomme ordet samekniv. Men når forbildene er så tydelig samiske som her, i form, dekor og materialer, virker det litt rart.

Er det greit å overføre deres begrep hornkniv til Norge? Er ikke en hornkniv hos oss like mye en kuhornkniv fra Toten, eller en geitehornkniv fra Telemark?


Damaskblad i Eklunds kniv, fra Mattias Styrefors (MS). Overalt på Knivveckan var det kniver med blad fra denne populære smeden.





Folkevogn rallybil fra Michael Almqvist:










Nydelig innstøpt i skaftet, og med bilens striper fint gjentatt. I bredden er det ikke noe å gå på, som du ser ovenfor.

Blad fra Ulf Brandt (Brandt).

Ved siden av å være dyktig knivmaker er Michael Almqvist kjent som en av Knivmakarens mest produktive skribenter.



Fra et bord like ved. En annen som er kjent for sine hornkniver, er Stefan Groth:













Blad fra Robert Mattsson, med innfelt reinshorn og tilsvarende hull i slira.

På Kniveckan hadde Groth to kurs i horngravering.




Blader


Tidligere smidde danske Poul Strande i Ludvika hvert år, akkurat som på Elverum. Nå har han bare stand med knivblader.

I stedet var Joakim Frost fra Ludvika i aksjon. Alltid bra med smeder på knivtreff. Frost er kunstsmed, men siden dette var et knivtreff, ble det da noen knivblader også.















Poul Strande holdt seg likevel ikke helt borte fra smia. Her blir et par solbriller reparert på ambolten, med hammer.












Mange av de kjente smedene var der. Se på dette bladet fra Johan Gustavsson:









Når Gustavsson legger fram sin fargerike mosaikkdamask, ser du at her er du et godt stykke unna tradisjonell tollekniv. Det er ikke hvilken som helst kniv som et sånt blad ville passe i.

Bladstempel: Johan



Og Conny Persson:


















Den store smeden Conny Persson, fra Los, hadde med seg en del rimeligere blader denne gangen, i tillegg til noen som ikke var det. Gøy å se disse kompliserte sakene.

Jeg tok med dette som ikke var av de aller dyreste. Lengde 13 cm.

Bladstempel: CP




Mattias Styrefors hadde også med blader å selge, og bladene hans var ellers å se rundt omkring i andres kniver. På bildene under er noen mindre mosaikkbiter som knivmakere bruker i sine egne arbeider, akkurat disse her er beregnet til bolster på foldekniver. Både svensker og amerikanere bruker sånt:











Samarbeidskniv


På standen til Thomas og Clas Löfgren fra Eksjö hang det bilde av et skikkelig paradeobjekt. (Både far og sønn Löfgren hadde kurs på Knivveckan.)

Jeg ville ta bilde av Clas Löfgren ved siden av knivbildet på veggen. Straks kom Mattias Styrefors (til venstre) og Jonny W. Nilsson (til høyre) som også ville være med, for denne kniven er et samarbeid mellom de tre.

Her er den:











Blad fra Styrefors, gravering i reinshorn fra Nilsson, og resten fra Löfgren.




Men kan en kniv som dette brukes til noe som helst?


Kniven over er det som kalles en konstkniv. Flere av de dyktigste svenske knivmakerne forteller at det er to ting de ser helt bort fra når de lager noe sånt. Det ene er at kniven skal kunne brukes til noe som helst. Det andre er at den skal kunne selges til noen i Norden.

At en og annen avansert konstkniv likevel selges hjemme, er en bonus, men de kjøperne som disse knivmakerne virkelig håper på, finnes andre steder der ute i verden. Det ser vi også av at det er mye vanligere blant svenske knivmakere enn blant norske å ha hjemmeside.

Klart at dette er interessant for en knivmaker å være med på. Men lett er det ikke. Ofte er det sånn at kvaliteten på dekor og detaljer langt overgår kvaliteten på knivens form. Forøvrig akkurat det samme som kan sies om mange av hornknivene.




Mer samarbeidskniv


Samarbeid mellom Mattias Styrefors fra Boden og Jonny W. Nilsson fra Arvidsjaur har gitt en del oppsiktsvekkende kniver.

Fabelaktig dyktig laget. Likevel, mange norske knivfolk synes at sånne kniver er ganske fæle. Det sparer dem i det minste for masse penger.

Når en kniv i denne klassen blir kalt en konstkniv, ser man bort fra at en hovedtype av gammel svensk kniv, tønnekniven fra Eskilstuna, i alle år er blitt kalt nettopp konstkniv (som vi for eksempel ser av hundre år gamle annonser).

Denne bruken av en allerede opptatt betegnelse forteller noe om at knivmakermiljøet der borte ikke er så interessert i sin svenske knivhistorie. Ellers ville de vel heller brukt et ord som praktkniv, for eksempel?





















Fossil hvalrosstann er et eksklusivt, lekker og kostbart materiale som går igjen på kunstknivene, gjerne på tvers av skaftet så vi får full effekt av den dekorative kjernen.

Hvalross kan virkelig gi en kniv karakter. Eller gjøre den totalt smakløs, alt etter hvordan man ser det. I likhet med avansert damask stiller en sånn skaftbit høye krav til resten av kniven.



Mange i Sverige lager fine kniver i denne klassen, for eksempel Torbjørn Lundström fra Såå ved Åre.













Han hadde disse tre knivene på bordet.

Den øverste har damaskskinne fra Kent Andersson.








Fossil hvalross og mammut. Alltid iøynefallende.

















Blad og smidde detaljer fra Styrefors. Mammut alle steder.




Brukskniv


De nye prydknivene er de man mest legger merke til, men selvsagt lages det også enklere brukskniver i Sverige, beregnet på mer normal knivbruk.


Owe Wallin fra Hudiksvall, for eksempel. Han har i alle år laget fine brukskniver, mer eller mindre påkostet.

Wallin har vært med på Knivveckan fra begynnelsen, han var med å starte Svensk Knivförening, og har vært svært aktiv på mange knivfelter.




















Et par typiske fra Owe Wallin. Ikke så fremmedartet, sett med norske øyne, men en viktig forskjell fra våre kniver er det: I likhet med mange svenske knivmakere setter han en trekloss i blad-delen av slira. Sånn har det tradisjonelt vært gjort i Sverige og Finland. Dette er nok noe som henger sammen med tidligere tiders mykere slirelær, men det er fremdeles en god løsning.

Blad fra Robert Mattsson (RM).












Typisk Wallin-dekor, ensfarget eller flerfarget.







Svensk Knivförening sertifiserer sine knivdommere. Her er Owe Wallins bevis på at han er godkjent til å dømme knivkonkurranser.









Åpen slire













Flere av knivmakerne hadde kniver med rare slirer. Noen var uten slire, med bordstativ i stedet. Hos André Rybak, Stockholm, lå det flere åpne slirer av dette slaget:









Blad fra engelske Owen Bush.












Lærarbeidet ser da ut som noe fra en damesko? En sånn slire vekker oppsikt på et knivmakerbord, og alle må ta den opp og prøve hvordan den fungerer.


Innvendig er den kledd med pytonskinn, knapt synlig med kniven på plass.








Materialer og utstyr


For knivmakere er noe av vitsen med å dra på knivtreff å få kjøpt knivblader, materialer og utstyr. Knivveckan har alltid masse å velge i.


Slangeskinn, for eksempel, hvis du finner ut at litt pyton må til for å få fart på slirene dine. Kanskje til og med innvendig, som på slira over.








Eller litt krokodille, eller tigermønstret rokke (!), eller mammut:
















Eller litt nytt presisjonsverktøy fra danske Ulrik Clausen? Alltid gøy å kjøpe verktøy.










Konkurransene


Det var to konkurranseutstillinger i år. Den ene var en åpen nordisk konkurranse der norske knivmakere kunne delta. Den andre var svensk mesterskap i knivmakeri. Jeg har ikke masse bilder å vise herfra.











Resultatlisten for Det Nordiska Mästerskapet 2011 ligger her.

Kniven på bildet: Jörgen Sundström, med blad fra Micke Andersson. Vinner av klassen Halvhorn.

Alltid litt spesielt å ta bilder av kniver i montere, med kameraets innebygde blits og uten å kunne velge vinkel og bakgrunn, men det er jo sånn vi ser knivene når vi er der.


Resultatlisten for Kniv-SM 2011 ligger her.

Bildet: The Grasshopper fra Allan Nilsson, med skaft i mammut kinntann og blad fra André Andersson. Vinner av klassen Konstkniv.


De norske deltagerne gjorde det bra:

1. premie:
Martin Elgum
Finn Løvaas
Harald Sellevold
Åsmund Skard

2. premie
Martin Elgum
Gunnar Strand
Nikolai Valle




Noen fra Norge


Tore Nyholt, til venstre, er den eneste norske knivsamler jeg vet om som har spesialisert seg på kniver fra Mora. Ikke vanlig å se norske knivsamlere med stand her, men han hadde mye gammelt å selge, mest svensk.

Til høyre Kent Tunlind fra Kiruna, som i mange år har vært fotograf for bladet Knivmakaren. På Knivveckan hadde han kurs i foto og bildebehandling.



Fra Bergen:










Harald Sellevold er fast Knivveckan-deltager og viste som vanlig sine fine, typiske Sellevold-kniver. På bordet hans lå også denne sprø saken, med bruksanvisning. Jeg kommer til å se nærmere på gamle håndtak og dørklinker heretter, med knivskaft i tankene.

Blad: Finn Hampenberg (fh).



Fra Kolvereid, Nord-Trøndelag:













Steinar Krogstad med diverse fjærkre. Sabla fine. I rapporten fra Dyrsku'n 2009 og 2010 har jeg vist knivene hans med tiurskaft. Denne gangen var det ørner og fjellrype.


Knivene ble svært pent mottatt av knivmakerne i Ludvika, og studert og beundret.

Venstre kniv har blad fra Steen Nielsen (Steen N), de andre to fra Kent Andersson (KAsåå).








Jeg slenger på litt mer fugleliv. Kaier var å se alle steder i byen. Denne her besøkte Knivveckan.

Ordentlig fuglefotografering krever dyrt utstyr, så det får bare være. Men det kunne vært gøy, bare se på fuglebloggen til forrige leder i Norsk Knivforening, Kjell Thore Leinhardt.








Leinhardt til høyre på bildet.

Til venstre Helge Lund. På den første Knivveckan i 1988 fikk han premie for utstillingens beste kniv.

I midten Roar Bye, godt i gang med å fortelle historie.






Neste år


Knivveckan er alltid i uke 28. Neste gang blir fra mandag 9. juli til søndag 15. juli 2012.


Bortsett fra årstallet var årets t-skjorte maken til den fra 2010. Men i 2012 blir Knivveckan arrangert for 25. gang, og da kan det vel hende at de finner på noe?







Klart det er mye å hente i Ludvika for norske knivfolk, men det spørs altså hvordan du ser på kniv.

Knivsamlere jakter vanligvis mest på kniver og kunnskaper innenfor sitt eget samleområde, og lar seg ikke så lett distrahere av kniver utenfor, særlig ikke av moderne kniver. Da kan du ikke regne med å komme hjem med noe. Men hvis du er litt mer allsidig interessert i kniv, er dette et sted å dra til. Og så er det flere bruktmarkeder i passe bilavstand, som Knivveckan kan kombineres med.

Hvis det er knivmaker du er, har du her en plass full av dyktige, hyggelige knivmakere og smeder som kan teknikker du knapt kan bli vist på norske knivtreff.

Og så kan du jo sende kniver til konkurransen, som norske knivmakere har gjort i alle år.