Restaureringsobjekt i geitehorn
- en historie som endte sørgelig
Jeg sitter og blar i gamle bilder. Noen er bra, noen dårlige, akkurat som knivene de viser. Her er noen dårlige svarthvitt-bilder av en kniv jeg fikk se for mange år siden, på et knivmøte i Trondheim. Den er i elendig forfatning, men engang var dette en super sak.
Kniven er ikke i nærheten så spennende som slira. Blad med smellopp, skaft i flammelønn, holker uten dekor. I trist stand hele veien.
Slira er nydelig skåret i geitehorn. I tillegg har den holker med filigrandekor. En uvanlig kombinasjon.
Den har hatt et eller annet tungt over seg, for den er klemt så flat at kniven ikke lenger går nedi, og har fått svære sprekker. Kanskje det hadde gått an å få gjort noe med den, iallfall få den litt bedre. Hvis den var min, ville jeg iallfall spurt de få som lager kniver av dette slaget, om det var noe de kunne gjøre. Kanskje få den litt mindre flatklemt, kanskje få lukket noen av sprekkene iallfall litt.
Baksiden er enklere. Her er mønsteret bare skåret grunt i hornet.
Filigransarbeidet er slik vi ser fra Halvor Vehus (1835-1905), Rauland. Veldig fint utført. Jeg går ut fra at det er han.
Over til den triste historien. Hittil her har jeg skrevet "er", men det riktige er "var":
Han som viste meg kniven på møtet i Trønderkniv, hadde lånt den av en nabo. Jeg lurte på om den var til salgs, og foreslo et beløp. Han skulle spørre, men nei, til salgs var den ikke.
Men ikke lenge etter døde denne naboen. Jeg lurte på om det kanskje gikk an å få til noe nå. Men da var det enda verre: Kniven var blitt kastet! Straks, sammen med alt det andre gamle skrotet hans.
Grøss. Tenk på alle gamle kniver som ender på den måten!
Når den sitter i en slire med filigran som her, ville vi ha studert bladet nøye i håp om å finne et stempel. Jeg kunne ikke se noe da jeg hadde kniven i hånden. Bladet var svært rustent, men under rusten kan det godt ha sittet et HW-stempel fra Vehus, som er det vi ville håpet å finne.
