.

28. juli 2013



Norsk Knivforenings konkurranse

2013



Alltid stas: årets konkurranseutstilling på Norsk Skogmuseum. Jeg var en tur bortom for å se hva gjengen hadde sendt inn denne gangen, sånn at det er gjort før Jakt- og Fiskedagene.


Viktig forandring i år: ny plassering.

Mens knivene hittil har vært vist i andre etasje, ligger de nå i nylagede montre rett til høyre for informasjonen i første etasje. Der er det også kommet store veggoppslag om Norsk Knivforening og konkurransen. Fine greier.

Med denne plasseringen er det også blitt gratis å se knivene, hvis du er på de kanter og ikke har tenkt deg inn på museet denne gangen. Hittil har vi måttet betale inngangbillett til museet for å komme til knivutstillingen.


På bildet ser vi så vidt tre av de nye montrene: to etter hverandre langs veggen, en på tvers, og i høyre bildekant er det en gammel monter til knivbladene.

Lene Faraasen, som har vært ansvarlig for De Nordiske Jakt- og Fiskedager, har sluttet på Skogmuseet. Mannen på bildet er Stein Tore Andersen, som vi ofte har sett på Knivtorget. Nå har han overtatt ansvaret for Jakt- og Fiskedagene.


De nye montrene er av samme slag som dem Trøndelag Folkemuseum Sverresborg har brukt til knivutstilling. Riktig staselige. Knut Svendsen (nestleder i Knivforeningen) gjorde finishen, fikk satt i glass, kjørte dem ned, og satte opp knivene.

Riktig lys er alltid en utfordring for et hvert museum. Knivene ligger godt synlig, men det er mer å gå på. Noe å se på til neste gang. Underlaget også. Veldig mørkt.


Knivbladene ligger i en av de gamle montrene. Det bør nok lages noen til av den nye typen, også fordi mange av knivene ligger trangt, enda utstillingen sørgelig nok er enda mindre enn fjorårets.

Klassevinnerne er forsiktig framhevet med en liten støtte, i både blad- og knivklassene. I dette tilfellet Arne Skoglis laminerte standardblad til venstre, og Steen Nielsens damaskblad til høyre. Det er ellers blad fra de to i mange av knivene på utstillingen.


Premielisten for årets konkurranse ligger som vanlig her:

http://norskkniv.no/konkurranser/index.html

Der ligger også Øystein Køhns fine bilder av vinnerkniven og vinnerbladet i hver klasse.

Listene fra tidligere års konkurranser forsvinner når en ny er lagt ut. Vil du se dem og sammenligne, må du slå opp i Knivbladet nr 3 for hvert år.

Jeg tok ikke så mange knivbilder. Her er noen:


Staskniv.

Fra venstre:
Bjørn Mauritz Waaler, Hernes i Hedmark (blad: Waaler).
Egil Halvorsen, Grimstad (blad: Johan Hamre).
Åge Olstad, Jevnaker (blad: Steen Nielsen)
Åge Lilleseter, Heidal i Oppland (blad: Eje Brodin).
Oddmund Fjeld, Hamar (blad: Arne Skogli).
Kjell Thore Leinhardt, Stjørdal (blad: Kent Andersson).



Staskniv elite.

Fra venstre:
Gunnar Hope, Kongsberg (blad: Trygve Hyttedalen).
To fra Oddvar Moen, Herre i Telemark (blad: Moen).
Per Einar Olsen, Trondheim (blad: Arne Skogli).
Knut Dahl, Eidsfoss i Vestfold (blad: Dahl).


Åpen klasse og Hornkniv delte monter. Jeg går litt nærmere inn på noe i klassen Hornkniv.









Årets Kniv gikk til Jan Jonsson for en stor kniv i klassen Hornkniv, med innlagt reinshorn i treet i slira (selje). Blad fra Robert Mattsson.

Fra tidligere konkurranser på Elverum har han de tre nødvendige førstepremier, så nå kan vi også gratulere ham med Norsk Knivforenings Gullmedalje.


Jan Jonsson behersker fint sin krevende knivtype, der utførelsen av dekoren er like viktig som graveringen i en telemarkskniv. Knivene hans kan ofte kjennes på den spesielle innlagte dekoren midt på skaftet.



Jonssons kniv stiller i klassen Hornkniv. Betegnelsen "Hornkniv" er ikke uten problemer. Vi har hentet betegnelsen fra svensk knivmiljø, der det ikke er noen tvil om hva slags kniv som menes om dette ordet blir brukt. Men i Norge?

Tidligere kalte vi det "samekniv", og de fleste av oss gjør vel det fremdeles. Vi slipper uansett ikke unna ordet "samisk". For det vi mener, er ikke hvilke som helst typer hornkniv, men "hornkniv av samisk type". Jeg likte godt at dette var presisert på utstillingen, med "Samisk hornkniv" på plakaten over monteren.

I motsetning til svenskene har vi som kjent andre tradisjonelle typer hornkniv. Vi har de utskårne geitehornsknivene fra Telemark. Og vi har kuhornknivene fra Toten. Knivmakere som lager de to sistnevnte typene, kan dessuten hevde at det er de som virkelig lager hornkniv, mens de samiske er laget av gevir. Så det spørs om de samiske hornknivene skal få kuppe hele betegnelsen.

Men så er det altså det da, at hornknivene fra Toten og Telemark slett ikke er representert i konkurransen. Ikke bra. Det er jo flere som lager dem, på høyeste nivå.


Det er ikke mye horn som skal til for å kalle det hornkniv.

Øverst på bildet er en kniv fra Roar Bye i Stjørdal, med blad fra John Gammelsæter. Den går problemfritt inn i denne klassen.

Under har vi en kniv fra Roger Strand i Tromsø, med blad fra Arne Skogli. Og jo da, den har biter av reinshorn i skaftet, men er det en hornkniv? Det som plasserer den i denne klassen, er mer det samiske preget enn at det er horn. Ellers blir det mange kniver som kunne kalles hornkniv.


Hva med denne, fra Espen Norheim i Melbu i Nordland? (Blad: Robert Mattsson.)

Den ligger i Åpen klasse, som vel også er der den hører best hjemme.

Slira er av moderne samisk type, med form fra helhornknivene. Hvor mye horn måtte han ha lagt til for at den kunne flyttes til Hornkniv-klassen? Vil det ikke holde med den minste lille prikk av reinshorn i skaft og slire?

For det er det samiske designelementet som avgjør, ikke sant? Ikke materialet reinshorn?


Som vanlig er mange av de kjente navnene med i konkurransen, og som vanlig har mange av de kjente uteblitt. Igjen mangler flere av våre store knivtradisjoner.

Ideelt sett skulle Norsk Knivforenings konkurranseutstilling vise hva som blir laget nå, både bredden og den absolutte kremen. Det gjør den ikke. Det er altfor få kniver med til at vi kan snakke om noen bredde, og altfor mange av de beste lar være å delta.


Så det går an å uffe seg litt denne gangen også. Men, som vanlig:

Det er all grunn til å takke alle som sender inn kniv eller blad! Jeg håper det blir flere neste gang.




Å gjøre det kjent


Knivkonkurransen er selvfølgelig alltid annonsert i Knivbladet, og omtalt der etterpå med fine bilder, men det hadde gjort seg om vi kunne fått spredd budskapet utenfor knivfolket.

Reidar Aasen i Surnadal på Nordmøre har siden 2005 fått sin lokalavis - Driva - til å omtale konkurransen og vise kniver fra premierte knivmakere i det distriktet. I år (12. juli) var det et utmerket oppslag på det meste av avisens bakside.

Det er vel lettere å få en mindre lokalavis med på dette, forutsatt at det er noen i deres område som har laget en vinnerkniv. De store avisene er det vel verre med? Men det vet man jo altså ikke før man har prøvd.



.

.

18. juli 2013



Trønderjunge med pinsett?


og noen til av lignende type



Her tar jeg også fram en jeg viste tidligere, pluss noen flere trønderjunger i samme fasong.


Se dessuten flere artikler om junger.




Med pinsett?



På Kongsbergmarken tok jeg bilder av denne fine trønderjungen fra 1816.
I skaftenden er det noe som ser ut som en pinsett. Ganske uvanlig.







Junger kan deles inn på mange måter, særlig etter skaftform. Dette er en av fasongene som ble ganske mye brukt, fra tidlig på 1800-tallet og fram til jungene helt gikk av moten. Vi ser dem av og til fra 1860-tallet. Karakteristisk er det bredere partiet i bladenden.




Den har som vanlig skaftplater i messing, og et annet metall innfelt. Tinn, kanskje.









Graveringen er ikke så veldig mye å skryte av, men den er nå der, og jungen forøvrig er godt utført, det fine bladet er det originale, og alt er i svært god stand.

Den er uten eiernavn, og jeg vet ikke hvor den er fra.




Det er pinsetten som er mest stas. Eller er dette noe annet? Slike junger med ett blad er rene bordkniver som for det aller meste ble brukt i selskaper. Kan det være en spinkel gaffel? Eller iallfall noe til å plukke opp noe for å spise? Eller fjerne? Fiskebein?

Neppe Gullhanin



Her er en junge jeg viste i 2009, og som jeg nå har flyttet hit. Den har ikke pinsett (eller hva det er), men er ellers av samme slag som den forrige.


Samme skaftform igjen, denne gangen med innlegg av bein og messing.

Uten navn og år.







I Alf Eggsets bok Fjerne tidsaldre, bygdebok for Midtre Gauldal, utgitt i 1994, er det bilde av en junge som ligner mye på denne og som skal være laget av "Gullhanin", Henrik Henriksen Tilset. Samme skaftform, samme utstikker i enden, og samme bredere felt ved bladfestet.


Gullhanin var gravør og signetstikker og laget klokker, og var regnet som svært dyktig. Han var født i 1829, og kan altså ha laget en del av de seneste jungene.

Daterte junger finnes et stykke ut på 1860-tallet, men Elling Alsvik regner med at de kan ha vært laget senere også, og at de kan ha vært i bruk på 1880-tallet, iallfall i dalstroka innafor.

Graveringen her er ikke av en kvalitet man kunne vente fra en kjent gravør. Sannsynligheten for at den er fra Gullhanin er ikke stor. Junger var det mye av, gjørtlerne hadde sett alle slags, og de gamle modellene ble gjentatt alle steder.

Utstikkeren i skaftenden er en dekor som finnes på diverse typer gamle ting. Jeg har sett noen fine nøkler i Oppdal med akkurat denne figuren inni skaftet (eller hva det heter på nøkler).



Selv om bladet ikke har vært med fra begynnelsen, er det i helt riktig form og ganske sikkert gammelt. Uoriginale blader er noe herk, men det hjelper at det er bra.








Bedre gravert og mer forseggjort




Asbjørn Folstad på Støren har dette eksemplaret. Sønnen Erlend sendte meg bilder.

Selv med denne skaftenden hører den til det samme slaget. Innlegg av tre og messing.



Merking: J S 1824

Eierens initialer står antagelig for John Arntsen Soknæs, Støren. Ifølge foltetellingen for 1865 var han da 57 år, så da kan det passe bra at han i 1824 fikk den til konfirmasjonen.



Den er bedre gravert enn de forrige, og det er lagt mer arbeid i skaftenden.

Alt er originalt og pent bevart.








Uten utstikker i skaftenden


Her er en igjen med den mest klassiske skaftformen. Bladet er det litt mindre liv i.

Inngravert: OKS 1858

Innlagte hornskiver uten ekstra pynt.













Norsk Folkemuseum


Norsk Folkemuseum i Oslo har flere eksemplarer av denne jungetypen. Jeg har bare sett bilder. Minst to av dem har den helt spesielle toppen som ser ut til å være enden av en løs "pinsett".

En med antatt brukssted Meslo i Rennebu. Inngravert: MES Meslo Anno 1817

En med antatt brukssted Trondheim.

Uten "pinsett":

En av lignende type, men med annen skaftende, med antatt brukssted Levanger, Skogn. Opplysning fra museet: "Svakt innrisset på den ene skiven AOSR (?)".

En med bare to fliker i utstikkeren. Brukssted Soknedal og årstall 1825.

En med enklere, rett avkuttet skaft. Brukssted Rennebu.

En med signet i skaftenden. Bruskssted: Soknedal.

En ganske enkel med bladstempel OH.

.

16. juli 2013



Foldekniv fra Gallus?



En gammel foldekniv med kraftig krummet enkeltblad og hornplater. Ikke det mest spennende kanskje, selv om den nok er rundt hundre år, hvis det ikke hadde vært for bladstempelet.



Stempel: GALLUS

Gallus i Oslo solgte bra med slirekniver, men også noen foldekniver. Jeg har sett et fint eksemplar med mange verktøy, og Gallus-stempel, men denne er den eneste jeg har bilder av.


Alltid bra med et stempel, men betyr det at kniven er laget på Gallus-verkstedet?

Det betyr iallfall at den er solgt i hans forretning, og det er klart at en instrumentmaker som han kunne greie å lage den. Men det hele er ganske usikkert. Kniver kunne bestilles fra andre og større produsenter, med hvilket som helst bladstempel.

Den ser helt ut som slike kniver fra Sheffield, Solingen og USA. I TRIOs katalog er det ikke noen som denne.

Siden vi så sjelden diskuterer foldekniver, har vi ikke norske navn på de enkelte delene på sånne kniver. En litt uvanlig detalj på denne er den skrå avslutningen på "holken" ved bladet (det som ute i verden kalles "bolster"). "Holken" er også uvanlig lang. Kanskje det kan bidra til å identifisere den.


Kniven er det som knivsamlerne ute i verden kaller en hawkbill pruner. Når skaftet er i denne fasongen, med flat endeplate, kalles det en gunstock.

Knivtypen har flere bruksområder, kanskje særlig til å beskjære frukttrær (pruner) og til å legge gulvbelegg. Dermed kaller noen det podekniv og andre linoleumskniv. Jeg har sett noen der bladet har teksten Balatum, en rimeligere konkurrent til linoleum.



Denne kniven hadde mer dramatisk sving på bladet da den var ny og ubrukt. Den er slipt ned så mye at spissen ikke lenger ble beskyttet av skaftet i sammenfoldet tilstand.

For å rette på dette har eieren filet bort en del av utstikkeren som stopper mot fjæra inni kniven. Dermed kan den foldes fint sammen, uten at spissen stikker ut i lomma. På et av bildene her ser du at det har vært gjort noe med bolten. Den har nok vært ute da bladet skulle files.



Pent laget, med detaljer som gjør at den virker gammel.

Kanskje ikke laget i Norge, men det er klart jeg plasserer den i samlingen av norske foldekniver. Imens håper jeg at det en dag lar seg slå fast at den er laget i Oslo, av Gallus.


.

.

25. juni 2017



Årets Kniv


Norsk Knivforening ble stiftet i 1987. Her er de som har fått prisen Årets Kniv i foreningens årlige konkurranseutstilling:


1987: Ingen utstilling.

1988: Utstilling, men ikke kåring av Årets Kniv.

1989: Jan Eriksen, Sandefjord

1990: Magne Groven, Vinje

1991: Knut Mastad, Sør-Odal

1992: Knut Dahl, Hof

1993: Oddvar Reite, Molde

1994: Håvard Larsen, Balsfjord

1995: Kaj Embretsén, Sverige

1996: Knut Mastad, Sør-Odal

1997: Jonny W. Nilsson, Sverige

1998: Ragnar Johannessen, Skien

1999: Knut Mastad, Sør-Odal

2000: Asbjørn Øyberg, Nordberg

2001: Knut Mastad, Sør-Odal

2002: Jörgen Sundström, Sverige

2003: Jonny W. Nilsson, Sverige

2004: Tore Noddeland, Mandal

2005: Einar Lindland, Tvedestrand

2006: Jörgen Sundström, Sverige

2007: Kaj Embretsén, Sverige

2008: Jörgen Sundström, Sverige

2009: Oddvar Moen, Bamble

2010: Leif Reiersen, Ringerike

2011: Gunnar Momcilovic, Krokstadelva

2012: Gunnar Hope, Kongsberg

2013: Jon Jonsson, Sverige

2014: Torbjørn Rasmussen, Eidsvoll

2015: Kjell Thore Leinhardt, Stjørdal

2016: Per Einar Olsen, Trondheim

2017: Knut Mastad, Sør-Odal

.

10. juli 2013




Bjørn Lofthus



Her viser jeg noen typiske kniver laget av Bjørn Lofthus fra Vinje.

Bjørn Svenungsen Lofthus (1860-1940) hadde ikke den store produksjonen, men vi ser da knivene hans av og til. De varierer fra ganske enkle med svenskeblad og opp til noen riktig forseggjorte med blad han har smidd selv. Her viser jeg eksempler på de forseggjorte, og jeg tar med en drøss nærbilder for dere som liker detaljer og liker å sammenligne.

I folketellingen for 1910 er han registrert som gårdbruker og sølvsmed, ikke som treskjærer eller knivmaker.




Med utskåret skaft



Akkurat nå har jeg fått låne denne kniven med noe ekstra: utskåret skaft. Det er ikke vanlig fra Lofthus.

Bestefaren til han som eier den nå, kjøpte den i Vinje en gang mellom 1910 og 1012.


1910-1912 er fra tiden etter de store treskjærerne med sine fabelaktige geitehornslirer og utskårne skaft, og før de senere mestergravørene.



Det er et lekkert eksemplar, pent bevart og med pen slitasje, bortsett fra at bladet har hatt det litt tøft.

En Lofthus-kniv kjennes vel først på slira. Han er en av de få som har brukt denne utformingen med en rygg langs blad-delen.

Det blir brukt flere ord på denne ryggen. Noen kaller det en midtribbe, andre en man (manslire).













Skaftet er skåret i buksbom, i samme mønster som skaftdelen av slira.















Todelt mønster. Dette er enklere både å tenke ut, tegne og skjære enn når mønsteret går ubrutt hele veien rundt, så det er ikke rart at mange gjorde det på denne måten.







Det finnes iallfall én Lofthus-kniv der ute der skaftet ser ut til å være skåret av en annen enn ham. I den kniven vi har her, ser det ut til å være skåret av Lofthus selv, og ikke gjort for ham av en annen etter Lofthus' mønster. Sånt er ikke lett å vise overbevisende på bilder, men pauting og skjæring har de samme sveivene og gir helt samme følelse.




Buksbom har alltid vært et av miniatyrskjærernes foretrukne treslag. Det utvikler en fin, varm patina når alt går som det skal.

Hvis dette skaftet er skåret av Bjørn Lofthus selv, som jeg tror det er, hadde han like god kontroll over skjæring i tre som pauting i lær. Men: Er det noen som vet om andre utskårne kniver eller andre ting fra ham? Når han var så god som dette til å skjære, er det rart at han ikke skar mange flere knivskaft.



Karakteristisk, presis og kraftfull pauting. Litt annet mønster enn vanlig.

Holkene er festet med nagler, som de ofte er på gamle kniver.

Det var vanlig å sette en på hver side av opphenget, som her, og en bak på nedre slireholk. Lofthus satte også en på forsiden på begge holker, og plasserte dem pent i senter av hver sin blomst.

På gamle kniver der det ikke er brukt nagler, ser vi ofte at nedre slireholk har falt av. Og er det noe vi ikke liker å se, så er det akkurat det. Selv nå som vi har lim som holder, og ikke det gamle hornlimet, gjør det seg godt med noen pent plasserte nagler.



Pen gravering, men enklere enn den vi ser fra de store knivmakerne som kom senere.

I dette tilfellet har han trambulert bunnene i skaftet og ikke i slira. Både gravering og pauting er gjort med sikker hånd og god kontroll over sveivene.

Knivmakerne før ham i dette distriktet graverte for det meste ganske grunt og enkelt, men snart skulle lista bli lagt mye høyere. Denne graveringen er altså fra 1910-1912.

















Nedre slireholk i hans vanlige utførelse: en smal holk av gammel type som er trukket et stykke opp på sidene, slik også andre gjorde det før senere mestere ville ha større flater med plass til mer gravering.

Pent gravert blomst med nagle midt i.




Tidlig bladstempel: B.L i negativ versjon.










Et nyere eksemplar


For mange år siden besøkte jeg en av de store knivsamlerne, og spurte ham: Hvilken kniv ville du minst av alle selge eller bytte bort? Et vanskelig spørsmål for oss alle. Han svarte at det måtte bli den jeg viser her, for den skulle iallfall aldri ut av huset. Jeg syntes det var rart, for den var langt fra hans mest verdifulle, men det måtte likevel bli den.

Men så, ikke lenge etter, var jeg innom en annen samler. Og nå var kniven der! Merkelig. Han hadde hatt noe å bytte med som den andre tross alt ikke kunne motstå.



Den er et prakteksemplar av en Lofthus-kniv, laget noe senere enn den forrige. Og da kan vi begynne å sammenligne dem. Sammenligning er bra.

Samme opplegg, bare med valbjørk i skaftet. Et annet mønster i blad-delen av slira enn på den forrige.



Baksiden av slira har også et annet mønster enn på den forrige.









Positivt stempel: B.L.

Her er hans typiske smellopp mer tydelig enn på den eldre til venstre.

Graveringsmønsteret er blitt mer detaljert.





Den nyeste kula, til høyre, har ikke bare et annet utseende enn den eldre, den er også laget på en annen måte. Mens den gamle er støpt, er den nyere en strimmel som er sammenrullet og loddet, altså på samme måte som ellers er vanlig i taterkniver. Det er en påminnelse om at det ikke bare var tatere som gjorde det sånn.

Slirekula er støpt på vanlig måte.



Den nyere holken, nederst, har utviklet seg en del fra den forrige. Det er mer gravering, også oppover sidene, og blomsten strekker seg ut i konturene. Bunnene er trambulert. Pent utført hele veien.






Flere detaljer i graveringen, og trambulerte bunner.











Rutemønster på baksiden på den nyere.










Lekker blomst rundt naglen.











Kraftfull og fin pauting på begge, men ikke samme mønster. Det til høyre er det vi ser mest av, om vi kan bruke ordet "mest" om Lofthus-kniver, når det er så få av dem.










To til


Jeg tar med to kniver som jeg har vist tidligere. Dette er bare noen bilder tatt på knivtreff, og da blir det ikke så mange detaljbilder.



Narven er ganske skadet, men ellers er det et fint eksemplar, en komplett Lofthus med manslire og B.L.-stemplet blad. I en knivsamling fyller en kniv som denne fint Lofthus-plassen fram til et bedre eksemplar kommer forbi. For samlere flest kan det bli lenge til.











Ut fra stempel, pauting og konturer i nedre slireholk kan vi regne den blant de nyere.

Skaftholken er trambulert mens slireholken ikke er det. Akkurat dette sier vel ikke alltid noe om alder, men om hvor mye arbeid som skulle legges i dette.



Trambulerte bunner, nesten ikke synlig.















Til slutt et ordentlig fint eksemplar, igjen av den nyere typen.
















Skaftholkene er av et helt annet slag og ikke gravert på Lofthus-måten. Her har han brukt eldre holker, kanskje svært mye eldre, og det er ikke kjent hvem som har laget dem.

Super pauting. Ingen slitasje. Fint blad og fint alt sammen.





Resten av kniven er typisk Lofthus. Baksiden har rutemønster, som Lofthus-slirer flest.


















.