19. mars 2014



Ikke akkurat norske tvislirer,

men vel verdt en titt


I knivboka Tvislir og ringlebelte viser Arne Emil Christensen noen utenlandske kniver som har en del til felles med de norske tvislirene. Begge typer har slire for mer enn én kniv, de er fra samme tid, og slirene er dekorert med stempler på en måte som ligner de norske. Noen helt direkte påvirkning har han ikke funnet. I boka har han også med noen hollandske eksemplarer beregnet på spisebestikk, og det er slike hollandske jeg skal prate litt om her.

Utenlandske kniver ser vi hele tiden, både i virkeligheten og på eBay og andre steder. Mye av det er interessante saker, men de hører vel ikke hjemme her på disse sidene om de ikke har noe med Norge å gjøre. Norske kniver er ikke uten påvirkning utenfra, enten de er 1700-talls tvislirer eller moderne voldbakkenkniver. Holland er litt spesielt i denne sammenhengen, med den store trelasthandelen de hadde med Norge, der særlig den lille byen Hindeloopen importerte store mengder trelast fra Skiens- og Drammensvassdraget på 1600- og 1700-tallet.

Og så kommer det: Det denne Hindeloopen er kjent for i folkekunsten, er den rike tradisjonen deres for rosemaling. Her skal impulser ha gått begge veier, og den gamle rosemalingen i Grenland skal ha tydelige trekk av Hindeloopen.

Det hadde vært rart om ikke også noen kniver var blitt med på turen. Mange år er gått siden de ble laget, men de kommer fremdeles fram av og til her til lands, og noen av dem er å finne i norske knivsamlinger.

Noen av dem har tålt sin høye alder ekstremt godt. En knivsamler forteller at da han for mange år siden ble tilbudt et eksemplar, sa han nei takk fordi han syntes den var i for god stand til å være ekte.


I fjor kjøpte jeg denne kniven på eBay, med 1700-talls slire i fin stand, av et slag som vi regner som hollandsk. Slira har som vanlig dyp stempeldekor, blant annet med ANNO 1776.

Nå var den i England, men eieren hadde lagt den ut som hollandsk, og det stemmer nok.

Den så litt rar ut på eBay-bildene med den store, malplasserte forskjærkniven, der bare bladet går nedi. Slira er ellers en dobbeltslire beregnet på spisebestikk, en kniv og en gaffel, men har altså blitt brukt på en ny måte. Og den er av et morsomt slag som kan fortjene en ekstra titt, og da kan det gjerne samtidig også ligge et par tvislirer på bordet, om man hører til de heldige som har noen slike!


Kniven ser nyere ut enn slira. Hundre år nyere, kanskje? Det har nok stått noe på bladet, men ikke nå lenger, så jeg vet ikke hvem som laget den. Kan nok være fra Solingen. Skaft i pent hjortehorn. Hadde jeg sett den uten slire på et marked, hadde jeg ikke tatt den med samme hvor lite den hadde kostet. Men selv om den ikke er original til slira, lar jeg den sitte der nå, siden slira er blitt tilpasset den, som vi skal se lengre nede.


Slira er altså riktig hyggelig. Da jeg hadde fått den i hus og satt og så på den, tenkte jeg at den der ligner da veldig på en som Arne Emil kjøpte av meg en gang, og som jeg hadde kjøpt på Internett-auksjon. Jeg tok den med bort til ham for å sammenligne.





En annen slire


Nå viste det seg at jeg hadde husket feil. Den som lignet på den fra 1766, var en annen som vi skal se på og sammenligne med lengre nede. Først viser jeg den som han kjøpte av meg og som jeg hadde blandet den sammen med:


Mange av disse hollandske bestikk-slirene har en hatt som dekker skaftet eller skaftene. En sånn hatt pynter opp, akkurat som i de svenske fäbodknivene. En og annen Mora-kniv har også slire med hatt.





Hatten er velformet, og med rar dekor. Det er visst ment å være ei ku. Iallfall et stort dyr, naivt og morsomt framstilt.














Hoveddelen av slira er dekorert med tulipaner, som mange slirer av denne typen er. Ikke overraskende når de er hollandske.

Nå er det vel ikke sikkert at denne knivtypen (særlig sliretypen) alltid er laget i Holland. Den kan vel også komme fra nære naboland, men med tulipan øker sannsynligheten sterkt.

Heldigvis har de ofte årstall. Denne her er fra 1773.







Blomsterdekor på baksiden også.

Det sitter svart farge i fordypningene, så hele slira var kanskje svart i sin ungdom.

Det er rart at de har holdt seg så godt, mange av disse slirene.










I dette tilfellet har det ikke sittet noen gaffel i slira, bare en bordkniv. Kniven er ikke original her heller. I dette tilfellet er det kniven som er eldre enn slira.






En omtrent maken slire


Så tilbake til denne som jeg begynte med. Jeg hadde husket bare nesten feil, for Arne Emil kunne ta fram den på det neste bildet, som også er vist på side 17 i boka hans:



Praktisk talt samme slire som på bildet over. De to er så like i form, dekor og utførelse at vi kan gå ut fra at de er laget av samme mann, eller iallfall på samme verksted. Legg merke til tuppen. Så godt som den samme.

Her kan kniv og gaffel være de originale. Eller ikke, for hvordan skal vi kunne bevise det? De er iallfall fine, og pent bevart. Skaftene er i hvalbein.

Mitt eksemplar kom altså fra England, mens Arne Emil hadde kjøpt sin i Norge.



Denne slira hans (nederst) er laget året før min: ANNO 1775!

Se hvor lik dekoren er på de to. Det er jo ikke sikkert at det gikk så lang tid mellom dem heller. Den ene kan jo godt ha vært laget på slutten av 1765 og den andre på begynnelsen av 1766.






Samme dekor fra denne siden også.

Den har rom til en eller annen dings i tillegg til kniv og gaffel.

Og her.











Til høyre på bildet ser du mitt eksemplar. Det er satt inn en trekloss med åpning for knivbladet, sånn at den kunne brukes sammen med den store forskjærkniven. Nå må den jo få sitte der, og da må kniven det også.

Legg merke til hullet til det tredje redskapet i slira til venstre.



Kniver av dette slaget interesserer meg ikke noe større, denne gangen er det slirene som gjelder. I begge tilfeller er bladene stemplet. Kanskje noen til og med kan identifisere produsenten. Det blir ikke meg.








Enda en


Tor Skjølet viste meg denne, som også er kjøpt i Norge. Av samme slag som de tre over, men ikke helt maken. Den viser noe som antagelig engang gjaldt to av de andre her også.



Det gjelder denne skilleveggen. I motsetning til de andre her har den skillevegg mellom kniv og gaffel. Den er sydd fast på kjøttsiden av læret, som ikke gir noe særlig solid feste. Når veggen siden en gang ble tatt ut eller falt ut av seg selv, har det nok skjedd uten spor som vi lett kan se nå mye over to hundre år etterpå.





Her ligger den nederst, sammen med slira fra 1766. Igjen er formen utrolig lik. Dekoren er også av samme slag, med tulipaner, men ikke gjort med samme verktøy.

Og igjen har vi sesongen 1765/1766: Den er fra 1765! Det må ha vært bra år for sånne slirer? Dette er vel helt tilfeldig. Utvalget her er jo magert.



Årstall er skåret, ikke preget med stempler. Kanskje det ble skåret senere på ledig plass. Ellers er det brukt stempler, og motivene er igjen tulipaner.








Sammen med slira fra 1766 til venstre.












Og enda en


Til slutt tar jeg med denne løse slira, også kjøpt i Norge, bare for å vise at ikke alle sammen er laget i løpet av bare noen få år.






Den har årstallet 1747, og igjen er den helt av samme slag og kommer  nok fra samme sted, selv om det riktig nok ikke er tulipaner denne gangen.




.