29. juni 2016



En jungemaker:

Ole Halvorsen Aalbu, Oppdal



Først en kniv jeg kjøpte på auksjon, sammen med flere gamle trønderske bordkniver. Jeg måtte kjøpe alle for å få denne store her. Den lignet så mye på en med knivmakernavn som jeg husket å ha sett bilde av, så jeg ville se nærmere på den.

Med en totallengde på 25,3, og bladlengde 15,6 cm er den ingen konkurrent til foldejungene. Vi får vel kalle den en forskjærkniv.

Bladet er 7 mm tykt mot skaftet, smalner brått til 3 mm, og er 1,8 mm midt på.

Det er banket sammen av flere stålplater, slik det ofte ble gjort både på foldejunger og bordkniver. Det synes godt ned mot eggen.


Ikke verdens beste laminering.








Kanskje en overdrivelse å kalle det damask, men her og der danner lagene mønster. Hvis bladet hadde vært blankslipt og etset, hadde det nok vært mønster over det meste.






Skaftet er fra en messingsmed - en gjørtler, og i dette tilfellet vil det si en jungemaker.

Som på jungene: messingskaft festet med tre bronsenagler.
















Her er bildet jeg hadde sett.

Dette og alle bildene nedenfor er tatt av Erling Gjone da han besøkte Storlidalen i Oppdal på 1930-tallet og i 1940. Nå er det på Norsk Folkemuseum, som har lagt ut mange av Gjones gamle fotografier på Digitalt museum, mest av gamle bygninger. Erling Gjone (1898-1990) var professor i arkitekturhistorie på NTH.

Bildetekst:

"Modeller til kniv og spenner av bly og tre, laget av Ole Halvorsen, Gjelhaugen, Storlia, Oppdal, Sør-Trøndelag. Fotografert 1937."


Ifølge bygdeboka var Ole Halvorsen Aalbu (1802-1872) messingstøper og sølvsmed, og en tid faktisk også pengeutlåner.

Alltid stas å få et navn på en kniv. Problemet er som vanlig å få knyttet det til de enkelte usignerte knivene han laget, som i dette tilfellet mest var junger.

Min kniv er av samme type som denne modellen, men Aalbus kniv er mer elegant enn min, særlig bladet. Nå er det stor forskjell mellom å lage en tremodell av et blad og å smi det etterpå, men uansett er det vel vanligvis ikke messingstøperen som smir bladet. De kjøpte det nok ofte av en smed i nærheten.

Jeg vet altså ikke hvem som har laget min kniv. Ganske sikkert en fra Trøndelag, sannsynligvis fra Oppdal, neppe Ole Aalbu. 

Når noe er støpt i messing, er det gjerne en ekstra usikkerhet. En messingstøper (en gjørtler) kunne uten større problemer ta avstøpning av andre messingstøperes produkter, også av ting som han hadde kommet over som var laget langt borte. Da er det noe annet med gravering.


Her er noen flere junger som Erling Gjone tok bilde av i Storlidalen og andre steder i Oppdal. Han skriver:

"Foldekniver med messingskaft, ant. laget av "messingsmeden" Ole Halvorsen Aalbu, Gjelhaugen, Storlia, Oppdal, Sør-Trøndelag
Fotografert 1937."

Hvis de hadde kommet fra ukjent sted, ville vi sagt at dette er standard trønderjunger som kan være fra hvor som helst i området. Legg merke til at de to øverste ser ut til å være gravert av samme mann. Den nederste er laget fra en veldig fin støpeform.


Den nederste her, fra Gravaune nede i dalen, er så godt som identisk med den nederste på forrige bilde. Hadde det ikke vært for bladet, kunne vi trodd det var samme kniv, sett fra motsatt side. De er nok samme mann.

Dekoren i midtpartiet er ganske spesiell. Fra Aalbu? Iallfall verdt å ha i tankene. Gjone skriver:

"Kniver med messingskaft, Gravaune, Lønset, Oppdal, Sør-Trøndelag. Fotografert 1938."

Bordkniven øverst på dette bildet lar jeg ligge i denne omgang.


"Nøkkel smidd av Ola Halvorsen Ålbu, Gjelhaugen, Oppdal, Sør-Trøndelag. Fotografert 1937. Fra album."

Sammenlign med toppen på den øverste jungen som Gjone antar å være fra Aalbu. Ikke mye til felles her.

"Kniv og gaffel. Øvre Lønset, Lønset, Oppdal, Sør-Trøndelag
Fotografert 1938."

Pent gravert:

"Kniv med messingskaft, ant. fra Oppdal, Sør-Trøndelag. Fotografert 1937."

Den er av et vidt utbredt slag, sånne som gjerne antas å komme fra Soknedal eller der omkring.

Med signert blad!

Norsk Folkemuseum har denne jungen, med registreringsnummer NF.1919-0219. Skaftenden ved bladet er ødelagt og stygt reparert. Det står at den er brukt på Røros.

Junger er sjelden signert, og signaturene sier oss vanligvis lite. Men NFs junge har bladstempel: OH

Med det stempelet er det så klart nærliggende å tenke på Ole Halvorsen Aalbu. Mønsteret i skaftet ligner også på andre kniver her, men det er altså en svært vanlig jungetype med svært vanlig graveringsmønster. Trist med den reparasjonen som gjør at vi ikke kan vite om bladet er det opprinnelige.

Likevel: Den åpner muligheten for at Aalbu smidde blader selv, og gir oss noe å se etter.



Til slutt et Erling Gjone-bilde som ikke har noe med denne saken å gjøre:

"Repslager-kniv med utskåret futteral, Sæter, Utigard, Opdal, Sør-Trøndelag. Fotografert 1940. Fra album."

Jeg vet ikke hvordan kniven ser ut, men det er jammen en fin sak.




Opphavsrett for bloggere

Kan fotografier som disse brukes fritt på en ikke-kommersiell blogg som denne?

Det kan de. Gisle Hannemyr, Institutt for informatikk ved Universitetet i Oslo, skriver på sin blogg (http://www.creativecommons.no/node/32) om opphavsrett for bloggere:

"Fotografiske bilder (dvs. vanlige fotografier som ikke er kunstverk) som har sin opprinnelse innenfor EØS-området, kan brukes fritt 15 år etter utgangen av fotografens dødsår, dersom det i tillegg er mer enn 50 år siden fotografiet ble tatt. Et fotografisk bilde med opprinnelse utenfor EØS-området har ikke vern i Norge, og kan derfor brukes og bearbeides fritt."

Bildene over er rene dokumentarfotografier, innenfor EØS, det er lenge nok siden de ble tatt, lenge nok siden fotografen døde, og bloggen gir null inntekter. Det er heller ingen personvernsaker her, som det kunne vært om det hadde vært personer avbildet. I en bok eller et tidsskrift ville det blitt noe annet.

.

.

20. juni 2016



Smedstempel:

KKS med W over


Fra gamle dager har vi store mengder knivblader som vi ikke vet hvem som har smidd. Verst er det selvfølgelig når et blad ikke er stemplet. Da må vi oftest regne det som håpløst å få smeden identifisert, og bare lykketreff kan redde oss. Men selv med bladstempel skal det ofte et lykketreff til da også, og sånne lykketreff er det langt imellom.

Stempelet på bildet hører til dem vi ikke sjelden ser, og i flere versjoner, men fremdeles er det ikke sikkert hvem som smidde disse bladene. Nedenfor skal vi se på noe av det han smidde.




De ustemplede bladene


Knivsmed og knivmaker Nils Sæterbø fra Betna på Nordmøre fortalte engang at i hans levetid (han ble født i 1918) hadde det vært mer enn tyve eggsmeder i hans distrikt. Selv om det var ljå de satset mest på, smidde alle sammen et og annet knivblad i tillegg. Ingen av dem stemplet. Sæterbø visste ikke om ett eneste gammelt blad som med sikkerhet var smidd av en bestemt av disse smedene.

Ikke langt unna, i Valsøyfjorden der knivsmeden Bjarne Engli kom fra, var det også smeder uten bladstempel. Noen klistret en navnelapp på ljåene, som satt der så lenge den satt. Knivblader var et biprodukt av ljåsmiingen. De ble solgt lokalt og fikk neppe noen lapp.

Så når en gammel, uidentifisert kniv fra Nordmøre kommer på bordet, er det vanskelig å få noen særlig interesse for bladet. Det kan ha kommet hvor som helst fra. Det kan være fra en smed i samme bygd som knivmakeren, men like gjerne fra en langt borte.

Men, om vi kunne få samlet et stort materiale og se om det er noen typiske trekk som går igjen i blader fra forskjellige distrikter på Nordmøre? Nei. For det første hadde hverken Sæterbø eller Engli noen tro på at slike særtrekk eksisterer. For det andre finnes det ikke noe stort materiale å gjennomgå av blader som sikkert er herfra, for knivene og bladene har hatt altfor god tid på seg til å vandre ut og inn av området.

Det er ikke bare Nordmøre dette gjelder. Ustemplede blader er noe herk. Og uten identifikasjon blir det altså vanskelig å interessere seg.




De uidentifiserte, stemplede bladene


Når det er bokstaver på et blad, øker sjansene for at det før eller siden får et smednavn. I teorien. I virkeligheten krever det ofte flaks.

Flere av bladene med uidentifisert stempel er smidd av dyktige smeder med stor produksjon. Noen av dem er faktisk godt kjent, i den forstand at vi straks kjenner igjen stempelet når vi ser det. Bare navnet mangler, og hvor han holdt til.




KKS W


En av disse gode og produktive smedene er han som stemplet KKS med en W over. Bladene hans er for det meste å finne langs kysten fra Midt-Norge og nordover, og i Sameland. Det er sannsynlig at de enten er smidd et sted nordpå, eller at de kommer fra en som i mange år hadde handel nordover.

Alle bladene er laminert. De er dyktig smidd, og de sitter i store og små samekniver, i store fangstkniver, i flekkekniver, og i vanlige tollekniver.

Smeden KKS/W hadde flere varianter og størrelser av dette stempelet. W'en kan ha rette eller buede linjer. Det finnes enda flere versjoner enn dem jeg viser her, jeg har bare plukket fram dem jeg har liggende i skuffen. Slik variasjon tyder på at de er smidd over en lang periode. Ett KKS/W-blad sitter i en kniv merket 1857, men det er jo usikkert om disse bladene virkelig kan være så gamle og om dette har sittet der fra kniven var ny.

En kniv med denne smedens blad i, som jeg kjøpte på eBay fra USA, var dessuten stemplet MADE IN NORWAY, så han hadde egen merking for eksportblader som skulle dit bort. Siden har jeg sett flere blader fra ham på eBay med dette sidestempelet.




Tolleknivblader








Jeg begynner med et uslipt blad som jeg fikk rundt 1990. Hun jeg fikk det av, hadde kjøpt dette og noen flere av samme slag i en landhandel på Helgeland noen år før. La oss si rundt 1980. Men det går jo ikke an å se på det hvor lenge det kan ha ligget i den butikken, og hun spurte ikke. I teorien kan det ha vært der siden før krigen.

Bladet er 11 cm langt, 2,4 cm bredt, 3,8 mm tykt.
Stempel: 12 mm, med rette linjer i W'en.










Et medtatt og rustent blad. Litt ryggdekor inne ved skaftet. Den er neppe filt inn av smeden.

Bladet er 9,7 cm langt (det har vært minst 10 cm), 1,97 cm bredt, 3,8 mm tykt.
Stempel: 10,5 mm, med buede linjer i W'en.









Dette er kniven jeg kjøpte fra USA på grunn av det fine stempelet MADE IN NORWAY. Siden det ikke var noen grunn til å stemple slik på blader beregnet på salg i Norge, og det er en ekstra jobb å slå det inn, er det nok ikke mange av dem å finne her til lands.

Bladet er 10,8 cm langt (har nok vært over 11 cm), 2 cm bredt, 4,8 mm tykt.
Stempel: 18 mm, med buede linjer.




Fangstknivblader/sameknivblader










Kraftig sak til blant annet storfisk eller selfangst. Todelt treslire surret med ståltråd. Dermed kan den tas fra hverandre og lettere gjøres ren, og eventuelt kokes når den blir for gørrete.

Bladet er 19,3 cm langt, bredde 3,5 cm bredt, 4,6 mm tykt.
Stempel: 18,5 mm.

KKS/W-blader av denne typen ser vi av og til i samekniver. Ikke rart, for formen er jo klassisk samisk storkniv.

For noen år siden ble det solgt en kniv på Internett med et tilsvarende KKS/W-blad på 26,5 cm.


Stempel på en stor samekniv. Jeg målte det ikke.















Flekkeknivblader


Flekkekniver ble brukt til å hanskes med stor fisk før tørking.














Venstre blad er 8,6 cm langt, 7,2 cm bredt, 6,8 mm tykt.
Stempel: 12 mm, med rette linjer.

Høyre blad er 8,6 cm langt, 7,1 cm bredt, 1 cm tykt.
Stempel: 18,5 mm, et av stemplene med buede linjer, her med "stolper" mellom bokstavene.





Så, hvem var han?

Eller, i det minste: Hvor holdt han til?

Knivsamler Jon Johnsen har foreslått at det kan være firmaet Wallendahl i Bergen som står bak, at W'en er deres, og at smeden kan ha vært Knut Knutsen Rennehol (1842-1913) i Tinn. Rennehol stemplet både KKT, som på dette bildet, og KKS.

Tore Fæhn og Sigmund Holte skriver i boka Tinndølsmeden gjennom 200 år (Tuddal 1987) at Rennehol drev ganske stort og hadde flere mann i arbeid, og at kvaliteten var svært god. Og at han for det meste sendte ljåene sine til Bergen. Det passer jo fint. Det er slett ikke usannsynlig at den i Bergen som solgte dem videre, var Wallendahl. Men det var altså ljåene, og det er høyst uklart om KKS/W kan knyttes til Wallendahl.


Selv har Jon disse to KKS/W-bladene. Øverst en av variantene med W i buede linjer. Smeden laget nok dette stempelet selv, i flere størrelser, mer eller mindre vellykket.

Nedenfor er et mer profesjonelt utført stempel, med W i rette linjer.

Vi må gå ut fra at den øverste typen er eldre. 


Det hadde vært bare så supert om et av disse stemplene kunne dukke opp i Tinn.







Wallendahl er et gammelt handelshus, grunnlagt så langt tilbake som i 1822. De handlet med hele kysten oppover.

Kan det stemme at alle disse bladene er smidd før 1913, da Rennehol døde? Hvordan ser vi nå egentlig at ett blad er fra 1905 og et annet fra 1955?

Jeg har ennå ikke sett noen ljå med dette stempelet, men så har jeg da heller ikke gravd dypt i ljåer.


Det er påfallende at KKS/W-stempelet (alltid?) er på venstre side av bladet. På fabrikkblader er dette svært vanlig, men ikke på håndsmidde, og ikke fra Tinn. Jeg bladde igjennom Fæhn/Holtes bok. Der er det bare et par unntak fra regelen om at stempelet sitter på høyre side.

KKT-bladet ovenfor her har negativt stempel. Det vil si at bokstavene står opp fra bunnen, mens omgivelsene er slått dypt inn i bladet. Boka Tinndølsmeden gjennom 200 år viser også det andre stempelet hans (KKS), og også det er negativt. Men alle KKS/W-stempler jeg har sett, har vært positive.

Vel. Dette trenger ikke bety noe. Det kan forklares med at negative stempler til såpass små gjenstander som knivblader pleier å være mindre enn de eldste KKS/W-stemplene skulle være, og at det nyere stempelet kom fra en profesjonell stempelgravør som gjerne laget dem sånn. Det går alltids an å finne på forklaringer hvis man vil.

Jeg tviler fremdeles på Wallendal-forbindelsen, men det er vel verdt å ha i tankene.




Fra et annet sted?

Et argument for at det kan være en forretning og ikke en lokal smed involvert, er at det er mer sannsynlig at et firma bestilte stempel med "Made in Norway" og solgte i USA, enn at en bygdesmed i gamle dager fant på å gjøre det.
Ellers på Vestlandet har jeg ikke funnet noen det kan være. Ikke langt fra smeddistriktet Hornindal i Nordfjord var det en eggsmed som het Knut Knutsen (med sønn som også var smed), men det viste seg at han var det heller ikke.

Så her er det ikke stort jeg vet. Fint om dere sender meg noen ord hvis dere vet noe eller har en god idé.


.

12. juni 2016



Knivtur til Mora

Klassisk morakniv, bortsett fra at på denne er skaft/blad hele 34,5 cm, og med læropphenget lagt dobbelt slik det er på disse store.


Jeg har ofte tenkt at det skulle vært veldig artig å dra til Mora i Sverige, der sånne enorme mengder kniver har vært laget og fremdeles blir det, men det ble ikke noe av før høsten 2014, da knivsamler Tore Nyholt inviterte meg med.

Vi var to dager i Östnor i Mora, på det som fra 2005 het Mora of Sweden AB (med varemerkene Morakniv og Frosts), etter at K. J. Eriksson og Frosts var blitt ett firma. I 2016 byttet de navn til Morakniv AB.

Jeg kom hjem med mye å tenke på og mye å fortelle, og håper jeg får lagt ut en god del av det etter hvert, både som egne artikler og som tilføyelser og korrigeringer i dem jeg har her fra før. Her er iallfall en begynnelse.




Mora og Eskilstuna


Det har vært laget kniver mange steder i Sverige, men to steder har dominert: Mora og Eskilstuna. De har hatt hver sin stil. Grovt sett ser det slik ut: Fra gammelt av har Eskilstuna brukt helstålblader og laget foldekniver og prydkniver. Mora har brukt laminerte blader og laget brukskniver. Mens knivene fra Eskilstuna for en svært stor del må ha vært kjøpt som gave eller souvenir, var det kniver fra Mora bønder og håndverkere kjøpte til eget bruk.

Dette er en forenkling. Mange unntak finnes, her som ellers der mye har vært produsert, men helt feil er bildet ikke.

I Eskilstuna har knivproduksjonen nå nesten stoppet opp.

Både Mora og Eskilstuna kan gi en knivsamler eller knivforsker en uendelig oppgave. Mange av de gamle knivene finnes det tilstrekkelig mange eksemplarer av til alle, i strøken stand. Særlig moraknivene med fiberslire er vi så vant til å se at vi lett kan tenke at alle sammen er vanlige, men det er store sjeldenheter innimellom.




På fabrikken


Tore Nyholt til venstre på bildet. Han har vært i Mora på knivtur et utall ganger og kjenner alle. Jeg vet ikke om noen annen norsk knivsamler som har Mora-kniver som sitt viktigste samleområde. Vi andre har vel bare tilfeldige eksemplarer.

Vi besøkte Thomas Eriksson på det som da het Mora of Sweden (i midten). Han tok oss med til Olle Morell (til høyre) som har en samling gamle sliretrykk som er svært interessante også fra et norsk synspunkt.

Tore hadde flere knivfolk å besøke, og han fikk også sett en hel del av produksjonen på fabrikken. Jeg hadde ikke tid til sånt. Det var noe helt annet som mest mulig av tiden måtte gå med til: det gamle arkivet, der mye av den gamle korrespondansen mellom K. J. Eriksson og Bergans Ryggsekkfabrikk er tatt godt vare på.

Sånt er ingen selvfølge. Gamle firmaer er ikke alltid så ivrige etter å ta vare på arkiver. Ofte er de selv null interessert i hva de laget tidligere, de trenger plassen til andre formål, og dessuten er det jo alltid en risiko for at det kommer samlere og andre som forstyrrer dem og bruker masse av deres tid på å studere disse arkivene. Sånne som oss, for eksempel.

På Morakniv ser de annerledes på det. Den entusiastiske produktchef Thomas Eriksson, barnebarn av K. J. Eriksson, tok oss imot på aller hyggeligste vis og brukte masse tid på oss. Jeg fikk beskjed om at jeg kunne bli i arkivet så lenge jeg bare ville.


Årets nye modell i 2014: Basic 511, som erstatter den berømte gamle 511, og som hører til en serie på ti forskjellige. Noen i serien har tykkere blad, eller bøyelig blad, eller bladfasong til et spesielt bruk, eller skaft i mykere materiale, men dette er altså hovedkniven framover, den vi heretter kommer til å se overalt der kniver brukes.

En litt ubehagelig tanke her: For de aller fleste dekker denne kniven behovet for en allsidig slirekniv. For femti kroner, og for førti kroner stykket om du kjøper tre av den. Hm. Heldigvis for knivmakerne er det ikke alle som kjøper bare det de trenger.


Forrige versjon av modell 511 til venstre, og den nye Basic 511, der både kniv og slire er en stor forbedring fra den gamle. (Skaftet fra den gamle 511 er fremdeles med i noen av firmaets modeller. Det er også skaftet fra 510, den som er nesten uten fingervern.)

Slira har en praktisk knapp til å hekte på flere slirer, hvis du trenger flere typer kniv fra denne serien på jobben.

Skaft i fargen falurött på basismodellen, akkurat som på de gamle moraknivene. I årenes løp har en del "feil" rødfarger vært brukt, men nå er den som den skal være.


511 ble laget fra 1978 og til den ble avløst av den nye Basic 511. Her er en fra knivens 30-årsjubileum.






Tilbake i Oslo kunne jeg ikke la være å kjøpe denne i sikkerhetsversjon, kalt "Morakniv® Basic 511, Sealed".







For å få den ut, må du skjære over en solid sikring! Du får ikke se hvordan kniven ser ut før du har kjøpt den! Jeg syntes det var en så sprø idé at denne måtte jeg ha.





Rundt fem hundre modeller og stadig utvikling av nye. Kniver for håndverkere og turfolk, kokkekniver og biffkniver. Tre millioner kniver hvert år!

Imponerende tall, og ganske skremmende også, for det betyr at de hver år må greie å selge alle de tre millionene. Og, som knivmakere godt vet: C-momentet i enhver knivproduksjon er å greie å selge knivene!

"Morakniv Classic Original 125 Years Limited Edition", med lærslire og laminert blad. Forbildet er den opprinnelige morakniven fra før fiberslirenes tid. Skaftet ble falurött en gang på 1920-tallet.

Laget i 1891 eksemplarer (1891 var startåret). De har den i nettbutikken.



Thomas Eriksson er svært interessert i firmaets historie og produkter gjennom årene, og har mye å vise fram. Her er han med en monter velkjente og ikke fullt så kjente modeller.











Helt vanlige gamle speiderkniver, men når de er i urørt stand og montert på plate, er selv ikke etterkrigskniver som disse så enkelt å få tak i. Det finner du nok ut om du begynner å samle.

I mange år laget K. J. Eriksson disse speiderknivene også med Bergans-merking på blad og slire, og på plate med Bergans-reklame. Jeg har mange forskjellige av dem, men ingen på Bergans-plate.





Nede til høyre: En Bergans Sliring. Den ligger der uten slire, akkurat som en Sliring på Norsk Bergverksmuseum på Kongsberg, for i begge tilfeller laget Bergans slirene selv i Oslo.






Veggtavle med mye å se på, både brukskniver og de ti staselige knivene i buen over den store i sentrum.

Lars Anders Eriksson ("Wit Anders") laget de ti da han arbeidet hos Frosts på 1920-tallet. Fem med parerstang og fem uten, og i mint condition. Noe for alle svenske knivsamlere. Og for Tore Nyholt! Og forsåvidt for meg også. De er lett å kjenne igjen, og noen er det å finne der ute.



Kniven er en viktig del av Moras identitet. Morakniv AB er klar over sitt ansvar her, og har blant annet sponset to bokutgivelser:

Anders Halldén: Anders Zorn og hans knivar. Mora 2014.

Morakniv sedan 1891; från begrepp til varumärke. Mora 2011.



Flere skatter ligger i hvelvet, både kniver som er blitt tatt vare på her, og kniver som er kjøpt inn senere.

Det store klenodiet er en Zorn (bilder på sidene 54 og 56 i boka om Zorns kniver), men i disse kassene er det også en fin samling gamle brukskniver fra Mora, pent tatt vare på. Mange av dem er riktig sjeldne.





Du kan se en mengde morakniver på Anders Halldén sider:

http://www.cultur.nu/knivar/

Klikk på "Knivar från Mora/Dalarna". 



Det klassiske skaftet kan brukes på annet enn kniver. På fabrikken har de rødskaftede dørklinker!











Bergans-brev i arkivet


En hovedsak med denne turen for min del: arkivet, med blant annet brev fra Bergans.

Det gir alltid en følelse av forundringspakke å gå løs på et arkiv man aldri før har bladd i. Og i motsetning til diverse andre arkiver jeg har bladd i, var dette støvfritt!

Jeg kom hjem med hundrevis av bilder fra de gamle permene. Som vanlig i arkiver er det meste uten større interesse (heldigvis, for hvordan skulle det ellers gå?), men så var det en hel del brev innimellom som virkelig hadde nytt å fortelle om knivene de i mange år laget for Bergans. Jeg hadde ikke tid til å sortere der og da, og måtte bare ta bilder av alt jeg kom over.


Bergans-versjon av den typiske morakniven, laget av K. J. Eriksson. Helt typisk utførelse, med rødt skaft og fiberslire, men med Bergans-merking på bladet og bak på slira.

Jeg har tidligere skrevet om disse knivene. Denne brosjyren fra 1938 har jeg vist i artikkelen Bergans morakniver.





Eksempel på Bergans-brev i arkivet. Det er fra januar 1941 og handler om problemer med eksporten til Norge under krigen. I 1940 trodde de ennå på begge sider at handelen skulle kunne gå omtrent som før, og de prøvde ut mange måter for å holde den i gang. Det gikk dårlig. Heldigvis er det tatt vare på flere brev som forteller om dette.

Etter besøket i kjelleren må mye av det jeg har lagt ut om svenske Bergans-kniver justeres eller skrives helt om, akkurat som jeg håpet på da jeg begynte å bla i alle permene. Stor stas!

Eller? Som om ikke Bergans-historien var diger nok fra før! Jeg har ennå ikke gått ordentlig igjennom alt det nye som skal gå opp med det jeg allerede hadde.

Her fikk jeg for eksempel en del datoer for når de begynte og sluttet med enkelte modeller og varianter. Som jeg har skrevet i Bergans-historien, finnes det noen førkrigs Sliring'er uten Kongsberg-K, noen jeg antar er laget i 1933 etter merkingen av slirene å dømme. Her fikk jeg se at K. J. Eriksson i en periode i starten laget disse for Bergans, altså samtidig med dem fra Kongsberg.

Det går selvfølgelig fint an å begrense en Bergans-samling til kniver laget på Kongsberg Våpenfabrikk (med slirer laget i Oslo). En sånn samling kan bli stor nok og interessant nok. Selv vil jeg også ha med det store antallet forskjellige fra K. J. Eriksson i Mora, og alle fra Helle. Da blir det virkelig mange av det, hvis du bare greier å finne dem alle sammen.



Mye annet er tatt godt vare på i kjelleren. Det er hylle opp og hylle ned med hele kniver og deler av kniver.













Knivblader i massevis.











Og for deg som samler isbor: I Mora har de produsert dem i store mengder og i mange modeller. I kjelleren hos Morakniv AB er det en mengde av dem.









Anders Ströms sliretrykk


Hos Olle Morell fikk vi se de gamle sliretrykkene han har etter den store slireprodusenten Anders Ström (1857-1917). De ble for det meste brukt til fiberslirer, men også til lærslirer. Det var Anders Ström i Mora som utviklet disse fiberslirene i 1907 eller 1908, og i mange år laget han og hans etterkommere enorme mengder av dem for mange knivfabrikker, også noen norske.


Her kunne vi holdt på i mange dager med arkeologisk utgraving i hyller og hauger. Morell hadde lagt fram et lite utvalg til oss.








Trykkformer til slire med hatt.











Slirene fra Ström er uten hans signatur, siden de alltid ble laget for andre knivprodusenter, som solgte knivene under sitt navn. Denne kniven av uvanlig konstruksjon er en av få som er signert. Kanskje den eneste?



Jeg skal komme tilbake til Anders Ström og slirer han laget for norske knivfabrikker. Etter å ha sett sliretrykkene og snakket med Morell, vet jeg for eksempel hvor Kvernelands vikingslirer ble produsert. Jeg vet også mye mer om fiberslirene fra B. Knudsen i Trondheim. Og jeg har bilder av sliretrykk for Bergans.



.