9. januar 2009


Toten, Eskilstuna og Mora




C. W. Dahlgren


Kanskje dere må ha med noen svenske kniver i Toten-samlingen?

Her er et bilde jeg fikk av Anders Halldén. Særlig disse ganske enkle lærslirene med holker, og med og uten magebelte, er ytterst velkjente. Spesielt for Toten-samlere.

Men slirer av dette slaget ble laget i svært lik utforming både på Toten, i Eskilstuna og i Mora.

Bildet er hentet fra en katalog fra C. W. Dahlgren i Eskilstuna, som produserte kniver fra 1870 til 1915. Jeg vet ikke når katalogen er fra. Begge knivene på bildet er kalt "Slidknif (Norsk modell)".

Er det mulig å forveksle de svenske og de norske? Normalt har denne type slirer fra Toten sliretrykk med akantusmønster, mens de svenske har mønster der Eskilstuna-symbol eller "MORA" inngår. Men stemmer dette alltid? Jeg har ikke studert sånne slirer særlig nøye.

Artig at C. W. Dahlgren kalte dem "Norsk modell". Så kan vi gruble over om dette skulle være noe som kunne gjøre dem mer salgbare i Sverige, eller om det heller var at de skulle eksporteres til Norge.

Det må vel være slirene som Dahlgren regnet som norsk modell? Og selv om de ble laget omtrent likt i Sverige og Norge, var vel forbildene fra Toten.


Vi ser dem bedre om jeg snur bildet. Venstre kniv her er beskrevet på denne måten i katalogen:

"Slidknif (Norsk modell) med svart läderslida och nysilverbeslag, ljust skaft. Bladets längd 100 mm."

Og høyre kniv:

"Slidknif (Norsk modell) med ljus läderslida och nysilverbeslag, skaft af masurbjörk. Bladets längd 100 mm."

Bladstempel på begge: C. W. DAHLGREN ESKILSTUNA.




A. Halling


Jeg henger på en til. Hvem ville sagt noe annet enn Toten hvis en slire som denne lå på bordet? Men som vanlig er det ikke så sikkert.



Også den tilhørende kniven er på alle måter Toten-aktig, bortsett fra at bladet er slipt på begge sider, slik at vi kan kalle den en dolk. Men ellers er det svart skaft med innfelt plate og stifter, og typisk Toten-gravering.










Det er bladstempelet som får en til å stusse litt: A. HALLING. Det er rart at bladet i det hele tatt er stemplet, for når det sitter svenskeblad i en totenkniv, som det jo svært ofte gjør, og det ikke er et blad som er satt der senere, er det normalt ustemplet.

Forklaringen skal være at dette er en kniv laget i Eskilstuna. Alfred Halling var knivprodusent i Eskilstuna fra ca 1870 til 1921. Han laget mye pen kniv, og en del av dem helt som knivene fra Toten.


Graveringen er grei nok, som det heter når den ikke er av de beste. Jeg vet ikke om det også kom noen totenkniver i toppklassen fra Halling.

Arne Marmér har bilde av to stykker i sin bok Knivar från Eskilstuna, side 85. Jeg har ikke sett dem annet enn på disse bildene, og skulle gjerne hatt dem på bordet og fått studert dem nærmere.

Den ene ser ut omtrent som den på bildene jeg har vist her, men den andre er en dolk med slire av Eskilstuna-type.

Det var nær forbindelse mellom Toten og Eskilstuna, og ikke så veldig rart om noen modeller kunne bevege seg over grensen. Men saken er nok ikke avsluttet.




Ikke Halling likevel?


Men siden har jeg fått høre at Marmér ikke er en helt stø kilde i denne saken. Som mange andre knivsamlere reparerte han kniver, og noen ganger laget han én hel kniv av to eller flere vrak. Det er sannsynlig at han har gjort noe slikt med de to knivene han har bilde av i Eskilstuna-boka.

Så spørs det om det er mulig å finne en signert Halling-slire til kniv av dette slaget. Før noen viser meg en sånn, antar jeg at kniven på bildet her, og de to i Marmérs bok, er laget på Toten.

.

7. januar 2009



Noen flere junger




Fra Adresseavisen


Aller først kan vi se på dette bildet fra Adresseavisen, 25. januar 1943. Jeg fant det helt tilfeldig da jeg lette etter noe annet. Det står:

"Vi har tidligere brakt meddelelse om lommekniver av gammel dato og vi ettersøker stadig flere. Kniven som gav oss "støtet" var fra 1829. Kort etter kom en fra 1790, og endelig lørdag ble det vist oss en fra 1701! Vi syntes de to første var noen riktige gamle travere, men de blir bare "ungdommene" sammenliknet med sistnevnte."

Gøy at avisen skrev om gamle foldekniver. Dette fører jo tankene til Tore Hvåls fine serie i Telemark Arbeiderblad for en tyve år siden, da han ville oppspore Telemarks eldste kniv.

Adresseavisen forteller at knivens eier bodde i Steinkjer, og at han hadde fått den av sin far i Sparbu. På den ene siden står det 1701. På den andre står det ØKS Øya, som Adresseavisen nok feilaktig regnet med var knivmakerens initialer.

Det hadde vært morsomt om kniven var laget i Sparbu, for å finne noen fra den kanten også, men "Øya" tyder på at den stammer fra cirka Midtre Gauldal, som så mange av de andre jungene. Trønderjunger er nok for det aller meste sørtrønderjunger.

Skal vi tro på et så tidlig årstall som 1701? Det er bare så altfor sensasjonelt gammelt. Og stavet de virkelig gårdsnavnet på den måten? "Øya"? Jeg må få oppsporet den jungen!




To som er mye nyere

Så kan vi ta en junge med langt nyere årstall: 1865. Det er sent til junge å være.














Et strålende eksemplar. Fin da den var ny, og fin nå.


Dette er en skaftform som ble brukt flere steder i Trøndelag, men i kombinasjon med denne dekoren, blant annet med denne trekløveren, og bladfasongen, kan vi gjette at den er fra Rennebu/Meldal/Orkdal.

Sånn skal nagler se ut. Ingen tvil om at denne er original. Enda et hakk bedre er det når graveringen går inn over naglene og dermed garanterer at jungen ble gravert etter at den var satt sammen. Særlig når alt er nedslitt er sånt noe bra for å få slått fast at alt er originalt.


Initialer og årstall. Men hva med denne F'en etter 65? Er det bokstaven for gårdsnavnet som er plassert på denne måten?




Her er en av tilnærmet samme slag:











Ikke særlig eldre enn den forrige: 1861. Initialer EHSL.

Skaft og blad er ikke altfor langt unna den forrige i formen, men dette er skumle saker å trekke for langt. Elling Alsvik viser i sin årbokartikkel en støpemodell i tre som skal være fra Jens Sivertsen Halset (1796-1859) i Soknedal, og en fra Ole Elevsen (1797-1883) i Orkdal. De to skaftformene deres er sørgelig like.




Standard Midtre Gauldal


Den neste er av annen type, en dem som gjerne regnes til Soknedal, men der vi kanskje heller burde utvide området og i stedet si Midtre Gauldal:














Her ser vi at mer av dekoren er med i støpeformen, og så er kanskje en del gravert etterpå. Men bare kanskje. Det er ingen støpekuler å se, men nervene kan godt ha blitt ettergravert så alt skulle bli bra.

Initialer og årstall er litt klønete inngravert og neppe gjort av knivmakeren selv: RPD 1803. D'en står for "datter", så denne hadde kvinnelig eier.




.