.

10. juli 2013




Bjørn Lofthus



Her viser jeg noen typiske kniver laget av Bjørn Lofthus fra Vinje.

Bjørn Svenungsen Lofthus (1860-1940) hadde ikke den store produksjonen, men vi ser da knivene hans av og til. De varierer fra ganske enkle med svenskeblad og opp til noen riktig forseggjorte med blad han har smidd selv. Her viser jeg eksempler på de forseggjorte, og jeg tar med en drøss nærbilder for dere som liker detaljer og liker å sammenligne.

I folketellingen for 1910 er han registrert som gårdbruker og sølvsmed, ikke som treskjærer eller knivmaker.




Med utskåret skaft



Akkurat nå har jeg fått låne denne kniven med noe ekstra: utskåret skaft. Det er ikke vanlig fra Lofthus.

Bestefaren til han som eier den nå, kjøpte den i Vinje en gang mellom 1910 og 1012.


1910-1912 er fra tiden etter de store treskjærerne med sine fabelaktige geitehornslirer og utskårne skaft, og før de senere mestergravørene.



Det er et lekkert eksemplar, pent bevart og med pen slitasje, bortsett fra at bladet har hatt det litt tøft.

En Lofthus-kniv kjennes vel først på slira. Han er en av de få som har brukt denne utformingen med en rygg langs blad-delen.

Det blir brukt flere ord på denne ryggen. Noen kaller det en midtribbe, andre en man (manslire).













Skaftet er skåret i buksbom, i samme mønster som skaftdelen av slira.















Todelt mønster. Dette er enklere både å tenke ut, tegne og skjære enn når mønsteret går ubrutt hele veien rundt, så det er ikke rart at mange gjorde det på denne måten.







Det finnes iallfall én Lofthus-kniv der ute der skaftet ser ut til å være skåret av en annen enn ham. I den kniven vi har her, ser det ut til å være skåret av Lofthus selv, og ikke gjort for ham av en annen etter Lofthus' mønster. Sånt er ikke lett å vise overbevisende på bilder, men pauting og skjæring har de samme sveivene og gir helt samme følelse.




Buksbom har alltid vært et av miniatyrskjærernes foretrukne treslag. Det utvikler en fin, varm patina når alt går som det skal.

Hvis dette skaftet er skåret av Bjørn Lofthus selv, som jeg tror det er, hadde han like god kontroll over skjæring i tre som pauting i lær. Men: Er det noen som vet om andre utskårne kniver eller andre ting fra ham? Når han var så god som dette til å skjære, er det rart at han ikke skar mange flere knivskaft.



Karakteristisk, presis og kraftfull pauting. Litt annet mønster enn vanlig.

Holkene er festet med nagler, som de ofte er på gamle kniver.

Det var vanlig å sette en på hver side av opphenget, som her, og en bak på nedre slireholk. Lofthus satte også en på forsiden på begge holker, og plasserte dem pent i senter av hver sin blomst.

På gamle kniver der det ikke er brukt nagler, ser vi ofte at nedre slireholk har falt av. Og er det noe vi ikke liker å se, så er det akkurat det. Selv nå som vi har lim som holder, og ikke det gamle hornlimet, gjør det seg godt med noen pent plasserte nagler.



Pen gravering, men enklere enn den vi ser fra de store knivmakerne som kom senere.

I dette tilfellet har han trambulert bunnene i skaftet og ikke i slira. Både gravering og pauting er gjort med sikker hånd og god kontroll over sveivene.

Knivmakerne før ham i dette distriktet graverte for det meste ganske grunt og enkelt, men snart skulle lista bli lagt mye høyere. Denne graveringen er altså fra 1910-1912.

















Nedre slireholk i hans vanlige utførelse: en smal holk av gammel type som er trukket et stykke opp på sidene, slik også andre gjorde det før senere mestere ville ha større flater med plass til mer gravering.

Pent gravert blomst med nagle midt i.




Tidlig bladstempel: B.L i negativ versjon.










Et nyere eksemplar


For mange år siden besøkte jeg en av de store knivsamlerne, og spurte ham: Hvilken kniv ville du minst av alle selge eller bytte bort? Et vanskelig spørsmål for oss alle. Han svarte at det måtte bli den jeg viser her, for den skulle iallfall aldri ut av huset. Jeg syntes det var rart, for den var langt fra hans mest verdifulle, men det måtte likevel bli den.

Men så, ikke lenge etter, var jeg innom en annen samler. Og nå var kniven der! Merkelig. Han hadde hatt noe å bytte med som den andre tross alt ikke kunne motstå.



Den er et prakteksemplar av en Lofthus-kniv, laget noe senere enn den forrige. Og da kan vi begynne å sammenligne dem. Sammenligning er bra.

Samme opplegg, bare med valbjørk i skaftet. Et annet mønster i blad-delen av slira enn på den forrige.



Baksiden av slira har også et annet mønster enn på den forrige.









Positivt stempel: B.L.

Her er hans typiske smellopp mer tydelig enn på den eldre til venstre.

Graveringsmønsteret er blitt mer detaljert.





Den nyeste kula, til høyre, har ikke bare et annet utseende enn den eldre, den er også laget på en annen måte. Mens den gamle er støpt, er den nyere en strimmel som er sammenrullet og loddet, altså på samme måte som ellers er vanlig i taterkniver. Det er en påminnelse om at det ikke bare var tatere som gjorde det sånn.

Slirekula er støpt på vanlig måte.



Den nyere holken, nederst, har utviklet seg en del fra den forrige. Det er mer gravering, også oppover sidene, og blomsten strekker seg ut i konturene. Bunnene er trambulert. Pent utført hele veien.






Flere detaljer i graveringen, og trambulerte bunner.











Rutemønster på baksiden på den nyere.










Lekker blomst rundt naglen.











Kraftfull og fin pauting på begge, men ikke samme mønster. Det til høyre er det vi ser mest av, om vi kan bruke ordet "mest" om Lofthus-kniver, når det er så få av dem.










To til


Jeg tar med to kniver som jeg har vist tidligere. Dette er bare noen bilder tatt på knivtreff, og da blir det ikke så mange detaljbilder.



Narven er ganske skadet, men ellers er det et fint eksemplar, en komplett Lofthus med manslire og B.L.-stemplet blad. I en knivsamling fyller en kniv som denne fint Lofthus-plassen fram til et bedre eksemplar kommer forbi. For samlere flest kan det bli lenge til.











Ut fra stempel, pauting og konturer i nedre slireholk kan vi regne den blant de nyere.

Skaftholken er trambulert mens slireholken ikke er det. Akkurat dette sier vel ikke alltid noe om alder, men om hvor mye arbeid som skulle legges i dette.



Trambulerte bunner, nesten ikke synlig.















Til slutt et ordentlig fint eksemplar, igjen av den nyere typen.
















Skaftholkene er av et helt annet slag og ikke gravert på Lofthus-måten. Her har han brukt eldre holker, kanskje svært mye eldre, og det er ikke kjent hvem som har laget dem.

Super pauting. Ingen slitasje. Fint blad og fint alt sammen.





Resten av kniven er typisk Lofthus. Baksiden har rutemønster, som Lofthus-slirer flest.


















.

.

3. juli 2013




Fra Anker til Miranda


en 1700-tallskniv med sterk eierhistorie

Den er uten gravering, utskjæring eller innlegg, men dette er en av de mest spennende kniver jeg har tatt bilder av.









Kniv i heldekkende slire. På dette første bildet ser den ganske anonym ut.






En 1700-tallskniv i så fin stand er alltid noe som gjør samlere glade, men denne her har enda mye mer å komme med. Den første eieren var ikke hvem som helst, og hvem som helst var heller ikke mannen han fikk den av.

Kniven er 224 år gammel, og av historisk interesse for både Norge, Danmark og Venezuela.







Maskekniv uten maske


Først litt om selve kniven. Den er av det morsomme og utdødde slaget som gjerne kalles maskekniv, selv om denne her er av enklere enn vanlig, uten maske. Jeg har tidligere vist noen få maskekniver. Du kan se artiklene nedenfor denne.


Maskekniver har slire med hatt, slik at hele kniven er skjult, og de er normalt uten oppheng. Det hender også at de har en liten kniv eller noe annet inni skaftet, under et lokk i skaftenden. Kniver av dette slaget er ikke til å bære i beltet, men heller til å ligge på skrivebordet eller til å ha i lomma.

Slira er helt smal i blad-delen, som vanlig er på maskekniver og mange andre slags kniver fra denne tiden.



Det hadde vært mer stas over kniven om den hadde fulgt det vanlige mønsteret med maske i skaftenden og på toppen av hatten, og med holker i slira.

Bladet er også enklere enn de typiske sammensatte bladene vi gjerne ser på sånne kniver. Likevel, selv uten eier- og givernavn som jeg skal fortelle om her, ville dette vært en super sak.


Jeg viser flere detaljer lengre nede, men først litt om personene i denne historien. Først eieren.





Francisco de Miranda


Knivens første eier er en berømthet som jeg gjerne innrømmer at jeg ikke hadde hørt om: Francisco de Miranda. I 1788 fikk han denne kniven.

General Sébastian Francisco de Miranda Rodriguez (1750-1816) fra Venezuela var en av Syd-Amerikas store frigjøringshelter. Han var svært aktiv også utenfor sitt eget land, og levde et eventyrlig og spennende liv.

Han var utdannet offiser fra Madrid, og deltok som offiser i den franske revolusjonshæren fra 1791 til 1793. Før dette hadde han interessert seg sterkt for den amerikanske uavhengighetskrigen mot England, og hadde truffet de store skikkelsene der, som Washington og Jefferson.

Han tegnet Venezuelas flagg, etter å diskutert farger og utforming en hel natt med Tysklands store dikter Goethe. Han er avbildet på Venezuelas pengesedler, og landets ambassade i London ligger i Miranda House.

Han dro på rundreise til mange land i Europa, finansiert av Katarina den store av Russland, som likte stilige offiserer.

Hertugen av Wellington, altså generalen som beseiret Napoleon ved Waterloo, forteller at han hadde sittet ved bordet rett overfor Miranda, og at Miranda var en så imponerende skikkelse at det var skremmende å sitte der. Og Wellington var selv ikke akkurat noen pingle.

Den som er interessert, kan finne mye om Miranda å lese på engelsk, og på spansk finnes det en hel litteratur om hans liv og hans politiske og militære betydning, og om hans lange rekke av kortvarige og langvarige forhold til kjente damer.


Fra Wikipedia har jeg disse opplysningene:

Miranda has been honoured in a number of ways, including in the naming of a Venezuelan state, Miranda (created in 1889), a Venezuelan port, Puerto Miranda, and a number of Venezuelan municipalities named "Miranda" or "Francisco de Miranda".

A Caracas airbase and a Caracas park are named for him.

The Order of Francisco de Miranda was established in the 1930s.

In 2006 Venezuela's Flag Day was moved to August 3, in honor of Miranda's 1806 disembarkation at La Vela de Coro.

One of the Bolivian Missions, Mission Miranda, is named for him.

Miranda's life was portrayed in the Venezuelan film Francisco de Miranda (2006), as well as in the unrelated film Miranda Returns (2007).

Miranda's name is engraved in the Arc de Triomphe in Paris, and his portrait is in the Palace of Versailles.

There are statues of Miranda in Cadiz (Spain), Caracas, Havana, London, Philadelphia, Patras (Greece), São Paulo (Brazil), St. Petersburg (Russia), and Valmy (France).

Triumfbuen i Paris: Han er eneste amerikaner som har fått sitt navn der.

Miranda ledet kampen for å frigjøre Venezuela fra det spanske herredømmet. En periode kontrollerte han store deler av landet, men etter hvert gikk det dårlig, og han døde i et fengsel i Madrid.


Her er han vist i spansk fengsel, på et bilde i Galería de Arte Nacional, Caracas, Venezuela. Det er malt av Arturo Michelena i 1896.










I 1787 var Miranda noen få dager i Oslo, der han besøkte Bernt Anker, Norges rikeste mann. Han var også på Kongsberg for å se sølvgruvene. Høsten 1787 dro han til København, og det er da vi nærmer oss den kniven jeg viser her.





Carsten Anker


Fra høsten 1787 til våren 1788 var Miranda i hundre dager i København, der han blant annet besøkte Carsten Anker (1747-1824). Miranda førte omfattende dagbøker om alt han opplevde (damene ikke utelatt), og det han skrev i København er utgitt på dansk:

Miranda i Danmark: Francisco de Miranda's danske rejsedagbog 1787-1788. Ved Haavard Rostrup. København 1987 (også en utgave i 1985).

Nordmannen Carsten Anker var på den tiden dansk embetsmann og hadde et stort hus i København. Senere flyttet han tilbake til Norge, og det var han som i 1814 inviterte til riksforsamling i sitt hus på Eidsvoll, altså i det som nå heter Eidsvollsbygningen. Anker hadde stort kontaktnett blant toppene i næringsliv og politikk, og nære venner i det danske og det svenske kongehuset, særlig Christian Frederik, og det var ikke tilfeldig at det var nettopp hans hus som ble brukt av riksforsamlingen i 1814.

I København diskuterte Anker og Miranda sosiale forhold, som Miranda var svært opptatt av. Særlig var han opptatt av å få til reformer i det utrolig jævlige fengselsvesenet. For Anker var det enda mer interessant å diskutere frigjøring av Norge.

Fra reisen i Norge og Sverige har vi denne dagboka: 

Miranda i Sverige og Norge 1787: Francisco de Miranda dagbok från hans resa september-december 1787. Ved Stig Rydén. Stockholm 1950.

I denne boka er det litt om Miranda og Ankers diskusjoner om norsk løsrivelse fra Danmark. Jeg sakser litt fra side 297 og 298:

". . . flera av de personer med vilka Miranda kommer i beröring under sin vistelse i Norge, är kritiskt instälda till landets beroende av Danmark . . . De norska bröderna Ankers kusin i Köpenhamn, Mirandas gode vän Carsten Anker, är tydligen den som i den danska huvudstaden företräder denna kritiska, norska inställning till Danmark. När Miranda och Anker tar avsked av varandra i Roskilde den 17 mars 1788 har de enligt dagboken ett mycket förtroligt samtal . . ."

Etter at Miranda var reist til England, fortsatte han og Anker å diskutere dette. Anker ville ha hjelp til å finne ut hva de engelske myndighetene egentlig mente om Norges sak. Få brev er bevart, for Anker ba om at brevene hans med så følsomt innhold ble brent.

Her har vi altså en internasjonal frigjøringshelt på besøk hos en nordmann som skulle få stor betydning i 1814. Regnes Anker til frigjøringsheltene?





Kniven


Miranda fikk et minne fra oppholdet i København. Denne kniven var en gave fra Carsten Anker. Er det ikke stas med en kniv som dokumenterer forbindelsen mellom de to? På slira står det

D'ANKER A'MJRANDA 1788

Altså "Fra Anker til Miranda 1788" på spansk.

Miranda etterlot seg omfattende dagbøker, brev og dokumenter, som ble sendt ut av Venezuela før han ble arrestert. Men ellers finnes det ganske få ting etter ham, og neppe noe annet fra forbindelsen med Carsten Anker.



Det står ikke på slira hvilken Anker han fikk kniven av, men det er ikke tvil om at det er Carsten.

I 1788 var han i København. I Oslo var han bare noen få dager i 1787. Dessuten har Mirandas tippoldebarn oppgitt at det var Carsten Anker kniven var gave fra.



Da kan vi se på noen flere detaljer.

Lengde skaft/blad: 16,5 cm.

Blad: 7 cm.






Bladet har original sliping og bryning og er fremdeles skarpt. Det ser ikke ut til at Miranda eller andre noen gang brukte denne kniven.





Bladet er et nokså standard helstålblad fra sin tid. Det vil si, hvis kniven hadde dukket opp uten slire og vi skulle gjettet alder på den, kunne det lett blitt bommet med hundre år. Kniver i så god stand blir gjerne antatt å være nyere enn de er.



Vanlig smellopp, som ikke sier stort om hverken tid eller sted. Smellopp har vært brukt mange steder i Norge og i en del andre land.

Bladet kan se ut som det er nedslipt, men sånn var det fra starten. Ellers hadde det ikke gått ned i den smale delen av slira.

Tilpasningene er i det hele tatt gode, bortsett fra smale gliper ved holkene fordi skaftet senere har tørket og krympet litt. Kniven går i slira med et svakt klikk.



Pen endeknott.













Skaft i valbjørk i toppklasse.








Slira har mye av æren for at kniven er i så god stand. Kniver har ikke alltid så veldig godt av å bo sammen med en lærslire, og knivsamlere ute i verden oppbevarer dem gjerne hver for seg. Men maskekniver ligger trygt i et etui, skjermet for lys og luft, og uten å komme i kontakt med det tynne skinnet på utsiden.

I dette tilfellet er også slira svært pent bevart. Den har nok ligget i skuffen hele tiden.

Slira er skåret ut i tynt, hardt tre og kledd med fløyel på innsiden. Det grønne skinnet er så tynt som man kan få det, og limt pent på plass uten synlige overganger. Det er ingen søm.





Anker-familiens kniver


Thomas Breivik viser noen maskekniver i Den store knivboken. Der gjengir han også noe fra Kunstindustrimuseet i Oslo. Og der har vi Anker igjen. Jeg tar det med her. Breivik skriver:

"Kartotekkortene i Oslo Kunstindustrimuseum gir en del opplysninger. Direktør Alf Bøe, den gang konservator ved museet, skriver: "Protokollen opplyser: "Norsk Arbeid fra det 19. Aarh.", hvilket er tvilsomt, da en nesten make kniv, litt større, er funnet i privat eie hos Ragnhild Bredo Blunck i 1964. Denne kniven bærer Ankernes våpen (et anker), og skal ha tilhørt Carsten Anker på Eidsvold. En lignende kniv bæres av generalguvernør Anker på Trankebar, han avbildes i jegerdrakt på portrettet i havestuen på Bogstad. Øyensynlig har knivtypen noe å gjøre med Anker-familien"."

Peter Anker (1744-1832) i Trankebar var Carsten Ankers bror.





Eksempel på maskekniv


Her er en mer typisk maskekniv, til sammenligning. Dette er et virkelig staselig eksempler, med en liten kniv inne i skaftet på den store. Bladet er bygget opp av flere slags metall som er slagloddet sammen. Det er holker alle steder, og maske både i toppen av slirehatten og i skaftenden på den store kniven.

Den store kniven har skaft i valbjørk, mens den lille er i risknute. Med to treslag i hver sin farge kan det se ut som om de ikke hører sammen, men de gjør nok det.





Det er ikke kjent hvem som laget de typiske maskeknivene. De er opplagt byarbeider, men hvilken by? Kanskje de er norske, eller kanskje danske.















Foto (dette og de to forrige): O. T. Ljøstad, Norsk Skogmuseum.












.