23. september 2014




Dyrsku'n i Seljord, 2013 og 2014



Jeg var jo på Dyrsku'n i fjor også, og tok en del bilder, men så gikk tiden uten at de ble lagt ut her. Og så ble det liksom i seneste laget å komme med dem.

- Men da slipper du å ta nye bilder i år! fikk jeg høre. Det er bare å bruke dem du tok i fjor. Ingen kommer til å merke noe som helst. For det er jo de samme menneskene hver gang, og det samme som skjer. Mange av knivene på bordene er de samme også.
     - Men alle knivene i utstillingen er jo iallfall nye?
     - Prøv da vel! Så kan du se om det kommer noen protester.

Hm. Nei. Dette får bli en blanding. Noen av bildene er fra 2013 og noen fra 2014.



Dyrsku'n i Seljord er alltid noe å glede seg til. Masse knivfolk. En del av oss treffes bare her, så det går et år mellom hver gang.


Hvert år, tidlig på morgenen, på vei inn mot hovedporten. Oppe i lia ser vi gården Glosimot. Kjent knivmakernavn.

I 2014 var Dyrsku'n 148 år. Det er ikke lenge igjen til det store jubileet.

I fjor var det 62.231 personer som kjøpte billett, pluss alle som har stand eller jobber med arrangementet, blant annet 750 frivillige fra Røde Kors. Totalt regnet man med at 80.000 var innom i løpet av de tre dagene.

I år var det enda flere. Hele 88.000 var innenfor portene. Værmeldingen bidro sterkt. Den var alt en arrangør kan drømme om, og den holdt hva den lovet også. Det har aldri vært flere på Dyrsku'n enn i år.


Noen private tradisjoner må vi ha. Jeg tar alltid en morgentur bortom Fjoset den første dagen og ser på kuer, der de blir sjainet opp for å stråle i ringen foran dommerne. Her har vi en av rasen sidet trønder- og nordlandsfe, med telemarkskuer i bakgrunnen.




Høylandsoksen Ivan i kort sommerpels. Helt toppers, men jeg får nok nøye meg med akvarier.

Turen i Fjoset er omtrent min eneste avstikker fra knivtorget. Hverken i år eller i fjor var jeg borte på Sterke-Nils-tunet der det også er knivfolk. Jeg skulle hatt en dag til.




Veldig tidlig. Førstemann på plass med bordet, klar for knivkunder:

Jan Erik Lindberg.

Mest fra Aust-Agder og Telemark.



















Strøkne eksemplarer fra noen av de beste. Her må det da være noe å komme hjem med? Fra venstre: Ulf Lie, Andreas Fredriksen, to Lars Fredriksen, Gudmund Lie, og Kjell Olav Rønningbakken.







Knivene fra Aust-Agder er ikke hva de var. Flere av de aller beste knivmakerne derfra, som nå skulle være i sin beste knivmaker-alder, har mer eller mindre sluttet å lage kniv. Iallfall ser vi dem ikke på utstillinger og ikke på knivtreff med noe å selge. En av disse er Lars Karl Stormo, som har laget kniven på dette bildet. Fra forrige bilde savner vi også Gudmund Lie og Kjell Olav Rønningbakken. Jeg skulle gjerne sett dem med i utstillingen, både her i Seljord og på Elverum.



En av veteranene. Johannes Brenna har deltatt i alle årene siden 1974. Han lager tradisjonelle kniver, både staskniv og brukskniv, og har hatt stor produksjon gjennom mange år.







Det er ikke mange igjen som selger løse slirer. Tidligere var det svært vanlig at kniv og slire ikke kom fra samme mann. Det gjør at å samle brukskniver for en stor del vil si å samle slirer med en kanskje original kniv i.








Svenske Jan Jonsson er på plass med sine imponerende saker. Her viser han den kniven som ga ham prisen Årets Kniv og gullmedalje på Norsk Knivforenings utstilling på Elverum i 2013. I 2013 ble det som vanlig førstepremie i Seljord også.









En annen halvhornkniv på bordet hans.

Damaskblad fra Robert Mattsson.






Morsomt å studere dem. Ikke rart at mange gjør et forsøk på å få til noe som dette i reinshorn. Utfordringene er uten ende, akkurat som i graverte telemarkskniver.









I midten Dag Rorgemoen, direktør på Vest-Telemark Museum, diskuterer kniv med Ole Jacob Oxum til venstre og Arne Martin Solbjør.

Vest-Telemark Museum på Eidsborg har utvidet sin knivutstilling. I år har de også egen utstilling av Arne Martins kniver. Du kan ennå rekke å se den, den blir vist ut oktober.




2013. Antikk-ekspert Åsmund Svendsen hadde bord her for første gang.











Norsk knivforening har stand under tak, sammen med sølvsmed og knivmaker Inger Kolsrud Buraas, knivmaker Roar Teie, og knivmaker og utstyrshandler Morten Håkonsen.

Håvard Bergland pleide å stå og smi under det lille taket bak til venstre, før han fikk egen smie ("Bergland-Smia") et annet sted på Dyrsku'n. Leif Reiersen (1944-2012) pleide også å ha bord her.



Inger K. Buraas lager mest bunadsølv, men også pene staskniver av Telemark-type.



















Norsk Knivforenings leder Lars Tveit til høyre, og Roar Teie.









Lars Tveits egne kniver. Fine saker. Glatte holker, glatt lær, magebelte, men ikke sideskinner, og innbrettet lærkant øverst.










I fjor kom en mann bort til Knivforeningens stand med denne kniven, laget av Nils P. Talebakke (1845-1937) fra Toten. Ikke ibenholt og hel metallslire denne gangen, men flammeask hele veien. Nesten maken til den som gikk på auksjonen på Gjøvik nylig.


Jeg har sett flere interessante Talebakke-kniver i sommer. Får se om jeg får lagt ut noe siden, blant annet flere bilder av denne.



Ikke alle behandler sine beste Toten-kniver like bra. Bare se hvordan denne ringen er satt på.

Hva er dette? Noe med krigen å gjøre? Eller bare et sprøtt påfunn? Kniven er en vanlig liten morakniv fra Bud-Carl Andersson, med bladlengde på 7,8 cm.

De var som vanlig på plass, de som selger materialer og utstyr. Det er ikke lenger lett å skille seg ut med uvanlig materialbruk, nå som det flommer over av nyheter. For eksempel denne. Her har Aage Bergedahl brukt stabilisert grankongle i skaftet. Morsomt å prøve, og det er fristende for knivmakerne å ta med en bit hjem.



Steinar Krogstad deltok med en av sine tiurkniver, og fikk førstepremie i år også. Midtpartiet av skaftet er en skive stabilisert mammut-tann. Det er ikke lenge siden dette var høyst uvanlig.

Materialselgerne håper selvfølgelig at knivmakerne prøver noe nytt. Ellers blir salget dårlig, for tradisjonelle skaftmaterialer i høy kvalitet har mange knivmakere et lager av for resten av livet. Etter hvert skal nok det lageret bli utvidet med en fin samling sånne spesielle skaftbiter.



Det går jo også godt an å bruke et vanlig materiale på en uvanlig måte. Her er en eldre slire med innlegg i bjørkenever, som vi ikke ser så ofte. Neverskiver i skaftet.

Ingen dum idé å lage slira sånn. Du slipper mye av jobben med å forme innlegget, du får gjemt skjøten under sideskinnen, og kniven sitter bra. Det ga nok mindre status enn pent tre eller kuhorn.




Gammel samekniv med rar merking.

HØVIK VERK, speilvendt, og noe annet som jeg ikke kan tyde. Jeg liker rar merking.

Jeg hadde med den nederste kniven her som jeg lurte på hvem som hadde laget. Tor Høydal fra Seljord? Jeg spurte Gunnar Tovslid, som kunne fortelle at jo da, det var Høydal, bortsett fra beltestroppen, som han selv hadde skaffet. Han fikk stanset ut en haug slike, som de begge brukte.


Dette er kniven som Gunnar Tovslid hadde i beltet. Han laget den for rundt 25 år siden, da han og Tor Høydal gikk på kurs hos Magne Groven.






Ikke fullt så enkelt å finne ut av, men til gjengjeld svært interessant. Jeg hadde lånt med meg den nederste kniven på dette bildet, for å sammenligne med skaftet på den øverste.

Slire og holker er laget av Ragnar Johannessen, men skaftet skal være fra Hølje Gonge (1819-1889).


Den nederste har ikke like tidkrevende skjæring, men er ikke så ulik den andre at Gonge lett kan avskrives. Han skar dessuten så mye forskjellig. Forskjellen her kan godt komme av at de ikke var i samme prisklasse.

Er lærslira den originale? Jeg har flere bilder av dem, og får ta opp saken siden.



Det gjelder hele tiden å huske hva man ikke samler på, når annet enn kniv viser seg på knivtorget. Våpen, for eksempel. Veldig interessante saker, og det er tilbehøret også, bare se på dette krutthornet fra 1739. Lekkert. Men dyrt.

 



Det viktige været



2013: Sånn ser det ut når det regner ordentlig, og det bare er å trekke inn under tak, eller gå inn og se på knivutstillingen.

Selv om det ikke var vær til å ha knivbord ute, var det likevel som alltid mye super kniv å se både på lørdag og søndag, fra ryggsekker og innerlommer. Men det var ikke så supert å ta bilder av dem.



Steen Nielsen holdt ved like sin tradisjon som vaffelsmed. Men ikke særlig lenge. Mange vafler ble det ikke.








To knivmakere og smeder under tak, godt påkledd: Trygve Flatebø og Nils Graudo.










Da var det noe annet i 2014! Bedre vær får vi ikke.












Husflidsutstillingen 2013

Husflidsutstillingen var fin både i fjor og i år, med masse morsomme ting å se på. I 2013 hadde den 50-årsjubileum.



Knivmaker Gunnar Tovslid, som i mange år har vært med å arrangere husflidsutstillingen.

Motorsykkelen var et blikkfang i 2013. Utstillingens hovedtema var rosemaling brukt på nye måter, og en rosemalt Harley-Davidsson passet bra. Sykkelen er bygget opp av Gert Stefan Eilerås, og er full av morsomme detaljer.



Rosemaling fra Unni Marie Lien. Lekkert gjort, ikke med pensel, men med airbrush.









Steen Nielsen fikk Norges Husflidslags Diplom for godt arbeid for dette hoggjernet.










En ny stjerne i 2013 var Tone Trydal, som viste våpenskjold og telemarkskniver. Trydal-slektens våpenskjold fikk hun Dyrsku'ns Stimuleringspris for.









Et lekkert arbeid, utført i 3 mm sølvplate.











Fra venstre: Espen Nordheim, Arne Garnes, Jan Jonsson, Jan Jonsson, Roar Bye, Thorbjørn Holmbakken.

På Elverum ligger ikke knivene synlig nok i montrene. Det er for lite lys og for mørk bakgrunn. I utstillingshallen på Dyrsku'n er det så godt lys at knivene kommer fint fram enda bakgrunnen er svart.

De tar ellers sjansen på å legge fram knivene på brynestein fra Eidsborg. Jeg har kke hørt noen klager, men man skal være lett på hånden for at det ikke skal bli noen riper.



Jan Erik Jeppesen.










Mai-Linn Gilbu Berstad.








Trygve Hyttedalen.








 En typisk Nils Graudo-kniv til høyre, med S-søm og passende skaftmateriale. En enkel kniv, men med form, detaljer og finish som ikke er bare å kopiere.

Til venstre to kniver fra Kjell Holthe, som også stadig leverer enkle, funksjonelle brukskniver i strøken utførelse.

Både Graudo og Holthe fikk førstepremie, slik de pleier.


Nils Graudo har ofte deltatt i andre klasser enn knivklassene. Her fikk han førstepremie i sølvklassen, for en minikniv.










Husflidsutstillingen 2014


Rolf Bauge gjorde det riktig bra med denne staskniven. Den fikk Norges Husflidslags diplom for godt arbeid.










Knut Mastad.









Olav Bysveen.









Inge Stabel.

Flest kniver av alle var det Kjetil Aalandslid som stilte ut. Han var en av de inviterte deltagerne i årets særutstilling. Han viste også et imponerende antall andre sølvarbeider.







Det lille jeg selv kjøpte på Dyrsku'n 2014


Vi er jo på Dyrsku'n blant annet for å kjøpe noe, men det ble ikke så mye denne gangen heller. Som vanlig ble det noe trøndersk, noe fra fabrikk, og noe litt sprøtt.


Supert knivbelte fra Budal. Med tre ringer, og med den eldre utførelsen av låsen som ble brukt før de senere nysølvbeslagene overtok, og i fin stand. Da er det vel ikke mye å lure på? Det eneste som fikk meg til å nøle litt, er at slike belter ikke er veldig billige.

Det sprøe innslaget denne gangen ble denne kjøkkenkniven (?) laget i 1939 av Anton Stanwick (1874-1961), Sjoa i Gudbrandsdalen.

Bladet er snaut 25 cm langt, 5,5 cm bredt, og 1 mm tynt og har sag i ryggen. Jeg antar at han laget disse knivene av sagblader. Bladlengde snaut 25 cm, bredde 5 cm.


Sånt noe samler jeg vel ikke på, men jeg er glad i stempler, og da så.









Første eier: Oline Kristiansen.

Jeg har sett flere slike kniver her i Oslo. Den nyeste av dem er fra 1951, så Stanwick ga ikke opp denne artige modellen så fort. Jeg får vise noen slirekniver fra ham siden. De er kraftige brukskniver.





Den mest interessante fabrikk-kniven ble en fra Kverneland. Det er en av de vanlige modellene, og jeg har vist sånne før i artikkelen om Kverneland. Men akkurat denne varianten hadde jeg ikke sett før.

Det er den som Garman Skjæveland fortalte om i artikkelen, den som hadde rustfritt blad som de kjøpte fra en annen fabrikk, men der han ikke husket hvilken fabrikk det var. Men stempelet røper den.


Her er to nærbilder av stempelet. Dette øverste er tatt i helt flatt lys, det nederste bildet er i sidelys.

På dette bildet ser vi Kvernelands vanlige bladstempel, og det er ingen signaler om noe uvanlig.



Men bare se hva som skjer når vi får lyset inn på skrå på det samme bladet. Nesten ikke til å kjenne igjen.

Her ser vi tydelig stripene på tvers av bladet ved stempelet, som er typisk for Trygve Kvernelands blader da de startet opp sin moderne knivproduksjon etter krigen.

Kverneland kjøpte altså disse bladene fra den andre Kverneland-fabrikken: Trygve Kverneland. Jeg har ikke lagt ut noen egen artikkel om Trygve Kverneland, men noen av knivene derfra er tatt med i den om Stavanger-Staal.

Det er sånt noe vi fabrikksamlere liker å surre med, og blir glad når vi finner ut. Antar jeg, for det er vel ikke så mange av oss. Enkelte synes vel det er enda sprøere å vite sånne detaljer om billige, fabrikkproduserte kniver enn det er å kjøpe en Stanwick kjøkkenkniv?

Her ser vi også forskjellen på bare å se en kniv på et bilde, imot det å ha den i hendene og kunne snu og vende på den. Med lys fra ulike vinkler er det mye som kan gjøres for en kniv på et bilde, i både positiv og negativ retning. Det gjelder bokstavelig talt å stille den i best mulig lys.


Dyrsku'n neste år: 11.-13. september 2015.

.

.

2. september 2014




En amerikansk foldekniv


Noe å bry seg med?



Jeg pleier å ta en titt på mer eller mindre alle foldekniver jeg ser på markedene, men legger dem nesten alltid tilbake på bordet. Gamle, norskproduserte i fin stand tar jeg med hvis jeg ikke har dem fra før. Men ofte er det ikke noe som helst å finne, og noe må man jo ha med hjem. For eksempel denne.

For de fleste av oss fyller den ikke noen av kravene til samleverdige kniver: en amerikansk foldekniv som har tilhørt en svensk skomaker. Han bodde i det minste i Halden.

Men også når både kniven og det man kan vente å finne ut om den ikke er noe større, kan det interessante være selve det å finne opplysningene. Litt bifangst kan man jo også alltid håpe på når man leter.

Jo da, det er mange viktigere kniver enn denne å finne ut av og skrive om, men nå var det altså denne jeg satt her og surret med.





Eieren


Først denne skomakeren vår, han som eide kniven. Den har eiernavn og et litt feilstavet stedsnavn:

Martin Carlson, Fredrikshalld, Norge

Han var lett å finne. Folketellingen for 1900 forteller at han bodde i Lavendel & Pyntestrædet i Fredrikshald, at han var ugift, var født i Lomeland i Sverige i 1842, og var skomaker for egen regning. På samme adresse bodde en Olaf Carlson, født samme sted i 1833, også ugift, og tøffelmaker for egen regning. Han var vel broren.

Jeg vet ikke mer om dem, og har heller ikke tenkt å finne ut noe. I folketellingen for 1910 er ingen av dem med.

Fredrikshald var det offisielle navnet på Halden fra 1665 til 1928.


På den andre siden av skaftet er det noen bilder.





Bladstempel:

N. C. CO.
CANTON, O

I følge Levine's guide to knives and their value er kniven laget av Novelty Cutlery Company i Ohio, USA.






Katalogen


Novelty Cutlery Company hadde jeg ikke hørt om. USA har hatt utallige knivprodusenter som laget foldekniv. Jeg søkte på navnet, og i tillegg til at jeg som ventet fant en del opplysninger, fant jeg også noe av et slag jeg håper vi får se mye av i årene framover: Jeg kunne laste ned Novelty Cutlerys 47 siders knivkatalog fra 1919.

Det er ikke lenge siden slike muligheter ikke fantes, og ennå er dette bare i starten, men starten er ekstremt lovende. Alle steder der ute er det snille mennesker som legger ut informasjon til oss på Internett. Digitalarkivet gir oss raskt opplysninger som tidligere tok så mye tid å finne at vi ofte heller lot det være. Museer legger ut bilder og annen informasjon om gjenstander i samlingene. Store mengder bøker blir lagt ut i sin helhet, blant annet bygdebøker og årbøker fra historielagene. Gamle aviser og blader kan vi sitte og finne ut av hjemme. Jeg ser at et par av mine knivbøker også kan leses på skjermen.

Mye av dette er gratis, og det meste er iallfall billig. Denne knivkatalogen betalte jeg $9.90 for fra en i USA som har lagt ut haugevis av gamle kataloger (men ennå ingen andre knivkataloger):

http://www.cabincreekcds.com/noveltyknives.htm

Jeg betalte med PayPal, fikk en lenke å klikke på, og kunne laste ned katalogen og ha den på PC'en min. Kanonbra.

Plutselig satt jeg der og så på kniver som jeg ikke trodde jeg var interessert i.





Forretningsideen


Novelty Cutlery Company fant seg en egen nisje blant de utallige knivprodusentene i USA. Firmaet fortalte at de laget verdens beste kniver, men det var det jo også andre som gjorde, iallfall ifølge reklamen deres. Ingen reklamerer med at de lager noe middels bra eller dårlig. Det var også mange andre produsenter som på bestilling kunne levere navn og reklame på knivene, men ikke riktig på den måten som NCC gjorde det.

NCCs idé var at du kunne bestille en kniv fra katalogen deres og få navnet ditt og ett eller flere bilder på sideplatene, dekket av gjennomsiktig celluloid. Bildet kunne du enten hente fra Novelty Cutlerys katalog, eller du kunne sende inn et som så ble forminsket og satt inn.

Dette må ha fungert bra, for det er mange sånne kniver å finne der ute, iallfall er de ikke sjeldne på eBay. Det finnes sikkert folk der ute med en stor samling av dem. Samlerne liker vel som vanlig best de med bilde av naken dame. Jeg nøyer meg med denne ene kniven. Tror jeg. Hvis ikke jeg finner noen flere med noe norsk på. Eller pen dame.



Her har vi firmaets grunnlegger og eier Augustus Vignos (ca 1839-1925). På bildet holder han en utstillingskniv av det slaget som mange knivfabrikker laget for å vekke oppsikt på de store utstillingene. Denne her, diger og tung og med skarpe stålblader, over hundre år gammel, kunne jeg godt ha funnet plass til på veggen hjemme.

Vignos høyre arm er kunstig. Han mistet armen i slaget ved Gettysburg i 1863 der han deltok som major.







"Novelty"


Jeg tror ikke vi har noe norsk ord som fullt ut dekker betydningen av det engelske ordet "novelty" i firmanavnet, og det er vanskelig å forklare betydningen.

På de engelske antikkprogrammene på TV hører vi ordet stadig bli brukt om mange slags gjenstander. Det betyr ikke bare at gjenstanden var ny eller moderne eller noe sånt da den ble laget. Det menes også at den var morsom og uvanlig eller kanskje til og med litt sprøtt funnet på. Kvaliteten kan være høy eller lav, prisen også. Ofte, men ikke alltid, var det noe man kjøpte for moro skyld som ikke måtte koste for mye.

Novelty Cutlery Company la største vekt på den høye kvaliteten når de skulle markedsføre sine kniver, så det er ikke noen motsetning mellom novelty og høy kvalitet.

Norske (og svenske og danske) TV-oversettere plundrer verre med ordet novelty, og gir oss stadig vekk betydninger som er langt fra det den engelske antikk-eksperten mente da han brukte det.






Tilbake til Carlsons kniv



Denne kniven har altså Martin Carlsons navn og adresse på den ene siden. På den andre siden ser vi en okse, det norsksvenske unionsflagget, og et sett verktøy. Bildene er blitt litt blasse med årene, men var nok krystallklare da kniven var ny.

Unionsflagget tyder på at kniven ble bestilt før 1905.



Her burde det jo heller vært skomakerverktøy, men det fantes nok ikke i bildekatalogen, så da ble det i stedet noe annet. Oksen ble kanskje med bare fordi den er dekorativ.










"Whittler"



Så det var det. Men når jeg nå sitter her med denne kniven, kan jeg jo fortelle litt om selve knivmodellen.


I Norge er en foldekniv en foldekniv, de fleste av oss har ikke navn på de forskjellige foldeknivtypene. Dette er annerledes ute i verden, der det er vanlig å samle kniver etter faste mønstere ("patterns").

Akkurat dette mønsteret, med tre blader plassert på akkurat denne måten, er hva amerikanerne kaller en whittler, som betyr spikkekniv, eller i dette tilfellet kanskje heller en kniv til treskjæring.

I likhet med de andre klassiske mønstrene kan en whittler ha flere skaftformer som igjen har sine faste betegnelser. Når et skaft ser ut som dette, kalles det swell-center.



Det finnes variasjoner, men dette er det vanlige opplegget for en whittler:

Kniven skal ha to fjærer, der det store, tykke bladet går på begge fjærene, mens de to små, tynne bladene går på hver sin fjær. Et av de små bladene skal ha rett egg helt ut til spissen.



For at dette mønsteret skal fungere bra og bladene ikke kile seg fast når du lukker kniven, må det legges inn en kile mellom de to små bladene, som du ser når vi snur skaftet denne veien, med ryggsiden opp.


Whittler er et av de vanlige foldeknivmønstrene. De er blitt laget på denne måten i USA og Sheffield og Solingen og mange andre steder, og en del produsenter har dem fremdeles i utvalget. Det finnes store og små, og det kan bli en enorm samling av bare sånne kniver. Jeg har bare et par stykker, og det tror jeg er mange nok.



.