7. januar 2008

Kniver fra Bergans

Av Per Thoresen

Del 1:

Bergans, generelt om knivene, og modellen Slirkniv.

© Per Thoresen 2008

per.thoresen@gmail.com

http://kniver.blogspot.com

Jeg hadde tenkt at det skulle bli en bok av dette. Nå tenker jeg meg i stedet å legge det ut på internett på en eller annen måte. Foreløpig legger jeg første del av hovedteksten her, uten bilder, bildetekster og oversikter, og uten innholdsfortegnelse.

Uten bilder blir dette ganske kjedelige greier å lese, men det er frivillig (og gratis!) å gjøre det!

Dette er et forsøk på å registrere alle modeller og varianter av slireknivene fra ryggsekkfabrikken Bergans. Boka er beregnet på knivsamlere – de ganske få av dere som allerede samler Bergans-kniver, og de mange som jeg håper vil komme til å gjøre det.

I tillegg til å studere knivene i min egen sam­ling har jeg bladd i blader og prislister og arki­ver, og snakket med folk som kunne mistenkes for å vite noe. Den viktigste kilden til kunnskap har likevel vært knivene selv. Jeg har ingen litteraturliste å sette opp.

Selv om jeg har samlet Bergans-kniver i over ti år nå, er det fremdeles mye som er usikkert, og boka er full av gjetting og antagelser og svakt funderte resonnementer. Jeg er glad for å få beskjed om andre modeller og varianter enn dem som er blitt med her. Jeg er også glad for å få opplysnin­ger om feil, og for enhver utfyllende informasjon om kniver fra Bergans.

Bergans – et digert samleområde

Ryggsekkfabrikken Bergans sendte sine første kniver ut på markedet i 1932, og var i mange år framover en stor leverandør av slirekniver. Bergans laget sine slirer selv, mens knivene ble laget av andre, særlig av Kongsberg Våpen­fabrikk (KV). De utgjør en kniv­familie som på flere måter skiller seg fra alle andre fabrikkpro­duserte kniver. Riktignok har både Brusletto og Helle modeller som godt kan kalles klassikere, og flere av våre døde kniv­fabrikker har også sine samle­verdige saker, men likevel:

Det er noe eget med Bergans.

– Du finner sikkert ti-femten for­skjellige, minst! fikk jeg høre da jeg så smått begynte å samle. Vel . . .

Samleområdet Bergans viste seg å være langt mindre enkelt og oversiktlig enn jeg først trodde, og det bare vokste. Hver gang jeg fikk kapret et nytt eksemplar, viste det seg å være forskjellig fra dem jeg hadde fra før. Jeg hadde over tredve stykker før jeg fikk min første dublett, og jeg begynte å ane at det måtte vrimle av modeller og varianter der ute.

Og utrolig nok, etter mer enn ti år: Selv om det er noen modeller som går igjen, har jeg sett de fleste knivene i bare ett eneste eksemplar. Dette også sier litt om antall forskjellige som er laget.

Bergans-kniver er som skapt for samling, med en passe mengde lett identifiserbare hovedmodel­ler, og med masse varianter. Mange av dem er laget i stort antall og ikke så vanskelig å få tak i, mens andre er sjeldne og kan gi en samler ut­fordringer.

Dyrt er det ikke. Hvis du for tiden ikke har noen ledig million å bruke på klas­siske stas­kniver fra gamle dagers største navn, er dette et ideelt samle­område.

Vrimmelen av varianter bør ikke få noen til å miste motet. Du er ikke nødt til å fylle veg­gen hjemme med hver bidige lille variant før det blir gøy. Samlingen kan bli riktig bra selv om den bare inneholder represen­tanter for hovedmodel­lene, for­sterket med en og annen av de mest inter­essante variantene. Selv dette blir en ut­fordring å få til. Tenker du deg en liten, utsøkt samling på for eksempel de helt riktige 25 kniver, 25 som på beste måte kan vise mang­foldet i det som har vært laget, og alle sammen i super stand, kan det vise seg å bli bare et fjernt mål. I praksis blir det nok heller å raske sammen alle man kommer over, og se hvordan samlingen etter hvert utvikler seg.

Et stort problem for enhver samler av fabrikk­produserte kniver er å få tak i pene eksemplarer, siden slike kniver for det aller meste er rene brukskniver og ikke stas­kniver som har ligget urørt i sølvskuffen det meste av sitt liv.

De tilhørende eskene kunne det vært mor­somt å ha i samlingen, men de var ganske enkle og ble visst bare kastet. Men noen må da vel ha overlevd? Det ser ikke sånn ut. Jeg har ikke kommet over en eneste av de gamle eskene i papp, bare et gammelt bilde som viser hvordan de så ut.

I tillegg til knivene kan det være aktuelt å ta med seg noen av de andre, mindre gjenstandene Bergans laget, hvis man liker ting som har til­knytning til den egentlige samlingen.

Utforskingen

Det er sørgelig at jeg aldri fikk snakket med Erling Mørk. Mørk var en sentral person hos Bergans i mange år, som lagersjef i Oslo og senere som fabrikk­sjef i Nord-Odal, og han husket visstnok alt. Faren hans var en av Bergans gode sal­makere. For bare noen få år siden kunne han ha fortalt meg alt sammen. Han hadde til og med sikkert syntes det var morsomt. En påminnelse for noen hver av oss som ten­ker at vi snart skal dra og snakke med den og den, men at det slett ikke har noen hast.

Det er som med kniver ellers: Skal du for alvor lære noe om dem, må du ha dem hjemme hos deg selv, flest mulig samtidig, og over en lang periode. Du trenger å kunne ta dem fram i ro og fred, når som helst. Det er da du plutselig får øye på noe du hittil har greid å overse.

Etter hvert som jeg holdt på, begynte bitene å falle på plass, men bare til det ble svært mange biter. Det er mye jeg var sikrere på for noen år siden! Et vanlig fenomen i samlehobbyer.

Jeg besøkte en som hadde en del Bergans-kniver, og sa at den der tror jeg er en overgangs­type mellom modellene Slirkniv og Sliring, og jeg tror den ble laget bare i året 1933. Det var inter­essant, sa han, for helt tilfeldigvis visste han i hvilket år akkurat den kniven var kjøpt: i 1933! Sånt varmer. At 1933 er et årstall som jeg flere steder i denne boka satser kanskje litt vel mye på, skal jeg komme tilbake til.

Årstall er viktig for samlere flest. Det har i mange tilfeller vært vanskelig å få slått dem fast så det ikke er tvil. Her får jeg nok noen over­ras­kelser framover.

Selv om terrenget viser at kartet ikke stem­mer, skal man ikke alltid oppgi kartet. Kanskje den ubeleilige opplysningen bare er et tilfeldig unntak. Kanskje et gammelt stempel av en eller annen grunn ble tatt i bruk igjen, slik at stempel og kniv tilsyne­latende ikke hører sammen. Når det ikke er lett å se slike forklaringer, er det fris­tende å late som om man ikke har sett det man har sett. Akkurat som i annen forsk­ning.

Husk, når du skal finne ut av Bergans-knivene dine:

• Det er ikke sikkert at kniv og slire har fulgt hverandre helt fra starten, selv om det ser slik ut, og selv om eieren garan­terer det.

• Det kan være brukt gamle bilder i kata­loger og annonser, blant annet for å spare penger til ny bilde-klisjé.

• Når en kniv er å finne i en prisliste fra for eksempel 1950, er det ikke sikkert den ble laget så langt fram i tiden – kanskje de bare glemte å ta den ut av listen.

• Det er heller ikke sikkert at en modell rakk å bli med i prislisten det aller første året den ble laget. Noen av dem kom aldri med i noen liste.

• Det kan være alle slags feilaktige opplys­ninger i brosjyrer og annonser. For eksempel ble Bergans Sliring annonsert som en nyhet i årevis.

Det er i det hele tatt mye som roter det til.

Om du har to helt like knivstell, der kniven er bra på det ene, og slira er bra på det andre, og resten er kassabelt, kan du få lyst til å sette sam­men de to gode delene og få ett fint knivstell ut av det. Og det er vel i orden, siden de nå altså er like?

Sannsynligvis ikke. Vær først helt sikker på at du virkelig er i stand til å avgjøre om det er identiske knivstell du har foran deg. Ellers kan du komme til å bidra til den store mengden av feil­kombinasjoner som bare gjør skade og gir surr i systemet og kronologien. Du skal ha sett mange Ber­gans-kniver dypt inn i øynene før du kan avgjøre om to knivstell er identiske. La det være så lenge, enda så fristende det er.

Les iallfall hele denne Bergans-historien først.

Hvor mange?

Et av de vanligste spørsmål man kan få om kniv­ene fra Bergans, er dette: Hvor mange forskjel­lige ble det laget?

Det er ikke så mange år siden jeg over­rasket en del knivfolk med å nevne tallet femti ulike varianter. Jeg syntes jeg tok godt i, selv også.

Ikke lenge etter fant jeg ut at jeg kunne visst heller si ett hundre. Jøss! sa de alle sammen. Men det holdt ikke lenge, det heller:

Så sa jeg tre hundre, sånn at jeg skulle ha litt å gå på en stund, om smått og stort skulle regnes med. Og hvis alle modeller skulle multipliseres med alle varianter innenfor hver modell, begynte enda mye større tall å blinke et stykke der borte, før jeg innså at dette var en umulig måte å regne på:

Det går ikke an å multiplisere alt med alt. Jeg vet ikke lenger hva jeg skal svare når jeg blir spurt hvor mange forskjellige Bergans som fin­nes. Det kommer helt an på hvordan man regner. Det blir for magert bare å regne hovedmodeller og hovedvarianter, men hvilke varianter som må regnes med og hvilke som er mindre viktige, er høyst diskuta­belt. Så nå sier jeg bare: en hel drøss.

Dette er ikke spesielt for Bergans, for slik er det også med svært mange andre fabrikkprodu­serte kniver. Antall varianter kan se ut til å være uten ende, og det er opp til hver enkelt samler å bestemme hvilke som skal være med.

Men er dette noe?

Men er nå kniver fra Bergans noe å bry seg om for folk som virkelig er henfalne til kniv?

Det er de. Jeg har opplevd store øyeblikk når jeg har kommet over en hittil ukjent variant.

Ikke alle ser på disse knivene på samme måte som meg. Jeg husker på Elverum da jeg hadde fått tak i den første og eneste jeg har sett av stor Slirkniv med lintråd og seks nagler langs søm­men, og uten nagle på baksiden. Jeg viste den til en på Knivtorget og sa at dette er den første jeg har fått tak i med seks nagler. Han bare lo.

Oy oy, sa han, ja da må den jo være verdt dobbelt så mye som en med bare tre!

Denne kniven er helt fra starten av Bergans-knivenes historie. Den lille størrel­sen med seks nagler langs søm­men er like sjelden å se. Av den lille har jeg sett bare ett eksemplar med nagle bak, og ett uten. Den store finnes også med nagle bak.

Detaljer som dette kommer jeg tilbake til. De er mye av poenget med å samle Bergans, særlig siden det er detaljene som kan fortelle når kniven er laget.

Det blir sagt at i samlehobbyer er det jakten på samleobjektene som er det spennende. Når du først er kommet så langt som til å eie gjenstan­den, føles det som et antiklimaks. Dette stemmer nok for noen samlere, men ikke for alle, og ikke for alle kniver. Høydepunktene tar jeg fram stadig vekk og ser på en gang til, selv om det jo må innrømmes at det aldri kan bli riktig det samme som når andre nyter sin fineste Gunnar Omdal.

Så har de da også betalt en helt annen pris!

Men jakten på knivene, og utforskingen av historien bak dem, kan bli mye av det samme.

En fabrikk-samler får raskere en stor samling å systematisere, om han synes at akkurat det er morsomt. Og selv når knivene er masseprodusert på fabrikk, er det fullt mulig å komme over store sjeldenheter. Mange varianter ble det laget svært få av, og det er lenge siden, og det kan ikke være mange av disse som er bevart.

Kanskje det eksemplaret du holder i hånden nå, er det eneste som har overlevd. Klart det kan bli samlerglede av slikt.

Ryggsekkfabrikken Bergans

Firmaet Bergans Meis og Rypesæk, som snart skif­tet navn til Bergans Meis og Rygsæk, og videre til Bergans Meis og Ryggsekk, var Norges ledende ryggsekk­fabrikk, grunnlagt i 1908 og med produksjon fra 1909, bygget opp på de uslåelige patentene til Ole Ferdinand Bergan i Tønsberg (1876-56). Bergan var sykkelprodusent og hadde bilforretning. I folketellingen for 1900 er han oppført som smed­svenn. Han laget sin første sekk i 1908, eller kanskje allerede i 1906, og fikk sitt første patent i 1909, norsk patent nummer 20547.

Han hadde stor tro på sekkene. For å få pro­dusert dem i større antall, presenterte han ideene sine på kontoret til forretnings­mannen Sverre Young i Oslo. Young også var født i 1876, og startet sitt firma i 1900. Han drev allsidig virk­somhet, og hadde for eksempel i 1920 agentur for:

“. . . manufaktur, byster og butikinventar, pengeskape, automobiler, skotøi, Bergans Meis og Rygsæk.”

Og etter hvert både radioer og hagl­patroner, og både det ene og det andre. Young var ivrig friluftsmann og forsto verdien av Bergans patent, og de to gikk inn i et samarbeid om å lansere Bergans ryggsekker.

Ikke lenge etter starten var Ole Bergan likevel ute av bildet, og han fikk visst ikke så mye penger ut av ryggsekkpatentene sine. Og i kniv­histo­rien har han nok ikke bidratt med annet enn navnet. Han var ute av Sverre Youngs firma lenge før noen kniv eller slire ble produsert.

Ole Bergan fikk faktisk et eller annet (et fjell?) i Antarktis oppkalt etter seg: Bergan Castle, med denne usentrale beliggenheten: 80°36' S, 21°22' W.

Young fortsatte altså videre på egen hånd. Han fikk ansatt dyktige folk, og knyttet de beste av dem fastere til seg ved å tilby bolig som fulgte ansettelsen.

Ryggsekkene var de beste som fantes, et suk­sessprodukt som gikk unna. Det varte ikke lenge før firmaets selvfølelse var så stor at annonsene derfra kunne fortelle:

“De faar en ødelagt Ryg hvis De ikke bruker Bergans Meis og Rygsæk!”

Det må ha vært irriterende å lese slikt for produsentene av de andre sekkene, de som altså ødela folks rygg.

Bergans hadde en stor del av kvalitets­marke­det for seg selv i årene fram til patentrettighetene gikk ut. Deretter kunne alle lage slike sekker.

Lenge før den første Bergans-kniven ble pro­dusert, hadde navnet Bergans oppnådd en posi­sjon som et av våre sterkeste vare­merker, noe tilsvarende Tandberg i Tandbergs beste år, et varemerke det lyste kvali­tet av og en selvfølge å velge for alle som hadde råd. Det var ikke små­ting man hadde å vise til; Grand Prix og gull­medaljer på utstillinger rundt om, flere lands forsvar valgte Bergans-sekker, og i brosjyrene står det hvilke berømte ekspedisjo­ner som brukte Bergans:

“Samtlige Roald Amundsens arktiske og antark­tiske ekspedisjoner. Begge Mount-Everest ekspedi­sjoner (1922 og 1924). Byrds Sydpolekspedisjon 1928-29-30 og de fleste andre ekspedisjoner.”

Stort klarere kunne det ikke sies. Jeg liker særlig det med “. . . de fleste andre ekspedisjoner”.

Fridtjof Nansens navn hadde nok også vært med på skrytelisten om Bergans-sekker hadde fantes da han drev med “Fram” over Polhavet, eller da han gikk på ski over Grønland.

Bergans førkrigs ryggsekkbrosjyrer gir inn­trykk av et firma med solid selvtillit og glede og stolthet over å kunne vise fram alle produktene og variantene og nyhetene. Det var sikkert mor­somt å være produkt­utvikler og produsent.

Brosjyrene viser medaljene, brevene med lov­ord fra kjendiser, og bildet av kronprins Olav der han står med Slirkniv i beltet (bildet må ha vært tatt vinteren 1931/1932) og Bergans Meis på ryg­gen.

På engelsk ble ordet “bergans” eller “bergan” snart synonym for “ryggsekk”, og er fremdeles å se i denne betydningen. Noen ganger riktignok feilstavet “bergens” eller “bergen”.

Glansen fra ryggsekkene var det første salgs­argumentet for knivene. I tillegg var knivbladene stemplet med KVs kvalitetsstempel. Klart slike kniver kunne selges.

Dette K-merket på bladet burde bety at kniv­ene kan være av interesse også for våpensamlere som liker Kongs­berg-våpen. Altså omtrent det som finnes av norske våpen­samlere.

I 1930 eksporterte Bergans ryggsekker til 20 land. Med et slikt allerede eksisterende markeds­apparat til rådighet da kniv­produksjonen startet, må det ha gått ut en del kniver til store deler av Europa og ver­den ellers. Jeg vet ikke annet om denne kniveksporten enn at en Bergans-brosjyre forteller at knivene ble godt mottatt ute i verden. Men i et firmas egne brosjyrer står det jo hva som helst.

På eBay er det ofte eldre norske fabrikkproduserte kniver å se, også fra små produ­senter, men ikke så ofte noen Bergans. Kanskje kniv­eksporten deres likevel aldri ble det helt store.

Fabrikken i Oslo hadde folk som kunne behandle lær. Utenom sekkene ble Bergans velkjente blå­grå, kromgarvede lær brukt på mange slags tur­utstyr der solid lær trengtes. Navnene Slirkniv og Sliring legger vek­ten på slira, som Bergans laget selv. Noen kniv laget de aldri.

Selve kniven ble i begynnelsen, og i mange år framover, laget av KV. I 1930-årene tok KV mer enn gjerne imot sivile oppdrag. På den tiden skulle det som kjent aldri mer bli krig, i grunnen ikke noe sted i verden, så militære opp­drag var lite å basere framtiden på. Derfor laget fabrikken ting som hoggjern, hammere, tenger, høveljern, bor, og til og med tremøbler.

Helt billige var knivene ikke. Mens en vanlig morakniv kostet rundt en krone på midten av 1930-tallet, og du kunne få en fin turkniv for to-tre, kostet en Bergans fra ca fem og oppover til hele ni kroner for den dyreste varianten, som var den store og nå sjeldne utgaven med svinelær­slire. For å understreke statusen, passet reklamen på å fortelle at slirene var sydd med en strimmel ekte sølv, og at kniven var laget av selveste Kongs­berg Vaabenfabrik.

De beste slire­knivene fra de kjente fabrikkene i Solingen var enda dyrere, men disse har det aldri vært det store salget av i Norge. Litt synd forresten, for førkrigskniver i de dyrere seriene fra Solingen, eller de tilsvarende fra Sheffield, er ofte til å bli imponert over, enten det er folde­kniver eller slirekniver. Siden det ble solgt så lite av dem her, får norske knivfolk sjel­den se dem.

Mange ville nok uansett heller ha en hånd­laget kniv med håndsmidd blad. Før krigen hadde mange sportsforretninger et utvalg av slike også, og det er interessant å sammenligne priser.

H. Platou & Co i Bergen hadde Sliring fra fem kroner og oppover, mens en fin, håndlaget kniv fra Kristian Halden (de kalte knivmodellen hans “Døle”) kostet kr 8,75.

Hos Speiderdepotet kostet “norske tollekniver med bjerkeskaft” fra kr 5,50 til kr 6,50 i 1935. De hadde foldekniver fra kr 1,25 og helt opp til kr 10,00. Sliring kostet fra kr 4,75 til 6,50. Spikkekniv kr 8,50.

Jeg tror det store salget av Bergans-kniver var i byene, at dette først og fremst var en kniv for byfolk på tur i bushen, og en fin kniv å gi bort som gave. Den ble lansert som “Den stilige kvali­tetskniv”. En annen formulering i tidlige annon­ser er denne:

“Gi konfirmanten Bergans Slirkniv!”

Det tror jeg også at konfirmanten ofte fikk.

Langt senere, våren 1970, var det åpning av ny Bergans-fabrikk i Nord-Odal. Produksjonen av sekker og annet skulle flyttes dit fra Oslo, mens produkt­utvik­lingen fremdeles skulle foregå i Oslo. Men i 1970 var det meste av Bergans kniv­pro­duksjon allerede unnagjort.

Bergans-knivene ble produsert i svært mange år, men etter hvert falmet de i tur­folks bevissthet, og døde. Dette henger nok sammen med rygg­sekkenes tilsvarende skjebne, og med dem hele firmaets framtid. Konkurransen fra andre fabrik­ker ble tøf­fere. Det var ikke enkelt: Da ryggsekk­patentene gikk ut og andre produsen­ter fritt kunne lage sekker som var mer eller mindre kopier av Bergans, var det nett­opp det de gjorde. Ned­turen kom. Fra posisjonen som det beste som kunne skaffes, ble Bergans bare ett merke blant mange. Firmaet prøvde seg på flere felter, blant annet på sportsklær, men uten riktig å få det til, og så rant det hele ut i nesten ingenting.

Nå er sekkene forlengst tilbake igjen blant de aller beste, og vi ser sekker og klær fra Bergans alle steder. Bergans er fremdeles et svært godt navn, både hjemme og ute. I 2008 er det hundre­årsjubileum, og på Bergans virker de veldig for­nøyd med situasjonen.

Men med det utvalget som er i sports­forret­nin­gene nå, er det vel ikke lenger lett for noen produsent å hevde at deres sekker er verdens beste?

I Øvre Slottsgate 7 i Oslo står Sverre Youngs staselige kontor ennå som da han brukte det, med stort Christian Krohg-maleri på veggen, en lekkert utført modell av “Fram” borte i kroken, et japansk sverd med elfenbensutstyr på arbeids­bordet, og mye annet pent.

Knivpatentene

I 1931 tok Sverre Young ut tre patenter på sin nye kniv: norsk patent nr 51635 (kniven), nr 51636 (slira, spesielt lærinn­legget i sømmen), og 51672 (belte­stroppen).

Tegningene og beskrivelsen hans viser hva Young tenkte seg at den nye kniven skulle brukes til:

“. . . en kniv, som spesielt er beregnet som sportskniv og spisekniv for skiløpere og turister, men også er egnet til å anvendes til brødkniv, skaffekniv for sjøfolk o. lign.”

I motsetning til mange av de tradisjo­nelle norske tolleknivtypene skulle denne kniven altså være godt egnet til å skjære brød med, og smøre på smør og syltetøy. Den skulle også være god til jakt og fiske.

Særlig norske eller skandinaviske av seg er Bergans kniver ikke. Fasongen er ikke tradisjo­nell norsk. Bladene er i helstål (med unntak, som vi skal se). Slirene ser ikke norske ut, de heller.

Skiløpere var en målgruppe Sverre Young særlig blinket seg ut. Bladryggen var skråslipt for å kunne skrape bort skismøring. Skaftenden, også før Sliring kom med den karakteristiske tuppen, var skarpkan­tet og med en form som skulle gjøre den egnet til å skrape ut av sporet i skiene.

På bildet i patentpapirene har skaftet tange i full bredde og lengde, det er uten holk mot bladet, og det har tre nagler i skaftet. Jeg har ikke sett noen kniv laget på akkurat denne måten.

I patentbeskrivelsen står det at skråsli­pingen ut mot bladspissen er der blant annet for at kniven skal kunne brukes til skrujern! Jeg forstår godt at Bergans aldri tok sjansen på å foreslå noe slikt i annonsene.

Sverre Young prøvde seg nok fram en del før han hadde modellen til Slirkniv klar for produk­sjon, og han diskuterte sikkert saken med andre. Sannsynligvis ble det også laget en hel del kniver underveis. Knivbildene i patentbeskrivelsen er sikkert ment mer som idéskisser enn egentlige arbeidstegninger, likevel er det ikke utenkelig at det ble laget noen prøvekniver nøyaktig etter disse tegningene. Om dette er tilfelle, kan det nok ennå ligge noen slike i en skuff et sted, uten å være merket Bergans.

Det er lov å håpe at en slik kniv dukker opp!

Bergans Slirkniv minner om Pumas modeller 6317 og 6318, og har samme bruksom­råde. Jeg husker jeg så dem annonsert som Pumas Skandi­navia-kniv. Om dette ikke bare var noe impor­tøren fant på, må det da være noe fra Skandina­via folk på den gamle kvalitetsfabrikken Puma, grunnlagt i 1769, har hatt i tankene. Hvilke andre kniver enn Bergans skulle det i tilfelle vært? Det finnes kni­ver av lignende type fra Eskilstuna, men jeg tror alle disse er nyere og laget etter Bergans-forbilde.

Som turkniv gjør en Bergans nøyaktig samme nytte som Puma-kniven.

Av norske kniver som produseres nå, er det Brusletto Hunter som har mest til felles med Bergans-knivene i bladfasong og bruksområde. Det var også nettopp et Puma-blad som i 1961 ga Ragnvald H. Brusletto ideen til å utvikle Hunter. Det hadde vært morsomt om det gikk an å finne ut at Puma en del år tidligere hadde fått ideer til sin knivmodell fra Bergans.

Logoen

Bergans morsomme logo ble laget for å selge ryggsekker, ikke kniver, men den ble også brukt på knivene, helt fra begynnel­sen. Logoen viser to turgåere. Den ene av dem står der med en liten sekk på ryggen, og peser med åpen munn, svett og utkjørt, med lua i den ene hånden og lomme­tørklet i den andre. Den andre mannen står opp­reist, avslappet og fornøyd, og tenner pipa slik brave sportsmenn dengang skulle etter en frisk tur, enda hans sekk ser mye større og tyngre ut enn den andres. Gjett hvem av de to som har kjøpt sekken sin fra Bergans, og hvem av dem som ikke har hatt vett nok til det!

Det er også slik de er avbildet på Bergans Slirkniv, der de i motsetning til senere kniver nesten alltid er plassert på høyre side av bladet (baksiden).

Senere fikk mennene skistaver og ble altså gjort om til skiløpere, slik de er vist på alle Bergans Sliring og på nesten alle de andre kniv­ene.

I 1911, ikke lenge etter at ryggsekkene var satt i produksjon, gikk et av de mest berømte kapp­løp av alle, mellom to ekspedisjoner der begge brukte sekker fra Bergans. Når jeg ser logoen, tenker jeg at de to mennene som står der, er Amundsen og Scott.

Eller: Sverre Young og Ole Bergan etter noen års samarbeid?

Bilde av skuta Fram skal ha vært avbildet på noen knivblader. Bergans kjøpte også rettighetene til å bruke det be­rømte birkebeinerbildet som Knud Bergslien (1827-1908) malte i 1869, men dessverre, bildet ble ikke brukt på noen av knivene før det endelig kom på Bergans jubileumskniv i 2008.

Hvem var designeren?

Sverre Young tok ut patentene i sitt eget navn. Men var det han selv som tegnet knivene?

Lenge syntes jeg ikke det virket særlig sann­synlig. Både knivene og slirene er så altfor gjen­nomtenkt og selvstendige i hele sitt vesen, så det var nærliggende å gjette at en profesjonell desig­ner sto bak.

Young tok tidligere ut flere andre patenter uten at det dermed er sagt at han utviklet dem alle selv, for eksempel patentet på den kjente snorlåsen til rygg­sekkene; norsk patent nr 54304 fra 1934, patentsøkt i 1932.

Tenkte jeg. Men så fikk jeg se noen tidlige Bergans-kataloger. I en slik katalog står denne setningen:

“Det er en kjent, norsk sports- og frilufts­mann som har uteksperimentert og latt patentere denne nye slirknivtype, som er bygget på årelang erfaring fra turer i skog og mark.”

Etter denne formuleringen å dømme, er den personen som tok ut patentet, den samme som designet kniven. Og patentet ble jo tatt ut av Young selv. Men i så fall: Hvorfor skriver han ikke i klartekst at det var han som designet den nye kniven?

Kanskje Sverre Young selv kon­struerte den opprinnelige Bergans Slirkniv, både kniven og slira, og at den så utviklet seg til Sliring og Spikkekniv etter hvert, ut fra hans egne nye ideer og kommenta­rer fra andre brukere, blant annet fra dyktige og idérike folk i firmaet.

Frantz Rosenberg

Før den nye, store knivinteressen blomstret opp på 1980-tallet, og folk også utenfor de gamle knivdistriktene skjønte at kniv er gøy, ble det ikke skrevet så mye om kniver. En sjelden og viktig knivartikkel sto å lese i Norsk Jæger- og Fisker-Forenings Tidsskrift nr 5 for 1934. Storjeger, våpenekspert og forfatter Frantz Rosenberg (1883-1956), som trygt faller innenfor det Sverre Young kaller tidens “toneangivende sportsfolk”, har en stor artikkel med beskrivelse og sterk anbefaling av tradi­sjonelle norske tollekniver og samekniver. Han for­teller om sin store kniv­interesse, og skriver at:

“. . . jeg så ofte ergrer mig over alle disse fremmede "Speider"- eller "Jamboree"-knivene fra Solingen, Sheffield eller Eskilstuna som nu til dags pryder vår sportsungdoms bakdel, der hvor en god norsk tollekniv rettelig hører hjemme".

Artikkelen er etterfulgt av en tre siders kniv­artikkel av bergenseren Ingv. Magnus som har samme syn på saken.

Bergans-kniver er ikke nevnt. Faller de i samme kategori som de “fremmede”?

Mer fra Rosenberg:

“I alle tilfeller hvor man ikke absolutt trenger et særlig langt knivblad er ca. 8 til 10 cm. nok. En bredde av 2 cm. er også tilstrekkelig om man ikke vil ha noget ekstra å slite på. Bladets tykkelse bør ikke over­skride 3-3,5 mm. og eggens bredde 5,5 mm."

Er det tilfeldig at det kom to artikler til støtte for klassisk tollekniv akkurat på den tiden da Bergans-knivene for alvor tok av, eller er det nett­opp Bergans-kniver de to ønsket å advare mot?

Men så skriver Rosenberg videre:

“Det er som med et gevær eller en fiske­stang, en modell egner seg ikke like godt til alle formål. En tollekniv er først og fremst beregnet på å telje med, og på grunn av det noget tykke, smale blad er den kanskje ikke idéell som brødkniv eller slaktekniv, og til å flå med kan den være mindre god enn en spesiell flåkniv, men gjør man bladet noget bredere og ikke over 2-2,5 millimeter i tykkelse, sliper kort egg og lar spissen være avrundet og lar ryggen av bladet være rettlinjet med skarpe kanter har man en meget brukbar brød-, kjøtt- og flåkniv som samtidig har en egg som er skarp, tåler teljing i hårde tresorter og ryggen er en god skrape."

Jammen – selv om han ikke nevner noe om å gjøre bladet lengre – her er han jo på god vei til en Bergans!

Hm. Det er ikke usannsynlig at Rosenberg har diskutert kniv med Sverre Young, som forøvrig har annonse for haglpatroner på en av sidene i artikkelen denne.

Rosenberg var også knivmaker, men hans egenproduserte kniver har lite til felles med kniver fra Bergans. Men nå var jo altså Slirkniv en kniv som skulle masse­produseres på fabrikk, og da gjelder en del andre regler enn når én enkelt kniv skal lages for hånd.

Jeg trekker dette enda litt lenger:

For det første: Rosenberg var i høy grad (høy­ere enn Sverre Young selv) en av våre “tone­angivende sportsfolk”. For det andre: Ville Young ha omtalt seg selv som “en kjent norsk sports- og fri­luftsmann”?

Så, for omsider å komme til saken: Er Frantz Rosenberg til og med den som designet Bergans Slirkniv?

Nei, sier våpen- og knivsamler Kurt Johannes­sen som kjente både Young og Rosenberg, og som nå har samlingen av Rosenbergs kniver.

Her er det visst bare å vente på at noen kommer med designerens navn.

En sak som vel ville ha gledet Rosen­berg om han hadde sett det, er at den kniven som nå sitter på “vår sportsung­doms bakdel”, svært ofte er norsk­produsert. En sak som ikke ville ha gledet ham, er at det er stadig færre steder denne ung­dommen i det hele tatt har lov til å ha kniv på seg.

Rosenbergs artikkel ligger her

Hvor gode var de?

Jeg husker at de voksne (i byen) snakket om hvor bra disse knivene var, men vi som var i folke­skolealder visste bedre: De var vonde å holde i og uegnet til å spikke med. Rundt 1960 var det kniver til å spikke med vi trengte, og ikke så mye annet, så vi likte ikke Bergans-kniver. Bestefaren min (på landet) likte ikke å slipe dem, og han syntes ikke de var ordentlige kniver.

Men de var jo heller ikke spesielt beregnet for spikking, og ikke slipt for det. Bla­det var for tynt og bredt, det hadde jevnt konveks avsmaling mot eggen i stedet for vanlig slipefas, og skaftet var helt feil. Det var andre kniver enn disse som skulle til for å lage barhytter.

Og i båten ville vi ha kniv med rustfritt blad.

Jeg fikk riktignok en Sliring engang, men den bare forsvant av seg selv uten at jeg savnet den, lite brukbar som den var.

Spørsmålet er: hva slags bruk? Ingen kniv er best til alt.

Bladryggens skråslipte, skarpe kant var ikke bare til å skrape ski med, den sparte også eggen når kniven ble brukt til annen skraping eller hakking. Jeg har ikke sett noen Slirkniv eller Sliring, og bare én Spikkekniv-variant, uten denne skrå­slipingen. Den tidligste Troll-varianten hadde den også.

Om man ikke legger hovedvekten på tre­arbeid, er bladtypen svært god til tur­kniver. Bruksområdet er det samme som for Brusletto Hunter som heller ikke er allverdens å spikke med, og som noen derfor er misfor­nøyd med fordi de bruker den til noe den ikke er beregnet til.

Etter hvert sluttet Bergans å lage stor Sliring. Den må altså ha solgt for dår­lig. Dette er merke­lig. På samme tid solgte Brusletto Hunter bra, enda Hunter og stor Sliring er av omtrent samme type, og med omtrent samme blad. Stor Sliring burde ha kunnet konkurrere med Hunter.

I Bergans-katalogen for 1934 har Sverre Young en hel del interessant kniv­stoff:

“Endelig en virkelig praktisk slirkniv.

Studerer man de slirkniver – av den såkalte sportstype – som tidligere og dess­verre tildels ennu selges her i landet, vil man straks opdage, at de – bortsett fra Bergans Sliring – praktisk talt alle er av utenlandsk fabrikat, amerikanske, svenske, tyske, finske o.s.v.

Amerikanerne fremstiller den gamle Bowiekniv, finnene den originale finske dolk, og svenske leverer utenom Mora-knivene flere forskjellige typer av sports­kniver.

Fabrikantene har lagt an på et flott utstyr, men – efter toneangivende sports­folks mening – tenkt mindre på den praktiske nytte man skal ha av en sports­kniv.

Våre sportsfolk finner derfor de uten­landske knivene ‘fine’ – men også upraktiske til hytte- turist- jakt- og annen bruk.

Den almindelige og kjente, norske tolle­kniv er en typisk spikkekniv – lite skikket til almindelig turistbruk – og kjøpes derfor i liten utstrekning av våre sportsfolk.”

Om bladet skriver han:

“Bladet i Bergans slirkniv er for at kniven skal bli mest mulig anvendelig til sports- og turbruk, fremstillet tynnere og mer flatslipt enn andre slirkniver.

Knivryggen er skråslipt og virker praktisk talt som en sikling og kan derfor benyttes til å skrape is og smøring av skiene. Derved spares eggen.

Holken – som er helt original – er slik formet at den kan brukes som skrape i skirannen.

Skaftet er av norsk bjerk med nysølv holker.

Bladets fasong og slipning gjør Bergans slirkniv til den ideelle Hytte- Turist- Skiløper- Jakt- Flå- og Fiske-Kniv.

Bladet er beste sort kromlegert knivstål.”

Dette synet på hva slags kniv det er tur­folk trenger, er et langt stykke unna tolle­knivfolkets tradisjonelle syn på saken. Vi vil jo gjerne ha det til at en typisk norsk tollekniv er den beste kniv du kan ha i beltet, nærmest uansett bruks­område, og later som vi ikke stadig har hørt de samme innvendingene mot tollekniven som dem Sverre Young her kom med for 75 år siden.

Om Youngs syn på kniv ikke er noe å komme med i alle miljøer nå, var det nok ikke mer gang­bart på 1930-tallet.

Bergans Slirkniv

Bergans eldste modell er Slirkniv, som kom i handelen i 1932. Jeg regner med at de første ble laget allerede i 1931, omtrent samti­dig med at kniven ble patentert. Selv om Slirkniv er første offisielle modell, må det vel også ha vært laget noen forsøksmodeller på veien fram til den. Disse står høyt på ønskelisten!

I slutten av juni 1932 sendte Sverre Young ut pressemelding til det som fan­tes av aviser her i landet, og svært mange steder kom det inn mel­ding om at en ny, super kniv skulle lanseres de nærmeste dagene. Resten av året var det stadig annonser i avisene.

Slirkniv er lett å skille fra sin mer berømte etterfølger Sliring på at den mangler den ut­stik­kende tuppen i skaft­enden.

Endeplata på skaftet er loddet fast på inn­siden av holken. Og her kan vi straks ta eksemp­ler på vari­antene i selve kniven (slirene er et mer inn­fløkt område som vi tar etterpå). Det finnes skaft uten ende­plate, slik at enden av den brede tan­gen er syn­lig, med tre­verk omkring. På disse er skaf­tet to millimeter kor­tere enn på de andre, og slira er også 2 mm kortere enn vanlig.

Og så kan vi begynne på under­variantene! På noen av av skaftene med synlig tange – de tid­ligste av disse, antar jeg – er skaftet kortet ned ved at ende­holken er laget 2 mm kortere, mens det på andre er trestykket mellom holkene som er 2 mm kortere.

Disse to undervariantene med synlig tange er hverken de eldste eller de nyeste versjonene av Slirkniv, men kniver som ble laget samtidig med dem med endeplate, og som kostet noe mindre, også fordi de har slire sydd med “rustfri Ferro-tråd” i stedet for sølvtråd. Selv om disse knivene var billigere enn de andre, og man derfor kunne tro at det ble laget mange av dem, er de ikke så ofte å finne. I en Bergans skulle det være sølv­tråd.

Det var to knivstørrelser helt fra starten, en med bladlengde på ca 11,5 cm, og en med blad på ca 13,3 cm (i brosjyrer oppgitt til 13 cm). Bladet har et lite K-stempel (av den typen som våpenfolket kaller kronet K). Dette stempelet, og navnestempelet, er på ven­stre side av bladet (for­siden). Tur­gåerne er på høyre side (bak­siden).

K-stempelet som er brukt, er KVs sivile verk­tøystempel, som er litt enklere enn det som KV brukte på våpen.

Det finnes også noen kniver der alle de tre stemplene er samlet på forsiden. Jeg regner med at dette er de siste som ble laget av modellen Slirkniv.

Ellers har jeg ikke sett noen varianter av blad­stempelet på Slirkniv.

Bladene er vanligvis ca 2 mm tykke, men kan variere helt ned til litt under 1,5 mm. Det er tynt til å være en norsk slirekniv, men på linje med mange andre fabrikkprodu­serte jakt- og tur­kniver som ikke er spesielt beregnet på trearbeid og tyngre knivarbeid. For eksempel er bladet i Brusletto Hunter ikke stort over 2 mm.

Alle skaftene er i ordinær bjørk uten mønster i veden. Noen ganger er det brukt så mørk lakk at det ser ut som et eller annet eksotisk tre.

Skaftet på den minste modellen er ca 9,6 cm langt, på den største ca 10,6 cm. Skaftene uten ende­plate er 2 mm kortere.

Målene på skaft og blad varierer noe, siden mye er gjort for hånd.

Oppsummering:

• Slirkniv-kniven ble laget i to størrelser.

• Begge størrelser finnes med og uten endeplate.

• Skaft uten endeplate er i to under­varianter.

• Noen få blader har alle tre stempler samlet på forsiden.

Og så til slira:

Slirkniv med spiss slire

I begynnelsen var slirene ganske spisse. På slut­ten ble de laget mer butte i fason­gen, som på slirene til etterfølgeren Sliring.

De aller eldste slirene mangler stoppe­knap­pen av lær på innsiden, den som på de senere slirene hindrer kniven i å gå helt i bunnen og stikke seg igjennom. Du ser det lett av at det mangler nagle midt på bak­siden.

Stoppe­knappen er en fin konstruksjons­detalj. Bergans må tidlig ha fått mange klager på at kniven gikk igjennom slira i bunnen, så de måtte raskt finne på noe. I den dype slira sitter kniven godt, og den faller ikke så lett ut selv om slira etter hvert er blitt litt romslig. Når knappen er plas­sert på rett sted, som den vanligvis er, sit­ter kniven alltid i riktig høyde i slira. For å gardere seg ytterligere mot at kniven skulle stikke i styk­ker tuppen, ble slirene for­lenget en centimeter. Denne for­lengelsen viste seg å være unødvendig, og den gjorde bare at tuppen stadig bøyde seg og ble stygg, så slirene ble snart laget litt kortere igjen.

I begynnelsen var lærets snittflater syn­lige hele veien langs sømmen. Etter en tid ble slirene sydd slik at narven gikk kant i kant uten synlige snittflater. Overgangen til denne mer elegante søm­men skjedde et stykke ut i produksjonen av slirer med stoppeknapp. Alle slirer uten stoppe­knapp ble nok sydd våren 1932. Selv om Slirkniv ble lansert utpå sommeren, kan det kanskje hende at de første slirene ble sydd alle­rede høsten 1931.

Slirer med stoppeknapp og synlige snitt­flater kan vel være sydd sommeren eller høsten 1932, og med usynlige snitt­flater er de laget kanskje høsten/vinteren 1932/1933. Noen slirer er av en overgangs­type mellom synlige og usynlige snitt­flater – den finere sømmen tok det vel litt tid å lære seg – men det er lett å skille typiske eksem­plarer.

Noen slirer ble i stedet sydd med lin­tråd, helt fra starten. De første av disse har ikke mellom­legg av lær i sømmen, enda det ble tatt eget patent på akkurat dette lærinnlegget. De har i stedet seks nagler langs sømmen for å hindre eggen i å skjære over tråden. Resultatet er en fin slire som skiller seg tydelig fra de andre. En slik en må man ha i samlingen, i begge størrelser. Hvis man kan komme over dem.

Langt de fleste slirene er sydd med sølvtråd, og med lærinnlegg i sømmen.

Slirelengden varierer:

De små slirene med sølvtråd og uten stoppe­knappnagle bak er ca 19,5 cm, de store har jeg ikke sett.

De store slirene med lintråd og seks nagler, og uten stoppeknapp, er ca 22,5 cm, de tilsvarende små ca 20,5 cm. Med stop­peknapp er de store ca 21,5. De små med lintråd og stoppeknapp har jeg ikke sett.

Med sølvtråd, stoppeknapp og synlige snitt­flater er de små ca 21 cm, de store ca 23 cm.

Med sølvtråd og usynlige snittflater er de små ca 20,5 cm, de store ca 21,5 cm.

Jeg har ikke hatt mange nok slirer å måle til å kunne si hvor representative alle disse målene er. Når man ser et par Bergans på bordet på et kniv­treff, er det sjelden disse.

Det var mange slirefarger helt fra starten, men det er ikke slik at alle varianter og lærtyper ble laget i alle farger.

Flere lærtyper ble brukt. De fleste slirene er i kromgarvet lær, som er det typiske Bergans-læret, men de finnes også i svinelær (som var de dyreste), svart platt­lær, og naturell eikebarket lær.

De ferdige knivene ble sendt fra KV til Oslo der slirene ble laget. Så vidt jeg vet ble ingen slire laget på Kongsberg til noen Bergans-kniv, bort­sett fra slirer som folk på fabrikken laget til en og annen kniv som ble med dem hjem, akku­rat som en og annen laget eget skaft på løse blader.

Disse var med i den aller første katalogen i 1932:

Nr 1 Blågrå, kromgarvet, håndsydd med lintråd og naglet.

Nr 2 Blågrå, kromgarvet, sølvtråd.

Nr 3 Gul, eikebarket, håndsydd med lin­tråd og naglet.

Nr 4 Gul, eikebarket, sølvtråd.

Nr 5 Sort, plattlær, sølvtråd.

Nr 6 Rød, kromgarvet, sølvtråd.

Nr 7 Brun, kromgarvet, sølvtråd.

Nr 8 Grønn, kromgarvet, sølvtråd.

Nr 9 Gul, svinelær, sølvtråd.

Alle ble laget i to størrelser. Altså hele atten for­skjellige allerede fra starten!

Det er ingen med “Ferro-tråd” i katalogen, men også de ble laget i løpet av 1932, i følge en pris­liste. Det ser ut til at denne tråden alltid ble brukt bare i blågrå slirer.

Slirkniv med butt slire

De siste Slirkniv-slirene har samme butte form som de senere Sliring-slirene, men er merket SLIRKNIV.

Men for at dette ikke skal bli enkelt for oss, og for at vi skal ha noe å pusle med, er de tidlige Sliring-slirene også merket SLIRKNIV! Men sene Slirkniv-slirer er litt lengre enn tidlige Sliring-slirer.

Jeg tror de butte Slirkniv-slirene er laget bare i 1933.

Grunnen til at slirene ble gjort buttere, var neppe bare at Sverre Young ønsket et annet ut­seende på dem, men for å gjøre spissen mer robust. Det lyktes. På de tidligere, spisse slirene er tuppen ofte bøyd og skadet, selv på dem med stoppeknapp. Slirer med butt tupp har greid seg bedre.

Samtidig med at slirene ble gjort buttere, ble de også gjort noe smalere i blad-delen, slik at sidene er mer parallelle enn på de fleste tidligere.

Når de butte slirene er merket SLIRKNIV og laget for Slirkniv-kniv, er de like lange som de spisse Slirkniv-slirene. Når slike butte slirer er en centimeter kortere enn de spisse, er de i stedet laget for Sliring-kniv, som i begynnelsen altså også ble levert med slire merket SLIRKNIV.

Med andre ord: Enkelt er det ikke. Lykke til!

Slirkniv med stemplene på samme side

Nesten alle eksemplarer av Slirkniv har de to turgåerne på baksiden av bladet, men det finnes også noen med alle tre stempler samlet på for­siden, som på Sliring.

Jeg går ut fra at dette er de siste som ble pro­dusert av Slirkniv, etter at noen fant ut at det var en god idé å samle stemplene.

De har normalt samme skaftlengde som på andre Slirkniv. Når skaftet har gjennom­gående tange og er litt kortere, har det like lang ende­holk som de vanlige, det er trestykket som er kortet ned.

Siden jeg regner med at disse knivene er de siste som ble laget av Slirkniv, regner jeg også med at det er disse som har de sist produserte slirene, altså de litt lengre med butt tupp.

Reaksjoner fra konkurrentene

Da Slirkniv ble lansert, lyktes Sverre Young i å få framstilt det som noe bortimot en sensasjon at en ny knivmodell kom på markedet – det kan ikke ha vært mange aviser som lot være å ta inn presse­meldingen hans. De fleste brukte bare firmaets standardformuleringer i meldingen. Helgelands Blad, 20. oktober, føyde til for egen regning: “Praktisk og elegant, en mandig stas og et nyttig redskap”.

Det er tydelig at kniven het Slirkniv, men i enkelte annonser nesten fra starten ble “Sliring” føyd til i anførselstegn. Prisen er meget rimelig, står det.

Men det var jo også andre firmaer i Norge som laget kniver på den tiden, og iallfall ett av disse ville ha et ord med i laget. 13. juli 1932 står dette stykket i bladet Stavangeren:

“Fra Stavanger Electro-Stålverk A.s,
Jørpeland, har vi mottatt følgende:

Vi har lest med interesse Deres artikkel angående norske slirekniver for lørdag den 9. juli.

Vi tillater oss å gjøre Dem opmerksom på at Stålverket i lengere tid har ført på markedet en rustfri sportskniv, som har vunnet stor anerkjennelse blandt sports­folk, da kniven foruten å være rustfri også har en skarp egg omtrent som vanlig prima håndsmidd knivstål.

Stålverket har også optatt fabrikasjon av andre knivartikler, såsom brødkniver, forskjærskniver, kniver for pølsemakere etc.

Samtlige artikler håndsmies av Stål­verkets rustfrie spesialkvaliteter.

Stålverket har for disse artiklers ved­kommende kombinert stor-industri med hjemme-industri, idet selve håndsmiingen av Stavanger Ståls råprodukter foretas av herboende bondesmeder. Det har vist sig at en sådan kombinasjon har store mulig­heter.”

Jeg har ikke sett noe tilsvarende avis­innlegg fra andre knivfabrikker, men de gjorde seg nok sine tanker også hos Knud­sen i Trondheim og hos Kverneland på Jæren.

Og hos Brusletto og Helle?

I 1932 hadde Brusletto muligens alle­rede så smått begynt å produsere hele kniver for vanlig salg, ikke bare løse knivbla­der. Iallfall deltok firmaet med slirekniver på utstilling i Trondheim i 1930, og jeg har en Brusletto-slire som etter merkingen å dømme må være førkrigs.

Og Helle Fabrikker? 1932 er faktisk startåret også for dette firmaet, under navnet S&S Helle.

“Bondesmedene” i avisinnlegget i Stavangeren var Tønnes Gabrielsen Kverneland og hans sønn og etterfølger Trygve. De var i en del år involvert i produk­sjonen av mange typer kniver for Stavanger-Staal. Det finnes kniver som er stemp­let både TGK og Stavanger-Staal, i tillegg til de mange som har bare ett av disse stemp­lene. De fleste jeg har sett, har vært i den gruppen som avisinnleg­get kaller “andre knivartikler”.

Tønnes drev farsgården. Ved siden av arbei­det han i gårdssmia, så han var ekte “bonde­smed” fram til det ble fabrikk ut av det. Broren hans, Ole Gabrielsen Kverne­land, startet sin etter hvert så store fabrikk for landbruksmaskiner i 1879, og produ­serte kniver fram til 1950. Trygve holdt knivproduksjonen gående enda noen år.

Jeg håper det kan identifiseres flere “bonde­smeder” enn Tønnes og Trygve og folk som var ansatt hos disse, men regner ikke med det.

Stavanger Electro-Staalverk på Jørpeland ble grunnlagt i 1912. I følge jubile­umsheftet, utgitt i 1937, var dette stålver­ket det første i verden som fram­stilte vana­diumstål direkte fra jernmalm. Dette ble brukt til eggstål, blant annet til kniver. Rustfritt stål ble laget her allerede i 1917-1918. Det er mulig at de leverte kniver enda tidligere enn dette. Iallfall står det at Fridtjof Nansen “meget tidlig” fikk ett dusin kniver som takk for at han ga stål­verket tillatelse til å bruke navnet hans som betegnelse på en av stålkvalitetene. Nansen ble bedt om å betale ett øre “. . . for at knivgaven ikke skulde skjære vennska­pets bånd over”, og han betalte dette be­løpet “. . . for at undgaa den kalamitet De nævner”.

Jeg har ikke sett Nansens dusin kniver. Det er opplyst i firmabladet at de ble laget av stål fra Stavanger-Stål, men det står dessverre også at det ble gjort i Sheffield. De er nok bare bord­kniver. Merking ukjent, men jeg antar de i det minste har Stavanger-Staal i stempelet.

Innlegget i Stavangeren tyder på at Bergans den gang ikke kjøpte stål til knivene sine fra Stavanger-Staal. Antagelig gjorde de det heller ikke senere. Jeg tror de ellers ville ha brukt betegnelsen “elektro-stål” i annon­sene, slik andre som brukte stål der­fra gjerne gjorde.

Speider-Slirkniv

En Slirkniv-slire uten kniv lå i postboksen en dag, den var ganske medtatt, men har antagelig vært mørkeblå i sin ungdom (selv om fargen mørke­blå ikke er i den tidligste katalogen). Den har synlige snitt­flater, og nagle midt på bak, så den er tydeligvis fra den andre serien, fra høst/vinter 1932/1933. Lengde 21 cm.

Den har ikke hatt noen merking på bak­siden. På forsiden, i skaftdelen av slira, er det preget inn den samme speidergutten, i samme størrelse, som på Bergans speider­knivslirer fra K J Eriks­son, og med navnet “Bergans” over.

Den finnes kanskje med speiderjente også?

Det har nok sittet en vanlig Slirkniv-kniv i den, og den er nok laget i den vanlige Slirkniv-perioden.

Likevel, det går an å gjøre seg sine tanker om at den svenske forbindelsen gjelder mer enn bare et eksakt likt stempel. Kan­skje den tilhørende kniven til og med var laget i Sverige, parallelt med KVs produk­sjon, allerede så tidlig?

For hvorfor er den ikke merket på vanlig måte på baksiden av slira? Er det fordi selve kniven er svenskprodusert at de nølte med å merke denne norskproduserte slira MADE IN NORWAY, og at de ennå ikke hadde kommet på den gode ideen å merke den det mer nøytrale OSLO NORGE?

Men dette er nok bare ønsketenking.

Noen år senere fikk jeg en slik slire til, bare at den denne gangen var brun og med lengde 20,7 cm. Ellers er de to identiske. Kniven manglet her også.

Jeg kaller den ‘Speider-Slirkniv’.

Fra Slirkniv til Sliring

Her er det lett å bli forvirret, så jeg prøver meg på en oppsummering.

Slirkniv og Sliring bygger på samme idé. Den andre er en videreutvikling av den første, der det er tatt inn både et par gode ideer om design, og et mer slående navn.

Sverre Young selv skrev tydeligvis slir, ikke det mer vanlige slire.

Første år for Slirkniv er 1932, eller kan­skje noen ble laget allerede i 1931. Det betyr at det må ha blitt laget voldsomt mange i løpet av de par årene den var i produk­sjon.

Dette året 1933 – som jeg har gjort til et sen­tralt overgangsår mange steder i denne oversik­ten – hvor mye er det å stole på? Til stadighet får jeg se kniver og slirer som jeg plasserer i dette året. Altfor mange, kanskje, iallfall så mange at jeg har vært i tvil. Hvis alle disse knivene virke­lig er laget i det ene året 1933, betyr det at Bergans hadde litt av en produksjon det året, og ikke bare av Sliring. På den annen side: 1932 og 1933 er ikke de eneste årene pro­duksjonen må ha vært stor.

Mitt viktigste argument for året 1933 er dette: Da det slående navnet Sliring først var registrert, ble det sikkert tatt i bruk i logoen på både kniv og slire så kort tid som mulig etterpå. Det er ikke sannsynlig at det ble solgt slirer merket SLIRKNIV lenger enn nødvendig, det vil si bare så lenge det eksisterende lageret av slirer med denne merkin­gen varte.

For å rote det til: Varemerket Sliringen ble registrert i april 1932. I november 1932 er Slirkniv å finne i Speiderdepotets pris­liste under beteg­nelsen “Den nye Bergans Sliring”. I 1933 rekla­merte Bergans noen steder for Slirkniv, andre steder for Sliring.

Jeg regner 1933 som siste år for Slirkniv, og første år for Sliring.

Alle Slirkniv-slirer er merket SLIRKNIV. Det samme er mange Sliring-slirer. Jeg tror 1933 er det eneste året det ble laget butte Slirkniv-merkede slirer for Sliring, i stort antall.

I de butte Slirkniv-slirene kan det sitte en Slirkniv-kniv, men vanligvis sitter det en Sliring-kniv der. Jeg tror det første er en feilkombinasjon hvis ikke slira er litt lengre enn vanlig. Jeg regner Slirkniv-kniv i butt, litt lengre Slirkniv-slire som en egen type, og Sliring-kniv (forutsatt at den har nysølvholker) i Slirkniv-slire som en annen type. Slirene til de to typene har disse lengd­ene:

De butte slirene ble først laget like lange som de spisse Slirkniv-slirene med nagle på baksiden, altså ca 20,5 cm, og det er disse som er brukt når det sitter en Slirkniv-kniv i en butt Slirkniv-slire. Deretter ble slirene kortere, ca 19,5 cm, siden det var altfor god plass til bladet i de lange slirene, og nå sitter det en Sliring-kniv i dem. Jeg har ikke sett butte slirer for stor Slirkniv, men regner med at de finnes, og at de er lengre enn slirer for stor Sliring.

Mens de spisse slirene ofte er skadet i tuppen, fungerte de butte slirene så fint at det knapt er noen å se med skader. Siden det er brukt mykt lær uten noe innlegg for å stive dem av, kunne man vente seg at de av og til ble stukket i stykker når kniven skulle settes i. De er nok blitt reddet av at blad-delen av slirene ikke er så flat som på mange andre slirer, og at de dermed holder formen bedre.

På en reklametegning sitter en Sliring i en spiss Slirkniv-slire, men tror ikke på den kom­binasjonen. Jeg antar det skjedde en feilkobling da tegningen skulle lages.

Når knivene og slirene ble laget i hver sin by, kan mange feilkombinasjo­ner ha fulgt hverandre fra starten, særlig siden begge typer slirer passer til begge typer kniver. Hva gjør vi med disse?

Jeg oppfatter ikke slike opprinnelige feilkom­binasjoner som “ekte”, siden de neppe var etter designerens og produsen­tens mening. Vanligvis går det heller ikke an å kontrollere at de virkelig er opprinne­lige og satt sammen slik av Bergans.

Det blir liksom også feil å skille kniv og slire som ser ut til å ha sittet sammen fra starten, selv om kombinasjonen ikke er “ekte”. Men jeg klør i fingrene etter å gjøre det.

I 1934 var det kommet til noen flere for­skjellige. Nå er det Sliring det er snakk om. Her er den tidligste henvisningen jeg har sett til Sliring med “Ferro-tråd”-slire. Jeg gjetter på at den også er med i 1933-pris­listen som jeg ennå ikke har sett.

I 1934 ble det i tillegg til de enkle pris­listene laget en større katalog over Bergans-produkter. Jeg kjøpte den på et antikvariat til høy pris. Kniv­delen i denne katalo­gen er ikke til å stole på, den er bare en gjentagelse av den første presentasjo­nen av Slirkniv i 1932, uten at senere endringer og nyheter er tatt med, bortsett fra at ordet Slirkniv i teksten er skiftet ut med Sliring. Selv om navnet er oppdatert, er det kniver av type Slirkniv på alle bildene. Slirene er til og med avbildet uten stoppe­knapp.

Selv så sent som i 1937 henviser pris­listen til 1934-katalogen. Det ble altså ikke laget noen ny katalog i mellomtiden. Frem­deles står det “lin­tråd og naglet”, men nå betyr dette bare én nagle øverst.

Altså: Først het den Slirkniv, var uten tupp i skaftenden, og hadde spiss slire. Så fikk slira nagle midt på baksiden og ble gjort lengre. Så ble snittflatene gjort usynlige, og slira ble litt kortere igjen. Så ble slira butt. Så ble stemplene samlet på forsiden av bla­det. Deretter skiftet den navn til Sliring: kniven fikk tupp i skaftenden, og navnet SLIRING på bladet og SLIRKNIV på slira, og slira ble gjort enda en centi­meter kortere. Og så over­tok merkingen SLIRING alle ste­der. Jeg regner med at denne overgangen skjedde i løpet av 1933.

Da slira ble gjort buttere, mens den ennå var merket SLIRKNIV, fikk den innpresset en tynn linje øverst. Denne ytterst diskrete dekoren fulgte siden sliremodellen i alle år, så lenge den ble sydd i Oslo. Linja er ofte så svakt preget at årenes slitasje har gjort den omtrent usynlig, men du finner den som regel om du ser nøye etter.

Neste del av historien ligger her