Kniver fra Blikstad

og noen andre knivmakere i Trondheim

Av Per Thoresen

Del 1

© 2008 Per Thoresen

per.thoresen@gmail.com

http://kniver.blogspot.com

Dette er en kladd. Den er full av gjentagelser og antagelser og forslag, og temmelig rotete. Siden jeg har skrevet litt her og der etter hvert som jeg har funnet ut noe, uten at jeg hver gang har sjekket alt som står der fra før, kan det være selvmot­sigelser og en del jeg ikke lenger mener.

Hakon Napoleon Blikstad

En av de helt store

Hakon Blikstad er Trondheims store kniv­maker, og et av de helt store navn i norsk knivhistorie. Kvaliteten på hans beste kniver gir ham også en sentral plass når alle slags utskårne gjenstander fra 1800-tallet skal vurderes.

“Blikstad”

Særlig siden de aller fleste bladene er stemplet BLIKSTAD uten initialer, omtales han gjerne bare som “Blikstad”. Kniver med slikt stempel er laget av enten Hakon eller sønnen Ingvar, eller kanskje av sønnen Carl. Hvem dekoren er skåret av, er i de fleste tilfeller usikkert eller ukjent.

Når knivsamlere diskuterer om en kniv er fra Hakon eller Ingvar, blir Hakons sønn Carl knapt noen gang nevnt. Men se av­snittet om Carl.

Et bra utgangspunkt

Blikstad-historien er full av uklarheter. Mye av det som har stått på trykk er feil, blant annet en del av det jeg selv har skrevet.

Et godt utgangspunkt er Harald Kolstads innlegg i Knivbladet 1993 nr 3, s. 5:

“Haakon Napoleon Blikstad var sønn av smedmester Peter Blikstad fra Smørvigen gård i Åmot ved Rena.

Smørvigen ligger i nærheten av gården Blegstad. Mye av dyrkingsjorden på Smørvigen hadde forsvunnet i storflommen i 1789, så den var ikke stort å bygge fremtiden på. Peter dro derfor til Christiania og utdannet seg til kleinsmed.

Peter ble smedmester ved Hurdal Glassverk. Hans kone, Anna Magdalene Lütken, var datter til forvalteren.

Hun døde fra deres tre små barn i 1842; eldstegutten som senere ble apoteker i Kragerø, Augusta og sønnen Haakon Napoleon (født i Christiania i 1827).

Haakon Napoleon ble utdannet kirurgisk instrumentmaker i København. Omkring 1850 kom han tilbake til Christiania, hvor han arbeidet som svend hos den kjente instrumentmaker Jean Mette. Der arbeidet han inntil han i 1862 tok borgerskap i Trondhjem som ”kirurgisk instrumentmaker”, bandagist og arbeider i finere stålvarer.

Året før hadde han giftet seg med Engelbertine Antoinette Hauff fra Kristiansund. Sammen fikk de fire barn, hvorav den yngste, Ingvar, også laget noen kniver. Ved århundreskiftet flyttet Ingvar til Christiania.

Haakon Napoleon hadde eminente helstålblad av råvarer fra Sverige. Han var kjent som mesterknivmakeren i Trondhjem.

Han hadde en pen bygård med forretning i Tordenskjoldsgaten 15. Der pleide engelske laksefiskere å stikke innom for å kjøpe kniver og fiskefluer (som Haakon Napoleon også laget).

På lørdagen kunne han ta av seg arbeidsantrekket og komme ned i forretningen for å drikke et glass rødvin og etter hvert punch med turistene.

Knivskaftene ble for det meste laget i tre eller hvalrosstann av selvlærte bondehåndverkere. Utskjæringene var ofte med den norske løve, Fritjof og andre figurer fra de islandske sagaer. De fleste av Blikstad-knivene ble kjøpt av utenlandske turister og laksefiskere, særlig engelske sådanne.

Sølvbeslagene var tilvirket av forskjellige sølvsmeder.

Haakon Napoleon døde i 1890.”

Til Trondheim i 1862?

De første barna, tvillingene Carl Petter og Magnus Thorbjørn, ble født i Trondheim 15. mars 1862. De ble døpt først 26. juni.

Fødselsdatoen tyder på at flyttingen må ha foregått tidlig på året. Hvis de da ikke ble født i Oslo og er registrert som født i Trondheim fordi de ble døpt der. Da kan flyttingen ha foregått når som helst før 26. juni.

Hvis han tok borgerskap i Trondheim i 1862, betyr vel det at han flyttet hit det året. Er det mulig at han flyttet til Trondheim tidligere og tok borgerskap først i 1862?

Jeg finner ikke noe i Domkirkens bøker om innflyttingen til Trondheim.

Hakon eller Haakon?

Både Trondhjems adressebok og folketelling­ene bruker formen “Hakon”, ikke “Haakon”.

I kirkebøkene i Trondheim – da barna ble døpt – finner vi begge former brukt.

I dødsannonsene står det Haakon.

Jeg har ikke sett kirkeboken fra da han selv ble døpt.

Ut fra dette gjetter jeg at navnet ble uttalt med “å”, men at det “offisielt” var Hakon. Her bruker jeg formen Hakon.

Noen årstall

Hakon ble født i 1827 i Oslo, og døde i 1890 i Trondheim. Han ble altså 63 år, og laget sine kniver i Trondheim i 1860-, 1870- og 1880-årene. Han døde kanskje brått, og laget kniver helt fram mot slutten? (Dødsannon­sene sier ikke noe om hva han døde av eller om han var syk lenge.)

København: Var det hos Camillus Nyrop (1811-1883) han ble utdannet som kirurgisk instrument­maker?

Etter København kom han som 23-åring til Jean Mette i Oslo, og ble der i 12 år, fra 1850 til 1862 (hvis siste år stemmer). Jeg går ut fra at han laget en del av Jean Mettes kniver. 35 år gammel i 1862 etablerte han seg som “Bandagist” og kirurgisk instrument­maker i Trondheim, i Tordenskjoldsgt. 15. Han ble på denne adressen til han døde.

Eller nesten. Det rare er at i Domkirkens ministerialbok, i for­bindelse med Hakons begravelse, står Dron­ningensgate oppgitt som hans siste bosteds­adresse. Enda firmaet fremdeles var på den gamle adressen, der sønnen Carl fremdeles bodde.

I følge Domkirkens ministerialbok for 1890 døde han 6. juni og ble begravet 11. juni, og er registrert som “Enkem. Instrumentmager Haakon Napoleon Blikstad”.

Karakteristiske trekk ved knivene

Knivene hans kan ha treskaft og lærslire, dekorert eller udekorert, men en BLIKSTAD “med alt” er en kniv der både skaft og slire er utskåret i hvalrosstann.

Knivene kan være glatte eller akantus-skåret, eller det kan være skåret figurer og f.eks. hele jaktscener. Mange har gjennom­brutt dekor i skaft og slire.

Knivene er jaktkniver og pyntekniver. I tillegg til slireknivene laget han barberkni­ver, bordkniver og forskjærskniver (steke­bestikk), og ifølge Bredo Berntsen også fiskesneller.

De usignerte knivene

Det finnes et stort antall kniver med ustemplet blad, i hvalrosstann, ofte svært dyktig laget og i Blikstads stil. Når det ikke er altfor usann­synlig, blir ofte alle regnet som Blikstad-kniver (særlig av selgerne). Dette er tvilsomt. Se avsnittene om Trondheims-firmaene Schreiner, Hansen, Sommerschield og Bruun.

Det var nok fristende for dyktige hånd­verkere å kopiere disse fine knivene. Men det var nok også slik at noen av dem som skar dekor for Blikstad, ved siden av laget kniver for egen regning. Noen kan sikkert også ha skåret for både Blikstad og andre forhandlere.

Både form og dekor varierer fra det enkle til det avanserte, og fra det ganske klønete til det helt utsøkte. Dette gjelder både for signerte og usignerte kniver. Innen visse grenser forteller kvaliteten alene ikke om en usignert kniv kan være levert av Blikstad. Det finnes riktig lekre med ustemplet blad. Og de finnes så dårlige kniver med stemplet blad at man kan lure på at Blikstad ville selge dem i sitt navn.

Hakon hadde underleverandører som skar kniver for ham, og læregutter (se nedenfor). Vi kan nok regne med at iallfall metallarbeidet ble laget av Hakon, eller i det minste i hans verksted og under hans kon­troll, men ellers er det hele usikkert.

Var han selv svært dyktig til å skjære akantus og figurer? Kanskje, men det vet vi ikke noe om. Vi vet ikke engang om han skar et eneste skaft selv. Det var metallarbeidet som var hans fag, ikke utskjæring av hvalrosstann, men hvem vet.

Blant knivsamlerne er det flere syn på saken:

• Noen sier at alle – eller iallfall de aller fleste – kniver av Blikstad-type er levert av Blikstad, enten bladet er stemplet BLIKSTAD, ustemplet av Blikstad-type, ustemplet håndsmidd, eller av Eskilstuna-type.

• Noen sier at bare kniver med stemplet blad er solgt i Blikstads forretning.

• Noen sier at Hakon Blikstad selv har skåret alle kniver med blad stemplet BLIKSTAD.

• Noen sier at Hakon Blikstad knapt skar noen kniv, og at han bare gjorde metallarbeidet.

Jeg tror det er for strengt å regne at Blikstad ikke kan ha solgt noen kniver med usignert blad. I det hele tatt er ord som “alle”, “ingen” og “ikke noen” dristig å bruke. Foreløpig har jeg denne hovedregelen:

En ekte Blikstad er en stemplet Blikstad.

Men jeg har det altså bare som foreløpig hovedregel.

En hovedtype

En hovedtype, som det ble produsert et betydelig antall av, er kniver med rett hval­rosstannskaft med (iallfall ofte) gjennom­brutt dekor. Dette er kniver som han laget antagelig helt fra starten og til slutten.

Jeg tror at Hakon selv har skåret mange av knivene med denne dekoren, og at han også skar den da han var hos Jean Mette. Så spørs det hva han eventuelt kan ha skåret i Danmark.

Gjennombrutt dekor ser bra ut, og i skaft av så tungt materiale som hvalrosstann kan den redusere vekten betraktelig.

Slirene er av hvalrosstann, med gjennom­brutt eller ikke gjennombrutt dekor, eller enkle lærslirer av vanlig bytype, med eller uten holker.

Et staselig eksemplar jeg har sett av denne hovedtypen med rett skaft og gjennombrutt dekor i skaftet, har hengslet lokk på toppen, og en liten umerket kniv inni skaftet. Helt enkel lærslire som godt kan være original. Kniven er svært fint utført. Fine forsterknin­ger inni skaftet, og fjærbelastning av den lille kniven så den automatisk løftes litt når lokket åpnes. Selv svært forseggjorte kniver kan ha enkel lærslire. Bladstempel BLIKSTAD THRONDHIEM.

Enkle slirer er kanskje kjøpt utenfra? Fra Oslo? Fra Sannes & Fossum?

Det ser ut til at omtrent samme modell ble laget av andre, i varierende kvalitet.

Disse kan også gjerne ha skåret, gjennom­brutt dekor, men gjerne i grovere utførelse, med usignert blad av annen fasong enn Blikstads, og utypisk mutter i skaftenden. Jeg regner med at slike kniver ikke er levert av Blikstad.

Usignerte kniver kan også være i samme høye kvalitet som signerte Blikstad’er (men kanskje ikke de aller fineste?). Jeg tror at slike kniver stort sett ikke er levert av Blikstad, men heller av folk som ellers skar for ham, og som også laget kniver for egen regning.

I Knivbladet 1998 nr 4, side 38-39, er det en kniv med det eldste bladstempelet og med skjæring som er Hakons typiske. Metallslira stemplet N.T. og 13° (dette stempelet finnes på Lillehammer-kniver, men jeg vet ikke hvem som hadde det. Jeg ville ikke bli overrasket om det var Nilius Thune i Oslo, selv om jeg ikke har sett det registrert på ham). Denne sliretypen ble laget av 1800-tallets knivskjærere i Gud­brandsdalen, sær­lig av Hans Lindsø, men også av Johannes Odde.

Superknivene

Ikke akkurat den typiske gjennombrutte dekoren, men en kniv med maksimal skjæring, er vist i Knivbladet 7(1993) nr 2, side 30-31. Det står at den er laget av Hakon. Det er i kniver som dette at den store utfordrin­gen ligger for dem som skulle skjære dem, og også for oss som skal finne ut noe om dem. Det hadde hyggelig å få vite hvem det var som skar dem for Hakon, og om Hakon også selv kan ha skåret noen slike. Det er selv­følgelig også disse som er morsomst å eie og morsomst å skrive om og vise bilder av. Jeg har ennå ikke hatt noen slik å studere grun­digere.

Bladene

De beste Blikstad-bladene er kanskje de aller fineste helstålblader som er laget i Norge. De har komplisert og vellykket form, stor presi­sjon og fine detaljer, og i de større utgavene har de ofte også en viss lekker aggressivitet. Man kan bli sittende og nyte vinkler og linjer og finish.

Det er tydelig at bladene gjennomgikk en utvikling på de nesten tredve årene Hakon Blikstad var i Trond­heim. Nesten alle bladene har Blikstad-preg, men de eldste er enklere i linjene. Når bladet er stemplet THRONDHIEM, er det alltid av den enklere typen.

Det er helstålblad i alle Blikstad-kniver jeg har sett, slik det vanligvis (men ikke all­tid) er fra instrumentmakerne. Vanligvis er bladene høyglanspolert. Noen er forniklet.

Mange av de ustemplede bladene – i kniver som kanskje eller kanskje ikke er fra Blikstad – er av Eskilstuna-type, uten at dette nød­vendigvis må bety at bladet er laget i Sverige. Det var ikke vanskeligere å lage slike blader enn andre blader. Likevel, jeg regner med at iallfall de fleste er fra Eskilstuna. Disse bladene har gjerne dobbel smellopp som på Blikstad-blader (ganske vanlig i Eskilstuna), men er vesentlig enklere utført enn Blikstads egne. De er ofte for­niklet.

Det finnes også ustemplede blader som er nesten helt som Blikstads egne, men som gir inntrykk av å være laget av en annen. De er bare nesten godt nok laget, og mangler den siste finishen.

Brukte Hakon (og eventuelt Ingvar og Carl?) selv også en del ustemplede blader fra Eskilstuna? Kanskje, men jeg er altså skeptisk til enhver kniv med originalt, ustemplet “svenskeblad”.

Kan det tenkes at Blikstad også solgte løse blader stemplet BLIKSTAD? Det ser ut til at Oslo-instrumentmakere som Gallus og Jean Mette ikke var så nøye her, men Blikstad?

Et problem med å selge løse, stemplede blader er at de kan havne i en dårlig kniv som så kan bli oppfattet som en Blikstad. Og være elendig reklame for ham. Hakon Blikstad kan ikke ha likt tanken på at hans blader skulle havne i triste kniver som folk deretter kunne tro at det var han som hadde laget.

Det finnes en del kniver der det ustemplede bladet helt tydelig kommer fra Blikstad. Jeg ser ingen grunn til at han lot være å stemple bladet i kniver han solgte selv. Solgte Blikstad’ene løse, usignerte blader til andre? Det tror jeg. Det finnes også slike blader med annet stempel enn Blikstads (se omtalen av Myhr og Schreiner). Jeg tror disse andre kunne kjøpe blader fra Blikstad med deres eget stempel, eller ustemplede.

Et blad med Blikstad-stempel kan likevel godt sitte i en kniv laget av en annen. Hvalrosstann er et sprøtt og skjørt materiale, og et signert blad fra en ødelagt Blikstad-kniv kan nok lett ha havnet i en kniv som Blikstad ikke har hatt noe med.

Dette blir bare grubling. Vi vet jo ikke.

Det er tydelig at W. Mattieu Williams (se Vedlegg A) har høye tanker om Hakons bladkvalitet. Han skriver at knivene slår det meste av det som ble laget i Sheffield på hans tid. Hyggelig å lese! Selv om mange av Blikstads blader åpenbart må ha vært i hardeste laget. De har ofte hakk i eggen eller knekket spiss. En sjelden gang kan man komme over blader med alvorligere brudd (f.eks. de som ble knekket av politiet under krigen), og noen av disse viser grove korn i bruddflaten.

Nå kan det samme sies om andre instru­mentmakeres blader, og Blikstads blader ville nok sikkert kommet bra ut i en test mot de andre kjente instrumentmakerne (et ødelagt Gallus-blad ble undersøkt og viste seg å være bare skrot). Slike tester kan knapt utføres. Vi vil jo ikke øde­legge de gamle bladene!

De beste bladene

Hakons nyeste blader er de mest avanserte. For å vise noen typiske trekk ved et Blikstad-blad som har alt, beskriver jeg et ganske langt blad på 13,3 cm med tykkelse 5,5 mm (i jevntykt helstål):

• Rett rygg med en knekk 6 cm fra spissen.

• Parallell rygg og øvre slipekant.

• Innerst på bladet er eggen parallell med ryggen, og så svinger eggen litt utover så bladet blir bredere.

• Falsk egg, i bue, ender 7,8 cm fra spissen.

• Ryggen er svakt rundet, og med en smal kantfas på hver side.

• Smellopp på over- og undersiden. Begge smellopper er rundet inni.

• Både slipefas og bladsider er svakt hulslipt.

• Slipefasen skrår “feil vei” innerst på bladet.

• Fra litt under midten innerst på bladet er det en avsmalnende fas på hver side ned til eggsiden.

Throndhiem, Throndhjem og Trondhjem

Det er ikke sikkert at stavemåten for bynavnet sier nok om bladets alder. Folk skrev bynavnet på de tre måtene litt om hverandre (pluss “Trondhiem” og “Throndhjem” som jeg ikke har sett på kniver). På tittelbladet i bøker er formen Trondhjem brukt samtidig med de andre formene i hele 1800-tallet (og faktisk før), og den tilsynelatende eldre formen Throndhjem overlevde til et stykke ut på 1900-tallet. Det må vel likevel gå an å tro at det var et visst system innenfor én persons stempler, og at Hakon Blikstads stempler kom i denne rekkefølgen:

1. Throndhiem

2. Throndhjem

3. Trondhjem

Men dette blir av og til rotet til av knivene selv: Et nytt stempel kan være på bladet i en kniv med gammelt årstall. Bladet i en kniv kan jo også være og erstattet av Hakon eller Ingvar (eller Carl?) uten at dette kan avsløres.

Blikstad var i Trondheim i tre tiår. Jeg vet ikke om han laget kniver helst fra starten, men det er fristende å gi hvert av tiårene sitt stempel, og si at nr 1 er fra 1860-årene, nr 2 fra 1870-årene, og nr 3 fra 1880-årene. Det er nok feil, men neppe helt på jordet.

Holkene

Hvis en kniv av Blikstad-type har holker med Oslo-stempel, er det store sjanser for at den er laget i Oslo. Det var ingen mangel på gullsmeder i Trondheim, og det skulle ikke være noen grunn til å få holkene fra et annet sted. En annen sak: Når slirer lages av hvalrosstann, er det ikke alltid standard dimensjoner på holkene i samme grad som med slirer laget på lest. Da er det lettere å få dem tilpasset når gullsmeden er like om hjørnet.

Men:

Kanskje det var billigere å kjøpe særlig nedre slireholk fra en spesialist i Oslo, som masseproduserte slike holker for knivmakere over hele landet?

Jean Mette

Hakon Blikstad arbeidet hos Jean Mette i Oslo i hele 12 år (igjen med forbehold om hvilket år han dro fra Oslo). Var det kniv­arbeid han holdt på med der også, eller var kniver noe han begynte med først da han var kommet til Trondheim? Jeg antar han laget kniver hos Jean Mette.

De kirurgiske instrumentene

Hvem leverte Hakon og Ingvar (og Carl?) kirurgiske instrumenter til? Er noe av dette bevart? Jeg har sett bare en skalpell.

Det skal være tatt vare på mye gammelt på sykehusene i byen, men visstnok ikke noe fra Blikstad, hverken av kniver eller annet.

Datteren Otta Napoline

Hakon Blikstad pådro seg en datter sånn utenom, og jeg trodde lenge at dette skjedde et par år etter at han kom til Trondheim. I folketellingen for Trondheim 1865 står det:

“Otta Napoline Blikstad, Datter af Instrumentmager Blikstad og Marta Moe.”

Hun var altså oppkalt etter faren, og hadde hans etternavn.

Hun var 11 år i 1865 i følge folketellingen. Siden Hakon ikke kom til Trondheim før i 1862, regnet jeg først med at dette var en feilskriving i Digitalarkivet, og at hun heller var 1 år i 1865.

Jeg var også i tvil om sånt i det hele tatt skulle være med i Blikstad-historien, siden det knapt kunne ha hatt noen betydning for knivmakeriet. Men hvis forholdet var kjent, må det iallfall ha påvirket stemnin­gen i huset ganske betydelig at han på samme tid hadde fersk baby både hjemme og ute.

Men det hadde han ikke.

Jeg fant siden ut at folketellingens 11 år likevel var riktig. Datteren var født i Trond­heim 21. september 1855 (da Hakon var 28 år), og ble døpt i Domkirken 21. oktober. Moren Marta var 19 år, født i Verdal, og datter av en snekker Johanes Moe. Jeg vet ingenting om hvor eller hvordan Hakon og Marta traff hverandre.

Om de da ikke likevel traff hverandre etter at han hadde flyttet til Trondheim, og at han flyttet dit før 1855? Eller at han iallfall var der en periode? Historien om datteren åpner for en slik mulighet: Ministe­rialbok 1848-57, der dåpen er registrert, kaller dem “Napoline Otta”, “Ungkarl Instrumentmager Haakon Napoleon Blikstad”, og “Pige Martha Moe”, og adressen deres er oppgitt til ”Nordre Gade”. Det ser ut til at de bodde på samme adresse, og at Hakon altså kom til Trond­heim lenge før 1862.

Men hvis han nå virkelig flyttet til Trondheim først i 1862, hadde han en datter på snart syv år der da han kom.

Når han valgte å etablere seg i Trondheim og ikke i Oslo, kom nok dette av at markedet i Oslo allerede var mettet, med Gallus og Jean Mette og Oskar Foss og de Coninck og flere andre. Marta og Otta kan også ha hatt en betydning her.

Marta og Lena bodde i Repslagerveita 1 (huset er forlengst revet), som var få minut­ters gange fra Hakons hus i Tordenskjoldsgt. 15.

Lene brukte etternavnet Blikstad. Emi­grantlistene viser at hun 3. mai 1871, som sekstenåring, emigrerte alene til Canada. I disse listene er hun kalt Otta Nikoline Blik­stad. Hun giftet seg i 1880 i Chicago med en emigrant fra Kristiansund, og fikk barn og barnebarn.

Agenten for reisen med skipet “Franklin” til Quebec het Thorv. Moe. En slektning?

Ikke at alt dette betyr det minste for historien om Blikstad-knivene, men det er jo morsomt å få nøstet opp tråder og se hvor hun ble av.

Amerikanere som prøver å spore opp forfedre er ofte svært hjelpsomme, og for dem som liker sånt, tar jeg med deler av en mail jeg fikk fra Ralph Dellar i Chicago, med en del mer enn jeg egentlig var ute etter, blant annet dette:

“. . . this is information I discovered about her through US resources:

Napolena (Lena) Blikstad, born 21 Sept 1855 in Trondheim, husband William Sievert TUCKER (Americanized name), born 1854 in Kristiansund. Married 14 Feb 1880 in Chicago. (I have their Church marriage record, where she is listed as "Lena Blickstad, 24, Trondheim" and he is "William S. Tockle, 27, Kristiansund" – but have not scanned in the photocopy.)

I have them in also US censuses where the family used TUCKER surname. (Lena remarried a younger Charles Hall in 1907 after W.S. died in 1903, and always lied about her age (or at least it was misrecorded).

W.S. and Lena had a son, Wilhelm (William Edward) who was a lawyer, and a daughter Lilian (who was a famous Broadway star and also a silent film actress, though she is not remembered today). Lilian (sometimes Lillian) also was flexible with her age – changing 1887 into 1892 on her Pennsylvania marriage license (to a young New York lawyer from a prominent legal-political family, though she divorced him in Paris France within 2 years, and slowly disappeared from view) and later to 1896 on her California death certificate (under Elsie DUELL, a name she used after her marriage and divorce).

William Edmund was a lawyer and had a son, William A TUCKER who was a businessman – but I have not been able to locate any further TUCKER descendants yet. (BTW, they think TUCKER is English rather than an Americanization of Tokle/Tockle.) William E and William A and their wives are buried in a smaller town located in Kane county near DeKalb, Illinois (which is a university town 2 hours straight west of Chicago).

(William Sievert was born (I think) Sigvardt Tokle, son of Carl Tokle (Tode in 1865 census) and Hansine Galschiødt – I just learned this from DIS-NORGE last month.

I never located photos of this family, though Lilian/Lillian TUCKER has several posted on-line (and I have purchased copyrighted others), along with a filmography (IMDB.com) and Broadway credits (IBDB.com). I even discovered that she performed in Australia in 1917. And that a Canadian star performed in New Brunswick in 1892-1899 using "Lillian TUCKER" to confuse the issue.”

De som skar for Hakon

Hakon hadde flere som skar skaft og slirer for seg. Han hadde dessuten læregutter, og to av sønnene hans var kirurgiske instru­mentmakere.

Det er ikke urimelig å anta at de som skar for ham, hadde sine faste dekorer, og at de lar seg kjenne igjen når de først er avslørt, men ennå vet vi knapt hvem de var (bortsett fra Johannes Odde).

Siden de som skar, ikke signerte, vil det alltid være usikkert hvem de var. Det er rimelig at de kopierte hverandre. Husk også: To knivmakere som deler verksted, verktøy, modeller og sjef, kan lage svært like kniver. Forskjellen kan være større mellom to kniver fra samme knivmaker som holdt på i flere tiår, enn mellom en kniv fra denne knivmakeren og en fra en annen knivmaker som laget kniver samtidig.

Da Hakon kom til Trondheim, sto det neppe klar en rad folk som var dyktige til å skjære kniver i hvalrosstann, med fullt av figurer og akantusmønstre. Eller? Isak Moses’ verksted for treskjæring var nedlagt før Hakon kom til byen, og noen treskjærere fra dette verkstedet (bl.a. Ole Laulo) kan ha vært ledig for oppdrag.

Det er ikke umulig at Hakon selv var dyktig til å skjære i hvalrosstann, og at han selv lærte bort hvordan det skulle gjøres til talentfulle treskjærere. Kasnkje selv de aller mest avanserte knivene kan ha vært skåret av Hakon selv? Jeg er derimot mer skeptisk til at han selv kan ha laget de som er mest klønete skåret, og har mer tro på at disse er fra læreguttene, eller fra sønnene.

Williams (se Vedlegg A) skriver at kniv­ene ble solgt til turister, og at Hakon hadde en blomstrende virksomhet. Hakon selv laget bladene, av svensk stål av ypperste kvalitet, mens knivene ellers for det meste ble skåret for ham av bondehåndverkere. Materialet var tre eller hvalrosstann. Noen av knivene var svært forseggjort og kunst­ferdig utført, med elegant akantus eller karakteristisk nasjonal dekor, som den norske løve eller illustrasjoner fra Fridtjofs saga eller andre islandske sagaer. Williams skrev at den kunstneriske bearbeidelsen av så hardt materiale som hvalrosstann, av selvlærte bønder, var bemerkelsesverdig.

Så spørs det hvor mye vi skal legge i dette at de var selvlært, og hva som ligger i ordet bønder. Johannes Odde var opplagt en av disse selvlærte bøndene.

Dette med bønder var viktig å få fram på den tiden. Også i dag kan det være et pluss at en staskniv fra Telemark er laget av en bonde fra Vinje framfor en knivmaker i Oslo. Da blir det liksom mer ekte.

Williams’ beskrivelse er fra midten av 1870-tallet, altså midt i Hakon-perioden, og på en tid da Odde var i Trondheim.

I folketellingen for 1865 er det oppført tre læregutter i Tordenskioldsgt. 15:

Johan Edvart Smit, 19 år, født i Trondheim

Hans Eduart Dahl, 19 år, født i Trondheim

Nils Nils. Torvik, 22 år, født i Stangvik

I folketellingen for 1875 er det oppført to læregutter:

Iver Iversen, født 1856 på Byneset

Johan Nortvedt, født 1858 i Trondheim

Jeg vet ikke noe mer om disse. Det står ikke at de var læregutter hos Blikstad og ikke bare bodde hos ham og var læregutter hos andre, men siden det vanlige var å bo der man gikk i lære, går jeg ut fra at de alle var Blikstads læregutter.

Det er også sannsynlig at noen av dem – kanskje alle – skar kniver. Blant Blikstads kniver er noen så primitivt skåret at de knapt kan være fra hans egen hånd eller fra profesjonelle treskjærere ute i byen.

Johannes Jørgensen Odde

(1836-1899)

Se det jeg tidligere har skrevet om Odde og Blikstad, her

Den store knivmaker, treskjærer og gravør Johannes Odde bodde i Trondheim i en stor del av Hakon Blikstad-perioden. Jeg regner det som sikkert at Odde skar en hel del kniver for Blikstad.

Magne Rugsveen forteller i Knivbladet 2000 nr 2, side 4-9, at Odde flyttet til Trondheim mellom 1862 og 1864. Han flyttet til Oslo mellom 1877 og 1880. I 1885 hadde han flyttet til Lille­ham­mer, men det er usikkert hvilket år han kom dit. Han skal senere ha holdt kontakten med familien i Trondheim. Kanskje også med Blikstad?

Kanskje Hakon Blikstad og Johannes Odde traff hverandre før 1862, og at Blikstad fikk ham til Trondheim for å skjære for seg? Kanskje ideen – allerede da Blikstad dro fra Oslo – var at Odde skulle komme til Trondheim og gjøre all skjæring på knivene, og at Blikstad skulle gjøre resten?

I 1865-tellingen står det at treskjærer og gravør Johannes Jørginius (!) Odde bodde i Thomas Angells gate 9.

I 1875-tellingen bodde gravør Johannes Jørgensen Odde i Søndre gate 22b.

I 1888 deltok Lillehammer-gullsmeden Julius Frisenberg på utstilling i København, med kniver som han i katalogen opplyser er skåret av Odde (og selv har jeg et supert eksemplar som nok er av akkurat dette slaget, jippi! Se her).

Fra 1890 var Odde tilknyttet G. Larsens pipefabrikk på Lillehammer. Jeg vet ikke om dette betyr at han ikke lenger også skar for Frisenberg, men gjetter det. Kanskje han skar for Frisenberg og for egen regning (med sig­natur J.J.ODDE) bare før 1890.

Da Ingvar kom tilbake til Trondheim i 1890 etter farens død, var Odde godt i gang med å skjære kniver for Larsen Pipefabrikk på Lillehammer. Så spørs det om han også senere skar noe for Ingvar (eller Carl).

Johannes Odde var god nok til hva som helst, men det var det også andre og til dels ukjente tre­skjærere som var. På Hjerleid husflidskole må det ha vært utdannet en lang rekke tre­skjærere som var mer eller mindre like gode som de berømte, men som ikke fortsatte med treskjæring som levevei. Flere av de berømte hadde elever, og flere av dem drev organi­sert undervisning. På denne tiden må det ha vært flere hundre som var i stand til å levere en fin treskjæring, og sikkert minst et titalls ukjente som var i stand til å skjære et så godt hode som de vi finner på Blikstad-knivene. Siden eleven sikkert ofte skar ut fra samme mønster som mesteren, er det nok sjelden grunn til å være skråsikker på at en usignert kniv er skåret av en bestemt person.

Noen mulige Odde-kniver

Her setter jeg opp noen publiserte kniver som mer eller mindre sannsynlig kan være fra Odde, selv om ingen av dem hittil har vært tillagt ham.

Vel. Nå må jeg bare ikke la meg rive med og tro at enhver utskåret kniver er en Odde-kniv, akkurat som jeg nok har litt lett for å tro at en kniv er trøndersk!

Odde 1

I Knivbladet 7(1993) nr 2, side 8 er det en kniv merket 1866 med stempel med TRONDHJEM i rett linje. Ifølge Ivar Flatum, som under­viste i treskjæring på Hjerleid (Knivbladet, nr, år) har skaftet typisk Odde-skjæring, og slira har Odde-mønster. Flatum skriver at skaftet opplagt er skåret av Odde selv, mens slira bare er tegnet av Odde og skåret av en som ikke var like dyktig.

Med denne merkingen tror jeg at bladet er vesentlig nyere enn 1866 (se det jeg har skrevet om blader bak i dette skrivet), og årstallet er også bare amatørmes­sig prikket inn. Hele kniven kan jo være yngre enn 1866, og at årstallet markerer en eldre begivenhet, men det kan like gjerne være at bladet er nyere enn resten.

Odde 2

Jeg har en kniv med det eldste Blikstad-stempelet, der skaftet (av tre) har helt typisk Odde-skjæring og bærer alle tegn på å være skåret av Odde selv. Den har enkel lærslire som virker original, og som kniven satt i da jeg kjøpte den fra England.

Odde 3

Så til en av de virkelig interessante: “Berge-kniven”, omtalt i Norske kniver s. 106.

Kniven har tilhørt folkeminnesamleren Richard Berge (1881-1969) fra Rauland, og hans navn er inngravert i skaft- og slireholk.

Skaftet har klassisk Hakon-skjæring, og kunne godt vært tatt fram som eksempel på Blikstad-skaft.

Slira har også en skjæring som kan sitte i en Blikstad-slire uten å gi oss noen mistanke.

Bladet er fra Jean Mette, Oslo, og ser ut til å være originalt. Det er overraskende.

Like overraskende var det da Ole Jacob Oxum fortalte at slireholkene har sølv­stempler fra Lille­hammer.

Påstand: Ingen med etternavn Blikstad har sett denne kniven. Den er laget av Johannes Odde, etter at han hadde reist fra Oslo og Jean Mette, og bosatt seg på Lille­hammer. Og i 1885 skal han altså ha vært på plass der.

I 1885 var Rikard Berge fire år. En fireårs­dag er ikke den mest sannsynlige anlednin­gen for å få en dyr staskniv. Derfor trengte jeg en annen kandidat.

Rikard Berge vokste opp hos sin morfar, en kjent folkesanger og intellektuell fra Rauland, med nær kontakt med folk som Myllarguten og Ivar Aasen. Denne morfaren var 70 år i 1885, og det er en ganske annen passende anledning for en slik presang. Men navnet er jo gravert inn på kniv og slire. Så da?

Morfaren het Rikard Berge.

Odde 4 (?)

På side 103 i Norske kniver er det en annen kniv som kan ha interesse i denne sammen­hengen. Den er antatt laget av Halvor Teigen da han var hos de Coninck, kanskje i 1852.

Den har en løve som gjerne kunne ha sittet på en Blikstad-kniv.

Bladet er fra Jean Mette, og ikke ulikt det som sitter i Odde 3.

Det er mye i skjæringen ellers som ikke stemmer, men foreløpig ser jeg ikke helt bort fra at kniven kan være laget av Johannes Odde mens han var i Oslo.

Odde 5 (?)

På side 105 i Norske kniver er det en Blikstad-kniv som er interessant å sammenligne med Odde 4.

Den har ikke ulik skaftform, den har løve på toppen, og den er laget på Oddes tid i Trondheim.

Odde 6 (?)

En annen kniv som er interessant i denne sammenhengen, er den usignerte kniven (med svenskeblad) på side 148 i Kniver og knivmakere – 2 (side 184 i 1996-utgaven). Den har skjæring god nok til at den kan ha vært gjort av Odde. Jeg skrev i boka at det er Ingvar Blikstad som har laget den, men akkurat det trekker jeg tilbake. Jeg vet ikke hvem den er skåret av, men ser ikke bort fra at det er Odde, enten for egen regning i Trondheim, eller like gjerne etter at han hadde reist fra byen.

I et lite jubileumsskriv står det at Frisenberg i 1878 annonserte et stort utvalg tollekniver til kr 1,00, kr 1,20, kr 1,50, kr 2, kr 3, kr 4, kr 5 og kr 6.

Altså hele åtte forskjellige priser. (Hallvard Halvorsen: Gullsmedfirmaet J. Frisenberg 1868-1968. Lillehammer 1968).

1878 er for tidlig for Odde, men iallfall seks­kronerskniven var nok pent utskåret.

Vi vet jo ikke, men det går an å gjette for eksempel følgende:

At Odde ikke skar for andre enn Larsen etter 1890.

At han fra han kom til Lillehammer og til 1890 skar for JF og dessuten for egen regning (de signerte Odde-knivene).

Bare for å ha lagret det et sted:

(Hentet fra Frisenbergs jubileumshefte)

Julius Frisenberg var født i Hjørring i Dan­mark i 1844, og døde før 1900.

JFs far, Lars, som bodde i samme hus på Lillehammer, var født i 1808 i Drammen. JFs mor, Charlotte, var fra Hjørring. JF var også mye hos onkelen, konsul Fr. Holst i Tønsberg (i følge folketellingen skal det være Henrich, ikke “Fr.”).

JF var i Hjørring i mye av sin barndom, hadde kunstneriske evner, og ble allerede som tyveåring bestyrer av en gullsmedforret­ning i Ålborg.

I 1863 åpnet han forretning i Oslo, men måtte i 1868 flytte til Lillehammer som hadde bedre klima.

Han deltok mye på utstillinger. Han hadde venner i England, Tyskland, Frankrike, Russland og USA. Knivene hans kan dermed være spredt vidt omkring.

Det virker som om kniven min har hode skåret etter levende modell. Det viser ikke en dramatisk vikingkvinne, men en pen, borger­lig frue fra samtiden. Kanskje den til og med er etter modell av Frisenbergs kone Kuni­gunde, født i København i 1839?

Johannes Odde jr.

Johannes Odde hadde en sønn i Trondheim, som også het Johannes Odde (1870-1939), og som gikk i gullsmedlære hos Ole Aas og der­etter arbeidet hos flere av byens gullsmeder. En gang etter 1893 hadde han et opphold i Oslo (og antagelig København), før han tok borgerskap som gullsmedmester i Trond­heim i 1900, og åpnet forretning i Munkegt. 25.

Jeg vet ikke om noen forbindelse mellom gamle eller unge Johannes Odde og Ingvar Blikstad, men noterer muligheten.

Hans Lindsø

Lindsø var lærer på Hjerleid husflidskole og hadde dermed mange elever (særlig Lars Prestmoen, som neppe er noe å nevne i Blikstad-sammenheng!) som skar kopier av hans kniver. Vi må regne med at han la fram et typisk skaft og ba elevene skjære eksakte kopier, før de eventuelt utviklet seg videre på egenhånd. Det må ha vært mange som kunne skjære et Lindsø-skaft så likt forbildet at vi i dag skal være forsiktig med å identifi­sere en slik kniv som en sikker Lindsø.

Jeg har sett tre kniver med signert Blikstad-blad og med den vanligste typen Lindsø-skaft. Lindsø kunne også skjære vesentlig mer avanserte saker enn de vanligste skaftene. Han er en mulig Blikstad-skjærer.