27. januar 2008



Aanund Sandstøyl, Øyfjell


Denne uken var jeg i Oslo for å se på noen Blikstad-kniver og lignende saker i hvalrosstann. Særlig mandag ble en super knivdag som ga meg masse å tenke på. En del av det jeg hittil har tenkt og skrevet om Blikstad (blant annet på sidene her), kommer til å bli revidert. Noe blir faktisk også revidert tilbake igjen til det jeg trodde for lenge siden.


Turen ga meg ingen nye kniver til den altfor lille Blikstad-samlingen min (men kanskje et par stykker på sikt). Så rett før jeg dro tilbake til Trondheim, impulskjøpte jeg denne kniven laget av Aanund Sandstøyl (1909-2002) fra Øyfjell i Telemark. Fint laget, pent gravert, og helt som ny. Det er egentlig ikke sånne jeg skal bruke pengene på, men det er gøy å ha med noe hjem, og denne likte jeg godt.

Jeg tok toget, og tog er trøtte greier når man har reist den lange veien mange ganger før. Det er da man trenger noen kniver å se på. Men å se på dem på en så offentlig plass går jo ikke an, for da er man en bevæpnet mann som sitter der! Altså: Her er man på et tog i mange timer med en nykjøpt kniv i kofferten, en gravert staskniv fra Telemark, med utskåret skaft, uten å kunne ta den fram og studere den. Høh! Og jeg kjøpte den på en kafé i byen, og heller ikke på sånne steder kan vi trygt legge kniver utover bordet som før. Surt.




Ikke bare Sandstøyl


Vel hjemme igjen kunne jeg studere kniven ordentlig, og diskutere den med Ole Jacob Oxum, som jeg alltid gjør med sånne kniver.


Nesten alle telemarkskniver har glatt skaft i pent tre, Aanund Sandstøyls også. Det finnes en og annen fra ham med skjæring i skaftet, og da er det gjerne Hans Steinmoen (1907-1990) fra Heddal som har vært på ferde, slik det tydeligvis har vært her. Kanskje Sandstøyl ikke skar noen skaft selv i det hele tatt. Steinmoen brukte flere slags frukttre, og her er det visst pæretre han har brukt. Pen skjæring, særlig om man ikke går altfor nøye over den.


Men det stoppet ikke der. Vel hjemme igjen ble det snart klart at i dette tilfellet er heller ikke slirelæret fra Sandstøyl. Det er Steinmoen her også.

Denne slira er ikke opprinnelig sydd og skåret for å havne i en staskniv. Sandstøyl har nok fått med seg en bruksknivslire på kjøpet fra Steinmoen, og så har han fjernet opphenget og satt på holker. På baksiden av slira øverst ser man de to hullene i læret der den opprinnelige metalltråden til opphenget har kommet ut.

Synes du at det er overraskende lang avstand fra toppen av holken og ned til hullene bak på slira? Det har sin grunn: Slira må ha vært litt for kort for ham, så han skar en ring øverst fra en annen bruksslire, og la den øverst på den første, under holken. Denne smale lærbiten har også små hull etter metalltråden fra et opprinnelig oppheng. Merkelig. Men pent utført.

Sandstøyl brukte slirer også fra andre enn Steinmoen. Han må ha hatt den helt store motviljen mot å lage lærslirer! Noen er signert TK og er laget av Toril Kvålen (datter av knivmakeren Johannes Kvålen i Bø). Da er det gjerne brukt holker av bronse.

Bladet i denne kniven er fra Svein Svimbil (S.T.TINN). Bortsett fra at Sandstøyl ga bladet ryggfiling og smellopp, var det dermed bare sølvarbeid og montering igjen til ham. Begge deler har han fått til fint. Graveringen er av hans beste.

Jeg vet ikke når kniven er laget. Siden øvre slireholk er signert med graverte bokstaver og ikke med stempel, er kniven tydeligvis ikke av hans seneste.




Tykt lær


Sandstøyl holket altså en bruksknivslire laget av tykt lær. En raritet er det at mange av disse telemarkingene ofte ellers også brukte tykt lær til staskniver. Med holker blir slirene unødvendig solide, og kniven blir en tynn blyant i forhold.

Hvis de nå absolutt ønsket å ha stasknivslirene så solide, ville det redusert styrken ubetydelig om de hadde tatt lær med tykk narv og tynnet ut litt på baksiden. Det kunne gitt en mer elegant kniv med mindre forskjell mellom dimensjonene på skaft og slire, altså slik vi ser det på moderne klassiske telemarkskniver.




Graveringen













Graveringen er i hans vanlige mønster, pen og nøyaktig og med bra kontroll over stikkelen. Den er som vanlig usvertet, i 830S.

Sandstøyls gravering rangeres ikke på høyde med det beste fra folk som Hovden, Kleppo og Omdal, men den er for eksempel bedre enn på mange av Bjørn Kleppos sene etterkrigskniver. Kniver som dette skjemmer ingen bunad.

Og hvor mange er det nå egentlig som ser slike kvalitetsforskjeller i kunstnerisk kraft og håndverksmessig utførelse? Ingen av dem som ikke er knivinteressert. Og av de knivinteresserte? De gode gravørene ser det, og de av samlerne som har trening i å granske hver lille detalj. Ikke alle knivdommere, har det vist seg. Hvor mange av knivfolket ellers?




Pris?


Stasknivene fra Sandstøyl, og fra noen av de andre gamle fra divisjonen like under eliten, koster omtrent det samme som en nylaget kniv av samme type av høy kvalitet.

Men her har vi altså en kniv der ikke bare én knivmaker har vært involvert. Hvordan går det med prisen da?

Ikke godt å si. Til bunadbruk betyr det mindre om en annen har vært innom kniven. For samlere kan det noen få ganger trekke prisen opp, men da bør denne andre være en i eliteklassen. Prismessig er det et pluss at skaftet er utskåret. Og så er det jo alltid et pluss at kniven er fint laget og i super stand. At læret er hentet fra en bruksslire, er derimot ikke det helt store. Kanskje vi ender et sted omkring normalprisen for en Sandstøyl uten skåret skaft.

Og hva er så denne normalprisen? Jeg lar det være. Etter hva jeg hører, har jeg allerede nevnt langt flere priser enn jeg burde på disse sidene.