Kniver fra Blikstad

og noen andre knivmakere i Trondheim



Av Per Thoresen



Del 2



© 2008 Per Thoresen

per.thoresen@gmail.com

http://kniver.blogspot.com




Ole Laulo

Ole Jacobsen Laulo (1825-1901) er en sannsynlig Blikstad-skjærer.

Laulo arbeidet på Isac Moses treskjærer­verksted i Trondheim til dette ble nedlagt da Moses døde i 1852, altså lenge før Hakon kom til Trondheim. Laulo kan ha skåret kniver hos Moses. Han startet eget verksted i 1856. Det gikk ikke bra, og han dro til Køben­havn. Tilbake i Trondheim i 1869 startet han verksted for gipsavstøpning. Det gikk også dårlig, og han måtte få støtte fra fattigkassen. Fram til 1882 var han tilknyttet Domkirkens restaureringsarbeider.

I Trondheim ble han regnet som byens store treskjærer. Problemet var mangelen på oppdrag. Store deler av livet hans var preget av fattigdom, alkohol og elendighet.

Altså en dyktig og allsidig treskjærer uten fast jobb, og med stadig behov for ekstra­inntekter. En opplagt kandidat som Blikstad-skjærer. Jeg må se mer av det han laget.

En mulig kandidat til Laulo-kniv er Arne Emil Christensens kniv med mann og hund (og med blad som ble knekket av politiet under krigen).

En annen er den rare kniven i svartlakkert tre der et hode blir holdt oppe av en hånd. Laulo hadde humor når han skar, og likte å skjære noen galskaper.

Laulo var født i Fron i Gudbrandsdalen, og vokste opp som husmannssønn på Lein­strand rett sør for Trondheim. Så han opp­fyller fint bondegutt”-kravet.

Han solgte sine små trefigurer gjennom firmaet I. N. Bruun.

Dette at Laulo var så kjent og samtidig så ute av stand til å leve av sin treskjæring, er enda et argument for at også Odde skar en god del for Blikstad. Det var for magert mar­ked i byen til å leve av treskjæring, uansett kvaliteten på produktene. Oppdrag for Blik­stad må ha vært en opplagt utvei, samtidig som det for Blikstad må ha vært helt topp å kunne bruke en så dyktig treskjærer som Odde. (Men se mer om dette nedenfor.)

Folketellingen 1875:

Ole Laulo, Billedhugger i Domkirken, født 1825 i Frons Prgj. Gudbrandsdalen.

Folketellingen 1900:

Ole Jakobsen Laulo, Fattiglem, Træskjærer, født 1824 i Trondheim.

Folketellinger er ikke alltid pålitelige, og nye feil kan komme inn når de skal overføres til Digitalarkivet.


Andre?

Trondheim hadde flere aktuelle kunsthånd­verkere, f.eks. disse:

Amund Sørlie, Billedskjærer, født 1859 i Fron. (Folketellingen 1900)

Eller disse billedskjærerne i adresseboka for 1888 og 1889:

Ole Furrunæs, Skrænten 15.

Karl Myhre, Rebslagerv. 19

Carl Wollenhaupt, Erl. Sk. Gd. 26

Ny i adresseboka for 1890:

A. Lie, Treskjærer, Nordre Gd. 6. Bolig Skrænten 15 (samme som Furrunæs)

Ny i 1894:

P. W. Fyhn, Brinken 8

Dessuten mange andre, bl.a. Laulos sønn og elever.

De trenger jo ikke være oppført som billedskjærer” eller treskjærer” heller.

Når det altså var så mange billedskjærere i byen, og når disse tydeligvis greide å leve av dette, er det merkelig at den berømte Laulo ikke greide å livnære seg på treskjæring. Det svekker også argumentet mitt for at Odde skar mye for Blikstad fordi det ikke var lett å greie seg på egenhånd som treskjærer i Trondheim.

Kanskje Laulos problem var av et annet slag, for eksempel at han var for vrang å samarbeide med?


Ole Olsen Moene

Jeg har ikke sett antydet noen forbindelse mellom Blikstad og den supre treskjæreren Ole Olsen Moene (1839-1908) i Oppdal, men Moenes typiske treskjæring ville passet fint i en Blikstad-kniv, og det skader ikke å ha ham i tankene.

Moene leverte av og til skaft og slire umontert. Skulle en Moene-kniv med Blik­stad-blad dukke opp, kan koblingen godt ha vært gjort av en annen.

I listen ovenfor over treskjærere er det et par interessante fra Oppdal, med klar Moene-forbindelse: Ole Furunæs og Anders Lie.

Anders Lie var født i Storlidalen i Opp­dal i 1845, og var sønn av Ole Moenes tidlige lærer Semming Storli! Lie var kommet til Trondheim iall­fall i 1875, ifølge folketellin­gen.

Et kjent treskjærerarbeid fra ham er den forgylte svanen på Svaneapoteket i Trond­heim.

Som åttiåring i 1900 flyttet Semming Storli til sønnen i Trondheim.

Ole Furunæs var født i Oppdal i 1824, og i Trondheim bodde han altså i samme hus som Lie. I folke­tellingen for 1900 er både han og sønnen John (født i Oppdal i 1864) oppført som steinhoggere.

Her har vi et lite miljø med forbindelses­linjer til to av knivmakerne i Oppdal: Moene og Lie kjente hverandre godt, og begge var elever av Lies far Semming Storli.

Det finnes en fint utskåret Blikstad-kniv i tre fra ukjent treskjærer, men uten Odde-preg. Litt optimistisk håper jeg på at Lie eller Furunæs har skåret den.

Og så hører jeg at det er kommet fra England en Blikstad, utskåret i tre og med gullholker. Visstnok i superklassen.

Gullholker på kniver er uvanlig, men har vært brukt av Blikstad. Det ble neppe brukt på annet enn de aller beste knivene, og da kan det virke rart at det er brukt på en kniv av tre og ikke hvalrosstann. Jeg har ikke sett den kniven ennå, men regner med at den er et syn.


Gustav Vigeland?

Det finnes minst tre digre og noen mindre kniver med skaft og slire supert skåret i hvalrosstann, som det blir hevdet skal ha noe med Blikstad å gjøre. Motivene er de kjente scenene fra Hylestad stavkirke. Det blir sagt at Gustav Vigeland er involvert, og at han han var på besøk hos Blikstad i Trondheim. Blikstad” må i så fall være Ingvar.

Foreløpig tror jeg det ikke.

Men det er jo ikke umulig. Vigeland og Ingvar var jevngamle, begge har laget kni­ver, og de var i Oslo samtidig. Det var ikke nødvendig for Vigeland å dra til Trondheim for å treffe ham.

Mye av Vigelands knivproduksjon i unge år til­hører Louen-tradisjonen i Vest-Agder. Han skar usignerte kniver for oppkjøpere som solgte til Husfliden, og han både smidde blader og laget holker. I tillegg skar han et stort antall skaft i mer fri form. Typisk er at han var for utålmodig til selve kniv­arbeidet, det var figurskjæring i skaftet som var mor­somt, så det ble ikke særlig mange ferdige kniver. Jeg ser ikke for meg at han skal ha laget en så avansert, nitid pusset og per­fekt” kniv som disse store, der dekoren består av kopierte scener fra Hylestad-portalen, med litt akantus omkring, i den mest utsøkte utførelse. Jeg tror ikke han ville greid å styre seg, men at han heller ville skåret dramatiske, store figurer som del av selve knivformen. Dessuten er disse knivene til dels langt bedre i dekor enn i form. Det rimer ikke.

Jeg tror altså ikke at Vigeland skar dem. Men han kan jo ha tegnet dekoren, eventuelt for Ingvar. Vigeland er en mann å ha i tan­kene.

Og hva med bare Ingvar? Kan Ingvar ha laget dem uten noen forbindelse med Vige­land?

Det finnes mindre kniver i til­svarende utførelse, med elementer fra en mønstersamling til husflidarbeider.


N. A. Blikstad”

N. A. Blikstad kjenner jeg bare fra stempelet med dette navnet, med THRONDHIEM i bue under. Jeg har ikke funnet noen slik person. Kanskje han er en slektning som jeg ikke har noen henvisning til (det går rykter om en Nils Blikstad). Eller kanskje det et feil­gravert stempel, altså en parallell til den norsk-danske knivmakeren Magnus Hansen, som blant flere stempler også hadde ett med fornavnet feilstavet MAGNUN?

Siden det står THRONDHIEM, er vel dette tidlige kniver, kanskje fra 1860- eller tidlig i 1870-årene. Kanskje dette er Hakons første stem­pel?

Hvis N. A. er en ennå ukjent slektning av Hakon, var han iallfall en uvanlig god instrumentmaker.

Jeg har sett stempelet brukt bare i en bar­berkniv (en pen sak som jeg kjøpte på Ekebergmarkedet for 50 kroner – hah!), men jeg hører at det også finnes på slirekniver. Barberkniven min er svært fint laget, langt over gjennomsnittet, og bedre enn en jeg har fra Ingvar.


Carl Peter Blikstad

(Fornavnet staves noen steder Karl.)

Født i Trondheim 15. mars 1862. Sønn av Hakon Blikstad.

Fra 1889 til 1893 er han registrert i adres­seboka som kirurgisk instrumentmaker med samme adresse som Hakon: Tordenskjoldsgate 15.

I 1892 og 1893 var både Carl og Ingvar i adresseboka; Carl på farens gamle adresse, og Ingvar andre steder i byen. Det kan altså se ut til at det var Carl som forsøkte å fort­sette farens virksomhet.

Det er påfallende at Ingvar straks startet for seg selv og at han ikke i stedet drev fir­maet sammen med Carl. Kanskje de ikke var venner? Eller kanskje de gjorde et kortvarig forsøk?

Carl utvandret. I listen over emigranter fra Oslo til USA står det at i 1893 utvandret optikus Karl P. Blikstad, Trondhjem, til Seattle, Washington.

Det er svært sannsynlig at Carl har laget noen av Blikstad-knivene, men at dette aldri går an å få bekreftet.

En tanke: Det ser ut til at de samme blad­ene ble brukt både på Hakons tid og noe senere. Dette er rart, siden dette er til dels svært avanserte blader med mange detaljer som det ikke er sannsynlig at Ingvar ville tatt i bruk på nøyaktig samme måte. Han ville vel heller laget sin egen vri, eller forenklet litt på steder der det ikke umiddelbart synes, f.eks. ved ikke å runde ryggen inni smellop­pene. Carl, derimot, som altså arbei­det i Hakons verksted, kan ha vært vant til å lage dem på akkurat denne måten, og hadde ingen grunn til plutselig å gjøre dem anner­ledes. Carl kan godt ha vært den som laget bladene i Hakons siste tiår og i de nærmeste par årene etter at Hakon var død, altså alle de mest avanserte bladene. Kanskje alle de nyeste og fineste bladene er laget av Carl?

Husk at bladene i så fall må være laget før Carl utvandret i 1893. Men det er selvfølgelig mulig at Ingvar overtok et pent bladlager som han brukte videre utover.


Magnus Torbjørn H. Blikstad

Født 15. mars 1862 i Trondheim. Sønn av Hakon, og tvillingbror til Carl. Død (i Bærum?) i 1926.

Ikke knivmaker (?).

I Knivbladet 12(1998) nr 4, side 38-39 er det bilde av en Blikstad-kniv med noe som ser ut som THRONDHIEM-stempel. Flott eksemplar, gjennombrutt dekor og interessant slire i hel­metall merket N.T.. Her er det blitt en feil i teksten: Det står at Magnus Blikstad var aktiv i Trondheim fra 1862 til 1890. Det skal være Hakon. Magnus ble jo født i 1862, og det er vel tvilsomt om han noengang laget kniver.

I folketellingen for 1900 er han oppført med adresse Sarbuvolden, Bærum, slik:

Magnus Blikstad, fv. V.konsul og kjøb­mand i Spanien”.

I 1900-tellingen var han gift med Anne Blikstad og hadde 3 sønner og 3 døtre, med spanske og norske navn.

Magnus er den av Hakons sønner som fikk det til. Fra 1911 hadde han aksje­majori­teten Nydalens Compagnie. Dette var landets største tekstilfabrikk, opprettet i 1845 som bomullsspinneri, men virksomheten ble snart utvidet til andre områder. Sønnen Eduardo Blikstad var disponent der fra 1914, og var i tillegg fabrikkbestyrer fra 1915 til 1944.

Magnus bodde altså i Oslo samtidig med Ingvar, så Ingvar hadde en rik store­bror i byen.

På internett fant jeg dette om Magnus:

Industrial y diplomático noruego, Magnus Blikstad y Hauff (1862-1926), quien recaló en Gijón en 1888, ejerciendo un gran trabajo filantrópico.

(Hauff er morens pikenavn.)

Kanskje han var litt filantrópico overfor bror Ingvar også?


Hakon Antony Blikstad

Sønn av Hakon Blikstad. Han var født i Trondheim 11. oktober 1865 og døpt 21. januar 1866. Det er alt jeg vet om ham.

I folketellingen for 1900 er han ikke noe sted i landet, og han er aldri å se i Trond­hjems adressebog. Hvor ble han av?


Ingvar Blikstad

(1864-1946)

Sønn av Hakon Blikstad. Kirurgisk instru­mentmaker.

Født i Trondheim 19. mars 1864. Oppført i kirkeboken som Ingevard Conrad Theodor Blichstad.

Ingvar lærte vel først håndverket av faren, men som voksen arbeidet han kanskje ikke sammen med faren i det hele tatt.

Instrumentmaker Peter Stangebye, som senere kjøpte firmaet Gallus, arbeidet hos den høyt ansette instrumentmakeren Oskar Foss i Oslo i perioden 1886-1891. En som han ifølge Gallus’ jubileumsskrift arbeidet sam­men med hos Foss i denne tiden, var Blikstad”. Det står ikke noe fornavn, men Hakon kan det ikke ha vært. Siden Ingvar ikke er å finne i adresseboka for Trondheim for disse årene, og jeg ikke har noen annen kandidat, går jeg ut fra som relativt sikkert at det var Ingvar som var hos Oskar Foss, og at han dro tilbake til Trondheim først da faren døde.

Ved siden av knivene laget vel Ingvar også en del kirurgiske instrumenter. Hittil har jeg sett bare skalpeller med hans signa­tur. Ellers er det slirekniver, dolker, barber­kniver og forskjærkniver (stekebestikk).

Min barberkniv, stemplet J. BLIKSTAD, er et enklere utført arbeid enn den som er stemplet N. A. BLIKSTAD.

Han hadde stempel med J. BLIKSTAD. Når bladene er stemplet bare BLIKSTAD, er det straks mer tvil om de er fra Hakon eller Ingvar. Ingvar kan for eksempel først ha brukt blader fra lageret etter faren, at deretter ha brukt farens siste stempel med bynavn i rett linje, før han fikk sitt eget stempel.

Men det var altså Carl og ikke Ingvar som overtok farens verksted. Det skulle vært morsomt å vite hvordan de delte boet. Og verktøyet.

Har Ingvar også brukt farens stempel med bynavn i bue? Aner ikke.

Laget Ingvar blader av helt samme type som faren?

Ingvars signerte blader er (iallfall ofte) enklere enn farens, og mange av dem har en typisk slipefas som ikke er glattpusset.

Skaftene er vel oftest i hvalrosstann, men også i flere tresorter, og i elfenben og bøffel­horn. Slirene er ofte i samme materiale som skaftet, men det er også ofte brukt enkel lær­slire, eller lærslire med holker.

Holkene ser ofte ut til å være laget av andre. Noen sølvholker er stemplet 13 ¼, men de finnes også stemplet 830s.

Det ble lovbestemt fra 1891 at sølv- og gullvarer skulle inneholde 830/1000 sølv og 585/1000 gull. En kniv med holker stemplet 830 eller 585 kan altså ikke være laget av Hakon. Men Ingvar hadde dessverre året 1890 og en del av 1991 på seg før nye stemp­ler måtte lages. Kniver med eldre sølv/gull-stempler og Trondhjem” på bladet kan der­med være fra begge to.

En type Blikstad-kniver, som det finnes en del av, er den største kniven på det øverste bildet på side 108 i Norske kniver. Disse kniv­ene har ofte ikke helt god fasong, og dekoren er heller primitiv, med enkle blomsterranker og parallelle riller i bunnene.

Eskilstuna-bladet er neppe originalt.

Eksemplaret på bildet er et av de bedre i formen. Det finnes eksemplarer med ganske hjelpe­løs fasong, som har en viss sjarm.

Disse er vel laget på Hakons tid? Det kan se ut som de er laget av samme person, en som tydeligvis var aktiv leverandør for Blik­stad i flere år, og som neppe var Hakon selv eller Ingvar.


Da Ingvar kom til Trondheim i 1890, var han 26 år.

Det ble ikke gitt ut noen adressebok for det viktige året 1891. I 1890 er han ennå ikke med. Han var kanskje i byen, men rakk vel ikke å bli registrert.

I 1892 hadde han adresse Munkegt. 21. Han annonserer i adresseboka: fabrikerer alle Slags Bandager samt finere Staalarbeider”. Kniver er ikke nevnt spesielt.

I 1895 er han fremdeles i Munkegt. 21. Nå har han i tillegg stort Udvald af Kikkerter, Briller, Barometre og Thermometre. Appara­ter for Sygepleien.” Kniver ikke nevnt.

I samme hus var gullsmed Peder Thore­sen. Er det stemplede Thoresen-holker på noen kniver fra Ingvar?

I 1896 flyttet han til Thomas Angellsgt. 13.

Et strålende høydepunkt i karrieren, da han var 32 år i 1896: han fikk gullmedalje på verdens­utstillingen i Paris.

Litt mer om dette høydepunktet:

I Knivbladet 12(1998) nr 4, side 58 har Arne Aasmundsen bilde av en Ingvar-kniv i den absolutte superklassen. Slaget på Stiklestad i hvalrosstann i skaft og slire, med gullholker stemplet HSR 14 K (fra gullsmed Henning Sivertsen Rønning i Trondheim). Bladet er stemplet BLIKSTAD THRONDHJEM, med bynavnet i bue. Se her

Denne Rønning er ikke uten interesse her. Han hadde gullsmedforretning fra 1874 til han døde i 1894. Enken fortsatte sammen med sønnen, til 1896. Sønnen, Sigurd Her­man Rønning, var også utdannet gullsmed. Han tok borgerskap i 1896. Og så kommer det en interessant kobling til Ingvar:

Henning Rønnings forretning var først i Thomas Angells gate 17, og i 1878 flyttet han til Thomas Angells gate 13, altså det huset Ingvar flyttet til nettopp i 1896! Sigurd Røn­ning flyttet da til Munkegt. 50. Han ville ikke ha butikk på et så avsides sted som Thomas Angells gate! Litt morsomt er det at Ingvar samtidig flyttet fra Munkegaten til denne håpløse adressen (som faktisk var like om hjørnet).

Men så spørs det:

Grunnen til at Aasmundsen regnet denne kniven som en sikker Ingvar, var at forbildet til dekoren er hentet fra et Egedius-bilde i Snorre fra 1896. Da kunne ikke kniven være yngre enn dette, og da var jo Hakon død.

Men dateringen holder ikke. Egedius var ikke uten forbilder. I 1859 malte Peter Nico­lai Arbo samme motiv, på omtrent samme måte, og fikk bildet sitt i blader og bøker i årene framover. Bildet tilhører nå Drammen kunstforening. Det ble også kopiert av mange andre. Og så viser det seg at motivet på kniven ligner mye mer på Arbos bilde enn på bildet til Egedius.

Sliredekoren kan altså like gjerne ha vært laget i Hakons tid. Det passer også mye bedre med stempelet der Throndhjem er stavet med gammeldagse TH.

I tillegg har vi gullstempelet. Gull som er stemplet 14K er fra før 1891.

Altså ikke Ingvar likevel? Men da spørs det hva det var Ingvar hadde å imponere med i Paris. Kanskje det ikke var en kniv han hadde laget selv, men at den bare var fra fir­maet Blikstad. Kanskje kniven ikke engang var ny da han sendte den. Eller?

Kanskje Aasmundsens eksemplar til og med er vinnerkniven i Paris?


Så til kniven på side 148 i Kniver og kniv­makere 2. Den kan være skåret av Odde eller Prestmoen. Den har usignert blad. Har denne kniven slett ikke noe med Blikstad eller Trondheim å gjøre? Laget f.eks. Odde den for egen regning?

Harald Kolstad har snakket med slektnin­ger av Ingvar, og fått høre at det ikke var noe større skikk på ham, at han nærmest var litt stakkarslig og en som familien måtte ta seg av. Om dette betyr at han ikke var noen forretningsmann, og kanskje heller ikke fikk orden på livet sitt, betyr det ikke at han ikke kan ha vært en stor knivkunstner med bety­delig produksjon. Gullmedaljen i Paris er interessant her, hvis han da altså fikk den for en kniv som han laget selv. Det skulle vært svært interessant å få avklart hva Ingvar var i stand til å skjære.

Den morsomme kniven øverst på side 107 i Norske kniver har ikke typisk Blikstad-blad, men et blad som er i slekt med et som er signert på samme måte, som sitter i en dolk jeg har. Jeg tror bladet og resten er laget av Ingvar, i begge tilfellene.

Hvorfor dette stempelet? Et stempel med bynavnet i bue er da mye finere?

Er det fordi moten sa at et slikt stempel var gammeldags? Jeg husker ikke: Er det samme stempel som er brukt i Odde-kniven fra 1886?

Hadde Ingvar underleverandører? Han fort­satte vel med farens forbindelser, eventuelt bare til det begynte å bli problemer med økonomien. Kanskje til og med Odde skar for ham, men jeg tviler på det. Da har jeg mer tro på Laulo, som da var i byen.

Mange Blikstad-kniver har enkel lærslire av byknivtype. En del av disse slirene ser ut til å være laget av andre, fordi de er identisk med slirer fra andre byknivmakere. Kanskje fra Sannes & Fossum i Oslo.


I 1897 fikk Ingvar sønnen Karl Ingolf, sam­men med Kristine Moe (Bandagistarbei­derske”, født i 1868). De giftet seg ikke, men sønnen fikk etternavnet Blikstad.

Ingvar er oppført som stemmeberettiget i Trondheim ved utgangen av 1897. I 1898 reiste han fra byen, og etterlot, ifølge folke­tellingen for 1900, Karl Ingolf med sin mor og mormor i et Ungkarlværelse” i et hus i Holstveita. Ingvar var da 34 år.

Karl Ingolf ble senere snekker, og kalte seg Ingolf Blikstad. Kristine Moe var vaske­kone. Universitetsbiblioteket i Trondheim har bilde av Ingolf Blikstad”, tatt i 1910 (UBT-AR-03706, negativnr AR-10-04477:1-2).

I 1897 og 1898 var Ingvars økonomi elendig. Magne Rugsveen har en kopi fra Trondheim Pantebok som viser at Ingvar i disse årene hadde problemer med å betale for seg. Det ble blant annet tatt pant i en kniv med slire med gullholker. Det overraskende er at Ingvar da, i 1898, var i Bergen. Det står at Exekution afholdt 19 August 1898 i Bergen hos Ingvar Blikstad efter Rekv. fra Bonnevie Angells Bureau med Udlæg til Steinmetz & Kuntsch for Kr 63,69 i en Kniv – No 1 – med Hvalrosskaft, Hvalrosslire og Guldholk – paategnet Pris Kr 150,-.

Ingvar dro altså til Bergen, og oppholdt seg der en tid før han kom seg videre til Oslo.

Hadde han kontakter i Bergen som trakk ham til byen? Kom han i kontakt med andre instrumentmakere der? Hadde han noe å gjøre med Drevelin & Larsen? Laget han kniver for dem?

Jeg fikk en mail fra Ketil Bård Eriksen i Bergen. Han forteller:

Kristine Moe hadde en søster i Bergen, Anne Sophie Moe Eriksen (gift med Johan Halvor Eriksen fra Alta). Deres sønn Alvin Torolf Eriksen var gullsmed i Bergen på den tiden. Kan dette være en mulig kontakt?

Alvin T. E. var min oldefar.

Min farfar Alvin Hilmar Toralf Eriksen hadde god kontakt med sin fetter Ingolf Blikstad i mange år. De var på ferier sammen, og besøkte hverandre i Bergen og Trondheim.

Det hadde vært morsomt å finne en Blikstad med sølvstempel fra Bergen!

I
Trondhjems adressebok for 1898 er han med i navnefortegnelsen som før, med adresse Thomas Angellsgt. 13, men hans faste annonse gjelder nå for etterfølgeren, Axel Brostrup (se "Ingvar Blikstads Eftf.").

I folketellingen for 1900 er treårige Karl Ingolf den eneste Blikstad i Trondheim.

Ingvar laget altså sine kniver i Trondheim fra 1890 til 1898. I åtte år. Så spørs det: laget han kniver i Bergen og Oslo?

Igjen: Det gjelder å finne ut om Ingvar var den helt store knivmakeren. Hele greia står og faller på dette med hvor god han var som kniv­maker. Her kan jeg nok få overraskelser, sånn at alt må skrives om. Antagelig flere ganger.


Ingvar som knivmaker i Oslo

Den første Oslo-perioden

Jeg vet ikke noe som helst om hva Ingvar laget i sin første Oslo-periode på 1880-tallet. Det ser ut til at han var en dreven hvalross­tannskjærer allerede da han begynte i Trond­heim i 1890 (om det da ikke bare var under­leverandørene hans som var det). Det ville han neppe vært om han hadde vært satt til helt annet arbeid hos Oskar Foss. Jeg går derfor ut fra at han var i stand til å forme hvalrosstann, at han blant annet kunne hule ut slirer, og at han kunne skjære mønster. Men foreløpig spørs det altså om han var usedvanlig dyktig, og om han kunne skjære figurer.

Jeg har ikke sett noen hvalrosstannkniv med Oskar Foss-blad.


Den andre Oslo-perioden

Heller ikke fra Ingvars andre Oslo-periode fra 1898 er det mange sikre spor etter kniv­makerarbeid. I folketellingen for 1900 har han adresse Keysersgt. 13.

Yrkestittelen er kirurgisk instrumentmaker. Men ganske snart arbeidet han i firmaet C. J. Spørck, som bl.a. drev med fornikling og forsølving. Etter en tid (sannsynligvis i 1902 eller 1903) overtok han dette firmaet og kalte det C. J. Spørcks Eftf.

Folketellingen for 1900 forteller om Elise Christine Spørck, født 1852 og enke (etter Carl Johan Spørck, født i 1816), at hun Bestyrer C. J. Spørcks Sølvplet og Argentin­handel, Kongens Gade 19”.

I Folketellingen for 1910 er Elise Christine Spørck født 1851, og bor i Professor Dahlsgt. 1.

Carl Johan Spørck hadde slektninger i Trondheim, så denne jobben var kanskje noe som Ingvar fikk ordnet via kjente.

I folketellingen for 1910 er Ingvar Blikstad ugift galvanisør, firma C. J. Spørcks Eftf., og adresse Pilestredet 15b.

Jeg er dårlig på notater: Det var også et eller annet han holdt på med en tid i Grensen, og som jeg ikke husker hva var (eller var det i Lille-Grensen?).

Og så var det også noe annet han drev med, som jeg heller ikke husker hva var.

Senere arbeidet han hos Gallus. Peter Stangebye, hans tidligere arbeidskame­rat fra tiden hos Oskar Foss, var i mellom­tiden blitt butikksjef hos Gallus, og i 1909 overtok Stangebye firmaet.

Bodde Ingvar i Oslo fra 1898 til 1946 uten å lage en eneste kniv? I hele 48 år? Det går da ikke an?

Da Ingvar flyttet til Oslo, var han bare 34 år. Han må da vel ha laget noen kniver i alle de årene han bodde der? For egen eller andres regning? Jeg tror det avhenger av hvor god knivmaker han var. Hvis han var den helt store knivmakeren, ser jeg ikke for meg at en dyktig og selvbevisst kunsthånd­verker med ganske fersk gullmedalje fra Paris, ville skjære bare enkle, anonyme kni­ver for et husflidverksted. Hvis han ikke var så god, og Paris-kniven ikke var laget av ham selv, ville han kanskje like gjerne arbeide med noe annet enn kniver.

For å drive som knivmaker for seg selv, skulle det kunder til. Kanskje tanken til å begynne med var at han skulle lage kniver i Oslo, og at Brostrup skulle selge dem for ham i Trondheim?

Som de fleste produktive knivmakere vet: Den virkelige kunsten er å få solgt knivene. I Trondheim hadde Blikstad-kniver et vel innarbeidet marked, med bl.a. de årvisse lakseturistene fra England. Første verdenskrig satte en stopper for dem, og få av dem kom tilbake siden. I Oslo var det vel også et marked for dyre kniver, men det er ikke sikkert at det var lett å komme seg inn på dette markedet, uansett hvor god han var.

Det ligger vel også i kortene at Ingvar ikke var noen stor forretningsmann.

Det finnes en kniv som er i nær slekt med Aasmundsens Blikstad-kniv, men med blad merket GALLUS. Den er i toppklasse. Holkene er umerket. Opphenget er av vanlig type, med hengsle, ikke det mer avanserte på Aasmundsens kniv. Den må ha vært kostbar. Jeg vet ikke riktig hvordan jeg skal tyde den. Den kan ha vært laget av Ingvar for Gallus mens han arbeidet der, eller laget for Ingvars egen regning, med blad kjøpt fra Gallus. (Eller f.eks. av Johannes Odde?)

Hadde Gallus noen større omsetning av kniver i høy prisklasse?

En annen kniv som er interessant her, og som kanskje er laget for Ingvars egen reg­ning:

Den ser ut til å høre til de nyere, og har tem­melig hakkete blad. Stålet er altså for sprøtt. Ole Jacob Oxum mener å huske at det sto skrevet et sted at Ingvar sluttet å bruke stål fra Stavan­ger-Staal av denne grunn. Om dette er til­felle, laget han kniver etter 1911, for Stavan­ger-Staal ble grunnlagt i desember 1910, og begynte å bygge fabrikken i 1911.

Et tilleggsmoment: Bladet er stemplet BLIKSTAD uten bynavn.

Det er vel umulig å finne ut om stålet er fra Stavanger-Staal, og om kniven dermed er nyere enn 1911.

Den sannsynligvis originale slira til denne kniven er av samme type som på en del kniver fra bl.a. Jean Mette, som Jean Mette med stor sannsynlighet kjøpte fra firmaet Sannes & Fossum i Oslo, også i Ingvar andre Oslo-periode.

Kanskje er det slik at en Blikstad som ser helt ekte ut, og som har originalblad fra Gallus eller Jean Mette (eller usignert original­blad?), og som er fra 1900-tallet, er laget av Ingvar i hans andre Oslo-periode?

Jeg har sett en kniver som tydelig er laget av samme mann som Aasmundsens, og med blad stemplet GALLUS og sølvstem­pel 13 ½.

Hvis Aasmundsens kniv er laget av Ing­var, er denne det også. Det hadde passet fint om den var laget i Ingvars andre Oslo-periode, mens han arbeidet hos Gallus.

Men så er det altså dette fordømte sølv­stempelet, som viser at kniven er langt eldre. Gullsmedene gikk nokså omgående over til nye stempler, og det er lite sannsynlig at noen hadde liggende sølvholker med gam­melt stempel mange år etter at de nye reg­lene ble innført.

Foreløpig har jeg ikke så stor tro på at Ingvar har laget noen av de avanserte knivene med den helt store dekoren. Jeg får bare holde spørsmålet åpent.


Ingvar Blikstads Eftf.
(Axel Brostrup)

I 1898 var Ingvars forretning fremdeles i Thomas Angellsg. 13, men firmaet hadde skiftet eier og het nå Ingvar Blikstads Eftf. Innehaver: Axel Brostrup.

Axel Brostrup var født i Trondheim i 1874, og var altså 24 år i 1898.

I Blikstad-annonsen på side 259 i Trond­hjems adressebok for 1898 (trykt i 1898, så opplysningene kan være fra 1897) står det at etterfølgeren hadde samme slags varer som Ingvar.

Jeg har ikke sett noe blad med Eftf.” etter Blikstad-navnet, og venter ikke å få se det.

I adressebokas navnefortegnelse er Brostrup oppført som mekaniker, med adresse Kjøbmandsg. 12 og boligadresse Fjordg. 9.

Brostrup holdt det gående bare et års tid.

I folketellingen for 1900 er det en banda­gistmester” Karl Brostrup som også er født i Trondheim i 1874. Det er nok samme mann, med en feilskriving av fornavnet.

I folketellingen for 1910 er han ikke lenger i byen, men i 1910-tellingen for Lille Elvedalen (Alvdal) er det en med fornavn stavet Aksel og samme fødselsår, med yrkestittel verksmester. Nå er adressen Lomsplassen, Folldal. Antatt oppholdssted: Tyskland.


Knud Knudsen Blikstad

Jeg vet ikke om han har noe som helst med våre” Blikstad’er å gjøre, men kanskje han er en slektning?

Han er oppført i Trondhjem adressebok for 1889-1896 (i 1889 med initial M og ikke K), med yrke maskinist og med adresse Lille­gårdens Grund 7.

Ikke i folketellingen for 1875 eller 1900.

Jeg fant en innførsel i Domkirkens bok for 1871 da sønnen Axel Rudolf ble konfirmert. Knud Blikstad er oppført som maskinmester, med kone Anne Cicilie f. Borthen.


Axel Harald Schreiner

Født 1867 i Østre Aker.

Schreiner var innehaver av Throndhjems elektriske Bureau, og telegrafmester på jern­banen, men før det produserte han kniver.

Han har annonse i Norges handelskalender for 1892-94, der det står at han bl.a. har fabrikk for hvalrosstollekniver, i Nordre gate 7.

Jeg har en liten hvalrosstannkniv med bladstempel SCHREINER. Slireholken har inngravert 4/10. 91.”. Bladet er et typisk Blik­stad-blad, så det er nok både laget og stemplet av Blikstad.

Schreiner var 24 år i 1891, da min lille kniv ble laget.

Signerte Schreiner-kniver ser ut til å være sjeldne. I tillegg til mitt eksemplar vet jeg om bare ett eksemplar, i normal størrelse, som tilhørte Herskedal. Men det er ikke usann­synlig at det finnes mange usignerte.

Det er solid forbindelse til Blikstad: Da Ingvar Blikstad i 1896 flyttet inn i Thomas Angellsgt. 13, hadde Schreiner allerede flyt­tet inn i samme hus! I adresseboka for 1896 var Schreiner på plass i huset, der Rønning ennå var, mens Ingvar først var der i adres­seboka for 1897. Det må likevel ikke tas som sikkert at Schreiner kom hit før Ingvar, eller at Rønning ikke hadde rukket å flytte ut. Adresseboka har sine feil.

Noen Schreiner-adresser:

1888: Strandg. 36

1889: Pineberg

1890: Nordreg. 7. Bolig: Pineberg

1892: Nordreg. 7

1894: Kongensg. 12

1896: Thomas Angellsg. 13. Bolig: Thomas Angellsg. 5.

1897 og 1898: Thomas Angellsg. 13

Før Schreiner flyttet inn i Thomas Angellsg. 13, hadde han mye av det samme vareutval­get som Ingvar. Det ser ut til at han helt gikk over til elektriske apparater i 1896. Han er oppført som Elektriker”, med firmaet Elektrisk Bureau.

Men i 1898 overrasker han med igjen å være Instrumentmager”.

Det finnes en hel del hvalrosstannkniver med usignert Blikstad-blad, ofte uten skåret dekor. Mange av dem kan nok være fra Schreiner. Jeg gjetter at slike kniver med Eskilstuna-blad ofte er fra ham. Men det kan jo også ha vært han selv (eller Ingvar) som laget disse bladene.

En del kniver av Meldal-type, med løve midt på skaftet, har Eskilstuna-blad av samme type, og byslire. Igjen kan det være Schreiner som har vært ute. Skaftene kan være skåret i Meldal, på bestilling fra Schreiner. Han også måtte vel kunne bruke bønder” som underleverandører? (Se Arvid Hoffs artikkel i Knivbladet 2005 nr 2).

Derimot regner jeg det som mindre sannsynlig at Schreiner har hatt noe å gjøre med knivene med hvalrosshode, de som gjerne regnes å komme (hovedsakelig?) fra Tromsø.

Men han er ikke den eneste kandidaten til å ha laget de anonyme knivene. Se Hansen og Sommerschield og Bruun nedenfor.


Ludvig Hansen

I boka Throndhjem og Omegn; en Haandbog for Reisende, Trondheim 1883, har han annonse:

Fabrik og Lager af Reiseefekter. Norsk Treskjærerarbeide. Knive med Valros og udskaarne Træskafter, Galanterivarer etc.”.

Adresse: Strandgt. 35.

Folketellingen for 1875 (ikke med i 1865 eller 1900):

Ludvig Harrald Solus Hansen, Strandgt. 31, født i København i 1838. Sadelmaker med eget verksted.

Gift med Karen Elisa Hansen, født 1836 i Tønsberg.

To lærlinger:

Emil Bernhard Løkke, født 1858 i Trond­heim.

Christian Birger Holmberg, født 1857 i Trondheim.

Dette er en spennende fyr. At han var sal­maker øker sannsynligheten for at han laget slirer til kniver han solgte.


Sommerschield & Co.

I boka Throndhjem og Omegn; en Haandbog for Reisende, Trondheim 1883, har han annonse for blant annet Tolleknive med Hval­rosskafter, norsk Treskjærerarbeide og gamle Sølvsager”.

Forretningen lå på hjørnet av Nordre gate og Dronningensgate.

Folketellingen for 1875 (ikke med i 1865):

Edvard Johan Sommerschield, Søndre gt 15, Kjøbmand, født 1836 i Fredrikshald.

I tellingen for 1900 er han Handelsmand & Consul”, adresse Olav Trygvassonsgt. 1.

Gift med Maria Testmann Sommer­schield, født 1844 i Trondheim.


I. N. Bruun

(1832-1891)

Buntmaker Johan Nicolai Bruun var født på Kongsberg og tok borgerskap i Skien i 1852. I 1861 flyttet han butikken til Trondheim. I Trondheim var han altså helt samtidig med Blikstad, pluss ett år før og ett etter. Firmaet fortsatte etter hans død.

Bruun holdt til i Strandgt 37, og var stor på handel med pelsvarer, blant annet fra ishavsfangst, og etter hvert også på antikviteter. Han var en som turistene måtte innom. Han kan ha solgt hva som helst av kniver, og kniver av hvalrosstann – og gjerne med hvalrosshode ville passet godt inn i hans utvalg. Kanskje denne forretningen sto bak en del av de usignerte Blikstad”-knivene?

I Jonas Richters bok Det gamle og det nye Trondhjem (Kristiania 1906) står det nevnt noen som hadde vært innom I. N. Bruun og gjort innkjøp: Vor egen Konge, Kongen af England (som Prins af Wales), Kongen af Italien (som Kronprins), Kongen af Sachsen, Shahen af Persien og Khediven af Ægypten. Det er ikke usannsynlig at noen av disse også handlet hos Blikstad.


Stückradt

Bandagister som på 1800-tallet og framover solgte barberkniver og skalpeller med fir­maets eget stempel. De kan godt ha laget eller iallfall forhandlet kniver skåret i hval­rosstann.


P. Myhr

Det er en kniv med bladstempel P. MYHR. Jeg vet ennå ikke hvem Myhr er. Han kan f.eks. være denne karen i Trond­heim, fra folketellingen for 1875:

Peter Myhr, Bøssmagerlærling, født 1856?? i Størdalen”

Denne Peter Myhr var lærling hos batal­jonbøssemaker Hesselberg i Trondheim. Det høres jo bra ut. Det finnes flere andre P. Myhr i Trøndelag, men de har ikke så pas­sende yrker.

Bladet i min Myhr-kniv er et typisk Blik­stad-blad, og jeg regner med at han har fått laget det hos Blikstad med sitt stempel.

Knivens dekor er ikke Blikstad-inspirert. Den ser mer ut som et elevarbeid fra Hjer­leid.

Men det er altså andre kandidater, for P. Myhr var et sørgelig vanlig navn.

Folketellingen 1865:

En Peter Nicolai Johan Myhr, 21 år, født i Nedre Størdalen, var Stoelmagersvend i Trondheim.

I Størdal var det en Peter Andrias Myhr, 11 år. Far: L. Myhr, Grdbr Leilænd Kirkesanger.

Folketellingen 1875:

Bl.a. disse bodde i Schjultzs Gade 76 (skal være nr 7) i Trondheim, der bøssemaker­lærling Peter Myhr bodde:

Carsten Drejer Hesseberg, Gaardeier, Bataillonsbøssemger, født 1827?? i Størdalen.

John Sivertsen, Bataillonsbøssmager, født 1822?? i Størdalen.

Peter Myhr, Bøssmagerlærling, født 1856?? i Størdalen.

Carl Mjøen, Bøssmagerlærling, født 1858?? i Størdalen.

(Alle spørsmålstegn og skrivefeil er som i folketellingen. Det skal være Hesselberg.)

Siden er det ikke spor av denne Peter Myhr, hverken i folketellingene eller i Trondhjems adressebok. Det er sannsynlig at han utvand­ret til Amerika, men det er det overraskende mange med det navnet som gjorde. Når man begynner å søke i databaser i USA, viser det seg at flere Peter Myhr fra Stjørdal utvandret til Douglas i Minnesota, og også flere andre norske utvandrere het Peter/Peder Myhr. Selv med fødselsår rundt 1856 er det flere å velge mellom.





Vedlegg A

Omtale av Hakon Blikstad i engelsk bok.

W. Mattieu Williams: Through Norway with Ladies. London, Stanford, 1877, side 192-195.

Williams var i Trondheim litt tidligere også, men den aktuelle teksten beskriver oppholdet i byen i dagene 7. til 10. august 1876. Jeg tar med i sin helhet det som står på de altfor få sidene, og lar være å over­sette det, i tilfelle noen skulle greie å klemme mer informasjon ut av disse setningene enn det jeg har gjort.

(Williams ga også ut boka Through Norway with a knapsack, i 1859, men da var ikke Blikstad kommet i gang ennå. Boka kom i mange utgaver, og er oversatt til norsk under tittelen Til fots i Norge.)

Alltid hyggelig når andre skriver pent om hjemmelaget!:

On the following day the ladies did a considerable amount of shopping; furs, photographs, and cutlery being the leading commodities. The stock of Herr Blikstad was seriously reduced, and orders left for duplicates of some of the stock which we quite cleared out. Blikstad is the “master cutler” of Trondhjem, and deserves the reputation he has acquired for supplying blades of the finest Swedish steel procurable.

Having lived a few years in Sheffield, and specially studied the technology of iron and steel, I was much interested in his wares, bought some myself, and have tested them since my return. They are excellent. It would be unjust to say that they are better than can be produced in Sheffield, but it is quite true they are painfully superior to the majority of the blades that are there made. There is no more shameful waste of capital, skill, and labour than in that which is thrown away in the manufacture of cutlery from bad steel. The difference between the worst of steel and the best, or between common wrought iron and the best cast steel, is less than 6d. per pound. Thus the difference of cost of material of the best and the worst of penknife blades is less than one-twentieth of a penny per blade, and of other knives in proportion to their weight.

The difference in the cost of working the harder material is about the same, or altogether one-tenth of a penny. Yet, for the sake of this wretched saving, millions of bad penknives are made, all the rest of the work in the handle, spring, &c., being thrown upon the worthless blade.

The knife of a Norwegian peasant, the “toll-kniv,” is quite an institution. It is not a springing, opening, and shutting contrivance, like the English pocket-knife, but a stout blade, four to five inches long, simply inserted by means of a long tang into a handle, and protected by a sheath of wood or leather, which is always worn at the side. With this constant companion the Norwegian prunes trees, does much carpentry and cabinet making, mends his pens, shaves himself, cuts his food, and executes elaborate and artistic carvings. In the old times it was used in duelling, the combatants strapped together so that neither could escape; or, in a milder form, by each first stabbing a deal table, and then winding a leather thong round that portion of his adversary’s blade that remained unburied in the wood, the battle then being fought with the naked portion which had penetrated the table.

The knives are now sold to tourists, and Blikstad of Trondhjem does a thriving trade therein. He makes the blades, and fits them into handles carved for the most part by peasant workmen. The material of these is wood or walrus tooth. Some of them are very elaborate and highly artistic, with elegant scrolls or characteristic national designs, such as the lion of Norway, or illustrations of the Frithiof, or other Icelan­dic saga. The artistic elabora­tion of such hard material as walrus tooth by self-taught peasants is very remarkable. The genius for carving usually breaks out in early boyhood, and is developed during the long winter nights when general covering of snow leaves very little out-of-door work to be done.

On the Saturday evening – after the ladies had retired at an early hour even for the temperate zones – I had a taste of genuine Norwegian dissipation. Blikstad, the cutler, came into the apartment corresponding to an English hotel smoking-room. He had doffed his working dress, and was so transformed that I did not recognize him until one of the German travellers challenged “Herr Blikstad” to join in a “skaal”. We then shook hands and did some more “skaal.”

For the benefit of the unsophisticated reader I should explain that a “skaal” consists in chinking glasses, clasping hands, and yelling that antique monosyllable after the manner of the Vikings. This we did at first with claret, the common middle-class drink of Norway; but presently Blikstad became more enthusiastic; his patriotism was warmed by the colonization of Iceland, by our adoption of classical Norwegian convivality, and possibly it was also roused by the extensive purchases of my pupils in the morning, so he called for champagne. Then we did more of the classic skaal, thumped the tall glasses to make the liquor foam; then Blikstad called for more, would pay for all, and we skaaled again, until I thought it prudent to retreat in the midst of the skaal, lest the ladies should notice any difference in my appearance at breakfast next morning. People who are subject to headaches should not emulate the Vikings. Skaal is not good for the liver.”