3. august 2007



Hvaltannkniver fra L.O., K.O.

og flere



- taterkniver i toppklassen


Del 1

Jeg deler dette i to. I denne første delen tar jeg særlig for meg den yngste i denne tradisjonen: Karl Olsen.

I neste del kommer bilder av kniver fra Lars Oliversen Griffenfeldt, Lauritz Olsen, og Lars Fredriksen. Aasmund Hovden og Bjørn Kleppo blir nok også nevnt, og kanskje flere. Jeg må også skrive mer om skjæring, gravering og noen sammenhenger med andre knivtyper.
Det er da det blir vanskelig, og forbindelseslinjene mange. Hm, dette høres da ut til å bli mer enn bare to deler?


Dette er en stor og spennende historie, altfor stor og innfløkt til at jeg kan gå ordentlig inn på den her. Men jeg begynner nå så vidt på den, og viser noen pene kniver.

Det dreier seg om knivene fra en gruppe knivmakere i Vestfold, Telemark og Aust-Agder, som laget noen av våre aller fineste taterkniver, med skaft og slire skåret i hvaltann (iallfall ofte) og med graverte sølvholker. De beste hører til nasjonalklenodiene, som kniven fra Karl Olsen på dette bildet.

Og disse knivene er blant de absolutte høydepunktene i historien om taternes kunsthåndverk.

Jeg tar altså hardt i. Men så er da også dette skrevet av en som har altfor få slike kniver selv, faktisk nesten ingen (ca en og en halv), og som sterkt ønsker seg flere. Jeg har vondt for å legge dem fra meg når jeg endelig har en mellom hendene. En stor samling slike kniver, med alle forbindelseslinjene til kniver omkring, kunne blitt fabelaktig fin og interessant.


Jeg har lenge diskutert disse knivene med Ole Jacob Oxum, som har noen av de beste eksemplarene, og som har forklart meg diverse sammenhenger (og protestert på et og annet som jeg har ment), og nå i sommer besøkte jeg han og Ingunn et par dager. Arne Aasmundsen, til venstre på bildet, kom også innom med noen av sine supre kniver, som Ingunn og Ole Jacob her studerer. Slike kniver fører til diskusjoner uten ende, og det er alltid for få kniver av samme slag på bordet til at de endelige konklusjoner kan trekkes.
Jeg har denne regelen for alle gamle kniver:
Enhver teori må ha passert Oxum-testen.



En gruppe knivmakere


Jeg kaller det en gruppe knivmakere, siden knivene deres er av en egen hovedtype innenfor taterknivene, med sterke fellestrekk, men også med betydelig variasjon. Disse knivmakerne har påvirket både hverandre innenfor taterknivmiljøet og andre knivmakere omkring. Det er ingen tvil om at de har kjent hverandre og studert hverandres kniver. Vi finner trekk fra alles kniver i alles arbeider, og sikkert også fra eldre (og også samtidige?) knivmakere som vi ikke vet noe om. Her er det en egen verden i form og dekor, der opprinnelsen er temmelig ukjent, som for taterarbeider ellers.


Knivene er ofte merket L.O. (kan også være LO) eller K.O. (eventuelt KO) ved opphengsfestet. Det er ingen sak når det står K.O. der. Da er den fra Karl Olsen. Men det har vært betydelig diskusjon om hvem det er som skjuler seg bak L.O. Er det Lars Oliversen Griffenfeldt eller Lauritz Olsen? Eller enda en? Mer om dette i neste del av artikkelen.

Det er ikke alltid lett å si med sikkerhet at en kniv er laget av en bestemt knivmaker, særlig når det gjelder taterkniver, og iallfall om kniven er usignert. Selv ikke et signert eksemplar må nødvendigvis være laget av én knivmaker alene. Dette miljøet hadde så mange dyktige folk. De kan ha kopiert hverandre, hjulpet hverandre, arbeidet på hverandres kniver, og lånt verktøy av hverandre. Den gamle mester kan ha sittet ved siden av den unge, kommende mester og vist ham nøyaktig hvilke håndgrep som skal til. En annen kan ha gravert kniven, helt eller delvis. Og vi vet ikke navnet på alle.

Det er nok kvalitetsforskjeller mellom disse knivmakerne, men enda mer er det kvalitetsforskjeller mellom de enkelte knivene fra samme knivmaker. Knivene kan ha vært laget under sterkt vekslende betingelser, for å si det pent. En knivmaker kan dessuten ha laget kniver i mange tiår, og underveis ha utviklet seg betydelig i kvalitet og design. Vi kan sjelden si at en kniv er for god eller for dårlig til å være laget av den ene eller den andre.

Det er altså ofte vanskelig å komme i mål her. Og når en ny kniv kommer på bordet, hender det ikke sjelden at den roter til bildet igjen.



Kilder


Harald Kolstad hadde en artikkel i Knivbladet 1989 nr 4, side 26-27. Der åpnet han dette feltet for mange av oss, og kom med mange interessante opplysninger. I neste nummer, Knivbladet 1990 nr 1, side 12-14, hadde Jan Eriksen svarinnlegg, og Tore Hvål på side 14. Finn fram bladene og les. De er ikke enige, og ikke alt stemmer. (Jeg kommer nærmere inn på dette neste gang, under Lauritz Olsen.)

Det er en del å finne i knivbøker og i Knivbladet. Jeg skal henvise til dem etter hvert.

En bra kilde til opplysninger om Karl Olsen har vært Helge Olsen i Sandefjord, som Arne Emil Christensen og Henrik Vensild tipset meg om etter at de hadde besøkt ham. Helge Olsen og Karl Olsen er ikke i slekt, men Helge kjente Karl godt i perioden ca 1959-1964. Helge var i mange år disponent for Goodwill Produkter i Sandefjord, en vernet bedrift der det blant annet ble laget mye av hvaltann, og der flere av Karl Olsens slekt arbeidet, og også Karl i en periode.

Og så er altså, som vanlig, Ole Jacob Oxum en hovedkilde. I lang tid har han studert slike kniver og snakket med mange som burde kunne vite noe.



Tidlige arbeider


Et tidlig arbeid i denne tradisjonen er denne nysølvdåsen:









Den er gravert akkurat slik flere av disse knivmakerne graverte. Den tilhørte en gammel sjømann som døde under krigen på et gamlehjem i Stavern. Jeg fikk den av min fars tante Klara da jeg var ti-tolv år. Hun var bestyrerinne på det gamlehjemmet, og fikk den av den gamle sjømannen.

Den har eiernavn A. Andersen og årstallet 1893. Det er tidlig, for tidlig til at den er gravert av dem jeg skriver om her.

Sammenlign detaljer i graveringen på dåsen og på denne nyere beinkniven på bildet, som skal være laget av Lars Fredriksen (men der er diskusjonen langt fra avsluttet). Som vanlig i tatergravering har begge fin vrikkedekor (trambulering) mellom mønsterdelene. Legg også merke til de parallelle konturlinjene, og de bevisst assymetriske mønsterdelene, for eksempel midt på øvre slireholk (her må jeg visst få tatt nærbilder for å forklare bedre).

En eBay-selger som hadde til salgs en kniv som denne, uten slire, beskrev den som en "snikmorderkniv fra Østen". Bare tull, selvfølgelig, og typisk for fantasifulle eBay-selgere, men likevel ikke helt uten et poeng: Når man ikke vet bedre, er det ikke urimelig at tankene går østover og sydover, og at man sammenligner knivene med kniver fra Midt-Østen.

Og hvis man vet bedre, kan man gjerne begynne å fundere på dette: Er elementer i taternes kunsthåndverk noe gammelt som har blitt med dem på den lange reisen hit?


Jeg vet ikke hvem som graverte dåsen. Men i denne tradisjonen er det en mann som bør trekkes fram som en mulig kandidat, en som kan ha gravert omtrent hva det skal være, og som dessuten graverte for mange knivmakere:



Oskar Fredriksen ("Gravøren")


Oskar Fredriksen ble kalt "Oskar Gravøren" eller bare "Gravøren". Han bodde i Eidanger i Telemark og i Melsomvik i Vestfold. Jeg vet ikke Gravørens fødsels- og dødsår, men han hører til generasjonen før Karl Olsen. Kanskje han også levde tidlig nok til å ha gravert dåsen over fra 1893.

Han skal ha gravert holker for flere, og er en å ha i tankene når en kniv ikke riktig stemmer. Når det er en altfor god gravering på en kniv fra en knivmaker som ellers ikke ble regnet som noen bra gravør, kan forklaringen være denne Gravøren.

Selvfølgelig har det vært folk i samme miljø også før denne dåsen ble laget. De skal det bli riktig vrient å finne ut av.



Kvaliteten på graveringen


En nålevende stasknivmaker som ser disse bildene, vil kanskje protestere på at graveringene er så mye å juble over, for eksempel den på nysølvdåsen. Noen av knivene er da direkte slurvete gravert, med både ustø konturer, "ryttere" og "nerveproblemer", ofte i kontrast til de strøkne utskjæringene? Hvis noe slikt var blitt sendt inn til Elverum eller Seljord i år, ville dommerne notert seg hver eneste glipp, og da hadde det vel ikke akkurat ligget an til førstepremie?

Nei. Så hvordan kan vi da sitte og nyte graveringer som disse?

Et eldre arbeid bedømmes på en annen måte enn et nytt, etter hva som har vært gjort tidligere av dette slaget, og hva som ble gjort omkring denne knivmakeren på samme tid. Når en gravering fra i dag skal vurderes, har gravøren hatt de tidligere å se etter og hatt muligheten til å utvikle seg videre ut fra dem.

Graveringene på disse knivene, som på mange gamle kniver, er ofte fulle av personlighet. Ofte har de også noe kraftig, rått og ekte over seg.

Men hva så om en av våre dagers stasknivmakere sier at da er jammen hans gravering også rå og ekte? Hm. Da må han nok bli rå og ekte selv først. Det kan hende at en slik ny, rå og ekte knivmaker dukker opp. Jeg håper at dommerne forstår hva de har foran seg den dagen det skjer.



Hvaltann


Når kniver av dette slaget normalt er skåret i hvaltann og ikke i hvalross eller elfenben, er det fordi det var så god tilgang på gratis, eller iallfall billige, spermhvaltenner fra vestfoldbyene. Hvalross og elfenben var det ikke like mye av på de kanter. Det kunne nok skaffes, men ikke billig. Reinshorn, som taterne i Midt-Norge brukte mye av og som er et topp materiale, var det heller ikke noe av her nede.

Bein, som ellers var taternes viktigste materiale i utskårne kniver, har aldri vært regnet som like fint som tann. Det er brukt i en del av disse knivene, men jeg har ennå ikke sett det i noen av deres virkelige toppkniver.

Hvalbein kan vel også ha vært brukt av disse knivmakerne, men jeg har ikke sett noen mulig kniv av dette slaget med store nok flater uten utskjæring til at jeg våger meg på å skille materialet fra annet bein.



Karl Olsen (1912-1969)


Jeg begynner med Karl Olsen i Larvik, sønn av knivmakeren Lauritz Olsen. Karl er den greieste av disse knivmakerne, siden han er den yngste, slik at det finnes folk som kjente ham, og siden det bare er han som signerte K.O. (eller KO). Men han signerte ikke alltid.

Karl var siste generasjon som laget slike hvaltannkniver, og de fleste av knivene hans er etterkrigs.

Og jeg har faktisk truffet ham! For masse år siden, i 1966, da jeg var på sykehus. I rullestol utenfor satt en annen pasient og graverte dørskilt i messing, med et fabelaktig håndlag med stikkelen. Det må ha vært Karl. Dette gikk opp for meg da Helge Olsen fortalte om Karls sykehusopphold de siste årene. Karl var på det sykehuset samtidig med meg, han var gravør, og på den tiden hadde han mistet begge bena. Det kan ikke være mange der som oppfylte alle disse tre kriteriene. Jeg satt og snakket med ham flere ganger, men da hadde jeg ennå ikke oppdaget kniver, og kniv ble ikke nevnt.


Bildene: Her er en av Karls beste kniver, sammen med en fra Lars Oliversen Griffenfeldt til høyre. Når slike kniver er usignert, må man se nøye etter før man er (relativt) sikker.
Supre saker!



Viktig: Karl fortalte til Helge Olsen at han hadde lært hvaltannarbeidet av sin far Lauritz, både utskjæringen og behandling av hvaltann generelt. Men han fortalte også at Lauritz ikke var noe særlig til å gravere, så Karl hadde lært gravering av Isak Fredriksen (fornavnet er usikkert) fra Råde i Østfold, og dessuten særlig av Oskar Fredriksen "Gravøren". Karls tidlige kniver ble gravert av Gravøren, siden graverte han selv. Han fikk verktøy av Gravøren.

Etter disse opplysningene kan det ikke stemme når det hevdes at Lauritz Olsen bare laget enkle brukskniver og ikke staskniver. Hvis Karl lærte hvaltannarbeidet av sin far, må Lauritz ha laget staskniver. Det er ikke avansert hvaltannarbeid i en enkel brukskniv. (Som vanlig er det vanskelig å få bekreftet opplysningene, men foreløpig går jeg ut fra at de er riktige.)

Jeg har heller ikke hørt at Karl laget enkle brukskniver.

Helge Olsen skaffet hvaltenner til knivene som Karl laget hjemme for egen regning. Karl brukte en elektrisk fres til grovarbeidet og fortsatte så med små jern.

Karl hadde lært av sin far hvordan man vurderer kvaliteten på hvaltennene. Et problem med hvaltenner er at de kan sprekke, og den ørlille begynnelsen på sprekkdannelse viser seg ofte først ved poleringen til slutt.

De fleste tennene (som altså var dem som Karl ikke ville ha) var blitt kokt på hvalkokeriet, sammen med resten av underkjeven de satt i. Deretter lot de seg lett sparke løs. Men en slik voldsom oppheting etterfulgt av en rask nedkjøling på dekk, gjorde at det var stor sannsynlighet for sprekker.

De beste tennene til knivarbeid var i stedet saget ut av ukokt kjeve. Dette var langt mer brysomt, og ble bare gjort hvis de skulle brukes til hvaltannarbeider. Og det ble sittende kjøttrester på dem, så de luktet forferdelig. De gikk ikke an å ha i lugaren og måtte oppbevares på dekk.

Bladene i Karls kniver er ofte fra Mora, men kan også være fra Kverneland og andre produsenter. I motsetning til forrige generasjon knivmakere, som ofte brukte blader fra Eskilstuna. Kverneland laget sine siste kniver og knivblader i året 1950, men bladene derfra var i handelen lenge etterpå og kan ikke brukes til å datere kniver.

Helge Olsen forteller at han har sett at Karl hadde opptil åtte kniver til salgs samtidig. Han mener at Karl må ha laget minst førti avanserte hvaltannkniver, antagelig flere. Han hadde stor variasjon og laget bare et par stykker like av hver.

Jeg har ellers hørt at Karl hadde med seg et brett med kniver som han gikk omkring for å selge. De var nok ikke dyre. Dengang.


Karl laget kniver i mange størrelser. Her er en ganske liten, helt utsøkt kniv fra ham, med Kverneland-blad.










Her er en større. Ikke like elegant, men et praktfullt arbeid.

















En stor kniv som har alt. Strålende hvaltannarbeid, super gravering. Den er nesten ikke til å legge fra seg.

I slira måler den 24,3 cm, og skaft/blad er 20 cm.



Enda en


En ganske stor kniv, og nydelig utført denne også, men med litt svakere kvalitet på skjæringen, og den har slire med enklere baksidedekor. Den sitter heller ikke så fint i slira. Men selv om den ikke er riktig på høyden med de beste her, betyr ikke det at det ikke er en super kniv. Jeg skulle gjerne hatt den!

Den er usignert, men bærer alle tegn på å være laget av Karl Olsen.
































En K.O.-kniv fra 1961/1962


Denne store kniven har jeg bare noen papirbilder av som jeg har avfotografert. Eieren fikk den i gave av Karl i 1961 eller 1962.

Sølvet er merket K.O. og 925S. Særlig nedre slireholk er gravert annerledes enn på de ikke altfor mange andre jeg har sett fra Karl Olsen.

Hvaltannarbeidet er lekkert. Graveringen er kraftfull og til dels upresis og grov og med en del "feil", og resultatet er likevel imponerende. Det er fullt av fint utførte detaljer alle steder på kniven, med forbindelser til kniver langt utenfor denne gruppen knivmakere.

Karl Olsens typiske dekorative hakk langs sølvkantene er her å se også inne i graveringen.

Kniven sitter svært høyt i slira, slik at det hele ser nokså skranglete ut. Den ville vært penere med kortere blad, slik at skaftet kunne vært slanket og gått dypere i slira. Karl var i det hele tatt ikke så stø på form. Men likevel: I dette tilfellet bidrar den til det staselige, brutale uttrykket i denne store kniven. Ikke noe å gå med i beltet, men til å studere, håndtere, og nyte.

Jeg må få besøkt eieren igjen og få tatt nye bilder. Eller få overta kniven? En kniv med så mye trøkk som denne her kan friske opp enhver samling taterkniver.










Se på dette hvaltannarbeidet! Helt uanstrengt.










.