10. desember 2007



Slirer med trykk og bare nedre holk


23.-25. november var det årets samler- og antikkmesse på Lillestrøm, samtidig med diverse andre messer: Kunst & Håndverk, Hjem & Fritid, og den nasjonale frimerkeutstillingen Filos 2007. Svære greier. Jeg tok en oslotur blant annet for å få med meg dette. Jeg ser gjerne en frimerkeutstilling, og noen fine akvariediskusjoner ble det også. Men her er det altså kniver.


For den som er interessert i nye kniver, eller kanskje selv er knivmaker, var det som vanlig flere deltagere å besøke på de andre messene. Lillestrøm er jo der Jørn Jensen holder til, og han hadde som vanlig en diger stand, der det også var to knivmakere: Per Arne Berg og Asbjørn Hansen (til venstre på bildet).


Knivsmed - og mange andre slags smed - Steen Nielsen (til høyre) hadde stand sammen med Aage Bergedal (til venstre) med kniver, og Børge Botnen med skaftemner.





Rudolf Løseth hadde egen stand der han viste sine kunster som knivsliper.








Jeg lager ikke kniver mer, og hvis jeg noen gang skulle finne på å bli en produktiv knivmaker, har jeg nok fine skaftemner for det nærmeste tiåret. Likevel har jeg vanskelig for å la være å kjøpe et skaftemne eller to på sånne messer. Merkelig, men jeg har sett at flere har det på samme måten.


Men tilbake til samler- og antikkdelen. Når jeg drar på sånne messer, har jeg ikke så mye tro på at jeg skal finne noe, men det er likevel alltid en viss spenning rett før det åpner. For man vet jo aldri. Og når man står der foran en slik mengde gamle ting, er det lett å komme på den tanken at kanskje det faktisk er en kniv her.

Som vanlig: Det er det ikke. Men om det blir få eller ingen kniver, treffer man iallfall knivfolk, og kan sitte i kafeen og prate kniv etterpå. Etter å ha gått runden uten å finne noe av det vi for alvor kaller kniv, kjøpte jeg denne:

En kraftig sak som jeg ikke vet det minste om opphavet til. Laminert, usignert blad på 15 cm. Totalvekt like under en halv kilo. Elghorn, tipper jeg. Bare bladet og et par millimeter av skaftholken går ned i slira. I skaftenden har det vært en mutter.

Hva skal jeg med sånt? Det var spørsmålet jeg fikk da jeg viste den fram i kafeen. De andre hadde også sett den, men de hadde styrt langt unna. At ikke-knivfolk spør hva vi skal med alle disse knivene våre, er bare sånn. Men når det er knivfolk som spør? Svaret er at noe må man ha med seg hjem, og jeg slapp i det minste billig fra det.

Kniven er eksempel på kniver som ikke regnes som samleverdige, selv om den er håndlaget og har fått noen år. Den kan vel være fra 1950-tallet kanskje? Problemet er ikke at den er fra ukjent knivmaker, men at den er så stor og grov og annerledes enn dem vi samler på.

Hvis en kniv er fint laget og fra en av de mest samleverdige hovedtypene, kan det bety svært lite for prisen at vi ikke vet hvem som har laget den. Hvis den er fra en av våre store knivmakere, men uvanlig stor og grov, og altså sjelden fra denne knivmakeren, blir prisen gjerne lavere enn om den er av hans vanlige type. Knivfolk setter kvalitet over sjeldenhet.

De andre ved bordet hadde heller ikke funnet stort. Bjarne Delbekk hadde kjøpt denne:

Den vakte en viss interesse. Hvem kunne ha laget den? Hvor kunne den være fra? Til og med Setesdal ble vurdert. Sliretrykket er riktig pent. Siden bokstavene G.U. er en del av trykkplaten, må de tilhøre sliremakeren og ikke eieren. Metallet er sølv, stemplet 830S, og både utforming og gravering er uvanlig. Opphenget er borte.

Delbekk hadde kjøpt den av en som hadde flere kniver å selge. Jeg også hadde rotet i knivene hos den selgeren, men uten å finne noe. En av de andre slirene der hadde også trykk med bokstavene G og U, men jeg syntes ikke den var noe å ta med. Men nå måtte jeg sammenligne den slira med denne her, så jeg stakk ned og kjøpte den, og tok den med tilbake til kafeen. Bare fordi vi ikke hadde stort annet på bordet. Den har dette sliretrykket:

I dette tilfellet er bokstavene G. og U. plassert midt på baksiden.

Slira er som ny. Trykket er av en annen type enn på den forrige slira, og pent, men ellers er dette ikke mye å skryte av. Stygg søm. Tråden til opphengsfestet er ikke pent satt i, og det kommer ikke til å holde hvis slira blir brukt. Metalltråd er en god løsning bare hvis man vet hvordan den skal settes i, og hvis man bruker lær som egner seg.

Sliretrykk, altså. Som jeg ikke interesserer meg spesielt for? Men det er sånn det er: Det kryr av interessante kniver av alle slags typer, og fra nå av kommer jeg til å se nærmere på et hvert sliretrykk som dukker opp. De finnes i store mengder og i stor variasjon, fra de enkleste og mest klønete og til riktige kunstverk, med enkel eller avansert akantus, og dyrefigurer og annet. Noen er svært detaljerte. Kanskje jeg begynner å samle litt på denslags. Tilfeldigvis var det et G.U.-trykk som ble starten, bare fordi det hadde bokstaver.



Gunvald Udgarden og Knut Grasbekk

Noen dager etter ringte Delbekk. Han hadde snakket med knivsamler Karl Høydal, som kunne fortelle at G.U. var Gunvald Udgarden i Seljord, og at Høydals onkel Knut Grasbekk (1891-1954) i Åmotsdal hadde skåret trykkplatene.

Er det samme mann bak begge de to sliretrykkene? Jeg ringte til Karl Høydal. Han fortalte at Grasbekk skar mange trykkplater for Udgarden, og for mange andre knivmakere rundt om, og at det gikk unna når han skar. I trykkplater for Knut Heddejord (1917-96) i Flatdal skar han inn bokstavene K.H., akkurat som G.U. for Udgarden.

Udgarden laget bare slirer, ikke kniver. Han sydde fint for hånd, men brukte også symaskin på mange av slirene, slik mange andre også gjorde. Høydal hadde sett ham i aksjon med en spesialinnretning til sliresøm på symaskinen.

Da Udgarden døde, kom trykkplatene hans på andre hender, og i årene etterpå skal de ha vært brukt på en hel del slirer. Blant annet på den som jeg kjøpte, tydeligvis.

Høydal snakket om stor produksjon av trykkplater. Hva skulle hver enkelt knivmaker med så mange? Var det for å kunne tilby slirer med mange forskjellige motiver? Svaret er at en slire bruker lang tid på å tørke, og det gikk ikke an å vente til den var tørr før den neste ble satt i press. Med den store slireproduksjonen som noen hadde, trengtes det en lang rad trykkplater.

Siden jeg aldri har sett nærmere på disse trykkene, vet jeg ikke noe om variasjonene. Men jeg går ut fra at når en sliremaker med stor produksjon - la oss si Olav Sandsdalen i Seljord - solgte slirer som så like ut, hadde trykkene hans likevel en viss variasjon. Hvis han bestilte ti like sett trykkplater fra Knut Grasbekk, antar jeg at de ser like ut bare til de blir studert nærmere.

Korrigering:

16. desember ringte knivsamler og knivforsker Jon Johnsen, som ikke overraskende hadde gått litt videre med saken. Han hadde ringt til Udgardens enke Ragnhild i Seljord og fått vite at etternavnet er Utgarden, ikke Udgarden. Pluss årstall:

Gunvald Utgarden ble født i 1904 og døde i 1976.

De fleste gamle kniver med slike slirer koster bare noen få hundre kroner, så dette er et opplagt samleområde for en som ikke vil bruke så mye penger på samlingen. Det blir litt på samme måte som forholdet mellom maleri og grafikk. Grafikk koster normalt mindre enn et maleri fra samme kunstner, siden det forholdsvis raskt kan lages flere trykk fra samme plate. Men noen grafiske verk er dyre, de også. Akkurat som noen sliretrykk.

Trykkplater finnes i tre og i messing. De var kanskje å få kjøpt i butikker? Og messingtrykkene ble det kanskje støpt mange like eksemplarer av, slik at samme trykk ble brukt av flere sliremakere?



Holk bare nederst

Den gamle G.U.-kniven har ikke bare et fint sliretrykk og en interessant gravering. Den er også et eksempel på slirer med holk bare nederst.

Jeg har alltid sett på dette som en rar løsning. Øvre slireholk er enklere å lage enn den nedre. Hvis du først er i stand til - og tar deg bryet med - å lage en pen og ofte komplisert holk nederst på slira, hvorfor lager du ikke da en enkel ring øverst? Det ville dessuten gitt deg mulighet for å sette på et bedre oppheng, mens nedre holk ikke har en like viktig funksjon. Ofte er det brukt en metalltråd til opphenget, i kombinasjon med tynt lær som ikke gir skikkelig feste for en slik tråd.

Nedre slireholk kalles ofte doppsko. Jeg foretrekker å la være å bruke slike begreper fra blankvåpen, for å markere avstanden mellom våpen og våre fredelige kniver. Det er en smakssak. Blant våpensamlerne finnes det også folk som sier grep i stedet for knivskaft, som om det var en sabel de holdt i hånden.



Raufoss

Her er det bare én slireholk. Slira er presset mellom to plater under tørkingen, men det er ikke skåret mønster i trykkplatene. Men noe er det. Øverst står det to nesten uleselige bokstaver. Den første er kanskje en T, deretter en sikker B, og så Raufoss.

Et rart sted for en knivmaker å signere en kniv, så da er det nærliggende å tenke at initialer og stedsnavn heller ble bestilt av kjøperen. Men i så fall måtte det skjæres en trykkplate for bare denne bestilleren, og det ble vel gjort bare om man bestilte mange kniver. Kanskje en forretning på Raufoss?

Beltestroppen er festet med to nagler.


Skaftet er rart. Øverst er det skåret et eller annet merkelig som noen sikkert kan fortelle meg hva er. Skaftet er ellers sterkt asymmetrisk (skjevt og vridd), og vondt å holde i. Kniven ser ut til å ha sittet i slira i mange år, men er vel neppe den opprinnelige. Den har Mora-blad fra Frost. Alder ukjent.






L H Hagen

Neste eksempel er fra børsemaker L. H. Hagen & Co i Oslo. Den er av det slaget som "byjegerne" kjøpte når de skulle ha en god, ujålete kniv.

Beltestroppen er sydd på.

Kniven har adskillig til felles med noen av knivene i artikkelen til Frantz Rosenberg.

Og alderen? Den er førkrigs, men hvor lenge før? Helt tidlig på 1900-tallet?
Oslo skiftet navn fra Christiania til Kristiania i 1878, og i 1925 fikk byen tilbake sitt gamle navn Oslo. Dette er likevel ikke pålitelig å datere en kniv etter. Mange holdt fast på Christiania i mange år etter at det offisielt var endret til Kristiania, og mange firmaer regnet nok "Christiania" som en fast del av firmanavnet. Selv Oslo kommune skrev Christiania til slutten på 1890-tallet, og hos noen firmaer hang Christiania igjen selv etter 1925.



Tarald Louen

Jeg avslutter med et svært ettertraktet sliretrykk, laget av Tarald Louen:

Selv om dette altså er et lekkert trykk, blir kniven billigere (i dette tilfellet er det nok bedre å si "mindre kostbar") med en slik slire enn med en utskåret i tre. Det er likevel ingen selvfølge at det fortsatt vil være slik, for disse lærslirene er lekre, og de er sjeldnere enn de utskårne treslirene.

Opphenget er borte. Tarald Louen brukte en messingtråd til feste, og her har det ikke holdt, mest fordi læret er for tynt. Det hadde vært bedre for knivens opprinnelige eier om Louen hadde satt på en ring øverst. Men ikke for oss! For nå er dette en morsom og rar modell å ha i samlingen.

Tarald Louen døde i 1901, så slira er altså over hundre år. Hvor mye over hundre er ikke godt å si, for han brukte dette trykket (og flere andre trykk i nederste del av slira) i mange år. Lars Birkeland brukte Louens trykk på tilsvarende slirer, og iallfall noen av disse har holk øverst. Det er vel sannsynlig at også Taralds sønn Elias brukte dette trykket.

Legg merke til den "usynlige" sømmen. Jeg får nok vise en gang hvordan en slik søm blir sydd.

Bladet er fra Tarald Louen, selv om det ikke står LOUEN på det. Det holder at løven er der på plassen sin.



Ellers:

Til enhver vellykket oslotur hører et besøk på Vestkanttorget på lørdag, selv i november, og jeg fikk tatt en tur innom der på morgenen. Denne gangen var det så kaldt og surt at torget var nesten uten handlere og nesten uten kunder. Likevel, jeg skulle ønske vi hadde noe sånt i Trondheim.