Brasablad
Ikke alle laminerte blader har eggstål og jern sveiset sammen på standard måte. Noen er i stedet braset.
Å brase betyr i denne sammenhengen å slaglodde. Både messing og kobber kan brukes som slaglodd. Brasablader røper seg ved en messing- eller kobberlinje i slipefasen, mellom eggstål og omleggsjern. Dette blir slik fordi man lar slagloddet smelte inn i fugen mellom jern og stål.
Her viser jeg noen slike blader. I en annen artikkel har jeg vist hvordan de lages. En knivsmed som vet hvordan dette gjøres (og dem kan det ikke være mange av), er Sverre Rødven i Trondheim.
Mitt første brasablad
For mange år siden restaurerte Bjørn Einarsen denne kniven for meg. Den er laget av Ingebrigt Foss (1843-1929) i Meldal. Kniven var i så dårlig forfatning at det ikke var stort å tape, så den ble totalrestaurert.
Ingebrigt Foss er en knivmaker som ingen samling trønderkniver kan greie seg uten. Denne er fra 1894.
Det er all grunn til å tro at bladet er originalt, og at det dermed er fra 1894 eller tidligere.
Da rustlaget var borte, kom det til syne et blad av en type jeg aldri hadde sett før, med kobber mellom jern og stål. Smed ukjent. Bjørn fortalte at dette var noe som kaltes et brasablad, og at det var en del sånne vestpå: på Nordmøre og i Romsdal.
Bladet er 10 cm langt, 20,7 mm bredt og 4 mm tykt, og har smellopp. Bladet var dekket av et tykt rustlag, så opprinnelig var nok tykkelsen heller 5 mm.
Overgangen blad/tange viser litt av hvordan smeden har gjort det. Venstre bilde fra oversiden, og høyre fra undersiden. Omleggsjernet overlapper bare et lite stykke inn på tangen, og eggstålet går ikke inn i tangen i det hele tatt. Altså ikke den mest solide måten å gjøre dette på.
Jeg snakket med Bjarne Engli, som godt visste hva et brasablad var. Han fortalte at der han kom fra, Enge på Nordmøre, var sånne blader særlig å se i gamle staskniver. Han kunne godt lage et til meg, men det ble aldri noe av.
Jeg tenkte at brasabladene sikkert var mer til pynt enn til bruk, siden de umulig kunne være like solide som vanlig laminerte blader.
Flere eksempler
Her er et til, og denne gangen er det brukt messing:
Kniven er en Meldal-kniv fra 1800-tallets andre halvdel, og den har mitt fineste skaft av dette slaget. Legg merke til de to skjoldbærerne på den plassen der det ofte sitter en løve. Supre. Det ser ut til å være våpenskjoldet til en eller annen. Kanskje det kan avsløre den opprinnelige eieren, han som hadde initialene ASG? Endemutteren i skaftet mangler, og er senere erstattet av en tristere løsning. Siden kniven altså er tuklet med, kan vi ikke vite med sikkerhet at bladet er det opprinnelige, selv om det ikke er noe som tyder på at det er skiftet.
Bladet viser messing hele veien rundt. Lengde 9,5 cm, jevntykt 5,5 mm, satt sammen av tre jevntykke lag. Dette eksemplaret er slipt helt inn til skaftet, men akkurat det er ikke noe som går igjen på slike blader. Smellopp her også, som det ikke sjelden er på gamle trønderblader.
Enda et
Her er et annet blad der det også er brukt messing. Det sitter i en brukskniv av det litt penere slaget, men har ikke sittet der fra starten. Kniven var på auksjon i Meldal for ikke lenge siden.
En ulempe ved brasablader er at de vanligvis (men husk at jeg har sett få av dem) er jevntykke hele veien fra skaftet og ut til bladspissen. Av en eller annen grunn ville smedene ikke smi ut selve bladet (bare tangen) og dermed få det tynnere framover (men se artikkelen om hvordan de kan lages). De kunne ha slipt bladet tynnere framover etterpå, men da hadde vi fått nesten det samme problemet med jernmangel som jeg skriver om i enkelte bladers overgang mellom blad og tange (se her).
Her ble tangen tynnere av seg selv. Som i blader flest, går bare et stykke av eggstålet inn i tangen, og da blir tykkelsen bakenfor stålet summen av jernet på hver side.
Hvor kommer brasabladene fra?
Metoden har muligens vært brukt særlig på Nordmøre og i Romsdal. Alle mine tre blader er kommet fra Meldal. Foss-kniven har originalt blad, i Meldal-staskniven over er det sannsynligvis originalt, og i brukskniven er det uoriginalt. Enten har noen smeder i Meldal brukt denne metoden, eller så er bladene kjøpt inn fra naboene på Nordmøre.
Jeg hadde ikke hørt om brasablader laget andre steder, men en og annen avlegger i nærheten var vel sannsynlig.
Men:
Kort etter at jeg hadde skrevet dette, fikk jeg vite av knivsamler Harald Wågø at han hadde sett slike blader flere steder, både i Norge og Sverige. Det kan se ut til at de er fra steder som ligger et stykke fra de store knivsmeddistriktene. Noen resonnementer i denne artikkelen må nok endres, men jeg venter litt med det.
Men er det solid nok?
Det kommer an på hva bladet skal brukes til. Også annet eggverktøy ble braset, både dreieverktøy og høveltenner. Og når eggen er av hardmetall i stedet for eggstål, blir det festet til stål med slaglodding, og tåler store påkjenninger.
Dreieverktøy og høveltenner og meisler blir ikke vridd og bendt og bøyd. Det blir ikke alle kniver heller, men en kniv kan risikere at det kan skje, og det er her det tradisjonelt laminerte bladet har sin styrke, nettopp når kniven brukes til annet enn skjæreverktøy.
Jeg har ikke utsatt noe brasablad for påkjenninger, og kommer heller ikke til å gjøre det, men sammenføyningen må nødvendigvis være svakere enn ved normal essesveising. Mens jern og stål i et standardblad inngår i en fast forbindelse, blir de her liggende som adskilte lag som bindes sammen av messing eller kobber. Hvis vi bøyer bladet for mye, kommer forbindelsen til å gi etter, og bladet går opp i "limingen".
Apropos "limingen": For noen år siden sto det i bladet Norsk husflid om en på Blaker som laget blader av mange lag av diverse metaller, limt sammen med epoxy. Jeg har ikke sett noe til dem senere, så dette ble kanskje ikke videreført?
Men:
Dette med styrken skriver jeg mer om i artikkelen om hvordan bladene lages. Det skulle vise seg at de er mer solide enn jeg først trodde.
Hvorfor ble de laget slik?
Sverre Rødven har mest tro på at det var fordi smedene ikke hadde kunnskaper om noen bedre metode. Mange slags ting ble slagloddet i essa, for eksempel store låser og nøkler. For knivblader ble metoden utkonkurrert etter hvert som smedene lærte seg vanlig essesveising.
Et lite spørsmålstegn ved dette, er at brasablader tydeligvis ble laget på Enge ved Valsøyfjorden. Dette var et område med mange dyktige smeder som laminerte knivblader og annet eggverktøy på vanlig måte. Her skulle det være nok av kunnskaper om normal smiing, slik at enhver som ville lære seg kunsten, kunne lære den.
Hvorfor i staskniver?
Som vanlig er det gøy å tenke seg en forklaring, for eksempel denne:
Brasablader var gammeldags, ganske sjeldne, så annerledes ut, og var skjørere enn standardblader. Altså noe som skilte seg ut fra det man brukte til daglig. Det er nettopp sånt som det kan bli tradisjon for å bruke i staskniver. "Gammeldags måte" kan ofte erstattes med "tradisjonell måte". Og staskniv er tradisjon.
Eller en annen forklaring.
Den som vil ha eldre sammenhenger å gruble over, kan ta en titt på det sammensatte bladet i artikkelen om maskekniver og tenke på hvordan det er blitt laget. Dette er jo også brasablader, bare at slagloddet her er tykkere og brukt enda mer dekorativt. Vi får tenke mer på de mulige forbindelsene til de senere brasabladene.
