6. april 2008
Lørdagens knivfangst
Denne lørdagen fikk jeg ikke kjøpt en eneste slirekniv eller foldekniv, men noe til knivsamlingen ble det likevel.
Et knivbelte
Et knivbelte er nesten en kniv, iallfall kan det gå rett inn i en knivsamling. Ikke når det er et hvilket som helst belte, men når det er et knivbelte med ringer spesielt beregnet til et knivoppheng. Mange trønderbelter er i denne kategorien. Noen sånne må man ha.
I går fikk jeg kjøpt et svært hyggelig eksemplar fra ca Meldal, med alle deler på plass. Pent gravert nysølv, og originalt lær i fin stand. Dette hører til de moderne trønderbeltene, de som knivmakere og gjørtlere her laget de siste par tiårene av 1800-tallet og så vidt inn på 1900-tallet. Staselige saker, særlig når jeg får tørket bort litt irr og tatt på litt lærfett.
To bordkniver
Bordkniver er vanligvis typiske ikke-kniver, men her er det to gamle eksemplarer som har fått en trøndersk vri. Den graverte messingen i skaftenden viser at det er nok jungemakerne som har vært bortpå. Budal/Soknedal? Tidlig 1800-tall?
Bordkniver som dette er sjeldnere enn jungene, men på auksjonene koster de mye mindre (selv om man jo aldri vet med auksjoner). De er ikke personlige kniver til å ha med seg i beltet eller i lomma, men i en jungesamling passer de fint.
Bladene er pent smidd, og stemplet EB. Jeg håper det beste: Kanskje det går an å finne ut hvem han var.
Jeg kjøpte disse bordknivene av han som hadde alle jungene som jeg viste 16. mars. Nå ville han selge dem, men bare under ett. Og under ett, det blir jo alltid et fælt beløp. Jeg lot det være.
En flekkekniv
Kniver laget for grovere bruk, for eksempel lauvkniver, kommer gjerne i klasse med ljåer og sigder. Ikke egentlig for kniv å regne.
Grovkniver flest prøver jeg å la ligge, men jeg gjør unntak for flekkeknivene. En ljåsamling blir så uhåndterlig, og sigder og lauvkniver også. Men flekkekniver er av mer passende dimensjoner, og så synes jeg altså at de er fine, blant annet ofte med svært velformet skaft. Jeg tar dem med hvis de ikke koster stort og ikke ser absolutt forferdelige ut, hvis de er håndsmidd, og helst har stempel.
Vel. Som jeg tidligere har innrømmet, så har jeg noen flensekniver også, selv om de er ganske uhåndterlige. Hm. Det er ikke noen strøken logikk i hva man samler på.
Denne flekkekniven er av det middels rustne slaget. Siden sånne ble brukt ved kyst og saltvann, må en ikke vente seg for mye. Med messingbørste, og så litt olje etterpå, kan den bli akkurat pen nok uten å virke restaurert. Hvis du derimot prøver å pusse den helt jevn, kan du regne med å ødelegge den.
Stempelet her er det velkjente KKS med W over. Jeg har blader med fem varianter av dette stempelet hans nå, blant annet et for eksport til USA. Og ennå vet jeg ikke hvem han var. Bladene hans er å finne langs hele kysten oppover, for han var en dyktig og produktiv smed.
En sigd
Ljåer og sigder skal jeg ha færrest mulig av (helt null er vanskelig å få til). Det er stempelet som eventuelt kan gi dem plass i samlingen. Denne her hadde jeg aldri tatt med hjem om det ikke var for stempelet, som jeg måtte se nærmere på.
A. RAADE hadde jeg aldri hørt om, men et slikt navn måtte det gå an å finne ut av. Etter å ha sett i folketellingene, går jeg ut fra at det er denne karen:
Andreas Raade, smedmester og hovslager i Bodø, født 1855 i Sparbu, Nord-Trøndelag (spørsmålstegn ved 1855).En av døtrene hans var født i Sparbu i 1886, så Raade flyttet tydeligvis til Bodø en gang mellom 1886 og 1900.
Dette stempelet finnes kanskje også som knivbladstempel. Det er ikke altfor stort til det (22,5 mm), og jeg mistenker alltid enhver ljåsmed for å ha smidd noen knivblader. En knivsmed i Bodø? Akkurat noe vi trenger.
Hans sønn Peter Raade, født 1881 i Sparbu, var smedlærling hos faren i 1900 (sammen med en til, som utvandret). Kanskje Peter hadde egen produksjon senere, og eget stempel?
