16. mai 2008
(med noen senere tilføyelser)
Kniver fra Kverneland
Gabriel Olsen Kverneland (1807-1889) var bonde og smed på Jæren. Både faren og bestefaren hans var dyktige smeder, og to av sønnene hans startet hver sin fabrikk:
Eldstesønnen, Ole Gabriel Kverneland (1854-1941), sa fra seg odelsretten og satte i stedet opp en smie der han helt fra starten produserte eggverktøy, for det aller meste ljåer. Han grunnla sitt firma i 1879: O. G. Kværneland, som i 1895 skiftet navn til Kvernelands Fabrik A.s. I dag heter firmaet Kverneland ASA, og er en av verdens største produsenter av landbruksmaskiner.
Gabriel Kvernelands yngste sønn Tønnes Gabrielsen Kverneland (1857-1950) overtok gården. Han var bonde og smed som faren, og smidde blant annet kniver for Stavanger-Staal, sammen med sønnen Trygve.
I 1930 grunnla Tønnes' sønn Trygve Kverneland (1905-1984) sitt eget firma – T. Kverneland – for å produsere ljåer, kniver og sakser. Senere overtok landbruksmaskiner her også. I dag heter firmaet TKS AS.
For en del år siden var jeg i Stavanger, og tok en tur bortom Jæren for å se på kniver. Jeg besøkte Bjarne Aase og de andre i Gjesdal kniv- og ljålag. Sverre Skjæveland (lokalhistoriker, smed, restaurerer gamle maskiner, med mye mer) tok meg med til de to Kverneland-bedriftene. Vi var hos Tønnes T. Kverneland som da var direktør på TKS, og Garman Skjæveland som var den siste som arbeidet på "Kniven" på Kvernelands Fabrikk før knivavdelingen ble nedlagt i 1950.
Ole Kvernelands gamle smie står der fremdeles:
Jeg hadde jo planer om å følge opp dette etterpå, men dere vet hvordan det ofte går med planer.
Jeg har noen bilder liggende her et sted, blant annet av blader fra Sverre Skjæveland og kniver laget av hans far Sven. Skal grave dem fram siden.
Her skal jeg vise noen kniver fra bare det første av de to Kverneland-firmaene, altså fra Kvernelands Fabrikk.
Kvernelands Fabrik
Ole Gabriel Kverneland irriterte en del av de andre smedene i området med å stikke seg fram og kalle virksomheten sin fabrikk, mens de andre produsentene bare hadde vanlig smie.
Kverneland var en uhyre dyktig håndverker. At han allerede som søttenåring fikk premie på utstilling for selvlaget plog, var nok også irriterende for noen.
I bedriftsbladet Ambolten viser Håkon Kverneland (1906-1985) en del gamle ting, i en liten serie kalt "Minner fra en annen tid". Jeg har sett bare årgangene 4-21, fra 1968-1985.
De tidlige knivene har jeg ikke sett, bortsett fra en rask titt i en monter på fabrikken. Denne er fra Ambolten, 1979 nr 2, side 2.
Det store bladet er stemplet O. G. Kværneland, som bør bety at kniven er laget før 1895.
Av alle Kverneland-kniver er vel disse de mest samleverdige.Fabrikken laget nok også andre kniver eller knivblader helt fra starten, men jeg vet ikke hva slags kniver dette var, og hvor mye som ble produsert. Jeg har fått til dels motstridende opplysninger her, men foldekniven på disse bildene viser at hva som helst bra kan være laget av Kverneland for over hundre år siden.
En del tidlige kniver hadde etset dekor. Her er bilder fra Ambolten, 1973 nr 3, side 2.
Ambolten (1968 nr 3, side 2) viser et brevhode fra 1894. Der er kniver med blant produktene, men det ser ut til at de forsvant fra utvalget etter noen år. Jeg har en Kverneland-brosjyre fra 1914, som jeg har hentet disse to bildene fra:
Brosjyren viser mest ploger, men har også en side med ljåer, sigder og en løvkniv. Det interessante for oss er at vanlige kniver eller knivblader nå ikke er nevnt. De ble nok laget, men i så lite antall at de ikke var noe produkt å ta med.
Kverneland startet opp lenge før Stavanger-Staal kom i gang med sin produksjon i 1911, og jeg vet ikke hvor de kjøpte stål i begynnelsen. Ole Kverneland besøkte tidlig både Eskilstuna og Sheffield, og stålet kan ha kommet fra et av disse stedene.
Eller kanskje ikke. 1914-brosjyren forteller at alt stål til plogene kom fra USA. Det står at dette plogstålet var dyrere enn det svenske, men vesentlig bedre. Kanskje eggstålet også kom derfra.
Kvernelands knivbladstempel i tre størrelser. Det er også noen mindre variasjoner i utformingen av logoen.Pil-logoen er brukt i 1914-brosjyren. Håkon Kverneland forteller at selv om denne logoen ikke ble registrert som varemerke før i 1944, ble den brukt helt siden firmaets første år.
I 1922
Knivsmeden Bjarne Engli fortalte om Ole O. Enge, som var ljåsmed i Englis hjembygd Enge på Nordmøre. Enge hadde noen opplysninger om Kvernelands produksjon tidlig på 1920-tallet. Han var hos Kverneland for å lære å bruke maskinhammer, til gjengjeld for at de fikk bruke en ljåmodell som han hadde utviklet.
Enge fortalte om fabrikkens ljåsmiing:
De varmet opp en stang firkantjern, hogg et spor i den, og utvidet sporet så det passet til stålbiten. Stålbiten ble så i kald tilstand lagt ned i det varme jernet, jernet ble hamret inntil, og emnet ble deretter rullet i blåleire. Når de så varmet det opp til sveisetemperatur, kom det et ”poff” når det var ferdig sveiset. Etter å ha strukket ut emnet, kontrollerte de nøye at alt var bra. Hvis sveisen ikke var helt tett hele veien – at emnet altså hadde en ”veile” – kappet de bort stykket med veilen og laget knivblad av resten. Det gikk såpass ofte galt at firmaets knivblader stort sett kom som et biprodukt av ljåsmiing.
Enge fortalte at Kverneland i 1922 brukte Stavanger-Staal i kvalitetene SK 7 og SK 9 til kniver, men ikke SK 11, som dengang ble regnet som et ljå-stål. SK 9 ga bedre blader enn SK 7.
Selv om Kverneland også tidligere hadde laget en del kniver, var det nok først på 1930-tallet at den helt store knivproduksjonen startet.
Morakniver med fiberslire
Kverneland er en av flere norske knivfabrikker som laget typiske morakniver med fiberslire ("pappslire"), helt etter svensk mønster.
I følge Garman Skjæveland er moraknivene med messingholker laget før krigen. I 1940 ble messingen erstattet av jernholker. Grunnen var at messingholkene hadde lett for å sprekke når de skulle formes. Messingen var tynn og sprø, og holkene ble stanset ut av plate og formet i én smell. Innimellom hullene etter holkene ble det stanset ut små nagleskiver til skaftendene, så det var lite materiale som gikk til spille.
Da de gikk over til jernholker, hadde de tydeligvis en god del nagleskiver liggende, for en periode brukte de jernholk og messingskive på samme kniv. Deretter var begge deler av jern.
Ca 1930 kom denne knivbrosjyren fra Kverneland. Jeg har originalen liggende her et sted, men til jeg finner den, må dere nøye dere med å lese denne kopien:
Brosjyren viser fabrikkens nye morakniv-modell med skaft i to eller flere lakkfarger, i flere fargekombinasjoner, som den tofargede på dette bildet (i størrelse 2). Det er tydelig at Kverneland nå ville satse på kniv som et eget produkt og ikke bare som noe ved siden av det de egentlig laget.
I følge brosjyren er knivene i seks størrelser: 3, 2½, 2, 1, 1/0 og 2/0, der 3 som vanlig er den største. Jeg vet ikke om enda flere størrelser ble laget siden, men blir ikke overrasket om jeg kommer over de små størrelsene 3/0 og 4/0.
På Kverneland-fabrikken hadde jeg sett fine eksemplarer på kniver med tofargede skaft, men eksemplaret på bildet over var det eneste jeg hadde fått tak i, helt til jeg fikk den neste kniven på eBay i juni 2011:
Min nyinnkjøpte kniv er i størrelse nr 1. Her ligger den sammen med den på bildet ovenfor i størrelse nr 2.
Bladstempel og slire er av samme slag.
Skaftet er i rødt og gult, pluss det hvite som skinner igjennom fra grunningen (mer om dette lengre nede).
Det står i brosjyren at det heretter ikke var nødvendig å importere kniver, siden disse norskproduserte var bedre enn de utenlandske. Da er det jo morsomt å se at den slira som er avbildet ved siden av kniven, har Moras kjente merke; den er en pappslire av Mora-produsenten F.M. Mattssons modell, som denne fabrikken igjen fikk fra en underleverandør, sannsynligvis fra Bröderna Ström i Mora.
Brosjyren viser også at Kverneland solgte løse knivblader. Selvfølgelig. Fabrikker flest gjorde det. Det er sannsynlig at de solgte løse blader helt fra starten, og kanskje de fortsatte med det helt mot slutten av knivproduksjonen.
Siden fikk Kverneland slirer som dette med eget mønster, men de gjorde visst aldri noe forsøk på å lage fiberslirer selv.
Denne kniven er i størrelse 1, og i motsetning til alle andre som er avbildet her, er størrelsen oppgitt bak på slira. Jeg har ikke sett dem med slire i andre størrelser enn denne, men de finnes nok. Uten slire er det mange størrelser.
Slirer som denne finnes med en del variasjoner i mønsteret, og med flere plasseringer av KVERNELAND og NORGE.
Denne kniven har malt skaft, ikke lakkert, med silkematt overflate. Den har holk av jern og endeskive av messing, så jeg regner med at den er fra ca 1940. De finnes også med begge deler i messing, og med begge deler i jern.
Det ser ut til at verkstedkniver fra denne tiden (kniver uten slire) vanligvis er rødmalt, enten i en ganske frisk rødfarge som denne, eller i en trist og blass. Men samtidig ble det også laget lakkerte skaft, flerfargede eller i fargeløs klarlakk.
Både morakniver og finere kniver ble laget helt til knivproduksjonen tok slutt.
Litt lengre ut på 1930-tallet kom disse fiberslirene med vikingdekor. Av Kvernelands kniver er det disse vi ser oftest, så det ble nok laget haugevis av dem.
Siden slirene ikke er sjeldne å se i urørt stand, regner jeg med at de var til salgs også som løse slirer uten kniv, og at de er blitt liggende slik på diverse lagere fram til nå.
Disse knivene avviker litt i størrelse fra dem i brosjyren over. Den lengste er omtrent i størrelse 2½, den minste er mellom 1/0 og 2/0, men det ble nok brukt de samme betegnelsene som før.
Garman Skjæveland fortalte at fiberslirene kom i store kartonger merket "Geilo". Det bør bety at de er laget av Øyo, som var den på Geilo som laget sånne slirer. Jeg vet ikke hvilke av Kverneland-fiberslirene dette var.
Jeg kan forøvrig fortelle at det stadig er noe skikkelig herk å skulle finne ut av hvilken fabrikk som laget hvilke fiberslirer!
Kniver med lærslire
Denne lille brosjyren kjøpte jeg på eBay. Den viser to av Kvernelands knivmodeller, og noen ljåer. Jeg antar at brosjyren er fra rett etter krigen, altså ca 1945-1950. Etter kartet å dømme er den kanskje laget til en utstilling i Chicago?
Det kan skimtes at bladene i brosjyren er merket MADE IN NORWAY. Slik merking pleier å bety at noe er laget for eksport til USA, der de krevde at opprinnelsesland skulle stå på alle varer som ble importert. Vil man ha norske fabrikk-kniver merket på denne måten, må man vanligvis få dem fra USA. Bladet som jeg viser her, har vanlig Kverneland-merking på den andre siden.
To svært fine eksemplarer.
Kniven til venstre er av modellen "Moose" (elg) i brosjyren over. Én brun og én mørkegrønn slire av samme type som i brosjyren. Polerte holker i rustfritt stål.
På baksiden av den brune sliren er prisen skrevet på med blyant: kr 9,25. Dette var nok Kvernelands dyreste kniver.
Bladet finnes både som laminert og i rustfritt helstål.
Salgsmappen
I Ambolten 1980 nr 1 viser Håkon Kverneland dette bildet:
Han skriver at slike mapper ble levert til grossistene. Etter knivene med vikingslirer å dømme, er denne førkrigs.
Etter 1945 gikk knivproduksjonen raskt nedover. Det var mye mer lønnsomt å produsere traktorutstyr. Til slutt var Garman Skjæveland alene igjen på "Kniven".
Håkon Kverneland forteller:
"Selv om salget kom opp i 120 000 stk. pr. år, ble der liten eller ingen fortjeneste. Produksjonen var svært arbeidskrevende, særlig sliping og polering. Hele produksjonen ble derfor nedlagt i 1950."
Garman Skjæveland fortalte at de i 1950 laget et digert bål ute på plassen, av alt som var igjen av knivmaterialer, ferdige skaft, pappslirer og annet fra knivproduksjonen. Og store mengder arkivmateriale.
Altså: Ingen Kverneland-kniv er nyere enn 1950.
En slik salgsmappe, merket "Kvernelands Brukskniver", fant jeg i en bruktforretning i Trondheim! Men den er uten innhold, gullbokstavene er skrapet ned for å bli mindre synlige, og knivlommene er revet ut. Helt bånn! Denne kunne jeg jo hatt de fineste Kverneland-knivene mine i.
I stedet får jeg bruke den til å fylle opp leiligheten med.
Vi kan ta en nærmere titt på et par av knivene i salgsmappen fra bildet i Ambolten.I midten ligger en typisk sløyekniv uten slire, med den skaftformen slike kniver gjerne har, uavhengig av produsent.
Mer interessante er de to speiderknivene. De har flerfarget skaft av samme type som moraknivene, og er uten parerstang. Jeg har ikke noen slik, enda de ble laget i betydelig antall. De hadde kanskje for det meste et lokalt marked.
Litt om hvordan de ble laget
Garman Skjæveland fikk knivbladene rett fra smia. Han rettet dem, slipte konturene, slipte og pusset sidene, og slipte eggen. I begynnelsen syntes han jobben ved slipeskiva var svært vanskelig, men etter hvert fikk han jo taket på det. I løpet av hver arbeidsdag skulle han gjøre ferdig 120 knivblader. Det ble gjort helt på frihånd, for det gikk fortere.
Noen ganger lå stålet skjevt sentrert, og da måtte han legge eggen litt til siden. Av og til var stålet lagt i så skjevt at det ikke var annet å gjøre enn å kaste bladet, for det var jo grenser for hvor langt ut på siden han kunne plassere eggen.
Han fortalte hvordan de laget flerfarget skaft. Først ble skaftene dyppet i hvit grunning som fikk tørke. Så ble det helt over flere farger celluloselakk, med tørking mellom hver farge.
Han fortalte om skjeftingen: Det ble boret et litt for trangt hull til bladene. Hullet ble så utvidet og nøyaktig tilpasset ved at en dor av tangestørrelse ble glødet og stukket inn. Denne metoden var vanlig på andre fabrikker også, for eksempel hos Trygve Kverneland og hos B. Knudsen i Trondheim. Metoden har vært mye brukt av knivmakere i nyere tid. For eksempel gjorde Aasmund Voldbakken det slik på 1980/1990-tallet, og flere gjør det slik ennå.
Litt om hvordan lærslirene ble laget:
En del slirer ble farget ("malt", sa Garman) når de var tørre etter limvannet (for eksempel den grønne på bildet ovenfor). Disse ble ikke dyppet i Oxan-olje.
Svært mange av lærslirene har holdt seg svært bra i alle disse årene, så dette er nok en god metode.
Bladene ble gått over med en dott innsatt i fett før knivene ble pakket i papir, lagt i eske og sendt ut i verden. Hvis de da ikke ble solgt direkte fra verkstedet, der der var stor omsetning, særlig av annensorterings eksemplarer. Hele skoleklasser kom innom og kjøpte billig.
Det var en enkel og hyggelig jobb å lage flate speiderknivslirer. Det ble brukt ferdig farget lær som ikke ble behandlet videre etter at slira var sydd.
Bakelittskaft
På slutten av knivproduksjonen, altså i årene rett før 1950, ble det laget en del kniver med bakelittskaft. Skaftene ble kjøpt inn utenfra. Det er kanskje ikke så mange bevart i strøken stand, for bakelitt er ikke videre solid.
Slirene var de vanlige, fine lærslirene, her vist fra baksiden.
Garman Skjæveland fortalte at også noen av bladene ble levert utenfra, men han husket ikke hvem som laget hverken disse eller skaftene av bakelitt.
De to knivene mine har knekket blad, og jeg har sett flere blader som er det. Disse knivene med bakelittskaft har jeg bare sett med blad i rustfritt helstål, og de er altså godt egnet til å styrke fordommer mot denslags.
Det ene bladet her har Kverneland-stempel, den andre er en reklamekniv med korkåpner, merket L. A. LUND AS, uten produsentstempel.På fabrikken ble disse knivene regnet som triste greier, sa Garman.
Pappeskene
Jeg kom over noen pappesker med innpakkede kniver av moratype med rødmalt skaft, i størrelsene 2 og 3. Ett dusin "brukskniver" uten slire i hver eske. En betydelig del av knivene fra Kverneland var nok slike verkstedkniver uten slire.
Den ene esken var ødelagt, men det sto skrevet noe inni lokket:
"Swing music while we work!", og noe som jeg ikke kan tyde, som slutter på ". . . that!". Undertegnet Rasmus Frøyland Kverneland, Inge Bolme Kverneland, og Kjell Øyri Kverneland. De tok nok noen pauser i jobben.
Jeg antar at de skrev i lokket omkring 1940. Og den neste som åpnet esken deres var jeg, seksti år etter.
Eskene kom utenfra. Jentene på verkstedet som laget dem, skrev noen ganger navnet sitt i lokket som en hilsen til de ukjente mennene på knivfabrikken. Flere traff hverandre på denne måten, og iallfall i ett tilfelle førte kontaktannonsen til at et par giftet seg.
Fabrikkproduksjon
"Fabrikkproduksjon" høres så automatisk ut, det høres ut som maskiner lager produktene omtrent uten at menneskene i prosessen gjør stort annet enn å trykke på startknappen og mate inn råvarene. I virkeligheten krevde fabrikkproduksjonen dyktige, konsentrerte og erfarne håndverkere, særlig før krigen. Noen var kjent for å være gode smeder, andre var gode slipere. Produktene kunne variere mye etter hvem det var som arbeidet med dem, så på fabrikkene kunne de nok ofte se hvem som hadde laget hva.
Mange ljåslipere hos Kverneland fikk silikose av slipestøvet. Støvet drev som en tett tåke i rommet der de arbeidet. Folk på "Kniven" ble også undersøkt, men ingen av dem hadde silikose. De hadde vel et mer variert arbeid. Til gjengjeld hadde de damp fra lakk og løsemidler til skaftene og slirene.
Kniver laget for andre
Som fabrikker flest laget også Kverneland kniver for andre. Noen ganger står det bare de andres stempel på dem. Her er noen eksempler fra 1930-tallet:
De to nederste knivene er stemplet BRØDRENE TRÆGDE DRAMMEN, som var en jernvareforretning. Den nederste har bare Trægdes stempel, mens den i midten har rester av Kverneland-stempel på baksiden. Trægde-knivene ser også ellers Kverneland-aktige ut, med den karakteristiske lakken som ofte har krakkelert og falt av, akkurat slik som på skaftet i midten på bildet til høyre.
Den øverste kniven er en reklamekniv stemplet NORSK VACUUM OIL CO, A/S, med Kverneland-stempel på baksiden.
Her er en der også slira er merket:
Merking på bladet (som er laminert):
SANDNÆS DAMPSKIBS-AKTIESELSKAB
Baksiden av slira viser rederiflagget og bokstavene S.D.A.
Slira er dessuten blitt gnagd på. Av en valp, ser det ut til.
Andre ting fra Kverneland
Reklamekniv for Kverneland, med logo som er nyere enn på noen av knivene som Kverneland selv produserte. Alder ukjent. 1960-tallet? Produsenten er også ukjent, det står bare STAINLESS STEEL på bladet. Men utenpå står det altså KVERNELANDS, som er nok til at den får være med i min lille Kverneland-samling.
Det får denne også, selv om den ikke er en kniv:
Det var ingen overflod av varer til julen 1945. Her er et bidrag fra Kverneland i "EGET FABRIKAT", tynt dreiet i valbjørk. Diameter 12,5 cm.
Jeg samler nesten ikke frimerker, men av og til tenker jeg at kanskje en temasamling om kniver hadde vært noe. Da hadde jeg nok funnet en plass til denne konvolutten jeg har liggende, selv uten at kniver er nevnt:
Noen småsaker, altså. Noen plog har jeg derimot ingen planer om.
Videre utforsking av Kverneland-knivene
Dette er så klart bare en smakebit. Samlingen min er beskjeden: Jeg har ikke stort flere Kverneland-kniver enn dem jeg har vist her, og altså ikke en eneste gammel kniv fra før 1900. Det er ikke sikkert at alle knivmodellene kom seg utenfor Rogaland i noe større antall, så det er nok der de må oppspores.
Jeg er veldig glad for at Sverre Skjæveland tok meg med til Garman Skjæveland, som mange av opplysningene her kommer fra. Det er ikke mange som kan fortelle fra fabrikkproduksjon av kniver på 1940-tallet. Garman var en hyggelig kar som virkelig kviknet til da det plutselig kom noen som ville høre om gamle dager.
I tillegg til Kvernelands Fabrikk har vi altså den andre Kverneland-fabrikken, den som ble grunnlagt av Trygve Kverneland i 1930 og som også laget kniver. Jeg får vise noen kniver derfra en annen gang. Det finnes allerede en super artikkel om denne produksjonen:
Herborg og Tønnes T. Kverneland:
"Kæ vil de i Bekkjen?" : knivar og sakser : frå handverk til industri. Trygve Kverneland i perioden 1930-1952. I Sjå Jæren, årbok for Jærmuseet 1998, side 39-55.
