12. september 2008



OL-kniver fra 1952 og senere

- med og uten ekte OL-ringer



Først: OL-Trollegg


I artikkelen om Brusletto Trollegg har jeg bilder av denne slira som ble laget til vinter-olympiaden i Oslo, 15.-25. februar 1952. Øverst står det NORGE, deretter 1952, og så OL-ringer, og nederst en skiløper. Pluss litt svibrent dekor her og der. Slira er ikke i sin beste stand (blant annet er sikringsstroppen skåret bort), og kniven er vekk. Dette er det eneste spor jeg har sett av denne OL-kniven, og jeg ble kraftig overrasket da knivsamler Ivar Evjevollen kom med den for noen år siden.

OL-Trollegg er en ekte Brusletto OL-kniv. Det samme er den neste. Men deretter spørs det hvordan vi vil regne.




Olympiakniven


Nå er det ikke OL-versjonen av Trollegg vi tenker på når Bruslettos OL-kniv fra 1952 blir nevnt, men den neste som jeg viser fire versjoner av her. For å holde orden på dem, gir jeg dem en foreløpig nummerering. Foreløpig fordi det sikkert finnes flere varianter enn disse fire.


Olympiakniven 1

Brusletto laget denne modellen i flere versjoner, men av dem jeg viser bilde av her, er det bare denne ene som er den ekte OL-kniven fra 1952.

Magnus Haugen, han som var "Co." i firmanavnet "Brusletto & Co.", fortalte at Vinter-OL 1952 kom litt brått på ham og de andre i Brusletto. Da omsider noen begynte å tenke at det kanskje burde lages en ny, egen modell til dette arrangementet, var det ikke så lang tid igjen. Nå hadde firmaet nettopp klar en modell som ennå ikke var lansert, og det ble bestemt at denne kniven måtte det bli. Det var ikke tid til å lage noe mer avansert.

Kniven er ikke særlig annerledes enn speiderkniver flest fra Brusletto (og fra mange andre). Skaftet er riktignok av lærskiver med pynteskiver i kunststoff, men ellers følger den et vanlig opplegg: enkelt blad, parerstang, skaftholker (i messing), og flat slire med vanlig Brusletto-dekor.

Skaftet er 10,3 cm inkludert parerstang og endekule.











OL-ringer og årstall på slira, og "Olympiakniven" på bladet.




Merkingen er etset og ikke slått inn i bladet. Det er brukt rustfritt helstål, og på eldre kniver pleier det å bety at eggen er ganske dårlig. Som den tydeligvis er her, bare se på bildet over.

På laminerte Brusletto-blader ble ikke slik etsing brukt før ca 1960.



Jeg har også en løs kniv av samme slag med en halv cm kortere skaft, altså 9,8 cm, men der har jeg ennå ikke sett den tilhørende slira. Det rustfrie bladet er uten merking. Foreløpig vet jeg ikke hvor jeg skal plassere den, og lar den bare ligge i ro til det dukker opp en med original slire.



Olympiakniven 2

Vinter-OL 1952 kom altså brått på, og var brått over. Men det var ennå marked for kniven, og hvilken produsent synes det er morsomt å slutte å lage noe som ennå kan selges? Problemet var bare at det ikke var anledning til å selge OL-kniver etter OL.


Da var det at Magnus Haugen fikk en god idé, og laget denne versjonen. Han fjernet "1952" og en del av ringene, slik at det sto igjen tre rundinger med to buer under. Dermed var kniven OL-aktig nok til å selge bra, men ikke for OL-aktig til å bli stoppet (men det spørs jo om noe sånt hadde gått i dag). Med disse nye ringene ble kniven produsert i flere år framover.

Bladet er det samme som på Olympiakniven 1, med samme produsentmerking, men uten navnet "Olympiakniven".

En viktig forskjell fra forrige kniv er at denne har slire som ikke er laget på Geilo, men på Hållsta Läderindustri som jeg forteller litt om nedenfor.

En slire fra Hållsta skiller seg fra den til den ekte Olympiakniven på flere måter. Øverst foran er det en ekstra lærlapp med hakkete kant. Veldig vanlig fra Hållsta. Under den kan man skimte en del av den tidligere dekoren som kanten nesten dekker over, men som altså ennå er der. Dessuten er oppheng og sikringsstropp laget separat og naglet fast. Slira er også blitt litt lengre, rettere og spissere, og har fått en ekstra nagle.

Denne slira er ikke merket med patentnummer, men den viktigste forskjellen fra den forrige er likevel det patenterte fiberinnlegget som skal hindre slira i å bøye seg.



Hållsta Läderindustris patent

Hållsta Läderindustri har fabrikk i Hållsta ved Eskilstuna. De var på Geilo og hentet alt av Bruslettos slireverktøy og overtok all produksjon av Bruslettos slirer, i Bruslettos design og med Bruslettos dekor. Dette var antagelig i 1952. Dermed blir det ikke lett å si om slirer fra akkurat denne tiden er laget på Geilo eller i Hållsta.
Magnus Haugen forteller at de fra Hållsta var ganske overrasket over hvor enkelt verktøyet var, og hvor mye håndarbeid Brusletto la i slirene.


Patentnummeret 152.463 på slirene gjelder Hållstas patent på fiberinnlegget.

Patentet ser slik ut:















Som dere ser, er det ikke bare fiberinnlegget som er vist her, men også Hållstas klassiske sliredesign. Hållsta laget denne typen slirer for mange fabrikker, blant annet Frosts, i enormt antall.

Det er mulig at fiberinnlegget allerede var satt i produksjon da Hållsta overtok å lage Brusletto-slirer, men jeg vet ikke nøyaktig når de overtok, bare at det antagelig var i 1952. Her er det to datoer å være klar over:

21. april 1953:
S. S. Andersson, Hållsta, søkte patent på fiberinnlegget i slira. Vi kan gå ut fra at han ikke produserte for salg noen slire med fiberinnlegg før patentsøknaden hans var behørig registrert.

8. september 1955:
Patent innvilget (publisert 22. november 1955). Først nå kunne slirene merkes med patentnummer.

Mellom disse to datoene ble det produsert slirer med innlegg, antagelig i store mengder, men altså uten merking. Det kan kanskje stå "Patentanmäld" eller noe lignende på noen av dem, kanskje til og med "Patenterad", men noe slikt har jeg ikke sett.


Altså:

• Hvis en Brusletto-slire av denne typen ikke har fiberinnlegg, er den enten laget av Brusletto selv eller av Hållsta før de søkte patent i april 1953. Olympiakniven 1.

• Hvis slira har fiberinnlegg, er den laget av Hållsta i april 1953 eller senere. Olympiakniven 2-4.
• Hvis den har slire med fiberinnlegg, men er uten patentnummer, er den laget mellom april 1953 og september 1955.
  Men vær klar over at merkingen ofte var på baksiden, på kjøttsiden av læret, der merking er lite synlig og lett kan gå bort. Og dessuten kan vi ikke være sikre på at alle slirer ble merket med patentnummer. Olympiakniven 3.

• Hvis det står patentnummer på slira, er den laget i september 1955 eller senere. Olympiakniven 3-4.

Flere olympiader

Dermed er det klart at det ikke bare var i forbindelse med Vinter-OL 1952 at disse knivene ble laget. De ble selvfølgelig ikke senere markedsført som OL-kniver, men de ga likevel de rette assosiasjoner, og de må også ha vært i handelen under Sommer-OL 1952 i Helsingfors (der særlig finske produsenter laget en mengde OL-kniver). Og da slirene med patentnummer ble laget høsten 1955 og senere, må dette ha vært med tanke på at nå var det et nytt OL på trappene: Vinter-OL 1956 i Cortina i Italia (og Sommer-OL 1956 i Melbourne, Australia).

Og lengre ned her skal vi se at det var enda en mulighet eller to.



Olympiakniven 3

Slira er som den til Olympiakniven 2, men nå har den patentnummer. Den er altså laget tidligst i september 1955.

Skaftet er i enkel speiderknivutførelse, med valbjørkskaft, med enklere endekule enn på de forrige knivene, og med en av de klassiske Brusletto-dekorene som ble brukt på kniver både før og etter denne. Forenklet parerstang, som i likhet med holken er forniklet.

En forbedring: Her er det brukt vanlig laminert, ikke rustfritt blad. Det har fått en litt annen fasong. Bladet er uten merking.



Hållstas svenske patentnummer 152.463 øverst foran på slira.

Eieren har skåret i stykker kantene. Det er i det hele tatt merkelig hvor mange gamle slirer som er blitt spikket på. Hvor ofte er det for langt til nærmeste pinne når spikketrangen melder seg?









Olympiakniven 4

Her har vi en litt senere variant. Skaft i valbjørk. Endeplate og kule i messing.

Bladet er det samme laminerte som på Olympiakniven 3.





















Patentnummeret er plassert øverst bak på slira. På beltestroppen står det et åttetall. Jeg vet ikke hva disse tallene betyr, men det er stadig slik merking på slirer fra flere kanter, blant annet fra flere samtidige produsenter på Geilo.

Merkingen på bladet er etset, ikke stemplet. Dette er et laminert blad, og når laminerte Brusletto-blader er merket på den måten, skal de være fra ca 1960 eller senere.

Men 1960! Det gir jo noen tanker. Da var jo verden klar for enda en ny olympiade: Vinter-OL i Squaw Valley i USA. Og så var det Sommer-OL 1960 i Roma. Det kan altså se ut til at Bruslettos OL-kniver ble laget fra 1952 til 1960. Det er mange år. Hvorfor ser vi da så få av dem?



Sjeldenheten


Den ekte "Olympiakniven" er ganske sjelden, og de andre er heller ikke ofte å se. Men sjeldenhet er ikke så lett å bedømme. Fabrikkproduserte kniver kan lure oss.

Knivsamlere og knivhandlere legger ikke alltid merke til fabrikk-kniver på bruktmarkeder, og tar dem ikke så ofte med seg på knivtreff, så det kan være mengder av kniver der ute som vi ikke merker noe til. Det finnes gamle Brusletto-kniver som jeg mangler og ikke har sett i mer enn ett eksemplar.

De finske OL-knivene fra 1952 er det laber interesse for. Men jeg tror at gamle OL-merkede kniver fra Brusletto har en brukbar sjanse for å bli lagt merke til, og at det betyr at de er sjeldne når vi knapt ser dem på knivtreff og markeder.

Eller er det en hel del av dem der ute, bare at alle befinner seg hjemme hos OL-samlerne?




Andre OL-gjenstander

Jeg samler ikke OL-ting ellers, men det var hyggelig at det fulgte med en liten duk fra OL 1952 da jeg kjøpte den ekte Olympiakniven, altså den på bildet ovenfor.

Og så kan det jo bli gjort andre unntak:














Et fat i sølv og emalje til OL i 1932. Diameter 19,4 cm. Merket NORGE OLYMPIADEN 1932. Under er det merket THUNE 830S, pluss inngravering Prins Moko.

Vinter-OL 1932 i Lake Placid eller sommer-OL 1932 i Los Angeles? Mannen på bildet er litt tynnkledd til et vinter-OL.

Hvem eller hva var "Prins Moko". En seilbåt? En hest? Jeg ser på Internett at en hest ved det navnet gjorde det bra i Holland på den tiden. Men i Holland? Vel. Samme kan det være.

Grunnen til at jeg gjorde et unntak og kjøpte fatet, var at jeg fant det på et loppemarked i Oslo for femten kroner.



OL 1994

Bruslettos helt store OL-suksess kom i 1994, da det skulle lages kniv til Vinter-OL 1994 på Lillehammer. Det var risikabelt, for det måtte betales inn et betydelig beløp for i det hele tatt å få godkjent OL-kniven. Et enormt antall kniver måtte selges for at det skulle gå i pluss. Hvis salget hadde sviktet, hadde det vært krise for Brusletto. Etter mye intern diskusjon bestemte de seg for å satse på prosjektet, og så ble det altså en suksess langt over det de hadde ventet.

Men som samlerobjekter?

Knivene fra OL 1994 (laget i to størrelser) vekker ingen interesse på knivtreffene, og det er mulig å skaffe seg en for noen få hundrelapper.

Den påkostede versjonen med sølvholker, i treskrin, er dyrere, men heller ikke den blir tatt fram og studert på knivtreff. Den også finnes i to størrelser.

Det må nok gå noen tiår til før dette eventuelt blir noe.