Et Brusletto-patent


og en uvanlig kniv fra Hardanger Sylvplett



Problemet som skulle løses med det patentet jeg viser her, var at noen kniver med tiden gravde seg ned i slira selv om det var tenkt at bare bladet skulle gå nedi.


Her er noen eksempler som viser hva jeg mener.

Speiderkniven til venstre sitter som den skal, siden den ennå er i fin stand. Både kniv og slire er laget av Brusletto.

Kniven i midten er en førkrigs speiderkniv fra B. Knudsen Knivfabrikk i Trondheim. Den viser hvordan det ofte går når de blir mer slitt. Som ny satt den akkurat som forrige kniv, men etter hvert har læret utvidet seg, og dermed har kniven boret seg nedi til over holken. Da varer det ikke lenge før bladspissen stikker igjennom i bunnen av slira. Hadde den i stedet vært en speiderkniv av den vanligste typen, med parerstang, hadde dette ikke hendt.

Den lille speiderkniven til høyre viser en Brusletto-kniv med tilhørende typisk slire fra Hållsta Läderindustri. Her sikrer både den tverrgående metallplaten og Hållstas patenterte fiberinnlegg (omtalt i denne artikkelen) at kniven blir sittende som på bildet også når slira er slitt.

Men saken kan løses på en annen måte, og det er altså her Brusletto patenterte en oppfinnelse.


Tegning til Norsk patent nr 86772 fra november 1955 (patentsøkt i oktober 1952). I likhet med patentet for Brusletto Trollegg står dette registrert i disponent Lars R. Bruslettos navn.


I patentbeskrivelsen står det at slira er "karakterisert ved at det på slirens bakstykke i samme høyde som forstykket er dannet en i slirens tykkelsesretning på knivbladets bakside så meget framstående horisontal tverrliggende stoppeavsats for knivskaftets nedre tverrflate at denne får plass uten å trenge den nedre del av bakstykkets bærestropp ut av normal stilling i forhold til selve slirens øvrige deler".

Kronglete uttrykt, men patentbeskrivelser er gjerne sånn.


Poenget er den lille lærflisen ved 9-tallet på bildet.






Dette kan se ut som en altfor beskjeden sak å ta patent på. Man skulle også tro at det ville være vanskelig å håndheve et slikt patent. Det hele dreier seg jo bare om å felle inn en liten lærbit på det rette stedet, slik at skaftenden stopper mot en lærkant både på forsiden og baksiden av slira. Ikke akkurat noen big deal, dette her.

Hållsta Läderindustri satte inn en slik lærbit i mange av slirene de laget for Brusletto. Jeg har ikke lagt merke til om de gjorde det også i slirer laget for svenske knivprodusenter. Skal se etter nå.


Løsningen ble for eksempel brukt i tidlige versjoner av Brusletto Hallingen, men jeg velger heller denne sjeldnere kniven for å vise patentet i bruk. Enda denne har parerstang og dermed ikke trenger den ekstra lærbiten like godt som en uten.

Jeg viser patentet lengre ned på siden.

Skaftet blir holdt fast øverst av den velkjente flappen som vi ellers ser mest til i slirene til Hallingen (bortsett fra de nyere versjonene av den), og i slirene fra Harry Morseth.

En uvanlig kniv til norsk å være. Eller dolk om man vil, siden den altså har denne parerstangen, som i Norge har vært lite brukt annet enn i speiderkniver.

Skaftet er støpt i tinn, av firmaet Hardanger Sylvplett i Kinsarvik, og kniven var nok beregnet på salg gjennom gullsmeder og souvenir-butikker, til turister. Det er en kniv i full størrelse, med blad/skaft på 21,5 cm, og med et helt okå blad også, men noen egentlig praktisk kniv er det likevel ikke. Skaftformen er ikke av de mest funksjonelle, og med denne slira blir det hele litt skranglete. Den er mest noe å ta med hjem som et minne fra norgesturen.

Men deretter blir det hele fullt av antagelser og usikkerhet, som så ofte på disse sidene.

Det er noe med dette ustemplede bladet som ikke riktig stemmer. Formen er overraskende til å være fra Brusletto. Jeg ville heller ha gjettet Helle om det ikke hadde vært for slira med dette Brusletto-patentet. Nå kan det jo hende at bare slira er fra Brusletto og bladet fra en annen, altså for eksempel Helle. Men det ville også vært litt rart. Hm. Jeg synes altså det ser ut som et Helle-blad.













Nederst på skaftet står det PEWTER.H.S.NORWAY. Stemplene HS, H.S og H-S tilhører Hardanger Sylvplett, som nå er Norges største produsent av bestikk (Hardanger Bestikk) og blant annet lager Saga, Kongetinn og Norgestinn, som er beslektet med skaftet på denne kniven. Dette er kanskje den eneste slirekniven de har laget?


Kniven må klassifiseres som en gullsmedkniv, og etterkrigs gullsmedkniver har jeg ikke den store sansen for. Jeg har tidligere skrevet her at jeg setter grensen ved 1961 for samleverdige Brusletto-kniver, og at kommende generasjoner får ta seg av nyere saker derfra. Så spørs det om denne er innenfor grensen.

Men jeg liker den, og regner den uansett som samleverdig. Den ser ut til å være ganske sjelden, for dette er det eneste eksemplaret jeg har sett.


Slik tar patentet seg ut i slira:















Den ekstra lærbiten i fronten er ikke med i patentet, det er lærbiten mot bakstykket det dreier seg om og som er patentert. Som du ser av bildet, er den skråskjært ned til null, og går et stykke ned i slira.


Patentsøknaden ble registrert i oktober 1952, så denne slira (og kniven) er ikke laget før det. Det står ikke noe patentnummer i læret. Jeg har fått opplyst at Bruslettos egen slireproduksjon tok slutt tidlig på 1950-tallet, men jeg har begynt å lure på om det heller var senere på 1950-tallet.

Men så blir det verre. Det er ikke bare bladet som ikke riktig stemmer.

Hardanger Sylvplett ble ikke grunnlagt før i 1958, da Odd Leikvoll startet opp som énmannsbedrift. Det årstallet liker jeg ikke noe særlig, for jeg ser ikke for meg at Brusletto laget slirer på denne måten så sent, eller at de på denne tiden laget slirer i det hele tatt. På denne tiden hadde Hållsta Läderindustri for lengst overtatt all produksjon av Bruslettos slirer, og jeg ville trodd at Hållsta heller hadde løst oppgaven ved å sette inn sitt velkjente fiberinnlegg.

Det mangler altså mye i denne historien.

En eBay-selger forteller at han fikk sitt eksemplar i 1968, men han vet jo ikke hvor lenge før dette kniven ble laget.


I samme patent slengte Brusletto med en oppfinnelse til, som ikke er brukt i denne kniven.

Opp fra innsiden bak på slira går det en metallskinne. Ved 16-tallet på bildet bøyer den seg over skaftenden og holder kniven på plass. Jeg har aldri sett noen Brusletto-kniv utstyrt på den måten, og jeg synes det ser ut som en helt ubrukelig løsning.