17. desember 2008



Noen taterkniver i bein


Taterkniver er en vrien historie å finne ut av, men til denne store og varierte gruppen hører noen av våre aller fineste kniver. Toppene blant dem er nok en og annen i hvaltann fra Telemark, Aust-Agder og Vestfold, som jeg har vist flere av tidligere (her og her), men denne gangen ser jeg på noen i bein og hvalrosstann som ikke er stort dårligere. De fleste av dem, kanskje alle, er midt-norske eller ikke langt unna.

Dette er fremdeles bare en foreløpig artikkel. Jeg viser noen fine, nær beslektede taterkniver, de fleste i bein, og lar være å sette knivmakernavn på dem. Alle sammen er av det slaget som selgere gjerne vil ha det til er laget av "Stum-Karl" eller "Stor-Karl", men som er fra flere knivmakere. Av midt-norske taterkniver er det ikke tatt med noen av de typene som blir påstått å være fra Kanestrøm, men som også er fra flere.

Jeg håper at jeg siden en gang kan gi noen navn, men jeg vil altså ikke gjøre det nå.

Til den som synes dette blir en overdose av kniver og sammenligninger: For det første er det akkurat slik sammenligning av kniver foregår, og det burde heller ha vært med mange flere kniver her. Kanskje jeg plusser på noen senere. For det andre har jeg utelatt kniver helt i metall, som jeg kan love ville ha komplisert bildet enda mer.




Ukjent knivmaker


Det sørgelige faktum er at en taterkniv oftest er fra ukjent knivmaker. Ikke så rart siden disse knivene vanligvis er usignert og altså er laget av en folkegruppe som kalles reisende. De reiste, og av og til flyttet de, og de solgte sine kniver over store deler av landet og på tvers av Norge og Sverige.

Nå er det ingen sak å få opplysning om hvem som har laget en kniv, problemet er hvor mye denne opplysningen er å stole på. Kanskje har jeg vært så heldig å få snakke med en "sikker" kilde, kanskje noen i knivmakerens slekt, eller noen som har en bestefar som kjente knivmakeren godt og som fikk kniven av ham, eller kanskje det henger ved en gammel lapp med knivmakerens navn. Endelig! Men det varer ikke lenge. Snart får jeg en opplysning fra en annen og like "sikker" kilde, og denne nye opplysningen sier noe annet enn den første. Og så treffer jeg en til som forteller at de andre to ikke har så mye greie på dette, men nå skal få du høre hvordan det egentlig henger sammen . . .

Snart sitter man der og er ikke engang sikker på hvilken generasjon det er snakk om.

Før eller siden kommer kanskje noen til å lage en oversikt over norske taterkniver, og fortelle hvem som laget hva. Når en slik oversikt ligger der, kommer jeg til å være ytterst skeptisk.


Nå gjelder ikke den slags usikkerhet bare taterkniver. For hvordan vet vi nå så bomsikkert at en usignert kniv er laget av Borgarson, Glosimot, Børre Hermanrud, Talebakke, Prestmoen eller Moene? Og mange, mange flere. Det hender stadig at en knivsamler viser fram en "sikker" kniv fra en eller annen knivmaker, mens andre er ganske sikre på at den ikke er fra ham.

I boka Bjørn Kleppo, på side 94, har Sigrunn Lie Brattekås noen setninger om knivmakerne Bjørn og Olav Kleppo som det kan være lurt å lese på nytt og på nytt for den som sammenligner kniver:

"Dei arbeidde aldri på kvarandre sine knivar, men knivane var i mange høve svært like. Ein gong fann karane ei slir som ein av dei hadde laga, og dei lura fælt på kven av dei det kunne vera. Til slutt kom Bjørn på at det var han som hadde laga slira."

Når en kniv er signert, og vi finner en som er maken, tolkes det gjerne slik at også den andre er fra denne knivmakeren. Da spørs det om de virkelig er så like at det ikke er tvil, eller om det fantes en annen knivmaker i slekten eller nabolaget som leverte kniver av samme slag. I en taterknivmakers tilfelle fantes det ofte det. Når Bjørn og Olav Kleppo ikke så lett kunne avgjøre saken, som altså gjelder en slire med avansert dekor som burde skille knivmakere godt, hvordan kan vi andre være så sikre?




Sølv og hvalrosstann


Kniv 1


Jeg begynner med denne, som jeg her kaller kniv 1. En riktig lekker kniv. Jeg går ut fra at den er midtnorsk, kanskje trøndersk, og den er praktfull, men jeg vet ikke hvem som har laget den. Lengre nede skal jeg sammenligne den med noen nær beslektede kniver.

Alder ukjent. Den er det vi kaller førkrigs, og så kan vi diskutere om det er annen eller første verdenskrig den er før.


To ting er spesielle. For det første har den hel sølvslire (830 S, tykkelse ca 0,7 mm, vanskelig å få målt nøyaktig). For det andre har den skaft i hvalrosstann. Ingen av delene er særlig vanlig å se i taterkniver.

Sølv ble brukt særlig når bestilleren leverte det. Her er kanskje også hvalrosstannen levert av bestiller.

Lengde skaft/blad: 17,2 cm.














Dyp og fin akantus. Hvalrosstann er ganske annerledes å skjære i enn bein. Det kan gjøre at resultatet blir litt annerledes enn vanlig fra samme knivmaker, og kan komplisere en sammenligning.

Metalltråden ved endekula er satt på senere, for å stramme opp bladet som var blitt litt løst.











Lodding på den vanligste tatermåten, med overlappende skjøt. Pent utført, ikke dekorert. Endekulene er også laget på tatermåten, av en sammenrullet og loddet metallstrimmel i stedet for massivt metall. Når slike kuler kalles taterkuler, er det fordi taterknivmakerne pleide å gjøre det på denne måten, men det gjorde også mange andre.

Magebelte av vanlig tatertype, og en ring øverst av lignende slag. Disse kunne hamres til for hånd, men ble ofte laget på bertelmaskin (også kalt bettelmaskin eller betelmaskin), som var en innretning som mange blikkenslagere hadde.










Sølvet er gravert i den teknikken som er vanligst i andre kniver enn taterkniver. Her er det ikke brukt trambulering (vrikkegravering) noe sted. Fint utført, helt i samme mønster som skaftet.


Til sammenligning: De fleste av knivene i denne artikkelen har fine eksempler på trambulering, som denne kniven som det er bilder av lengre nede.

Trambuleringsteknikken kan brukes til å lage eller utheve linjer, til å fylle felter, og til å utforme bokstaver.

Mange andre også har brukt trambulering. Blant taterne er den hovedteknikken for å dekorere metall.



Sølvstempel på taterkniv er ikke så vanlig, men når de først er der, er det ikke uvanlig at de sitter godt synlig. Her har knivmakeren plundret med å stemple. 830S er slått inn to steder, først et par ganger aller øverst på forsiden med dårlig resultat, deretter på nytt litt nedenfor.

Eierens monogram er pent tegnet, men ikke like stødig gravert.

Når en taterkniv er laget i sølv, kan vi regne med at knivmakeren har prøvd å gjøre sitt aller beste, siden dette var bestilling fra noen som verdsatte kniven og var villig til å betale mer enn vanlig for den. Og selv om knivmakeren ikke hadde fått mer enn normalt for selve jobben, er det rimelig å anta at han i mange tilfeller likevel ville ha strukket seg litt ekstra fordi det var morsomt å levere noe utsøkt, og fordi dette var en god anledning til å gjøre nettopp det.

En taterknivmaker som jeg for mange år siden hadde bestilt kniv fra, ble veldig glad da jeg kommenterte en fin detalj. Han sa at han hadde håpet jeg ville se den og forstå den ekstra jobben med å få den til. Normalt ville han ikke ha laget den. Det bidro gjerne til kvaliteten at en kniv ble laget for en bestemt person og ikke en tilfeldig kunde på et marked, en som ennå var ukjent da kniven ble til.


Førkrigs taterkniver i bein, horn eller tann har svært ofte blad av Eskilstuna-typen, men her er det brukt et laminert blad på 7 cm fra ljåsmed Slettemoen i Hol, enten Mikkel (1871-1950) eller Olav (1901-1991).

Det er vanskelig å si sikkert at blad og endeholk er de originale, men siden det er gjennomgående tange, og siden endekula ikke ser ut til å ha vært tuklet med, er det godt mulig.

Taterkniver med skaft i bein eller lignende har gjerne gjennomgående tange. Det har ikke alltid kniver med skaft i metall med et trestykke inni. Der er det ofte ikke noen fast forbindelse mellom blad og endekule. I stedet er det brukt kort tange, og kula sitter på en pigg som er banket inn i treet inni skaftet, og dessuten er kula loddet fast til endeplaten. Det samme gjelder svært mange andre trønderkniver, og mange kniver fra andre steder også (visste du at Gunnar Aalandslid satte endekula på en løs "tange" som er kilt fast ved siden av den egentlige tangen midtveis inne i skaftet?).




Sammenligning


Vi kan se på kniven over sammen med noen andre av samme hovedtype. Hvis man skal klemme informasjon ut av kniver, må man sammenligne. Dessuten gjelder det å ha håndtert flest mulig kniver og kunne huske dem og se dem for seg. Enkelt er det ikke. Knivsamlere kan sitte i det uendelige og holde kniver opp mot hverandre og se på likheter og ulikheter i formsans og detaljer. Her gjør jeg noe lignende. Jeg holder denne kniven opp mot noen lignende kniver, og ser om det kommer noe ut av det.


Her ligger kniv 1 til høyre, sammen med kniv 2 til venstre og kniv 3 i midten. Ved første, ganske grundige blikk ser alle tre ut til å være laget av samme knivmaker. Jeg skal sammenligne dem to og to, og så får vi se.











Skjæring av denne kvaliteten er ikke bare til å sammenlignes, den er først og fremst til å nytes.














Kniv 2


Kniv 2 er en liten, slank sak i bein og nysølv. Lengde skaft/blad: 13,1 cm.

Bladet er et bordknivblad som er kappet ned og filt til. En hel del jobb, men til små taterkniver ble det ofte gjort på denne måten, særlig når de var litt påkostet. Slira er ikke helt samsvarende i utførelse, men kan svært gjerne være den originale.



Mens slira til kniv 1 har overlappende skjøter, er metallet i den til kniv 2 lagt kant i kant.










Det er skaftet som er saken når vi skal sammenligne kniv 1 med kniv 2, og der er det noen slående likheter.

Hovedformen er svært lik, med dette hakket i kroken og med avrundet skaftende uten holk. Endekula er også den samme.

Akantusen er mye av den samme, både bladene og dette båndet som går gjennom mønsteret, og plasseringen av sveivene. Båndet og sveivene er det interessant å sammenligne i alle de utskårne knivene videre nedover her.

Men det er noe med disse sveivene som ikke riktig stemmer. Mer om dem når vi sammenligner kniv 1 og kniv 3.




Kniv 3


Kniv 3 er i bein og nysølv. Fabelaktig friskt og uanstrengt skåret, et hakk friskere enn noen av de andre i denne artikkelen.

Lengde skaft/blad: 18,4 cm, men bladet er velbrukt og har vært noe lengre.

Stygg mangel: Nedre slireholk er satt på senere. Den opprinnelige må ha vært av vesentlig høyere kvalitet enn denne. Den var nok krum, og antagelig av samme type som dem på bildene nedenfor.



Baksiden av taterkniver er ofte glatte uten dekor. Her har knivmakeren satt på en sveiv og noen blader. Ren bonus.








Klassisk taterknivmagebelte. Enkel gravering. Nedre slireholk var nok også ganske enkelt gravert.









Så kan vi gjøre en annen sammenligning. Skaftet i kniv 3 og kniv 1 har mange fellestrekk, selv om formen ikke er helt den samme.

Gå over mønsteret detalj for detalj. Er det nære slektskapet mellom de to tilstrekkelig til å si at det samme knivmaker?




















I kniv 3 til venstre er det brukt samme sveiver i mønsteret i skaft og slire. Det samme er gjort i kniv 1. Mønsterdetaljene er også ganske like de to knivene imellom, men detaljene er ikke utført helt på samme måte. Se på de store sveivene. Her er det noe som skurrer.



Hva så om vi sammenligner kniv 2 og kniv 3?

Her er ikke bare mønsteret svært likt, jeg vil også si at de er skåret av samme mann. Her er sveivene helt like, og blad for blad er utførelsen den samme. Dette er ikke lett å få fram ordentlig på et bilde, men de gir meg helt den samme følelsen når jeg har dem i hånden, og jeg tror altså at de er fra samme knivmaker.








Foreløpig konklusjon?


Alle tre kniver har så mange likheter at det er lett å erklære dem for å være fra samme knivmaker, men jeg går ut fra at de ikke er det. Jeg tror at kniv 2 og kniv 3 er fra samme mann, men at kniv 1 er fra en annen.

Foreløpig altså.

Mangelen på endelige konklusjoner i denne artikkelen er sikkert irriterende for den som leser den. Men det er nettopp slik det er: irriterende. Det vi kan gjøre, er å sammenligne flere kniver og snakke med flere folk.




Flere av omtrent samme slag


Kniv 4 og kniv 5


To kniver til. På de to bildene ligger kniv 4 til venstre og kniv 5 til høyre.

Kniv 4. Lengde skaft/blad 21 cm.

Kniv 5. Lengde skaft/blad 20 cm. bladet kan ha vært litt lengre, men ikke mye.

Begge har noen sprekker som jeg godt kunne greid meg uten. Men hvis man samler på beinkniver, må man overse en og annen sprekk. Ellers blir det for langt mellom knivene.



Skaftholk på kniv 4 og kniv 5.

Den nederste, eldre holken ligner på den som sitter i svært mange midt-norske taterkniver, mens den øverste, nyere, er gjort mye bredere fram mot bladet. Det var nødvendig da de gikk fra å bruke blader av Eskilstuna-type og over til disse bredere, laminerte bladene.

De eldre bladene av Eskilstuna-type er kanskje alle laget før krigen. Det betyr ikke at også kniven må være det. Mange taterkniver har blad som tidligere har sittet i en annen, eldre kniv.


Nedre slireholk på kniv 5 til venstre og kniv 4 til høyre.










Eierinitialer på kniv 5. Pent utført i stødig trambulering.










Mer sammenligning, her mellom kniv 3 til venstre og kniv 4 til høyre.

Jeg skal komme tilbake til kniv 4 siden en gang.








Og en sammenligning til, mellom kniv 5 til venstre og kniv 3 til høyre.












En uten skjæring


Klar for en kniv til?


Kniv 6 er en nydelig sak uten skåret dekor og uten sideskinner i slira.

At bladet er av Eskilstuna-type, tyder på at det er førkrigs, og her er vi dessuten så heldige å ha et inngravert årstall på skaft og slire: 1937.

Lengde skaft/blad: 20,8 cm.







Formen på skaftenden er ikke som på de forrige knivene. Endeplaten er heller ikke av samme slag.

Fin taterkule, der vi tydelig ser hvordan den er formet av sammenrullet nysølvplate.










Slirer av dette slaget pleier å ha sideskinner, både som forsterkning og for å dekke over skjøten mellom de to halvdelene ("leinene"). Her er skjøten bare dekorert med litt enkel filing. Magebeltet og holkene er festet med nagler.



Her legger jeg ved en kniv til, kniv 7. Av samme slag og kanskje samme knivmaker.

Lengde skaft/blad: 14,5 cm.



Den lille kniven er noe medtatt. Det hadde vært stas å ha den i fin stand og med original slire, men okå i alle fall.

Her ligger skaftenden på kniv 7 ved siden av nedre slireholk på kniv 6. Pent gravert, begge to.





Se på den graverte fasen ned mot bladet.














Knivmakeren var god til å gravere bokstaver. Se på de to S'ene. Ganske like.

Sammenlign også med de fine initialene på kniv 5.





Disse to knivene er litt for seg selv, sammenlignet med de andre her. Men nettopp sammenligning er bra her også, for det er så klare fellestrekk, bare se på graveringen av holkene.

Fra venstre kniv 5, 4 og 6.







Tilbake igjen til kniv 3


Litt tilbake til kniv 3 (dolken). Til det formålet tar jeg med denne, kniv 8.

Metallet ser gulere ut enn vanlig. Det er nysølv som har fått seg litt patina.

Lengde skaft/blad: 20,3 cm.








Disse skaftholkene er da utrolig like? Er de så like at de må være fra samme knivmaker? Ellers er det ikke så mye likt på knivene, og jeg gjetter at de ikke er det.






Trist at kniv 3 mangler slireholk. Men enten de to knivene nå er fra samme knivmaker eller ikke: Jeg antar at den manglende holken så ut omtrent som denne.







Enda et par bilder til sammenligning












Skaftet på fire av knivene, med de fine, lange endeplatene. Og nå kjenner dere vel igjen hvem som er hvem? Men hvis det skulle dukke opp en kniv som ligner en hel del på disse, ville dere være sikker på hvem den lignet mest?




Har det noe å si hvem som laget kniven?


Kanskje det ikke er så viktig å vite hvem som laget kniven. Mange knivsamlere kan leve godt med å fastslå hva slags type taterkniv det er, og se at kniven er av enkel standard, eller av bedre standard, eller av mye bedre, eller strålende.

Andre vil gjerne ha et knivmakernavn på kniven, men godtar et kjent navn på en som laget kniver av akkurat dette slaget, uten at han nødvendigvis laget dette eksemplaret. Kniver har en stygg tendens til å samle seg rundt de mest kjente navnene.

Jeg får ikke til å se det slik. Underveis må et midlertidig navn godtas, men da må det være klart at dette navnet bare er et forslag å gå videre med. Og jeg er glad når det av og til dukker opp en kniv som selv skeptikerne kan godta, og som kan fungere som fasit. Det gjelder både for taterkniver og andre kniver.