23. mars 2009



Trønderske junger

Dette består av fire artikler, med den nyeste først. Det kan nok lønne seg å lese dem nedenfra, og altså begynne med den eldste artikkelen. Jeg viser en del trønderjunger som jeg tilfeldigvis har bilder av. Det kommer nok noen flere etter hvert, og kanskje jeg en dag samler dette til en mer ordentlig artikkel.

Litteratur

Av litteratur om junger er det særlig denne vi har:

Elling Alsvik: Foldekniv til festbord. Trøndelag Folkemuseum,
Årbok 1981-82. Side 15-44.

Han har også skrevet kortere artikler om junger i Knivbladet 1990 nr 3, side 26-28, og i Knivbladet 1997 nr 2, side 20-25.

Selv har jeg har vist en del junger i boka Litt av hvert om kniver.





Kniv og gaffel


Denne supre saken er en trønderjunge sammensatt av to halvdeler: en kniv og en gaffel til å hekte sammen. Ikke så vanlig å finne, og særlig ikke i så god stand som her.









Denne kombi-jungen er av den typen (graveringen og formen på skaft og blad) som vi antar er fra Rennebu-Meldal-Orkdal. Junge-typen er iallfall ofte å finne på de kanter, om ikke akkurat i form av kombi-junge. I en av artiklene nedenfor finner du en kniv å sammenligne med. Graveringen på de to er så lik at det er sannsynlig at de er laget av samme mann.

Skaftlengde 95 mm.















Halvdelene hektes sammen på vanlig måte. Det uvanlige her er at alt er i orden slik at delene sitter godt.


Bladet er jungenes vanlige spiseblad. Vanligvis er de i helstål, men dette er laminert. Det er litt rustent, men det er de på junger flest, og litt rust må vi tåle hvis vi skal samle junger.

Mens alt annet her er stramt og fint, er bladet blitt litt slapt i fjæra.


Årstall er det eneste den mangler, så da får vi gjette. Den ser ut til å være en ganske sen junge. 1860-tallet?

Tilføyelse 1. september 2010:

1860-tallet? Der tok jeg visst grundig feil. Harald Wågø forteller at han nylig hadde kjøpte en kniv/gaffel på auksjon i Stjørdal, nøyaktig maken til den på bildene ovenfor, bare med litt penere detaljer i gaffelen. Han som holdt auksjonen, sa at den kom fra Selbu.
Skaftlengde 10 cm.
Og så har den årstall: 1806!
Dermed rykker vel også den ovenfor her et halvt århundre bakover i tid? Hyggelig når det er den veien.

OBS! Senere, 2. november 2010, skrev jeg om noen nye momenter i denne saken.

Navn er bra. Hvem er denne B. J. Sundet? I folketellingene finner jeg bare én brukbar kandidat: Berit Ingebrigtsdatter Sundet på Hølonda, født på Støren i 1831. Kanskje. Jeg skal ta en titt i noen bygdebøker. (1/9-2010: Fødselsår 1831 passer ekstremt dårlig med Wågøs opplysninger!)

Legg merke til naglen på bildet over. Graveringen går fint igjennom den, men så har naglen senere vridd seg litt. Litt artig.







































Sammenligning


Jeg har allerede nevnt at den fine kombi-jungen bør sammenlignes med en nedenfor som er fra samme område og kanskje til og med fra samme mann. Men det er en annen junge nedenfor som også kan legges ved siden av denne, nemlig prakteksemplaret nederst på dette bildet.

Denne er ikke sånn at den straks blir forbundet med området Rennebu-Meldal-Orkdal og der omkring, men jammen er det mye som ligner likevel. Begge har rette skaft, bladene er ikke ulike, og når vi ser nærmere på hvordan de er konstruert, er det mye som går igjen.









Det er noe med utformingen av hovedlinjer og detaljer som gir meg samme følelse.

Nå kan man jo si at svært mange junger gir samme følelse hvis man ser dem sammen, så det spørs hvor mye vi skal legge i det. I dette tilfellet legger jeg mer i det nå enn jeg ville gjort før, særlig med tanke på at det kan være bortimot et par tiår mellom disse to. Det aner meg at det skal gå an å finne ut mye mer her, og at det ikke skal gå så altfor lenge før det blir funnet ut.


Kombi-jungen er av den typen vi kaller Meldal-junge. Men når én junge ser ut til å være fra Soknedal og en annen fra Meldal, ut fra både utseende og funnsted, kan det likevel være lurt å være litt usikker på om de virkelig er laget der vi tror. Ennå er det mye uklart omkring junger.

Det er svært praktisk å bruke betegnelsene Meldal-junge og Soknedal-junge uansett hvor presist eller upresist det måtte være. Og det går vel bra, så lenge vi er klar over usikkerhetene, men det kan også bekrefte "sannheter" som ikke er sanne.

Trøndelag Folkemuseum har pen samling junger, og svært mange av disse er fra Soknedal. Det kan tyde på at svært mye ble laget akkurat der, men det kan også henge sammen med det faktum at en mann i Soknedal (Bersvend Holthe) var den som mest skaffet museet junger.

Vi kan drømme om å finne støpeformer hjemme der mulige jungemakere bodde, men det er jo lettere sagt enn gjort.






8. januar 2009



Junger med ekstrautstyr


En typisk junge har bare ett stort blad, som er til å bruke som bordkniv. Men de samme som laget junger, laget også foldekniver med flere funksjoner. Her viser jeg noen slike fra Trøndelag.

Først dette staselige eksemplaret:















Skaftlengde 9,2 cm, og messingen er 2,4 mm på det tykkeste.

Det store, avrundede bordknivbladet er 7,5 cm langt, 2,1 cm bredt, 2,8 mm tykt, og litt tammere i formen enn på typiske ett-blads junger. Som vanlig (men ikke alltid) er det i helstål.

I tillegg har vi her et velbrukt, laminert spikkeblad. Jeg skrev først at det var sterkt nedslipt, og at det opprinnelig hadde vært både lengre og bredere. Knivsamler Harald Wågø fikk meg på bedre tanker. Han skrev:

". . . men har du tenkt over muligheten for at bladet kan ha vært smalt og kileformet helt i fra starten, akkurat som det lille som finnes på de fleste hestekarknivene (de med hovnakken)? Det er slipt slik fra første stund og beregnet på å bore nye huller i remmene på seletøyet".

Da jeg tok kniven fram igjen, så jeg at jeg ikke hadde studert bladet nøye nok. Det er nok nedslipt, men ikke så mye. Etter plasseringen av neglehakket å dømme, har det heller ikke vært stort lengre. Nå er det 6,2 cm langt og 2,3 mm tykt. Total bredde er 1,7 cm inne ved festet, men selve bladet har ikke vært bredere enn drøyt 1 cm.

Korketrekker og syl kan sikkert være praktisk, men poenget var vel like mye selve det å få laget en avansert kniv som eieren kunne være stolt av. Korketrekkere på så gamle foldekniver er ofte brukket. Vær forsiktig hvis du synes du må folde ut en slik, og hold helt innerst. Det er jo helt bånn om du plutselig skulle stå der med halvdelen i hånden.

Mens en vanlig ettblads junge var noe en gjest hadde med seg i selskap, var junger med ekstrautstyr beregnet på en annen bruk. Bersvend Holthe i Soknedal, som var viktig kilde for Trøndelag Folkemuseum til kunnskap om diverse redskap, fortalte i 1928 at disse knivene sannsynligvis ble brukt på reiser, og at korketrekkeren var til å åpne "brændvinskopper" med.


Messingplater med fin gravering.

Årstall er som vanlig supert å ha. 1848 er litt sent i jungeperioden, men standardjunger ble fremdeles laget. Jeg regner med at denne er laget i Soknedal eller der omkring.




Eierens initialer er også bra, og hører med på en junge. Fullt navn ville vært bedre, men det er ikke ofte å se. Her er det en eier som har hett HHSG, der S'en som vanlig betyr sønn (en D ville stått for datter) og G'en står for gårdsnavnet. Hvis man vil gjøre en innsats, kan man altså lete etter alle Hans Hansen og lignende fra en gård med navn som begynner på G.

Legg merke til naglene, som ikke er tuklet med. Originale nagler er alltid toppers, for da er ikke bladet skiftet ut. Trambuleringen i messingen dekker også naglene. Fine greier.


Uvanlig på slike kniver: I enden sitter eierens signet, HHS speilvendt.




















Kvaliteten er topp både på bladene og det øvrige arbeidet. Stramme fjærer og fine tilpasninger.

Her er midtplaten mellom bladene av jern. Den kan også være av messing, som vi skal se.





Ukjent år, men med eiernavn












Kniven har eiernavn OSS Moen, som antagelig er Ole Sivertsen Moen i Soknedal, født i 1788.

Den skiller seg fra den forrige i fasong og dekor, men likevel: Forhøyningen til der hvor ekstrautstyret er festet, har eksakt samme form og dimensjoner.

Skaftlengde 8,5 cm.


Bordknivbladet er 6,2 cm langt, 1,6 cm bredt og 2,5 mm tykt. Det går ikke mer inntil skaftet enn på bildene over, men antagelig har det vært en centimeter lengre og vesentlig bredere da det var nytt.

Også her er spikkebladet laminert og velbrukt. Det er 5,2 cm langt nå, og 3,4 mm tykt.






Korketrekkeren er brukket. Mens den på forrige kniv var filt ut av en stålstav, er den her smidd i spiral. Også senere brukte knivmakere og knivfabrikker begge metoder, også i kniver de laget i samme periode.

Denne gangen er det ingen syl, men en fil som tydeligvis er laget av en gammel fil.






Knivmakeren har hatt problemer underveis. Ved siden av hver av de to naglene her, er det en mindre ekstranagle. De neste to bildene viser hvorfor.















Messingen har sprukket ut fra de opprinnelige naglene. For å redde kniven, er det montert en jernskive på innsiden, og de to avbrukne bitene er naglet fast til denne skiven før kniven ble montert. Dette ser mer ut som noe som ble fikset under arbeidet med kniven, enn en senere reparasjon.

Midtskiven er av messing.




Bilder fra bok


Jeg har tatt disse bildene fra kapitlet om junger i min bok Litt av hvert om kniver. Begge knivene er i toppklasse.

Denne, fra 1829, har samme skaftform som forrige kniv, men dekoren er mer i slekt med den øverste kniven:













Korketrekker filt ut av stålstav.




Den neste, fra 1836, ligner ikke de andre hverken i form eller dekor.













Initialer SPSK. Korketrekker smidd i spiral.


.

.


.