10. mars 2009

Avsnittet om Trygve Bjerknes er lagt til 3. juni 2009.




Kongsbergmarken 2009



Som vanlig var det bra med knivfolk på kniv- og klokkemarkedet på Norsk Bergverksmuseum - med lørdag som travleste dag - og mye pen kniv å se.

Jeg begynner her med noen gamle kniver laget på Kongsberg, som jeg fikk identifisert på knivtreffet, og så viser jeg noen nye og nyere kniver. Jeg tok bilder av mange flere gamle kniver, også noen av de helt store klenodiene, men de kommer senere.





Endelig identifisert










Denne kniven har jeg tidligere et par ganger etterlyst knivmakeren til. Jeg tok disse to bildene på Kongsbergmarken 2007, der Per Hagen hadde den på bordet, og der en annen også hadde med seg en. Ingen visste hvem de var laget av, men de skulle være fra Kongsberg, eller kanskje dette bare var gjetting. Militære geværer (Kongsberg-Krag?) på nedre slireholk. Nydelig valbjørk. Pent arbeid. Det finnes en del slike kniver i omløp.


Senere fikk jeg disse holkene av Arne Emil Christensen:










De er klippet ut av 1 mm nysølvplate med et verktøy som mer hører hjemme på et profesjonelt verksted enn hos en hobby-knivmaker, og det var nærliggende å tenke seg en forbindelse til Kongsberg Våpenfabrikk.

I år også hadde Per Hagen en slik kniv på bordet, denne gangen uten fugler og geværer, men ellers omtrent lik. Museumspedagog Erik Engebretsen på Bergverksmuseet kom forbi og fikk øye på den, og utbrøt: Det er jo en kniv fra bestefar! Og neste dag hadde han tatt med noen flere slike kniver, og bestefarens verktøy. Og dermed har Kongsberg fått en ny knivmaker: Ludvik Engebretsen.




Ludvik Engebretsen (1893-1979)













Ludvik Engebretsen arbeidet på Kongsberg Våpenfabrikk. Han hadde også fresemaskin hjemme. Verktøyet på bildet viser litt av verktøyet hans, som sønnesønnen hadde med. Bilde hadde han også.


En slik Engebretsen-kniv er ikke til å ta feil av. Den er uvanlig solid, og det er en kniv som ikke mange knivmakere ville prøve å etterligne. Her er et eksemplar i tann. Sønnesønnen hadde også med en kniv i bein, men valbjørk var vel det vanligste.

Bladet krever en del utstyr for å kunne lages, men det hadde altså Engebretsen. Laget han det av et bajonett-emne?

Alltid morsomt å få registrert en ny knivmaker. Eller ny? Ny for knivfolket, men det er jo gjerne en eller annen der ute som vet noe. Problemet er å få truffet dem. Det blir jo gjerne til at det for det meste er andre knivfolk vi treffer. I dette tilfellet var det altså en ansatt på det museet som arrangerte knivtreffet.





Noen knivmakere til



Ludvik Engebretsen var ikke den eneste knivmaker vi fikk på notatblokken denne gangen. Klokkesamler Svein-Erik Hostvedt hadde tatt med noen kniver å vise meg, og hadde også opplysninger om knivmakerne. Dermed har jeg bilder av kniver fra enda tre knivmakere fra Kongsberg.

Det stopper ikke med det. Et par uker etter Kongsbergmarken fikk jeg vite om enda en. Og da stopper det nok ikke med det heller.




Hilmar Ulleberg (1896-1976)


Hilmar Ulleberg var også knivmaker på Kongsberg. Han hadde en spesiell utforming av nedre slireholk, der han satte på det som på en sabelbalg heter slepeskinne. Nå pleier vi ikke å slepe slirer i bakken, så her er skinnen bare en dekorasjon.

Venstre kniv har ustemplet blad, sannsynligvis fra Brusletto. Den er laget i 1970 og er blant de siste han laget.

Høyre kniv har blad stemplet BR&CO, og er altså fra Brusletto etter 1941.


Her også hører kniv og slire sammen, selv om det er fargeforskjell. Forskjellen kommer av at kniven ble mye brukt, blant annet til slakting og matproduksjon, og måtte gjøres grundig ren en gang imellom, mens slira fikk henge i ro på veggen.

Nedkortet, eldre Brusletto-blad (RB&S).










Martin Simensen Sunde (1895-1970)


Disse knivene også er fra en knivmaker som var ukjent for meg: Martin Simensen Sunde.

Ustemplede fabrikkblader. Knivene hans har ofte dette røde læret i opphenget.









Kongsberg-knivene på bildene jeg har vist her, er av tilnærmet samme slag, gjerne med hel metallgrind i slira, og gjerne med valbjørk-innlegg. Altså i slekt med kniver fra Numedal og indre Østlandet ellers, selv om Engebretsen har sin egen, tydelige vri.

Jeg har ennå ikke gjort noe for å finne ut når knivene er laget, men de holdt kanskje på til ut på 1960-tallet?




Arvid Gunnar Knutsen

Arvid Gunnar Knutsen på Kongsberg - som hadde Knutsen Mek. Verksted - monterte Bergans Sliring for Kongsberg Våpenfabrikk i flere år (dem med holker av aluminium). Knutsen fortalte meg en gang at han også laget kniver etter egen modell. Han begynte med det i 1942-1943, og det ble noen hundre stykker. Han fikk ikke til å forklare på telefon hvordan de så ut, men de hadde skaft og slire i valbjørk. Han fikk tak i ti trær ved Eikeren. De sto tett sammen, og alle var fin valbjørk.




Kjell Røraas og flere

Kjell Røraas (broren til Leif Røraas som graverte stempler til knivblader) fortalte at flere arbeidere på KV laget kniver i fritiden og etter at de sluttet på KV. Han sa at de mest populære bladene var fra Ola Grimsrud i Tinn (stemplet O.O.G.). Kjell laget noen kniver selv, og dessuten graverte han mange holker for andre. Det gikk mest i dragemønster, og han tok to kroner pr kniv for jobben.




R. (eller H.) Brustad

Her er den kniven jeg nevnte ovenfor, den jeg fikk vite om et par uker etter Kongsberg-Marken. Disse bildene kom fra Tor Skjølet:


Den faller pent inn i bildet, for dette er jo en kniv av samme slag som de andre jeg har vist her.


Valbjørk og sideskinner igjen. Tor Skjølet skriver at metallet ser ut til å være sølv. ØYO-blad med Ø.L.S.-stempel.



Inni langs den ene sideskinnen er det ripet inn: R (eller kanskje H) Brustad Kongsberg 1930.



Siden dette er et helt uaktuelt sted å plassere en eiers navn, må det være knivmakerens.




Noen som kjenner til denne Brustad på Kongsberg?


Det kan tydeligvis stå noe interessant hvor som helst på en kniv, også på innsiden av sideskinnene. Akkurat som en tange på et tilsynelatende ustemplet blad kan være stemplet. Vanligvis ikke noe å gjøre med, men når noe sitter løst som her, må man benytte sjansen.




Trygve Bjerknes (1911-2004)


På Vestfold Knivlags pinsetreff på Eidsfoss, mai 2009, hadde Svein-Erik Hostvedt tatt med noen flere kniver av Kongsberg-slaget, fra knivmakeren Trygve Bjerknes.


Trygve Bjerknes begynte å lage kniver etter at han ble pensjonist, og laget de siste i 1999.

Knivene har skaft og slire i valbjørk eller flammebjørk eller annet tre, holker i nysølv eller messing, og slire med sideskinner og magebelte. Han også brukte "slepeskinne" på en del av de krumme knivene.

Han brukte mest fabrikkblader, men kunne også bruke blader som kunden hadde med, enten fra fabrikk eller håndsmidd.













Bladet her er et fabrikkblad der han har forandret fasongen litt og laget smellopp.




Rette kniver. En har blad fra Lars Søndrål i Hol, en annen fra Arnfinn Kolbjørnsrud, Notodden.













Den minste av disse to har plastslire fra en Mora-kniv der mønsteret er pusset bort.

Den store er en diger sak som gjerne kan klassifiseres som peiskniv.






















Kniver fra Kongsberg Våpenfabrikk


Inne på museet ligger det noen kniver i montrene: en slirekniv og to sløyekniver.

Den største knivprodusenten på Kongsberg var Våpenfabrikken. Fra 1932 og i noen tiår framover laget KV en mengde kniver for ryggsekkfabrikken Bergans.

Kniven på bildet var det eneste jeg så til denne produksjonen, en Bergans Sliring i den lille størrelsen. Men også modellene Slirkniv og Spikkekniv ble laget på KV. Ikke slirene, de ble laget av Bergans selv, i Oslo.

Jeg har tidligere lagt ut en lang tekst om Bergans-knivene. Den er uten bilder. Skulle jeg tatt med bilder og bildetekster, måtte det heller blitt en trykt bok på minst et par hundre sider av det. Vi får se. Første del av teksten ligger her.


I en monter ligger disse to sløyeknivene. Jeg skulle gjerne sett om det sto noe på den andre siden av bladene, men sånn er det med låste montrer. Man kan ikke fingre med kniver på museum.




Selv har jeg et par varianter av den øverste sløyekniven:













Kanskje også de to i monteren på Kongsberg har dette bladstempelet?

Jeg har lurt en del på denne merkingen, i forbindelse med knivene som KV laget for Bergans.

Bergans-sjef Sverre Young tok patent på en sløyekniv: norsk patent nr 55362 fra 1935, patentsøkt i 1934. Jeg har ikke sett noen slik kniv, men jeg skal finne fram patentet og vise bilde her.

Mine to sløyekniver har tydeligvis ikke noe med Young å gjøre. Det rare er at det også er uvisst hva de har å gjøre med en Holther eller en Kristensen. Den som tok ut patentet, var i stedet grosserer Tobias Lund jr i Trondheim, som ifølge Trondhjems adressebok solgte "sydfrukter, grønsaker, salt og smult en gross". Han patentsøkte kniven i 1931 og fikk norsk patent 52739 i 1933. Det var året før Young søkte patent på sin kniv.

En eller annen gang får jeg vel vite hvordan dette henger sammen, men jeg kommer ikke til å lete mer. En sløyekniv er bare en sløyekniv.





Noen nye og nyere kniver


For det aller meste var jeg i det rommet der knivsamlerne holdt på med sitt, og ikke der inne hvor knivmakerne solgte kniver. For også i år ble vi plassert på hver vår kant.

I fjor var det på tale å samle oss denne gangen, men det har vist seg at de to gruppene knivfolk ikke har samme ønsker. De som selger nye kniver, vil gjerne treffe ikke-knivfolk og prøve å pushe kniver på dem, for det er ikke samlerne som er deres viktigste kjøpergruppe. Så da er det bedre å være der hvor flest mulig folk av alle slag går forbi. Mens samlerne heller vil være litt utenfor strømmen av folk, sånn at de i fred kan legge klenodier på bordet uten at ukyndige kommer bort og klusser med dem. Og særlig når vi får et så fint rom som dette.

Siden jeg som vanlig mest var ute etter å se gamle kniver, ble det ikke så mange bilder av nye, men her da noen.




Søren Sundet (1943-2008)

Først to kniver fra en knivmaker som vi har mistet siden siste knivtreff: Søren Sundet i Mandal, som døde i vinter. Søren var en av Sørlandets knakende gode knivmakere, god både til å skjære kniver i Louen-tradisjonen og til å gravere.

Det er noen år siden han var ordentlig aktiv knivmaker, for han gikk i stedet over til å lage bunadsølv. Med høy kvalitet og ikke så stor produksjon er knivene hans ettertraktet.

Her burde jeg hatt med en av hans utskårne trekniver også, men på Kongsberg fikk jeg da iallfall tatt bilder av to fine eksemplarer av litt andre typer.












En vellykket kniv der han har vist at han kunne både gravering og lærskjæring. Bladet er et han har smidd selv, med S.S.-stempel.





























Den neste Søren Sundet-kniven var et gjensyn for meg. Jeg så den for mange år siden på Knivveckan i Ludvika, og hadde bilde av den i Litt av hvert om kniver, side 90-91.












På alle måter en klassisk bunadskniv, både i form og detaljer, bortsett fra det litt vel moderne bladet. Her er bladet gravert, slik han ikke sjelden gjorde det.


Pen skjæring i kristtorn.













Øyvind Jeppesen


Fin sak fra Øyvind Jeppesen, Lier. Skaft i buksbom, slire i geitehorn, begge deler med skjæring av det slaget de fikk til i Vest-Telemark for drøyt hundre år siden. Mye detaljer å se på her.

Sliremønster etter forbilde av en gammel kniv som det ennå er uklart hvem som laget.

Blad fra Steen Nielsen, Kristiansand.































Geitehorn er en utfordring å skjære i, siden det er så mye mindre forutsigbart enn tre og bein. Plutselig finner det på å flise seg. Til gjengjeld blir det staselige saker når alt går bra.








Per Arne Berg og Åge Olstad


Den moderne kniven i Voldbakken-tradisjonen bygger på en felles grunnmodell som blir brukt overalt i Norge og her og der ellers i Norden.

Noen steder er det tilløp til lokale dialekter. Ofte er dette oppstått ved at en dyktig knivmaker er blitt et forbilde for knivmakerne i klubben hjemme, og kanskje holdt kurs, og siden har forbilde og elever brynt seg mot hverandre. For eksempel fikk kniver fra Molde-kanten tidlig et visst fellespreg. Både god form og høy teknisk kvalitet smittet.

Her er to kniver fra et annet distrikt som også har en viss lokal knivdialekt. Til venstre en fra Per Arne Berg, Hønefoss, og til høyre en fra Åge Olstad, Jevnaker. Når et skaft er konstruert som på disse to, er det ofte fra en knivmaker som ikke bor særlig langt fra Hønefoss.

Begge har blad fra Steen Nielsen.


De typiske skaftene fra dette området har midtstykke og sideplater med nagler langs kanten. Det er vanlig å bruke eksklusive materialer, eller kunststoff. Og det er vanlig med friske farger og mønstere, og gjerne mosaikkpins (som jeg ikke har noen sans for annet enn på denne typen kniver) og andre effekter. Det svarte er ofte bøffelhorn, det hvite ofte tann, og det blanke ofte sølv. Tilpasninger og finish pleier å være super, som her, mens slirene ofte kunne vært et hakk bedre.


Det var gnistrende fint vintervær på Kongsberg denne gangen, med snø og sol. Supert å være ute i, men sånt gjør at til fotografering blir lyset altfor skarpt og hardt. Da er det mye greiere med eldre kniver som ikke har så blank overflate. Den beste strategien er selvfølgelig å eie alle fine kniver selv og kunne ta bilder i fred og ro hjemme, på dager med fint lys på verandaen. Men jeg har for lengst funnet ut at det er en solid hake ved den strategien.


Nå som det er rundt tredve år siden Aasmund Voldbakken utviklet hovedtypen, er det mye materiale å studere her, og det er interessant å se denne knivtypens utvikling gjennom alle disse årene den har eksistert, med de viktigste knivmakerne som har stått for utviklingen. Hm. Kanskje jeg en gang skal begynne på den historien? Vel, ikke akkurat nå.





Gunnar Momcilovic


Her er noe så sjeldent som en nylaget junge. Med stort blad og med sideplater i messing.

Fra Gunnar Momcilovic, Krokstadelva. Faktisk er den ikke uten momenter vi kan kjenne igjen fra dekoren hans fra mange år tilbake. For eksempel disse fine rutene med en prikk i. Dette er noe vi har sett hos ham før, både i skaft og slirer.

Lekker sak. Ny giv for junger?















Gisle Mork












Jeg avslutter med denne her fra Gisle Mork, Oslo, en telemarkskniv av fineste slag. Den vant klassen for staskniv på Handelsstevnet i Skien i 2008, og jeg hadde avtalt med eieren at han skulle ta den med til Kongsberg så jeg fikk se den. For det har vært morsomt å følge utviklingen av Gisle Morks kniver, og her har dere iallfall noen bilder å studere.












Morks typiske graveringsmønster, og hans lett kjennelige dype, skarpe skjæring i læret.

Blad fra Leif H. Jakobsen, Gransherad.