23. august 2009



J. J. Bosaaen


Denne tar jeg med mer for bladstempelet enn for resten av kniven. Jeg liker bladstempler, og det er alltid morsomt å prøve å få identifisert dem.

Stempel: J. J. BOSAAEN

















En stor og kraftig brukskniv med utskåret skaft, og med enkel slire satt sammen med nagler. Jeg vet ikke hvem knivmakeren var.


Skaftet er enkelt skåret, men med akantus som bør være karakteristisk og lett å kjenne igjen. Endekula er borte.

Eierens initialer: E L



Så til bladstempelet.

Bosaaen er et navn fra Nord-Fron i Gudbrandsdalen. Som vanlig har jeg bladd i folketellingen (for 1900). Den som har smidd bladet, ser ut til å være denne karen:


Jacob Jacobsen Bosaaen, født 1864 i Nord-Fron. Han var banevokter og bodde på gården Bosaaen øvre.

I folketellingen står det ikke noe om at han var smed, men det var han nok. Derimot står sønnen oppført som smedlærling. Han het Johan B. Jacobsen, var født i 1884 i Nord-Fron, og i 1900 var han smedlærling hos smedmester Sigvart Hansen Gaukstad (født 1868) i Tomtegaten 205, Lillehammer.

I 1900 hadde Sigvart Gaukstad på Lillehammer hadde flere smeder enn Johan B. Jacobsen i huset:

Edvart Evensen Bjørnstad, smedsvenn, født 1873 i Biri.
Bertil Helmersen, smedlærling, født 1884 i Fåberg.
Even Gaukstad, smedsvenn, født 1871 i Biri.

Jeg vet ikke om noen av disse Lillehammer-smedene smidde knivblader, men vi kan jo merke oss navnene.




Trekniv


Neste er en trekniv.

Enkle trekniver, ofte med frisk dekor, ble særlig laget fra rundt nitten et par og førti og et stykke utover femtitallet, og det var nok lærmangelen under krigen som satte det i gang. Noen slengere blir laget ennå, men stort sett er dette en knivtype som har tørket ut.

Det er svært stort sprang i kvalitet mellom de beste og de dårligste av dette slaget, og de dårligste er virkelig dårlige. Mange av knivene har stor sjarm, uavhengig av kvalitet og bruksegenskaper. Mange har svært nasjonal dekor, ikke overraskende når vi tenker på når de er laget.

På den tiden var det tydeligvis en oppblomstring av knivarbeid på nye steder og blant folk som ikke visste mye om å lage kniv. Ikke ulikt hvordan det var på 1980-tallet. Treknivene er mer et resultat av at det er morsomt å lage noe, enn særlig praktiske. Svært mange av dem viser da heller ikke spor av bruk.

Noe som gjør dem mindre ettertraktet enn de kunne ha vært, er at vi nesten aldri vet hvem som har laget dem, og vanligvis vet vi heller ikke hvor i Norge de kommer fra. At de svært ofte har blad fra Geilo, sier ikke stort, for blader fra Brusletto og Øyo ble brukt alle steder.


Ofte er veden uten mønster, mens det til gjengjeld er brukt friske farger. Disse her har i stedet valbjørk og jaktdekor. Den ene har en bjørn, den andre har hund og hare.

At slirene er satt sammen med nagler, er denne gang kraftig framhevet. Det passer bra med den barske fasongen.





Kraftig opphengsfeste.






Knivmakeren var ikke den som sløste med fin valbjørk på baksiden av slira.


Fæle kniver? Kommer helt an på hvordan du ser det.










Ubrukt sideplate til junge


Denne ble det aldri noe av, og det er like greit, for da ser vi nøyaktig hvordan den er laget.









Det er en løs sideplate til en junge av Soknedal-typen, bevart akkurat som den kom fra støpingen. Det er ikke engang boret huller til naglene.

All "gravering" er støpt. Egentlig er det noe herk, for det gjør det verre å plassere den geografisk. Støpeformen kan være laget av en gjørtler i Soknedal (eller der omkring), men det er usikkert. En annen gjørtler hvor som helst annet sted kan ha tatt en avstøpning av en ferdig junge som han likte. Så dermed kan vi si at den er av Soknedal-type, siden vi vet at slike som denne gjerne kom derfra, men å garantere at den kom fra det området, kan vi ikke.



Og et par junger til:











Thor Engebretsen viste meg disse kraftige jungene på Elverum. Og ikke bare det, han hadde fått tak i fullt støpeutstyr til dem, fra verkstedet der de ble laget, i Hornindal.

Stor stas. Dette er altså Hornindal-junger. Det passer bra med at de gjerne blir påstått å være fra Vestlandet, men nå er de nærmere plassert. De kan nok være laget over et større område, men siden det er så praktisk å ha et felles navn - en bås å plassere dem i - seiler de nå opp under en ny betegnelse: Hornindal-junger.

Vi skulle se på støpeutstyret dagen etter. Det druknet i regnværet og må utsettes til en annen gang.



Og hva da med denne?

Jeg har vist den før, nederst i en artikkel om junger, og der skriver jeg at den muligens er fra Vestlandet. Etter å ha sett de to jungene over, regner jeg muligheten for å være svært mye større.

Morsomt å sammenligne den med de to. Denne også er i overkant solid laget, og i formen er det mye likt. Hornindal-foldekniv?




Toten-kniv


En svært vanlig kniv å komme over på knivtreff, og da skal det helst være noe ekstra for at vi skal stoppe opp. Det er det ikke så mye av her, bare litt, men jeg tar den med.

Dette er en av hovedtypene fra Toten, med skaft og slire i kuhorn. En av de klassiske norske knivtypene.

Typen ble laget av flere. Mange av dem har bladstempel, men svært ofte står det bare Toten på bladet, eller ikke noe.




Denne gangen er kniven fra en av storprodusentene, Martin Johannessen Dahl (1866-1933).








Det skal helst være noe ekstra. Er det noe her?












Bare så vidt. I tillegg til den vanlige dekoren på holkene er det lagt inn en mengde prikker. Ikke så vanlig, og når kniven dessuten er pen, burde den være noe å ta med hjem.

En slik kniv trenger ikke nødvendigvis å ha vært et uvanlig eksemplar da den var ny for å skille seg ut nå. Dahl døde i 1933. Det begynner å bli lenge siden, så lenge at en kniv fra ham kan skille seg ut rett og slett ved å være i strøken stand. Denne her er pen, men ikke strøken.

Disse kuhornknivene er så spesielle og lettkjennelige at de lett burde gå inn i enhver samling, eller bli en samling for seg selv. Når de likevel går ut litt tregt, er det fordi det ble laget så store mengder av dem, i mange størrelser. Men de er en egen historie, som burde vært skrevet.


Eiernavn: ODD H. SKONNORD, som ikke er den O. H. Skonnord som hadde forretning i Gjøvik, der det blant annet ble solgt kniver i store mengder.

Mens knivmakerens signatur alltid er et pluss, er det ikke alltid at et eiernavn er like velkomment. Det finnes dem som ikke vil ha sånt på knivene i samlingen, og det finnes dem som helst ikke vil selge kniver med eiernavnet intakt. For hvem vet hva som ligger i knivens tidligere historie? Hva om kniven har vært stjålet? Hva om den ble sneket unna i et arveoppgjør? Hva om man en dag står overfor en sint person som forlanger å få bestefars kniv utlevert - har man noen kvittering på at man har kjøpt den?

Derfor er det flere som sørger for at eiernavn blir fjernet, særlig på riktig dyre kniver.

Det er hærverk.

.


28. august 2009




Magne Groven


En staskniv på Knivtorget. På alle måter en klassisk telemarkskniv, fra Magne Groven (1925-1999) i Vinje. Det uvanlige her er holkene, som er av gull.

















I 1990 fikk Groven prisen Årets Kniv for en annen gullholket kniv. Den satte i gang en del diskusjon den gangen. Knakende fin på alle måter, men med støpt dyrehode i skaftenden. Sånt blir det diskusjoner av.

Det var dem som sa at støpte hoder er det tradisjon for, og da er det greit. Men det var også dem som mente at kniven skulle vært diskvalifisert. At en maske på toppen er støpt, er vel okå for alle. Men når hele toppen er det? Det endte vel med at det er graveringen på en kniv som ikke må være støpt hvis den skal kunne regnes som det helt store, mens resten får diskuteres fra gang til gang.

Årets Kniv-kniven fra 1990 var ikke Grovens første gullkniv. Den på disse bildene er laget såpass tidlig som i 1976. Kanskje hans første av det slaget?

Bortsett fra gull i holkene følger den det vanligste mønsteret for en telemarkskniv av Kleppo-type, med ganske enkle hovedlinjer. Rett. Ikke noe ekstra metall i opphenget. Standard mønster i gull og lær. Og allerede med de gode proporsjonene som han skulle bli kjent for.


Eierinitialer og årstall 1976.

I 1976 var Groven ennå ganske fersk som knivmaker. Året før hadde han for første gang sendt en kniv til utstilling, på Dalsmarken. Den fikk han annenpremie for, den eneste gang han ikke fikk førstepremie.








Ustemplet blad. Han smidde noen blader selv, og det går an å gjette at dette er et av disse.
















Det vanlige er å sverte sølvgraveringer, altså å oksidere holkene og etterpå pusse dem slik at den svarte fargen sitter igjen bare nedi graveringen. Da blir det fin kontrast og mye lettere å se hvordan det er gjort. Med sølvholker er det valgfritt, men på gull går det jo ikke.

Ikke bare er graveringen mye tydeligere når den er svertet, den er også mye lettere å ta bilder av.


Mange knivmakere prøver seg på en og annen gullkniv. De pleier å fortelle at gull er vanskeligere å gravere. Eller kanskje det bare er uvant, omtrent som om de for første gang skulle gravere nysølv eller messing? Markedet er ikke stort nok for gullkniver til at noen blir virkelig drevne. Resultatet pleier likevel å bli bra, for når de først lager en, skjerper de seg litt ekstra.

Groven var en kraftfull gravør, frisk og lite pirkete. Da blir det lett et og annet glipptak. I en del tilfeller var han for kjapp, og graveringen hans er ikke alltid den mest nøyaktige om den blir studert på helt kloss hold. Dette blir tolerert, for til gjengjeld tar den seg bedre ut enn de flestes på noen desimeters hold. Men han kunne være nøye når han ville. I denne kniven har han nok konsentrert seg ekstra, for dette var jo en gullkniv, og den bare måtte bli bra. Men likevel, selv om denne er veldig fin: Det er sjelden at graveringer liker seg i stor forstørrelse.

For kniver laget etter 1984 gjelder noe som alltid må tas med i betraktningen: Det var da leddgikten hans begynte.

På Elverum en gang på 1980-tallet satt vi og studerte en gullkniv han hadde laget. En annen kom bort og så på kniven hans og sa at det der var da fantastisk, for messing må vel være mye vanskeligere å gravere i enn sølv? Jo, sa han, det er vanskeligere i messing. At dette var gull, så han ingen grunn til å nevne.

Magne Grovens kniver er svært ettertraktet. At han hadde stor produksjon, og at han mer eller mindre direkte overtok Bjørn Kleppos graveringsmønster, ser ikke ut til å ha noen betydning. Knivene hans sitter praktfullt på bunader, og ser ut akkurat som telemarkskniver skal se ut.

Gullholker fordyrer en kniv kraftig, men det kan diskuteres om de gjør den til en mye bedre kniv. Selv liker jeg sølv bedre enn gull, men innrømmer at det kunne vært hyggelig å ha en og annen i gull også.




Arne Martin Solbjør


Arne Martin Solbjør er født i 1952, og er dermed å regne til generasjonen etter Magne Groven. Men egentlig ikke som knivmaker. Solbjør begynte å lage kniver før Groven, og Groven gikk på knivmakerkurs hos Solbjør i 1972.

I årets konkurranse på Elverum var det ikke med noen kniv fra Arne Martin, men jeg fikk da tatt bilder av denne på Knivtorget.


Et kanoneksemplar med skaft skåret i bøffelhorn og slire skåret i geitehorn, og med graverte sølvholker.

I skaft må det brukes noe med kraftigere dimensjoner enn geitehorn, og da er bøffel et bra valg. Den har lignende farge og struktur, og så kan jo fargen i både skaft og slire hjelpes på litt med narvsverte.





De gamle knivene med utskåret slire i geitehorn hadde gjerne smale holker. Knivmakerne var briljante til å skjære horn, men ikke like briljante som gravører. Senere kom Bjørn Kleppo og gjengen, som kunne levere gravering av langt høyere kvalitet, og da var det i stedet den de la hovedvekten på.

Denne kniven har hentet noe fra begge leirer, for her er skjæring og gravering likeverdige deler.

Arne Martin lager stadig sine egne versjoner av telemarkskniven. Her er det elementer inspirert av andre knivmakere i samme tradisjon, sammen med en hel del av hans egne velkjente Solbjør-elementer.

Skaftformen er annerledes og mer tykkmaget enn vi er vant til å se i en klassisk telemarkskniv. I de senere årene har han laget noen lekre kniver med smale, gammeldagse holker med lite gravering. Men her er graveringen så bra at det er lett å forstå at han vil vise hva han kan på dette feltet også.


Arne Martins bladstempel: AMS























I likhet med Grovens kniv har denne også usvertet gravering. Med sølv er det valgfritt om man vil ha den svertet eller usvertet. De fleste foretrekker den ekstra kontrasten svartfarge gir, men det kan være morsommere å studere graveringen under lupe når den er usvertet.








Nydelig skjæring.


Jeg vil tro at alle er ganske samstemte i vurderingen av skjæring og gravering i denne kniven. Imponerende greier. Men i spørsmålet om vi ønsker strengt tradisjonell form eller noe nyere, er nok meningene delte. Og hvis vi ønsker noe nyere, hva er det da vi ønsker oss?

Vi kan tenke på Ragnar Johannessen, som avvek til dels en god del fra den formen en staskniv fra Telemark tradisjonelt skal ha, og som opplevde at knivfolket var delt i synet på kniven han laget. Kvaliteten på håndverket var ikke noe problem for noen, men formen var hele tiden en sak å ta opp.

Jeg har ikke sett denne kniven lagt fram for diskusjon, men antar at det er noe tilsvarende her.

Ovenfor skrev jeg at som knivmaker tilhører Arne Martin Solbjør egentlig ikke generasjonen etter Magne Groven, men mange av knivene hans gjør det.

På et eller annet tidspunkt kommer nok noen til å ta et bredere overblikk over knivene som er laget i Telemark etter Kleppo, særlig hva som har vært laget på 1980-tallet og senere. Og mens Grovens kniver (og mange av de andres) sikkert vil bli gruppert sammen med Kleppo, vil Solbjør-knivene bli plassert sammen med en nyere utvikling av den tradisjonelle kniven, den som kanskje startet med enkelte av knivene fra Gunnar Omdal, og som senere fikk bidrag fra enkelte av knivene til folk som Solbjør, Olav H. Wåle, Ragnar Johannessen og flere. Der er det mye å tenke på, men jeg har ikke tenkt å gjøre det nå.

Til slutt: Og så kan vi lure på hva det kommer av at en kniv som denne ikke er blitt sendt inn til årets knivkonkurranse.




Bengt Rune Johannessen


Så til en staskniv fra en langt ferskere knivmaker, Bengt Rune Johannessen fra Kråkerøy, Fredrikstad. Knivens oppbygning er tradisjonell, men Johannessen har likevel funnet en egen stil. Han fikk førstepremie på Elverum for denne kniven i 2004.

















I kniver av dette slaget er det liksom sånn at Telemark er alle tings mål. Men Kråkerøy er ikke Telemark, og Johannesen vil ha sin egen vri på knivene. Mønsteret i skjæring og gravering er ganske annerledes.

Med så mye skjæring og gravering er det nok tryggest å holde seg til en rett kniv i enkel fasong, og med enkelt oppheng som her.












Kniven er skåret i buksbom, der han har gitt de dypere partiene en mørkere farge.












Johannessen er selvlært, og graveringen er ikke utført slik som man lærer på kurs. Jeg trodde først at hadde brukt en hammer og siselert den, for hele veien består linjene av en serie små trinn. Eller at han kanskje hadde tatt i bruk en graveringsmaskin, for eksempel Gravermeister. Men han forteller at den er utført med vanlig graverstikkel bare for hånd, bare at han har sin egen teknikk med å dytte den framover, trinn for trinn. Og sånt er jo helt feil! Men resultatet blir faktisk veldig morsomt å studere.










Pent opphengsfeste.

Han smir bladene selv, og graverer dem. Her bruker han en annen stikkel enn til sølvet, men teknikken er den samme, bare se på de små trinnene hele veien her også.

I 2005 fikk han publikumsprisen på Elverum for en lignende kniv. Ikke så rart, for dette er kniver som er lett å legge merke til. I selve konkurransen ble det annenpremie.

Bengt Rune Johannessen er en dyktig håndverker, og kan nok utvikle denne kniven sin til å bli noe riktig morsomt.


.