17. august 2008




Metallslirer fra Budal


- enda en gang






Helmetallslirer i Budal


Nysølv


Bildet viser Budals velkjente hovedknivtype, den med slire laget i tykt metall (gjerne 1 mm), og med et vindu på hver side av øvre halvdel, der man kan skimte litt av læret inni slira. Samme type finnes også med to vinduer på hver side, men de er sjeldnere. I dette tilfellet er det brukt nysølv, så denne hører til de nyere, de som er laget rundt århundreskiftet eller litt før.

Slirer finnes det en del av. Kniver er det dårligere med.

Alt på bildet er laget av Jon Svendsen Enlid (1851-1927), også det tilhørende knivbeltet. Ingebrigt Småvoll (1842-1909) laget nesten maken. Jeg har tatt med litt om slikt i artiklene Belter og Belter 2.

I tillegg ble slike kniver laget av noen andre som for det meste var dårligere og som jeg ikke vet hvem var.




Messing


Denne messingslira er litt eldre enn den forrige, men av samme type. Også den er fra Jon Svendsen Enlid.








Hovedregelen (som har mange unntak) er at en slire i messing er eldre enn en av samme type i nysølv. Legg merke til de ganske uvanlige tungene i vinduene på dette eksemplaret. Det er ikke bare messingen som gjør at jeg regner denne som eldre, det er også disse tungene som jeg antar plasserer den blant de tidligste av dem som er laget av ett stykke metall.

Den har tilhørt Gammel-Arn Løhre. (1850-1939).








Sammensatte slirer


Når vi så går et hakk til bakover i tid, blir det mye vanskeligere. Da kommer vi til denne:

Denne staselige kniven har slire satt sammen av flere messingplater. Nederst går holken (om vi kan kalle den det) helt opp til der hvor slira skal til å utvide seg for å gi plass til skaftet. Øverst er det en bred holk. Det hele blir bundet sammen av en plate på forsiden og en plate på baksiden.

Dette er en hovedtype i trøndersk knivhistorie. Helt topp.

Jeg har tidligere skrevet at Jon Svendsen Enlid laget disse knivene, at det var han som utviklet knivtypen, og at knivene til John Hansen Budalsplads var hans inspirasjon.

Videre tenkte jeg at når det var mest liv i disse knivene i starten, med profiler som er kraftigere og dypere og mer presise, var det kanskje fordi han på den tiden ville vise hva han kunne. Jeg kunne tenke meg at det hele senere forfalt litt, da han gikk over til produksjon av en lang rekke like kniver, og da han hadde et travelt liv med gård og familie og offentlige verv. Og da inspiratoren Budalsplads forlengst var borte.

Den teorien glapp. Jeg tror ikke lenger at Enlid utviklet disse slirene, og lengre ned her skal jeg vise hvorfor. Men først tar jeg litt mer av samme type.




Et lite hakk eldre, fra samme mann


Dette er slire av samme type som den forrige, men altså litt eldre. Her er det større avstand mellom øvre og nedre holk, siden den nedre ikke går like høyt opp som i forrige slire. Når slirene er som denne, eller med enda større avstand mellom øvre og nedre metalldel, har de ikke kule i spissen. Det blanke, svarte læret kommer her enda mer til sin rett enn på forrige slire, og her har læret dessuten beholdt narven hele veien. Stas.

Den har ikke noe årstall, men en temmelig identisk slire jeg har sett, har årstallet 1864. Dette er svært verdifullt når vi skal prøve å få tidfestet disse knivene. Denne sliretypen uten kule i spissen finnes det noen litt eldre av, med kortere nederste del, som vi skal se en av lenger nede. De er kanskje laget rundt 1860?


I dette eksemplaret sitter lærbiten løst i slira, så vi kan se hvordan det typiske lærinnlegget i en Budal-slire er laget. Det stikker et godt stykke nedi, men ikke ned i spissen. Sømmen ligger på forsiden og er skjult under forsideplaten. Bare sidene, der læret er synlig i slira, er ordentlig farget og blankpusset.





Siden sømmen likevel ikke synes bak messingen, er den av enkleste sort. I tidlige stasknivslirer der sømmen er skjult, er det gjerne gjort på denne måten.










I Budal og der omkring ble så enkel søm som dette brukt også i enkle lærslirer uten holker.

Her ser vi baksiden på en sånn slire, som jeg har vist før i Moro med eBay. Kniven er riktignok ikke noen enkel brukskniv, men en super sak, og slira er så enkel at de vel ikke kan ha hørt sammen? Men de ser ut til å være fra cirka samme sted og tid. Jeg gjetter Soknedal eller annet sted i Midtre Gauldal, og nokså tidlig 1800-tall. Kniven passer fint til slira, og de satt sammen da jeg kjøpte dem fra England. De har nok iallfall sittet sammen lenge, selv om kniven godt kan ha hatt en opprinnelig slire med holker, eller en i helmetall. Det er også en mulighet for at dette til og med kan være lærinnlegget i en opprinnelig metallslire.

Lærslirer som denne var sikkert svært vanlige til brukskniver, men nå, etter langt over hundre år, er det nesten ingen enkle bruksslirer å finne. Nå er det for det meste sånn: Enkle trønderske brukskniver er slireløse, påkostede stasknivslirer er knivløse.



Og enda litt eldre, også fra samme mann


Her er den spennende saken jeg fikk se på Dyrsku'n 2008. Jeg tror at den er laget av samme mann som de sammensatte slirene, og at den er et hakk eldre enn dem. En morsom slire i studiet av Budal-knivens historie.


Før man får studert den nærmere, ser den slett ikke ut til å passe inn her. Det er en mer normalt konstruert slire, med holk oppe og nede, og graveringen er langt fra den vi ser i typiske Budal-slirer.











Men så kan vi gå løs på detaljene i slira og sammenligne.

Her ligger den sammen med den litt nyere.
























Han som filte disse holkene, laget på prikken de samme dekorative profilene. Og bare se hvordan han filte dem. Det bredere midtsporet er ikke en jevnt avrundet bue, men møtes i en karakteristisk kant på midten.

Men jeg så etter på en del andre trønderkniver, og det ergerlige er at slike profiler ikke sjelden er filt slik at det blir nettopp en slik kant på midten. Vel vel.

Finishen på de to er påfallende lik. Loddingene også.

Siden sømmen her ikke er dekket av metall, men er godt synlig, har han brukt den penere og mer solide salmakersømmen som er vanlig i slirer ellers i landet.

Og siden det her ikke er hel metallgrind som holder alt samlet, er øvre slireholk denne gang festet med to kraftige nagler. Det er ikke nagler i nederste holk, men det er nok en eller annen løsning i forbindelse med endekula.



Liten detalj: dekor på opphengsringen på den eldste.




















Den eldre holken har endeplate og endekule. Så fikk han tydeligvis sans for en mer elegant avslutning uten kule. Men siden satte han på kule igjen.

Graveringsmønsteret ligner ikke mye på det han senere gjorde. Jeg har sett noe lignende på eldre beltebeslag i Budal.



På den eldre, til høyre på bildet, er opphengsfestet en del av øvre kant som er bøyd tilbake mot holken. På den nyere, til venstre, er festet satt på som på nesten alle andre Budal-slirer, med et par nagler.






















Her har jeg lagt slira sammen med et bilde av en av de eldste jeg har sett av den sammensatte typen (fra Litt av hvert om kniver, side 148).

Den i boka har tilhørt Peder Pedersen Bjerkenås i Budal (1782-1860).

Nedre slireholk på eksemplaret i boka er kortere enn på de to sammensatte slirene jeg viste ovenfor, og omtrent like lang som på forrige slire.

De filte sporene i disse to slirene er enda litt mer like enn i de forrige bildene, men mønsteret i dekoren i de to har ikke noe til felles her heller. Bortsett fra én sak: Legg merke til tungene på den høyre, langs kanten oppe og nede, og noe lignende nedover fra kanten i nedre holk på den venstre. Med de samme graverte stripene. Men siden dette også er det eneste, kan vi si at de har hver sin dekor.

Tidsperiode for denne slira, og for de sammensatte slirene, er ennå litt uklart, men det hjalp veldig da jeg fikk se den slira jeg nevnte tidligere i artikkelen, den som er merket 1864. Da kan vi for eksempel si at den på svarthvitt-bildet over kan være fra ca 1860, og denne med holk oppe og nede som er eldre enn den igjen, kan være fra sent 1850-tall.

Dette var en morsom slire å komme over. Den var en overraskelse, og flyttet litt på det jeg tidligere trodde, men etter å ha blitt studert nærmere, gled den pent på plass ved siden av de sammensatte slirene.


Da var det verre med den neste:




Tilbake til start


Så kommer vi til den slira med årstall, som jeg nevnte i starten. Den bringer oss tilbake igjen til helmetallslirene med sidevinduer.

Jeg har lenge trodd, som alle andre jeg har diskutert dette med, at det var de sammensatte slirene som ble videreutviklet til helmetallslirer med vinduer. Det virket så logisk. Slirene er bygget opp på samme måte, og de fineste helmetallslirene har dypt filte spor som gjør at man må se etter for å forsikre seg om at de ikke er satt sammen av flere deler.

Men så fikk jeg disse bildene fra en knivsamler:


De viser en slire helt i messing, i ganske typisk fasong, med beslektet dekor, men likevel ulik de kjente Budal-knivmakernes slirer. Jeg har sett noen flere slike, og har gått ut fra at det var en annen enn Enlid eller Småvoll som laget dem, men siden de er nærmere hovedtypen enn de fleste av "naboene" (som jeg skriver litt om nedenfor), regnet jeg med at knivmakeren godt kunne være fra Budal.

(Kniven i slira er en nyere sak som vi kan se bort fra her.)

Hittil har jeg trodd at disse slirene var nyere enn de sammensatte ovenfor, men så kommer årstallet inn i bildet.



Bak på slira er det inngravert: 1835. Det er veldig tidlig. Femti år eldre enn hva jeg ville ha gjettet.













Eiernavnet foran viser at første eier het A. Kvaal, og det er brukt svært gammel skrivemåte: A. Qvaal. Vi finner vel ikke ut hvem han var. Det finnes flere mulige personer, både i Kvål og andre steder i distriktet der det var gårder som het Kvål.

En kandidat er Arnt Steffensen Kvaal, født i 1785 og altså 50 år i 1835. Det passer jo fint. Fine kniver og runde år går bra sammen.

Eller Anders Kvaal, som ble døpt i 1835 (født i desember 1834). Men det er vel vanligere å få kniv til femtiårsdagen enn til dåpen.

Men så er det altså diverse andre mulige personer, så det får bare være. Han trenger ikke nødvendigvis selv ha stavet navet med Q. Hvis han fikk kniven i sin ungdom, av en bestefar som stavet sitt navn med Q, kan det forklare stavemåten.


Lærinnlegget er det vanlige i staskniver fra Budal. Det går bare et passende stykke nedi, og her har vi igjen denne sømmen av enkleste slag.



Årstallet 1835 tar med god margin knekken på Jon Svendsen Enlid og Ingebrigt Småvoll som mulige opphavsmenn til Budals helmetallslirer, siden de var født i 1851 og 1842.

Årstallet tar knekken på noe annet også:










En annen utvikling


1.
Denne 1835-slira, og andre slirer av samme slag, har dekorelementer som finnes i de sammensatte slirene, og særlig i de nyeste av dem.

Han som laget de sammensatte slirene, har sett slirer av 1835-typen.


2.
I de langt nyere slirene fra Enlid og Småvoll finnes enda mer av disse elementene.

Enlid og Småvolls velkjente slirer har altså forbilder som går langt tilbake i tid, fra før de sammensatte slirene. Fra slirer fra tidlig 1800-tall - og hvem vet hva de to kan ha sett av slirer fra 1700-tallet? - har de hentet både oppbygningen, sidevinduene, helt enkel endekule, ofte med noen dypt graverte spor i overkant, opphengsfestet, og hovedslyngene i dekoren. Med andre ord omtrent hele greia.



Og den foreløpige konklusjonen her?

Det har eksistert sammensatte slirer før dem som er laget i ett stykke. Helmetallslirenes tredelte oppbygning må ha utspring i en tidligere konstruksjonsmåte, dette er ikke bare en tilfeldig dekor.

Jeg tenker meg at både de sammensatte og de hele har sine forbilder i en eldre sliretype. Nå gjelder det bare å finne en gammel, sammensatt slire fra 1700-tallet. Jeg tror de finnes.

Våger jeg meg på å tenke at jeg allerede har sett dem? Hvordan vet vi alderen på de sammensatte slirene på bildene over? Det har vært sagt at trønderkniver ofte ser så gammeldags ut, at de ser femti eller hundre år eldre ut enn hva de er. Men kanskje grunnen til at de ser så gamle ut, er at de faktisk er så gamle?










En av de sammensatte slirene i denne artikkelen har original kniv. Veldig uvanlig! Bladet i den kniven virker svært gammelt. Om det hadde sittet i en 1700-tallskniv, hadde jeg ikke hatt noen mistanke om at det var skiftet ut.

Lengde 8,1 cm, bredde 2,1 cm, tykkelse 5,2 mm.

Bladet har smellopp. På gamle blader var dette vanlig over store deler av landet, og iallfall i Midt-Norge.

Nå ønsker jeg meg kniver med enda eldre årstall enn 1835! Imens grubler jeg over hvor gammel denne kniven virkelig er. Når jeg legger denne sammensatte slira ved siden av den fra 1835, er det faktisk den sammensatte som ser eldst ut.

Naboene


Jeg kaller dem naboer, alle de beslektede helmetallslirene med sidevinduer, som ikke er av Budal-kvalitet. Disse har vært laget rundt om i Sør-Trøndelag. Normalt vet vi ikke hvor de er laget eller av hvem, men jeg har for eksempel sett en som var laget av en Grendstad i Klæbu.

Også en del av dem uten sidevinduer kan regnes som naboer, men langt fra enhver helmetallslire. En Toten-slire er ikke en nabo. Når jeg kaller en slire en nabo, er det fordi den kan forveksles med en fra Budal (og gjerne utgis for å være "ekte Budal" når den skal selges). Selve forvekslingsmuligheten er kriteriet.













Her er et par typiske eksemplarer, med dekor av Budal-type. Sånne har vanligvis tynnere metall, endekule av sammenrullet metallstrimmel, og lavere standard på dekoren.




Taterslirene


En del trønderske taterkniver med helmetallslire kan kanskje også regnes med blant naboene. Det som gjør at de faller utenfor, er at de ikke kan forveksles med dem fra Budal.

Normalt har de krum slire konstruert på standard tatermåte, med lodding langs siden bak. De har elementer i dekoren som det er interessant å studere sammen med Budal-slirer:
















Her har jeg lagt en av taterslirene ved siden av en av de sammensatte. Alltid morsomt å sammenligne og diskutere hva som er likt og hva som ikke er det.

Tatere jeg har kjent, har forsikret meg om at slirer som både har sidevinduer og loddeskjøten midt på baksiden, ikke er laget av tatere. Men hvem vet.








En nabo i Meldal


Her er en slire som kan kalles en nabo, og som er mer spennende enn de fleste av dem. Både kniv og slire er fulle av Meldal-elementer. Kniv og slire er kanskje ikke laget av samme mann, men de er fra samme kant.













Slire av nabo-type, i helmetall og med sidevindu, men i dette tilfellet er det like mye som peker mot Meldal som mot Budal. Uvanlig med gravert bakside. Det har jeg ikke sett på noen slirer fra Budal.


Her ligger den ved siden av en kniv fra 1894 fra Meldals store knivmaker Ingebrigt Foss (1843-1929). Vi skal se på noen detaljer.












Slira først. Graveringen kan ikke måle seg med den til Foss, men her er det jo mye likt.

Foss-slira er av massivt nysølv, mens den andre er av sammenrullet nysølvstrimmel.









Opphengsfestet er av samme slag på begge. Én nagle.

Legg også merke til overkanten av slirene. Når det sitter en forsterkningsring av dette slaget øverst på en trønderslire, tenker jeg Meldal, selv om det ble gjort sånn andre steder også, blant annet av tatere.



Og så til kniven.












Foss nederst, den i metallslire øverst. Begge skaft er skåret i reinshorn, og med beslektet skjæring. Den øverste har svært enkel gravering, men se på de filte fordypningene mellom linjene.


Foss-skaftet på bildene over er litt slitt. Her er en annen Foss-kniv å sammenligne skjæringen med. Vesentlig bedre gjort her enn i kniven med metallslire.












Kniv og metallslire er vel kanskje ikke fra samme knivmaker, men begge er fra samme tradisjon og med samme forbilder. Her ser vi øverste felt i slira ved siden av skaftryggen. Ikke likt, men av samme ulla.





Ingebrigt Foss og andre Meldal-knivmakere kan du ellers lese om på knivsidene til Arvid Hoff.




En annen sammensatt messingslire


Den er ikke akkurat av budalstypen, men det er en sammensatt slire som kan være laget etter de samme gamle forbilder som dem fra Budal. Jeg fikk bildene fra samleren som eier den.

Den er ganske medtatt og mangler en bit, men den viser fint konstruksjonen. Det vanlige problemet som måtte løses da den skulle lages, er dette at omkretsen av en slire er større i skaftdelen enn i bladdelen. Det går greit med en lærslire, men hvis man vil lage metallslire i ett stykke, er det vrient å få den pen og med strøken loddeskjøt hele veien midt på baksiden.

Problemet lar seg løse, som vi ser mange eksempler på, for eksempel ved å bruke overlappende sideskjøt av tatertype, men det kan også omgås på den måten som er brukt på en del Budal-slirer: Man lager blad-delen for seg, og kobler den til skaftdelen. Og har lær eller noe annet inni, som på metallslirer flest.

I det tilfellet jeg viser her, er det ikke gjort like elegant som de gjorde det i Budal. Denne knivmakeren har brukt tynnere messing og kledd på blad-delen fra to sider, med et åpent felt foran og bak. Den øvre ringen er borte, men den har vært der. I slirene fra Budal er det brukt plate både foran og bak i øvre del, men i denne slira er det ikke spor etter feste til plate på baksiden.

Sliretuppen var vel ikke av de peneste selv som ny, men det hadde jo vært morsomt å se slira i fin stand og med original kniv.

Men selv om den altså ikke ser ut som noe fra Budal, plasserer jeg den i denne artikkelen, som eksempel på at problemet ble løst på beslektet måte andre steder. Og for å minne om at disse sammensatte slirene med masse metall og med lær inni, ble laget over et mye større område enn bare Budal, og Midt-Norge og Vestlandet, og for så vidt også Norge og Norden, for lenge siden.


Slira har både eiernavn og årstall, i trambulering som på slira ellers:









Det står: Paul Joh Valberg Januar 1856

Så spørs det hvem denne Valberg er. Han her er ganske sannsynlig, fra folketellingen 1865 for Vågå:

Paul Johannessen, "Handelskarl". Født i Vågå i 1825, og iallfall i 1865 bosatt på gården Valberg.

"Handelskarl" fra Vågå. Det sier fint lite om hvor slira kan være laget. Handelskarler fartet omkring på markeder også utenfor sitt nærområde.




Laget hvor?


Et stort problem med naboene er at vi vet så lite om hvor de er laget. Knivene har hatt så altfor mange år på seg til å vandre. De kan ha rukket å bli kjøpt både ut av dalen og inn i den, gjerne flere ganger, blant annet på auksjoner gjennom 150 år. Og kniv og slire hører ofte ikke sammen. Men dette er jo et problem som også gjelder svært mange andre slags kniver fra andre steder i landet.

At kniver av en bestemt type var svært populære i en bygd på 1800-tallet, kan ha andre forklaringer enn at de ble laget der. Og omvendt: Knivene kan ha vært laget for salg utenfor knivmakerens hjembygd, slik at de nå knapt er å finne der.

Naboknivene er oftest mer slurvete utført enn de sikre Budal-knivene, og de var nok ikke så høyt verdsatt som dem da de var nye, og ikke så mange har eierinitialer. Når noen i Budal har kniver å vise meg, er det ikke slike de tar fram. Jeg går ut fra at naboene iallfall svært ofte ikke er fra Budal.

Er noen av de "ekte" Budal-knivene laget utenfor Budal? Kanskje et annet sted i det som nå er Midtre Gauldal? Og enda verre: Har sliretypen oppstått et annet sted enn Budal?




"Ekte Budal-kniv"


Knut Fjeldsø er den som lager kniver av budaltype nå. Han bor i Trondheim, men er fra Budal, og har lenge laget sånne. Men av og til opplever han at noen spør hvorfor han ikke heller lager "ekte" Budal-kniver som de har sett bilde av i Knivbladet.


To Fjeldsø-kniver, en i messing og en i sølv, begge med typisk Budal-slire i helmetall og med sidevinduer.

Så hvorfor blir han da spurt om hvorfor han ikke heller lager Budal-kniver? Vi skal se på det, men først kan vi se litt nærmere på knivene hans.







Kniver med brede holker med enkel dekor, etter forbilde av de gamle. Skaft i risknute på bjørk.

Blad fra Sverre Rødven.






Gravering etter forbilde av Enlid og Småvoll, i Fjeldsøs versjon.













Sidevinduer med synlig lær.





















Jeg tar inn disse bildene fra knivtreffet i Trondheim i 2008. Til venstre arbeider han på en slire, og til høyre ser vi hvordan slirene er laget.



Feil identifikasjon

Og så over til den knivtypen de tenker på, de som er i tvil om at Knut Fjeldsøs kniver er Budal-kniver.

I Knivbladet 2000 nr 1, side 76-78 etterlyste Harald Kolstad et knivmakernavn. Allerede i neste nummer ble det opplyst at han var Jon Svendsen Enlid, men dette må nærmest regnes som et arbeidsuhell. Deretter har knivmakeren hett Enlid hver gang en slik kniv var avbildet, selv om dette nok er feil. Knivmakeren er ennå ikke identifisert.

Det er godt mulig at knivene i etterlysningen er fra to forskjellige knivmakere, begge ukjente. I tilfelle var han som laget høyre slire svært produktiv, mens han med venstre slire er sjelden å se noe fra.

Det har i det minste stått mange fine bilder på trykk av disse knivene. En spennende knivmaker. Eller to.


Her er et par andre eksemplarer fra samme mann (ibenholten i skaftet på den til høyre er uoriginal). Det er til dels praktfulle saker han laget. Etter form, detaljer og dekor å dømme, og dessuten funnsteder og eiernavn, er han trønder. Men budaling er han nok ikke.

Dette er en typisk knivhistorie der forsåvidt ingen har skylden, og ingen har forsøkt å lure noen, men så blir det feil likevel, fordi vi ikke er nøye nok. Kniven befant seg i Budal, med eiernavn fra Budal, og artikkelforfatteren hadde fått høre av formannen i Budal historielag at kniven var laget av Enlid, så han regnet jo med at det stemte. Denne formannen, som ikke var spesielt knivinteressert, hadde hørt at den var laget av Enlid. Men da jeg senere snakket med ham, var den visst blitt en Enlid-kniv mest fordi den var så fint laget og fordi Enlid var bygdas store knivmaker som alle hadde hørt om.

Det er en påfallende mangel i Budal på andre kniver fra samme knivmaker. Den opprinnelige eieren hadde nok kjøpt den på et utenbygds marked.

Slike arbeidsuhell har vi mange av. Problemet er at når de først er kommet på trykk én gang, blir de gjentatt siden og blir vanskelig å rokke. Og særlig når det rette knivmakernavnet ennå er ukjent.

Jeg har notert en del eiernavn fra disse knivene, og noen historier har jeg også. Jeg får komme tilbake til ham.