12. november 2009



Som jeg flere ganger har røpet, har jeg for lengst sunket så dypt at jeg aktivt samler gamle norske, fabrikkproduserte kniver av flere slag, særlig Bergans. Fra før av har jeg lagt ut en del bildeløs tekst om Bergans-kniver (se innholdslisten). Her tar jeg en liten flik av dette og viser bilder.

Mange av knivene jeg ellers viser på disse sidene, er ganske dyre. Noen er rådyre. Men i Bergans-historien og andre historier om fabrikkproduserte kniver er det en god del som kan være både gamle, sjeldne og billige samtidig.

Dette må da vel være noe for alle dere som ikke samler dyre kniver fordi dere ikke får lov hjemme?





Bergans morakniver


Tilsynelatende tre vanlige morakniver, av det slaget som det finnes hauger av alle steder. Den lille i størrelse nr 4/0 og den store nr 3, begge med rødmalt skaft, sammen med en nr 2 med valbjørkskaft og holk i begge ender.

Som dere allerede har skjønt, er dette Bergans-kniver.

Det var et stort antall kniver i Bergans utvalg der hverken kniv eller slire ble laget i Norge, blant annet de enkle speiderknivmodellene med flat lærslire, og moraknivene med fiberslire. Noen av speiderknivene er ganske ofte å se, mens noen av moraknivene er omtrent umulig å oppdrive. Jeg oppfatter iallfall en del av dem som svært samleverdige.


Gammel reklame er topp, og alltid stas å komme over. Reklamen er ofte det eneste sted man kan finne produktinformasjon. Bildet viser en side i Bergans-brosjyren fra mars 1938. Slike opplysninger som dette er svært verdifulle, bare man husker på at ikke alt som ble vist i brosjyrer og annonser, virkelig kom i produksjon, og at illustrasjoner ofte ble brukt lenge etter at produktene hadde fått nytt utseende.

At årstallet er trykt på, er virkelig en bonus.

I denne artikkelen viser jeg morakniver, og vi skal se nærmere på moraknivene i denne brosjyren, og andre varianter enn den på illustrasjonen. Speiderknivene, som brosjyren kaller "Kvassing-dolkene" og som det finnes langt flere varianter av, får komme siden.




K J Eriksson


Den store svenske knivprodusenten K J Eriksson i Mora laget alle moraknivene og speiderknivene i Bergans utvalg. Både kniv og slire har Bergans-stempler, mens det normalt ikke er noen merking som viser at det er K J Eriksson som har laget dem.

Ingen av dem er egne modeller laget spesielt for Bergans. Alle sammen er fabrikkens ordi­nære produksjonsmodeller som bare har fått egen merking av blad og slire.

Det solide varemerket Bergans kunne nok selge en god del slike importerte kniver, enda folk kunne kjøpe identiske kniver billigere under K J Erikssons eget navn. På samme måte som at noen var villig til å gi mer for en turøks bare fordi det sto Bergans i stedet for Mustad på den. Det er sånn det er med varemerker.

Husk: Hvis du kommer over en morakniv (eller speiderkniv) som ser ut nøyaktig som en med Bergans-navn, men som er uten bladstempel, kan den ikke regnes som en Bergans. En umerket slire av disse typene kan heller ikke regnes med, selv om kniven som sitter i den har Bergans-stempel og en umerket slire som ser ut til å ha vært med fra starten.

Og selv med Bergans-stempel: Det er valgfritt om du vil regne disse utenlandske knivene som helt ekte Bergans.




Modellene


Da kan vi ta fram brosjyren igjen, fra mars 1938.

Det var to modeller:

Rekordmodell: med én skaftholk, som på illustrasjonen.

C-modell: med 2 skaftholker og ende­kule. Se bildet aller øverst i artikkelen.

Rekordmodell ble altså laget i de vanlige åtte morakniv-størrelsene, fra den største, nr 3, til den minste, nr 4/0, og kunne kjøpes med eller uten slire.

C-modell ble laget i bare seks størrelser. Denne er sjeldnere å komme over. Kanskje ikke så rart, for den vanlige morakniven er en god og solid konstruksjon, og den ekstra holken er mest til pynt.

Artig at alle butikkprisene er oppgitt bare per dusin.

Slira i brosjyren har det mønsteret som er brukt i alle Bergans morakniver jeg har sett. Det er det samme som K J Eriksson brukte i svært mange av sine ordinære kniver, og det ble også brukt av andre produsenter i Mora.


Denne her, Rekordmodell i størrelse nr 3, er den største jeg vet om med Bergans-merking. Jeg håper jo at større finnes, for større morakniver ble laget. Jeg har for eksempel en Erik Frost med skaft/blad på 34 cm, og jeg håper jo at noen slike også finnes i Bergans-versjon.

En Bergans-stemplet moraslire med hatt hadde det vært gøy å komme over, men det er kanskje mye å forlange.

Bildet er litt juks. Det viser en slire av akkurat den typen som ble brukt til denne kniven, men den er umerket. Så lenge vi bare ser forsiden, har vi ingen mistanke, men dette er altså en ordinær K J Eriksson-slire. Kniv og slire passer perfekt sammen, men koblingen er det jeg som har gjort. Siden mange av knivene ble solgt uten slire, som verkstedkniver, må vi bare leve med å ha noen slireløse i samlingen.


Brosjyren over viser kniver bare fra våren 1938. En samling Bergans morakniver kan bli mye større enn dem som er listet opp der, for det var tre slags bladstempler og noen andre variasjoner, for eksempel har jeg dette eksemplaret med mer gammeldags skaftform, med tyngdepunktet bak midten. Den er nok fra først på 1930-tallet. Som ventet på en tidlig kniv, har den KVASSING-stempel. Bare litt av skiløperne er synlig, men nok til å identifisere stempelet.


Her er en bestilling fra 1939, som Thomas Eriksson i Mora of Sweden AB sendte meg:
















Bestillingen gjelder "slirknivor" (!) både med og uten slirer. Typisk er det at de slireløse er i størrelsene 1-3, for dette var arbeidskniver beregnet på bruk i verksted.

Det står ikke noe om hvilken modell det gjelder, så da er nok Rekordmodell underforstått.

De minste størrelsene er det bestilt bare noen få av denne gangen, og det ble neppe bestilt mange slike ellers heller. Ikke rart de er sabla vanskelig finne nå.




Slirene


Det ser ikke ut til at K J Eriksson selv laget slirer til noen av sine morakniver. I jubileumsboka K J Eriksson 1912-1992 (Malung 1991) står det om fiberslirer for typiske morakniver:

“Slidorna köptes av Bröderna Ström, som redan tillverkade slidor för andra knivfabriker.”

Men dette var i begynnelsen av historien om morakniver med fiberslire. Senere, og antagelig før K J Eriksson begynte å lage fiberslirer for Bergans, kom slirene fra Hållsta Läderindustri i Eskilstuna.


Slirene er de velkjente brune moraslirene som er svartmalt der hvor holker kunne ha sittet. Ofte mangler svartfargen, men den har nok vært der. Den satt bare så dårlig at den flasset av, som den til høyre på bildet er på god vei med å gjøre.

I tillegg finnes det slirer helt i svart, som den på bildet.

Legg også merke til skaftenes forskjellige rødfarge (som ikke har sammenheng med slirefargen).

Rekordmodell og C-modell har samme slire.

Slirene er merket på baksiden med Bergans SVERRE YOUNG OSLO. På noen står det bare Bergans. Bergans-sjef Sverre Young satte ikke sitt navn på andre slirer (med ett unntak som jeg skal vise siden en gang). Jeg lurer på hvorfor han ville ha det her.




Bladene


Bladene er av K J Erikssons vanlige, laminerte. I Bergans-knivene har de nesten aldri produsentens stempel. Unntaket er størrelse nr 3, der det finnes blader med K J Erikssons stempel i tillegg til Bergans.

Bladene kan være stemplet på tre måter:

KVASSING

MORA-TYPE

EKTE MORA

Disse tre bladstemplene ble brukt på de samme modellene, antagelig ofte også i samme tidsrom. Av en eller annen grunn. Det er rart, særlig at det er brukt to såpass like stempler som EKTE MORA og MORA-TYPE (men se nedenfor).

Jeg fant tidlig ut at Kvassing og Mora-Type ble laget av K J Eriksson, og trodde (håpet) lenge at Ekte Mora kom fra en annen fabrikk. Men dessverre. Etter å ha gravd i annonser ble det klart at alle kom fra den samme. Jeg blir glad hvis noen likevel kan dokumentere noe annet, for jeg vil gjerne ha flere fabrikker inn i denne delen av Bergans-historien.

De eldre bladene er smidd på maskinhammer, noe du ser av den mer eller mindre ujevne stålranden mellom jern og stål. Nyere blader er stanset ut av ferdiglami­nert plate, med kjedelig og perfekt stålrand. Maskinhammer er det langt mer sus over: Jo mer håndarbeid, desto bedre! Etter at fabrikken hadde fått installert maskinhammere, var det en mellomperiode der noen blader ble stanset ut og noen smidd. Det er litt usikkert når K J Eriksson helt sluttet å bruke maskinhammer, men jeg regner med at det skjedde kort etter krigen.

Få av mine Bergans morakniver har utstanset blad. Dette kan være en tilfeldighet at det er disse jeg har fått tak i, men det kan også være at de aller fleste av disse knivene ble produsert før 1945.

Jeg er blitt fortalt at en del av K J Erikssons knivblader ble laget i Eskilstuna. Det virker tvilsomt, og jeg vet ikke helt hvor smart det er å bringe dette ryktet videre. Eskils­tuna hadde ingen tradisjon å snakke om for laminerte knivblader. Når de av og til prøvde seg på slike, kunne de finne på å stemple dem STÅLAD for å vise at bladene var laminert selv om de altså kom fra denne helstål-byen.




Bladstemplene


Kvassing


Bergans KVASSING OSLO-NORWAY

Bergans registrerte varemerket KVASSING så tidlig som i januar 1934. Og her er det grunn til forvirring: Dette navnet ble brukt både på en del knivblader i morakniver og speiderkniver, og også som produktnavn på speiderknivene.

Morakniver med bladstempel KVASSING ble laget i alle de vanlige størrelsene som morakniver ble laget i.




Mora-Type


En del blader er stemplet slik:
Bergans MORA-TYPE OSLO-NORWAY

Jeg har sett det i morakniver i tre størrelser, men det finnes nok i flere.




Ekte Mora


Bladstempel Bergans EKTE MORA pluss skiløperne.








Noen av bladene i størrelse nr 3 er stemplet med K J Erikssons stempel i tillegg til Bergans-stempel.






Som dere ser av bildene over, finnes EKTE MORA-stempelet i to varianter. Her kan de sammenlignes i samme størrelse.

Etter hvert som man får en del eksemplarer, kan det dukke opp andre varianter.
Kniver med blad stemplet EKTE MORA har jeg sett bare i virkeligheten, ikke i en eneste annonse eller pris­liste eller omtale. På disse bladene står det ikke OSLO-NORWAY. Kanskje det betyr noe? Det utelukker iallfall eksport til USA. En mulighet er at Ekte Mora er Bergans-kniver laget av K J Eriksson under krigen. 1940 satte rimeligvis en stopper for handelen mellom Bergans og K J Eriksson, men K J Eriksson kan vel også ha produsert Bergans-merkede kniver for hjemmemarkedet i krigsårene? Noen har jo til og med K J Erikssons eget stempel.

Men da ville det vel heller stått ÄKTA MORA?

En ting til: Jeg vet ikke sikkert at noen av mine EKTE MORA-eksemplarer har original slire. I den slira som er merket bare Bergans, sitter det en kniv som ser sannsynlig original ut og som har bladstempel EKTE MORA. Kanskje det er slik at slirene som er merket bare Bergans, er laget for kniver merket EKTE MORA? Det ville jo passe bra.


Produksjonsår for de tre stemplene er nokså usikkert. De første Kvassing, med den eldre skaftformen som jeg viste ovenfor, kan være så tidlige som 1934. Hva ble laget under krigen? Med bladstemplene KVASSING og MORA-TYPE ble de produsert for Norge igjen etter 1945, og morakniver var for eksempel med i en Bergans prisliste fra 1957. Den prislisten er siste spor jeg har sett etter Bergans morakniver. Det betyr ikke nødvendigvis at de ikke kan være laget litt senere også.




Ingen overflod


Billige kniver som disse ble laget i store mengder, men de ble gjerne utsatt for brutal bruk, og dermed er det få pene eksemplarer å finne. Dessuten er knivene lett å overse i haugen av den slags kniver, siden det bare er stemplene som skiller dem ut fra produsentens egne.

Hvis du bestemmer deg for å jakte på disse knivene, har du mye resultatløs leting foran deg. Enhver morakniv må tas opp og studeres. Men når du endelig finner en med Bergans-stempler, er den til gjen­gjeld ofte svært billig.

Det opplagte målet for en samling må vel være å få alle åtte størrelser av Rekordmodell og alle seks av C-modell, og alle sammen i pene eksemplarer med original kombinasjon av kniv og slire. Du vil snart få se at dit er det langt fram. Og så kanskje et eksempel på den eldste skaftformen, den svarte slira, og ett av hvert stempel.
Og så kan vi jo drømme om å finne en Bergans-stemplet moraslire med hatt, men at noen slik ble laget, er kanskje litt mye å håpe på.

Etter minst ti år mangler jeg fremdeles de fleste. Det er ikke på knivtreff man finner dem, men på loppemarkeder og bruktmarkeder, og sånt er det sjelden jeg går på.

Men bare folk begyn­ner å se etter dem, kan det vel hende at de kom­mer til å dukke opp fra skuffene alle steder, både i Norge og Sverige.

.