10. november 2009




Farger som har falmet


Hva gjør vi når slira har mistet fargen?


Jeg kjøpte denne kniven på Dyrsku'n 2009, mye fordi det var en kniv jeg kjente igjen fra en del år tilbake, og fordi den har tilknytning til to markante knivmakere.

Av og til har det betydning hvem som har eid en kniv. Dette er en som Petter Ytrebø (1937-2008) laget i 1991 for å gi som gave til Jan Eriksen (1933-1993), med Jans initialer på toppen av skaftet. Jeg husket den godt fra den gang Jan hadde den, og jeg tok noen bilder av den også, som jeg tror jeg har hatt på trykk et eller annet sted.

Skaft i palisander eller noe sånt, med sølvholker. Blank, glatt og veldig spiss slire i rårandlær. Damaskblad.

Men da jeg så den som ny, hadde den gnistrende svart slire. Det hadde den ikke nå lenger. Nå var den sånn som på bildene her.










Særlig på baksiden er det blitt stor forskjell mellom de feltene som ennå har beholdt opprinnelig svart farge, og feltene der det knapt er spor av den.

Hva gjør vi når brunfargen helt har tatt over? Farger slira svart igjen?

Vi skal se. Men først kan vi se litt mer på denne fine kniven.


I skaftenden, som er av noe slags horn, har Petter satt på Jan Eriksens initialer. Dermed er det blitt en kniv som hører til to av våre betydelige knivmakere i det vi kan kalle pionertiden for moderne norsk kniv, altså 1980-tallet.
















Typisk Petter Ytrebø damaskblad. I 1991 var dette avanserte saker. Ganske kostbare saker også. På 1980-tallet tok Petter mer for et damaskblad enn hva som går an å få for et tilsvarende nå, for den gangen var han en av de aller første som kunne stille med sånt, men i 1991 hadde han kommet ned på mer normal pris.


Petter Ytrebøs typiske eleganse, med finish og profiler som vi den gang ikke var altfor vant med her til lands. Nå venter vi oss at avanserte blader, og for så vidt standardblader også, skal ha alt sånt i orden.


Over til slirer igjen. Jeg har vist problemet med falmede slirer før, i et stykke om Norsk Skogmuseum utstilling av kniver fra Aasmund Voldbakken.

To av dem er på dette bildet. Jeg antar at Aasmund laget dem på midten av 1980-tallet. Slirene ser neimen ikke ut som de gjorde da de var nye. Ut fra bildet er det ikke godt å si hvilken farge de engang har hatt, men jeg tror at iallfall den venstre var svart.

Lærfarger kan være upålitelige saker. Hvis slira ligger i en skuff og ikke ser dagslys, kan den holde på sitt opprinnelige utseende omtrent så lenge det skal være. Men hvis den henger på veggen i fullt dagslys, kommer det før eller siden til å gå dårlig, noe avhengig av hvilken lærfarge som er brukt.

Litt rart er det at noen av slirene i museets Voldbakken-utstilling har beholdt fargen, mens andre har mistet den. På museet ligger de ikke i dagslys, men lyset i montrene fjerner tydeligvis noen farger, enten dette nå kommer av fargen som er brukt, eller læret, eller lærfettet. Noe er det iallfall som gjør at det noen ganger går bra og andre ganger ikke.

Hadde de to slirene på bildet over vært mine, ville jeg gjort noe med dem. Hvis jeg hadde vært ansatt på Skogmuseet, ville jeg vel vært i tvil, men så nåtidige kniver som dette ville jeg nok gitt fargen tilbake, og regnet det som vedlikehold. Det ville vært noe annet med et par hundre år gamle gjenstander.

Vi ergrer oss over en del av de gamle, svarte slirene fra 1800-tallet, som har mistet mye av narven fordi det dengang ble brukt en svartfarge som læret ikke hadde godt av i lengden. Knivene fra 1980- og 1990-tallet kommer nok til å ergre samlere siden, når fargen er borte. Det er i det minste mye lettere å erstatte farge enn narv.

Mye av problemet kom med det moderne rårandlæret, det som ikke tok farge så lett, og særlig før det ble vanlig å bruke narvsverte av typer som dekket bedre enn de som hadde holdt fint til gjennomgarvet lær.


Hva jeg gjorde med Petter Ytrebøs slire? Jeg farget den svart, og da ble den sånn:

















Nå ser det kanskje ut som om kniven har fått flunkende ny slire? Er den blitt litt i overkant helsvart og blank?

Her er det ikke brukt skokrem, men full pakke med narvsverte i farge "Ekstra sort". Det burde holde en stund.

Det ville også gått an å patinere slira, altså å gi den litt kunstig slitasje, men det har jeg ikke noen tro på. Iallfall må det gjøres svært forsiktig. Jeg tror det er bedre å farge den ordentlig, og eventuelt bare så vidt ta bort litt av nyknivfølelsen.