15. oktober 2009




Gamle kniver på Dyrsku'n 2009


På store knivtreff som Dyrsku'n i Seljord er det massevis av fine kniver, gamle og nye. Det går ikke an å stadig ta med seg en kniv bak hjørnet og ta bilder av den i fred og ro. Jeg er der for å se kniver, ikke for å stå og fotografere. Så det blir temmelig tilfeldig hvilke kniver jeg kommer hjem med bilder av.

Her er noen få gamle kniver jeg tok bilder av.





Bjørn Kleppo


På knivtreff i Telemark er det klart vi må se på noen pene telemarkskniver, og det første navnet man da tenker på, er vel Bjørn Kleppo (1894-1976) fra Eidsborg. Her er to kniver fra ham.


















Når mål ikke er oppgitt, er det vanskelig ut fra et bilde å si hvor stor en kniv er. Her får man likevel en mistanke. Et oppheng som det til venstre på bildet, er ikke vanlig på normalstore kniver. Det røper at kniver er liten. Dette er to damekniver.

Altså rene pyntekniver på damebunad? Tydeligvis ikke bare pynt. Se på bladet på den ene kniven på bildene over. Det har da jammen vært brukt.

Lengde skaft/blad, endekule medregnet:
venstre kniv 11,7 cm, høyre kniv 11 cm.




Venstre kniv først. Selv om det kanskje ikke ser sånn ut, er dette den eldste av de to. Den er laget på 1920-tallet og er bevart i strøken stand.

Opphengsplaten er signert BK, dette stempelet som vi skulle ønske at han hadde brukt litt oftere. Det er i det hele tatt ikke vanlig å se kniver fra Kleppo-brødrene med stempel på blad eller sølv. Noe som skiller Bjørn fra broren Olav Kleppo (1890-1965), er når det er brukt sølvstempel 830S. Olavs sølvstempel er bitte lite.

På baksiden er det også et annet stempel: E.G.TVEITEN, som er sølvsmed Eivind Tveiten (1887-1976) fra Dalen. Opphenget, som jeg forøvrig ikke har all verdens sans for, er altså fra ham. Supert at det er BK-stempel, ellers ville det lett ha blitt oppfattet som uoriginalt.


Litt eldre gravering enn den Bjørn Kleppo mest er kjent for.














Fin gravering her også, og heller ikke her i det mønsteret han senere brukte.








Nydelig pauting, særlig de små dimensjonene tatt i betraktning.












Og så over til den høyre kniven på bildene over.


Ved første blikk ser denne kniven eldre ut enn den forrige, men det er bare fordi denne ikke har hatt et like behagelig liv. Det som plasserer den litt nyere i tid, er graveringen.

Her ser vi en standard Kleppo-gravering, den som er på de fleste av knivene hans, og altså også på en så liten kniv som denne. For knivfolk flest er det dette som er Kleppo.

Det finnes variasjoner i dette mønsteret også. Detaljene i variasjonene, og årstallene som er knyttet til dem, er mest for spesialistene.


Nedre slireholk er i typisk Kleppo-mønster, litt justert på grunn av størrelsen på holken.

For senere knivmakere har det alltid vært en utfordring å få til en egen dekor som tar seg like godt ut som denne. Mange dropper etter hvert forsøket og holder seg til Kleppo-klassikeren, og satser på å briljere i utførelse heller enn i nyskaping. Det kan være lurt.


Pautingen er slitt, men mønsteret er tydelig. At læret er pautet og ikke skåret, betyr at kniven ikke er laget senere enn de par første årene etter krigen.



Ingen signatur i sikte. Hvordan vet vi da at det er Bjørn Kleppo og ikke Olav Kleppo? Eller en annen?

Vi kan studere bilder i bøker og blader, men til slutt har vi ikke noe annet å gjøre enn å spørre noen vi stoler på.










Johannes Odde, antar jeg


Her har vi igjen en av dette Lillehammer-slaget som fører masse grubling med seg. Først sier vi gjerne at den nok må være laget av enten Johannes Odde (se her og her og her) eller Lars Prestmoen (se 7. august 2007 på hovedsiden), og så diskuterer vi hvem av dem som er mest sannsynlig. Og later som om vi ikke har hørt at det også var andre på Lillehammer som skar pent. I dette tilfellet regner jeg med at kniven er laget av Odde.


















Fint skåret, selv om den ikke hører til Oddes mest avanserte. Den har hans standard akantus uten mye ekstra. Uten hode i skaftenden, og nedre del av slira relativt enkelt skåret.

Sølvstempelet er riktig spennende, og åpner for en "ny" aktør i historien om Oddes kniver.


Kniven er usignert, slik de oftest er, men den har sølvstempel på opphengsbøylen: MH 830 88

Marius Hammer i Bergen var en av byens mest kjente håndverkere, og skal ha vært den rikeste av dem. På slutten av 1800-tallet var gullsmedverkstedet hans Norges største.

Tallet 88 står for årstallet 1888, som altså er tidligere enn 1892 da 830-stempling ble obligatorisk.

Jeg leste litt om Marius Hammer i Trond Indahls bok: . . . med en sølvskje i munnen. Bergens sølvsmedkunst 1840-1940 (Bergen 2001). Der står det om 830-stempling, som var påbudt først fra 1892 (vedtatt i 1891), at en del gullsmeder brukte slikt stempel allerede fra ca 1883-1884. Videre står det:

"S-en etter 830 ble ikke brukt før den ble påbudt fra 1892. Noen laget seg en løs S som ble stemplet på siden av det gamle 830-stempelet. Gjenstander stemplet 830 og med løs S ved siden kan derfor gjerne tidfestes til ca. 1892-1900."

Akkurat denne kniven er fra 1888, men dette er jo interessante opplysninger som vi kan ha nytte av i datering av andre kniver med bysølv. Vi får ta en ny titt på stempler med og uten S, og med løs S og med S som fast del av stempelet. Fra knivmakere på bygdene er dette usikkert til datering, men på bykniver er S'en vel verdt å studere.

Så spørs det. Odde kan ha kjøpt løse holker fra Bergen selv om han bodde på Lillehammer, og brukt dem på kniver han laget for egen regning, men det virker ikke sannsynlig. Jeg tror ikke det er slik det henger sammen.

I 1888 skar Odde kniver for Julius Frisenberg på Lillehammer, der han bodde fra cirka 1885. Jeg gjetter at han på denne tiden gjerne ville ha flere forretninger til å selge knivene, og at denne her ble solgt i Hammers forretning i 1888. Hammer hadde stor handel med turister, og utsalg på flere steder i Norge. Odde ville ha vært et like naturlig valg for Hammer, som Hammer for Odde.

Nå kunne vi jo også ha grublet mer over dette med Bergens-stempel. Det var mange svært dyktige treskjærere på Vestlandet, og noen av dem kan ha etterlignet Lillehammer-skjærerne. Det er en interessant tanke, men ikke en som jeg ville satset for mye på. Det er bare en liten påminnelse om at en usignert kniv er en usignert kniv. Men jeg går altså for Odde.


Som vanlig kan vi se på noen detaljer. Her er det mye bra.








Skaftet har den vanlige inndelingen i felter. De frisker opp mønsteret, særlig når du ser det på litt avstand. Det gjør det også greiere å skjære når du kan konsentrere deg om ett og ett felt og ikke tenke på at det hele skal flettes sammen over større områder. En annen sak er selvfølgelig at det ikke er altfor enkelt å få rammene rundt feltene pene.








Samme skjæring på forsiden og baksiden, som vanlig:












Nedre del av slira er enklere skåret enn på hans paradeobjekter.












Slire skåret i ett stykke.














Graveringen er av en type som ble brukt av gullsmeder litt hvor som helst, men som i kniver særlig er typisk for Lillehammer. Her er den av det mer utbroderte slaget, ofte består den bare av noen effektfulle snitt. Odde var også gravør, og disse holkene kan godt være gravert av ham.

Hvis det nå altså stemmer at det er han som har laget denne kniven.










Johan Einarsen



Jeg hadde sett denne kniven tidligere, i kassen til Per Hagen. På Dyrsku'n hadde han den med seg igjen, og Tor Skjølet, som er den rette å spørre om denne knivtypen, kunne fortelle hvem knivmakeren var: Johan Einarsen (1919-1952) fra Ål i Hallingdal.

Tor Skjølet hadde også en del mer å fortelle om kniv og knivmaker. Tor Einarsen Skjølet (se nedenfor) var hans bestefar, og han samler på kniver fra Einarsen-knivmakerne.





Johan var sønn av Syver Einarsen (1884-1970), en av de tre Einarsen-brødrene som laget kniver. De andre to brødrene var Tor Einarsen Skjølet (1882-1956) og Mikkel Einarsen (1886-1972).

Syver laget blant annet bunadssølv og kniver på verkstedet sitt i Ål, og Johan arbeidet i farens verksted. Han reparerte radioer og laget noen kniver, noen esker i nysølv, og litt annet.

Det ser ut til at det bare var Johan og Tor som brukte reinshorn. Alle knivene på bildene her er i reinshorn med nysølvholker.











Johan Einarsens kniver ligner dem fra Tor Einarsen Skjølet, men Johans gravering på nedre slireholk er helt spesiell og typisk for ham. Det samme er mønsteret på venstre side av knivskaftet.


Johan var til sjøs under krigen, kom temmelig ødelagt hjem, og døde altså da han var bare 33 år. Knivproduksjonen hans var ikke stor. Tor Skjølet har en selv, og utenom den og eksemplaret på bildene her har han sett bare to til.

Jeg har ikke bilder av Tors eksemplar, som er i sølv og reinshorn og med perlemor. Men han sendte meg bilder av to andre, som han tok bilder av i Hallingdal. En staskniv og en slaktekniv. Eieren hadde bestilt dem direkte fra Johan rundt 1950/51, og fikk dem etter lang ventetid.

Her er bildene av de to andre, sånn at dere kan sammenligne med den over. Først staskniven, der slira mangler magebelte:

















Og så slaktekniven:




















Emil Enstad


Emil Olav Knutsen Enstad (1899-1989) fra Lesja i Gudbrandsdalen laget rare kniver.


Bare se. Rare greier. De er laget av reinshorn der hornspissene er beholdt, og har svært turistvennlig design og dekor. Dette er souvenirkniver.

Nysølvplate med eiernavn på baksiden: A.F.O.S. fra Lora i samme kommune.








Knivmakersignatur: EKE (Emil Knutsen Enstad).

Han signerte ellers EE eller E.ENSTAD, som noen ganger ble slått inn i bladet i tillegg til bladprodusentens stempel.




Det er gjerne et elghode et eller annet sted på knivene hans, og av og til smådyr rundt omkring. Ofte står det "Norge", og av og til årstall (her 1942). Litt kolroset, forenklet akantus i hornet er det også plass til, og trambulert dekor i metallet.

Enstad brukte ofte parerstang, så vi kan kalle det en dolk.

Siden han stadig dekorerte med et elghode, kunne det jo vært elghorn han brukte, men i hans område, der reinen var det store viltet og det knapt var noen elg, får vi vel gå ut fra at alt er reinshorn. Men han likte altså elg.


Her er bladet fra Brusletto, med et av stemplene fra før 1941. Enstad brukte også blader fra andre fabrikker, og noen håndsmidde blader også, iallfall fra Thorvald Flækøi (1896-1964) på Lillehammer, som selv laget noen kniver som minner litt om Enstads.



En annen Enstad-kniv


Emil Enstads kniver varierer mye i utformingen, med stadig omstokking og tilpasning av elementene. En samling av knivene hans blir ikke en rad like kniver bortover veggen.

Her er en annen type, en av dem med lærslire. Dette er mer en kniv som det kunne gått an å gå med i beltet og faktisk bruke til noe, selv om heller ikke denne er videre praktisk.

















Den kraftige lærslira er "sydd" med en bred nysølvstrimmel, og har et bredt parti lær utenfor den igjen. Slira kunne vært gjort en hel centimeter smalere uten å komme inn på nysølvet, og sydd med normal søm kunne den vært 1,5 cm smalere. Men da ville den ikke stått i stil med skaftet. På den annen side kan vi da si at skaftet hadde hatt bare godt av å slippe den utstikkende delen.









Signatur EE, uten årstall. Topp-plater av nysølv og kobber.


















Slira er skåret i en enkel teknikk, og det gikk nok fort. Det er tydelig at Enstad hadde denne teknikken inne, for det er drevent utført.


Knivfolk flest tar ikke slike kniver helt alvorlig, men det er morsomme kniver som jeg tror kan bli mye mer ettertraktet enn det meste av det som lages av standard brukskniver nå. På den ene side har de en del skrekkeligheter av souvenir-type, og reinshornslira er jo litt i overkant kykeliky. På den annen side har de sin egen stil og sin egen sjarm. De begynner også å få en god del år på seg, og de er ikke så ofte å se heller.

De er laget for å bli kjøpt av de mange fjellturistene i dette området, og de gir meg noe av samme følelse som knivene fra et annet fjellområde, nemlig dem fra Geilo-Hol-Ål, her representert ved Olav Bakkegaard, selv om disse knivene har annen design. Disse ble også laget hovedsakelig for souvenir-markedet.

Begge har forenklet akantus, og begge har overdrevent brede slirer der sømmen er gjort mest mulig synlig.

Det gjaldt å få knivene til å gjøre mye av seg, slik at de var mest mulig synlige for turister som raskt skulle bestemme seg for en minneting fra Norge, som ikke måtte koste altfor mye.


Vi kan også sammenligne med knivene fra Halvor Slålien (1873-1957) i Bøverdalen. Slålien også bodde høyt til fjells i Gudbrandsdalen, og med fjellturister som kunder. Selv om heller ikke han kan måle seg med dalens gamle storheter, er knivene hans likevel av en annen klasse enn Enstads, og knivsamlerne har for lengst begynt å betale pent for dem.

Enstad har selvfølgelig sett Jakob Klukstads fabelaktige 1700-talls treskjæring i Lesja kirke, der særlig altertavlen kan skremme enhver treskjærer. Han så nok ikke råd for å skulle prøve seg på noe sånt i knivene sine, og turistene hans ville vel heller ikke ha betalt nok for superkniver.

Det er litt fres over skaftene til Enstad, og av og til over håndverket. Og jeg har stadig sett at folk lyser opp når en sånn kniv legges på bordet. Hadde den blitt innlevert i en knivkonkurranse, hadde det gått svært dårlig, men konkurranser er ikke alle knivers mål.