12. juni 2010



Dynamittkniver


Dynamittkniver er kniver som skytebasene fikk med når de bestilte kasser med sprengstoff, og det er både slirekniver og foldekniver. Slireknivene ble brukt daglig til å åpne dynamittkasser og til å spikke til ladestokkene. Leverandørene brukte også ellers knivene som gaver eller reklame, som hvilke som helst andre firmaer.

Knivene kom fra flere norske sprengstoff-produsenter. Nå er Dyno ASA den eneste vi har igjen, men tidligere var det en rekke firmaer som etter hvert fusjonerte. Jeg har listet dem opp her, og jeg håper at det finnes kniver fra flest mulig av dem, og så langt tilbake som mulig.

Noen av knivene har jeg kjøpt på knivtreff av knivhandler Håkon Brekke, som var skytebas fra 1964 til 1989. Han husker mange flere enn dem jeg viser her, blant annet kniver med navn på både produsent og lokal leverandør, for eksempel G. Coward i Skien. Brekke forteller at de alltid sa at de måtte få med en kniv når de bestilte sprengstoff, og at knivene ble slitt ut og kastet.


Knivene er ikke egne modeller utviklet for dette formålet, men vanlige kniver fra for eksempel Helle, som de to på dette bildet, med rett eller krumt skaft, og altså med dynamittreklame på bladet.

Så, er dette noe å bry seg om, eller er det bare jeg som enda en gang kommer trekkende med triste fabrikk-kniver?

Sprengstoff er det da iallfall litt fres over, og for den som måtte være interessert: Det finnes så mange forskjellige kniver at det fint kan blir en egen samling av det. Femti forskjellige er det sikkert der ute, og jeg ville ikke bli overrasket hvis det går an å få samlet mer enn ett hundre stykker.

Jeg har ikke samlet dynamittkniver aktivt, og har vel egentlig ikke tenkt å gjøre det heller, så dette er en tilfeldig sammenrasket haug som sikkert ikke er representativ for det som finnes der ute.




Nitroglycerin Compagniet


Nitroglycerin Compagniet (1865-1917) var første produsent av sprengstoff i Norge. Fabrikken lå først på Lysaker i Oslo, senere på Gullaug ved Drammen. I 1917 startet de et nytt selskap sammen med fire andre firmaer, under navnet Norsk Sprængstofindustri.


Denne kniven er muligens gammel, siden firmaet forsvant i 1917. Men det forsvant ikke helt. Det fortsatte som en avdeling av det nye firmaet, under det gamle navnet. Sånt roter det til!














"Alfred Nobel" i logoen ble siden beholdt av det nye fusjonerte selskapet.

Bladstempel: GEBR. BERNS SOLINGEN

Bladet er forniklet, ikke rustfritt. Sånt pleier å bety at kniven er førkrigs, men ikke alltid.


















Nitroglycerin Compagniets første logo til venstre (fra 1866), og deres mer kjente logo til høyre.


Her er et annet verktøy med Nitroglycerin Compagniets merking:










Sannsynligvis fransk eller belgisk, siden den har MODÈLE DÉPOSÉ-stempel (mønsterbeskyttet).




Norsk Sprængstofindustri


Dette firmaet eksisterte fra 1917 til 1967. En mengde dynamittkniver kommer derfra.













Merkingen er ganske svakt etset inn, som så ofte på Helle-kniver fra sånn cirka 1960-tallet.


Samme kniv finnes også med Helles egen merking i tillegg. Denne her er litt eldre, antagelig fra 1950-tallet.






Og her er en fin foldekniv fra Norsk Sprængstofindustri, en Victorinox som jeg har vist her tidligere:









Den skal være laget rundt midten av 1960-tallet. Kanskje til hundreårsjubileet for Nitroglycerin Compagniet i 1965? Victorinox-interesserte kan se flere bilder av den i artikkelen om foldekniver.

















Denne er eldre. Kanskje førkrigs, iallfall er bladet forniklet, ikke rustfritt.

Bladstempel: INTER




Grubernes Sprængstoffabriker


Ved siden av Norsk Sprængstofindustri er det Grubernes Sprængstoffabriker det er mest å finne fra. Også dette firmaet eksisterte fra 1917 til 1967.

Her også er det både slirekniver og foldekniver.


Og igjen er det en standard Helle-kniv.














I tillegg til de vanlige Helle-knivene er det en som kanskje ikke er fra Helle:










Begge er stemplet GRUBERNES SPRÆNGSTOFFABRIKER A-S

Stemplene er svært like på de to knivene. Den øverste kniven er for så vidt av samme modell, men ser "feil" ut. Skaftet er ikke helt som Helles vanlige, holken er i messing, bladet er i rustfritt helstål, og bladstempelet er annerledes slått inn.

















Begge to har "VARSKO HER!"-mannen på bladet.

Se på teksten og mennene i bladstemplene. Stripene ved konturene av stempelet på bladet til høyre viser at blad og stempel ikke lå fast da stempelet ble slått inn. Helle stemplet rustfrie helstålblader på denne måten, for eksempel i Bergans modell Troll, som Helle laget for Bergans i årene 1966-1977.

Denne måten å stemple på er ellers typisk for Trygve Kverneland, som var tidlig ute med rustfrie kniver, og det er ikke umulig at denne ikke helt Helle-aktige kniven kommer derfra.

Den eldre kniven har samme slire som slirekniven fra Norsk Sprængstofindustri på bildet tidligere i artikkelen. Jeg vet ikke hva slags slire den mulige Trygve Kverneland-kniven hadde. Vi får se om det dukker opp en sånn kniv med slire som virker original (for alle ble levert med slire). Da viser det seg vel at den likevel er fra Helle, men jeg liker å håpe på flere fabrikker så lenge det går.


Foldeknivene jeg har sett fra Grubernes, har alle sett ut som disse tre.

De to øverste har bladstempel KAUFFMANN SOLINGEN
Den nederste: HERBERZ SOLINGEN

Alle tre har blad som er forniklet, ikke rustfritt.










En av dem har fin "Varsko her!"-mann. Som bildet viser, har han vært innlagt i blått.




















På knivene er det ikke bare brukt ordet DYNAMIT, men også andre slags sprengstoffer som LYNIT, GLYKOLIT og MINIT. Jeg har ikke undersøkt hva de står for eller ble brukt til, men alt sammen er jo noe som smeller.














Et reklame-askebeger kan godt være med i knivsamlingen.




Dyno industrier


Dyno Industrier ble grunnlagt i 1971 som en fusjon av de to tidligere firmaene Norsk Sprængstofindustri og Grubernes Sprængstoffabriker. Siden 1999 heter firmaet Dyno ASA, og er en av verdens største sivile produsenter av sprengstoff.








Det finnes sikkert mange slags kniver med Dyno-reklame. Dette er den eneste jeg har derfra: en rødskaftet morakniv, kanskje laget i Sverige, kanskje i Norge.

Bladstempel: DYNO INDUSTRIER AS

Hva er sånt noe verdt? Denne er nyere enn 1971, den mangler slire, og bladet er ikke pent. Jeg la den fram for 30 kroner i Vikingskipet nå sist, og den ble ikke solgt. Heldigvis, for ellers hadde jeg ikke hatt noe eksemplar med Dyno-stempel å vise bilde av her nå. De eldre knivene i god stand blir ikke så billige, men i likhet med andre fabrikkproduserte er det snakk om noen få hundrelapper, kanskje noen flere om det er et spesielt fint eksemplar.

Og her er det enda verre:











Siden Dyno er nyest, må vi regne med å finne sånt noe som denne med deres navn på: en kniv fra K J Eriksson med skaft og slire i plast.

Og da har vi vel passert grensen for hva som er morsomt. Det får holde med én representant for Dyno, og det blir helst ingen av de to jeg har bilder av her.




Svenske?


Svensk eller norsk produsent av sprengstoff - jeg vet ikke. Når det ikke står annet enn LYNIT på kniven, er det ikke godt å si hvor den kommer fra. Selve kniven er også uten produsentnavn.

Bladet er forniklet, ikke rustfritt.


Denne også er usikker:











Det kunne vel følge kniver med svenske dynamittkasser også, men selv om denne her har Erik Frosts bladstempel, pluss DYNAMIT og MINIT, er det ikke godt å si om den ble levert av et norsk eller et svensk dynamittfirma.






Litt om firmaene


Det er interessant å notere seg noen navn, selv om man ikke skulle være så veldig interessert i industrihistorie. Firmanavnene viser hvilke navn vi kan støte på i kniver.

Firmaenes årstall er interessante for å tidfeste knivene, men her er det kanskje et problem. Jeg vet ikke om enkelte av fabrikkene etter sammenslåing fortsatte å levere varer under sitt tidligere navn. Ikke særlig smart å droppe et navn som alle i bransjen kjenner.



Nitroglycerin Compagniet
Historien startet med at Alfred Nobel grunnla verdens første nitroglycerinfabrikk i 1865, utenfor Stockholm. Samme år dro han i gang det norske Nitroglycerin Compagniet som først hadde fabrikk på Lysaker i Oslo, og senere i Hurum. I 1917 gikk den inn i Norsk Sprængstofindustri.



Norsk Sprængstofindustri ble grunnlagt i 1917 (og fantes fram til 1971), og produserte både sivile og militære sprengstoffer. Den var en fusjon mellom fem tidligere firmaer:

Nitroglycerin Compagniet (på Lysaker, senere Gullaug ved Drammen, 1865-1917).
Haaøen Fabriker (på Håøya i Indre Oslofjord, 1915-1917).
Nordenfjeldske Sprængstof (i Åsen, Nord-Trøndelag, 1904-1917).
Nitedals Krudtværk (i Nittedal, 1882-1917).
Norsk Svovelsyrefabrik (i Hurum, 1917).

Noen logoer som vi kan håpe å finne på kniver:































Grubernes Sprængstoffabriker ble grunnlagt i 1917 (og fantes fram til 1971), og hadde fabrikk i Ski.



Dyno Industrier ble grunnlagt i 1971 som en sammenslåing av Grubernes Sprængstoffabriker og Norsk Sprængstofindustri. Siden 1999 heter firmaet Dyno ASA, og er en av verdens største sivile produsenter av sprengstoff.



I 1965 feiret Norsk Sprængstofindustri A/S hundreårsjubileet for Nitroglycerin Compagniet, og ga ut jubileumsskrift:

Morten H. Magnus: Norsk sprængstofindustri A/S. Oslo 1966.
Der er denne listen over datterselskaper, som viser at en del gamle navn slett ikke var forsvunnet:

Nitroglycerin Compagniet, Sætre i Hurum
Nitroglycerin Compagniet, avd. Svovelsyrefabrikken, Verpen i Hurum
Nitedals Krudtværk A/S, Nittedal
Gullaug Kjemiske Fabrikker A/S, Gullaug, Drammen
Gullaug Kjemiske Fabrikker A/S, Lillestrøm
Nordenfjeldske Sprængstof A/S, Åsen
A/S Aamdal Verk, Åmdal
Norsk Sprængstofindustri avdeling Bergen A/S, Bergen
Dampskibsaktieselskapet Partagas, Oslo
Forsikringsselskapet Eksplosjonsskade, Oslo
Forsikringsagenturet Spinas, Oslo
Norsk Sprængstof, Handelsaktieselskap, Oslo



Det er ellers skrevet mye interessant om fabrikkene, siden de fleste av dem var svært viktige for hvert sitt lokalsamfunn. Foreløpig har jeg bare bladd meg svært raskt igjennom litt av det.

Noen eksempler:

Sprengstoff er dramatiske greier, og en fabrikk som lager den slags, er ikke noe man ønsker seg som nabo. I 1866 ville myndighetene flytte Lysaker-fabrikken til et sted der den ikke var farlig for andre enn fabrikkens egne arbeidere. Det ble ikke noe av, og i 1874 eksploderte den. Etterpå måtte det en høyesterettsdom til for å hindre at fabrikken ble bygget opp igjen på samme sted.

Det var upop å ha jobb på sprengstoffabrikk, og en periode ble det sendt prostituerte og fanger fra Oslo for å arbeide på den på Håøya.

Sprengstoffabrikkene hadde egne båter, for rutebåtene nektet å frakte store mengder dynamitt.

Under krigen var det ikke det minste morsomt å være inni eller i nærheten av et bombemål som laget dynamitt eller svovelsyre.