23. juni 2010



Temakniv og dompap



fra Ole Henrik Karlsaune, Trondheim



Kniver flest hører til to hovedgrupper: Enten er de laget etter tradisjonelle forbilder, eller på Aasmund Voldbakkens måte. Begge deler er det mye pent å si om, for det blir mye bra kniv ut av det.

I tillegg har vi en og annen av helt annet slag, slike som utstillingsklassen Åpen klasse er beregnet på.

De to knivene jeg viser her, er annerledes enn det meste. Kunne begge vært stilt i Åpen klasse? Vi skal se.




Temakniv


Jeg begynner med en kniv som får meg til å tenke på TV-serien American Chopper, der en gjeng mekanikere lager dyre motorsykler mens de krangler og bråker. Syklene er temasykler laget for et firma eller en organisasjon, og gjengen fra Orange County Choppers besøker oppdragsgiveren for å finne karakteristiske detaljer som kan bygges inn i sykkelen så det blir tydelig hva den representerer.

Først og fremst skal den bli satt pris på i det miljøet den er laget for, der alle kjenner igjen detaljene som er brukt. Resultatet ser ikke alltid ut til å bli verdens beste å kjøre, men er alltid noe som skiller seg ut fra mengden. (Mye har gått galt der i det siste. Det ble i overkant mye krangel.)

Vel. Til dagens kniv.


Hvis det er en kniv? Ut fra bildet skulle man vel ikke tro det, men dette er altså en temakniv, laget av en som ikke regner seg som knivmaker.

Et viktig problem med en temakniv er at hver kniv er en prototyp. Hver gang blir det bare denne ene, som ikke representerer lang tids øvelse og raffinement. Et annet problem er at den tar mer tid å lage enn det som kommer til syne i det ferdige produktet. Men akkurat det er jo noe som gjelder mange andre kniver også.


Den er laget på Trøndelag Ortopediske Verksted (TOV) rett borte i gata her, som gave til sjefen som nylig ble pensjonist. Og det er en av husets ortopediingeniører som har laget den: Ole Henrik Karlsaune, til høyre på bildet. Til venstre hans kollega på TOV, knivmaker og knivsmed Paul Strand i Stjørdal, som har smidd bladet.

Det vanlige ved slike anledninger er at en knivmaker lager en pen kniv som ser ut som det han ellers lager, og at han så setter på firmaets logo eller mottagerens navn, og kanskje årstall. Her har han i stedet lekt seg og laget noe som noen vil synes er morsomt - særlig i det miljøet den er laget for - og som andre vil se på som noe skikkelig tull.

Det er blitt en hel del American Chopper ut av det, med detaljer som ellers brukes i kunstige armer og bein og støtteinnretninger, som er det TOV lager og tilpasser.


Bladet er som vi er vant til, i motsetning til alt det andre som er med her.

Lesten, til å lage sko på, er ubrukt. Bladet også. Men resten er laget av deler fra restehylla på verkstedet, der det ligger brukte deler som ikke lenger passer den som har gått med dem, i påvente av neste pasient som de kan passe for.


Mekanismen er kneleddet fra en støtteskinne, som det ellers sitter én av på hver side av beinet (og noen har altså gått med denne her). Den må låses opp når man skal sette seg, og så låser den leddet automatisk når man reiser seg for å gå.

I dette tilfellet må den låses opp for å få ut kniven.



Trykk ned spaken, "sikringsstroppen" spretter opp, og kniven kan tas ut.











Skaftet er satt sammen av protesedeler i barnestørrelse, som en tidligere eier har vokst fra.



Et utmerket blad fra Paul Strand. Siden stempelet er så likt det til den kjente danske knivsmeden Poul Strande, stempler han nå PES (mellomnavn Edvard).


Som dere ser: Innfestingen av bladet er ikke som vi er vant til. Enhver knivmaker prøver å unngå den minste glipe ved bladet, men alle gliper blir uansett småtterier imot dette.

Det står på holken at den tåler 45 kilo, men det er nok i en annen sammenheng.








Flere av delene har produsentnavn og produktnummer. Du finner delene på Internett.

























"Sikringsstropp" utenom det vanlige. Ikke av lær denne gangen.


Nå etterpå er denne kniven blitt montert som håndtak på en spekefjøl. Til knivutstilling er den dermed ikke en kniv, iallfall ikke etter min oppfatning av hva en kniv er, og som jeg har definert på denne måten:

En personlig kniv til fredelig bruk, til å bære på seg, enten i slire eller i lomma.

Det kan gjøres unntak fra regelen, og da er det opp til dommerne på hver enkelt utstilling å gjøre dem. Kanskje de ikke mener at en kniv nødvendigvis må være "til fredelig bruk", og synes at den er for godt laget til å bli avvist. Tvilstilfeller kan stilles ut sammen med de andre knivene, men utenfor konkurranse og uten bedømmelse.

Hvis denne kniven hadde sittet på en spekefjøl og vært sendt inn til Åpen klasse, ville jeg ikke bedømt den og ikke stilt den ut. Hvis den ikke var montert, ville jeg stilt den ut, men uten bedømmelse. Men sånt er altså i hvert tilfelle opp til juryen. (Uten beltestropp, til å ha i sekken: greit. Håndtak på spekefjøl: ikke.)

Nå ser jeg for meg kniver laget for andre firmaer, med detaljer fra firmaets virksomhet. Eller et fotballag? Eller en kniv med tema "Norsk Knivforening"?

Kanskje noen blir inspirert til å gjøre noe tilsvarende som denne ortopediske kniven, eller at de misliker den så sterkt at de viser hvordan en temakniv egentlig skal lages!


Neste kniv ville derimot passe fint i Åpen klasse, der den antagelig ville gjort det bra?




Dompap


Siden jeg er noe mer enn gjennomsnittlig fugleinteressert, har jeg lett for å tenne på en kniv med fuglehode, eller med hel fugl. Særlig når den er mer enn gjennomsnittlig fin. Denne her synes jeg svært mye om.


Dompapen var Ole Henrik Karlsaunes første forsøk på kniv, laget på kurs med Paul Strand.

De andre deltakerne på knivkurset oppførte seg normalt og laget vanlige nybegynnerkniver, men altså ikke Karlsaune. Han kom i stedet opp med denne velformede, fornøyde dompapen, fint plassert på kvisten. Den sitter rettere enn en virkelig dompap ville ha gjort, men ellers ville den ikke fungert like fint.







Mer funksjonelle kniver finnes, men den er en slirekniv til å ha i beltet, og den har et bra blad fra Paul Strand, akkurat som forrige kniv.

Fuglen har slire av tynt lær uten egen stabilitet, av det slaget Karlsaune bruker på jobben. Det er limt sammen i flere lag og avstivet sånn som han pleier å gjøre det. Selv om han var ny som knivmaker, var han ingen nybegynner i å behandle lær av dette slaget. Bare se hvor fint kvisten vokser ut av greinen. Ikke noe man får til på første forsøk.





















Slire med feste til beltet.

Men sømmen? Slira er bare limt sammen. Karlsaune har aldri prøvd å sy slire.
























Både i den utstikkende kvisten og i bunnen av slira ser vi årringene i veden, laget av sammenrullet lær.

En opplagt kniv for Åpen klasse.




Andre ting


Utenom de to knivene her har Karlsaune bare en påbegynt kniv liggende. Så langt er dette hans totale knivproduksjon! Altså ikke mye til knivmaker. Men andre ting har han laget en hel del av. Elektriske gitarer (en som ser ut som norgeskartet, og som i 2004 deltok i Ringve Museums utstilling Stratocaster - konge blant elgitarer). Seng til sønnen, laget av bildeler. Faktisk også konas brudekjole da de giftet seg(!). Og diverse annet. Bortsett fra elgitarene blir det gjerne bare én av hver ting.

Tilbake til motorsykler som jeg begynte dette med:


Her er en gyngemotorsykkel i tre, som han laget til datteren.








Og her er han på sin 1940-modell BMW med sidevogn.