14. oktober 2010


Jeg har flyttet hit en Tarald Louen og en Lars Birkeland fra den siden de lå på før, og viser dem sammen med en fra Elias Louen.

Ingen av dem har løvehode, men alle tre er likevel av det slaget som får knivsamlere til å våkne.




Elias Louen


En pen kniv fra Elias Louen (1865-1954). Pent skåret og svært fint bevart. Og med en liten sak ekstra.


















LOUEN på tvers, slik det normalt er gjort når kniven er laget av Elias Louen og ikke hans far Tarald.











Det lille ekstra på denne kniven er at bladet også er stemplet NORWAY. Hvorfor?

Stempelet kan ha vært en diskret souvenir-merking bare, men det kan også være satt der av en annen grunn. Hvis kniven skulle selges til en turist, kunne Louen jo godt ha slått inn NORWAY, men nødvendig var det ikke. Nødvendig var det derimot hvis kniven var beregnet på å bli sendt til et annet land for å bli solgt der.

Det er eksempler på at norske knivfabrikker stemplet eksportkniver "Made in Norway" eller lignende, mens de ikke gjorde det når kniven skulle selges i Norge.

Jeg vet ikke om denne kniven har vært på utenlandstur. Er det mulig at Louen-kniver ble solgt i forretninger i England?






















18. august 2008


Louen og Birkeland


Her er to kniver som skiftet eier på Knivtorget i 2008, laget av to store knivmakere fra Sør-Audnedal i Vest-Agder: en fin Tarald Louen og en enda finere Lars Birkeland.

De to knivene er av samme type, og det er interessant å sammenligne dem snitt for snitt. Det får man gjort bare om man har knivene i hånden. Hvis knivene er på et museum og vi bare ser dem i en monter, er dette umulig, og vi får bare et overfladisk inntrykk av dem. Hvis de tilhører en samler, kan vi være så heldig å få studere dem på Knivtorget og andre knivsteder. Siden det da bare blir en kort titt, må vi nøye oss med bildene. Og da ergrer jeg meg ofte etterpå over at jeg ikke tok flere da jeg hadde sjansen.



Tarald Louen


Tarald Louen (1825-1901).

Stornøyde som vi er, ønsker vi at det skal være løvehode i skaftenden på alle Lindesnes-kniver. Og slire med gjennombrutt skjæring. Her har vi ikke noen av delene, men ellers er dette en kniv som ikke mangler noe som helst.








Typisk skjæring. En ekstra blomst i skaftet.

Typiske slireholker også, den øverste med den blomsten som også sønnen Elias Louen (1865-1954) brukte.

Som så ofte er skaftet lysere i den delen som har sittet i mørke nede i slira. Sånn er det bare. Siden det ser bedre ut med jevn patina over det hele, blir noen fristet til å farge den lyse delen mørkere. Men når man får kjøpt en kniv og siden oppdager at den er farget, er dette mye mer irriterende enn en naturlig fargeforskjell.



Pent skåret og pent bevart.










Også bladet - i helstål - er pent bevart. Etter den hakkete eggen å dømme, er det nok i sprøeste laget. Stemplingen er litt spesiell. I tillegg til Tarald Louens velkjente løvestempel er det stemplet ETL på tvers. Altså er bladet fra hans sønn, Elias Taraldsen Louen.

I et normalt stemplet Tarald-blad sitter løven på samme sted som her, med LOUEN utenfor, på langs av bladet. Elias stemplet LOUEN på tvers.

Jeg har ikke sett noe blad med bare ETL-stempel, men de skal visstnok finnes.

Kniven er skåret i kristtorn. Gustav Vigeland forteller i sine Erindringer at omtrent samtidig med at Tarald Louen, Lars Birkeland og han selv begynte å bruke Eskilstuna-blader (iallfall i noen av knivene), gikk de over fra kristtorn til lønn, og deretter snart til bjørk. Jeg vet ikke akkurat når dette skjedde, men det må ha vært et stykke ut på 1880-tallet.



Lars Birkeland


Lars Birkeland (1857-1920).

Et strålende eksemplar i svært godt bevart stand. Må være en av de fineste av knivene hans som finnes. Tenk om den hadde hatt løvehode også.

Birkeland-kniver er det ikke så mange av, og det er vel neppe noen som har en samling av slike.







Hva hadde man gjort om valget hadde stått mellom denne og en med det typiske Birkeland-løvehodet, men med litt mer ordinær skjæring og i litt dårligere stand? Dette er dessverre et problem som få av oss blir utsatt for.

Her også er det fargeforskjell på skaftet.



















Birkeland-skjæring av beste slag, gjennombrutt og med ekstra blomster og andre pene detaljer.


Prikkede bunner i skaftet, men ikke i slira. Borden midt på slira er ikke nøyaktig lik dem i hver ende av skaftet. Betyr det at skaft og slire er skåret av samme mann, men at de ikke hører sammen? Dette er slikt som hører med til de fine diskusjonene rundt en kniv. Når noe kan diskuteres, da blir det diskutert. I dette tilfellet er dommen at de hører sammen. Kniven er omtrent identisk med den det er bilde av øverst på side 109 i boka I Tarald og Elias Louens rike (Mandal 2006), og der er det også gjort slik.

Det tar tid å skjære en kniv som denne. Skaft og slire er ikke skåret samme dag. Kanskje denne kniven og den i boka er to i en liten serie, slik at han noen dager laget noen slirer, og noen andre dager en serie kniver. Birkeland kunne jo ikke vite at vi skulle sitte her nå og gå detaljene hans etter i sømmene på denne måten.


Et strøkent, laminert Birkeland-blad. Nydelig. Jeg hører at han også stemplet LHS.

Se hvor påfallende lik smelloppen er fra Louen og Birkeland.





Det aner meg at det kan være forvirrende for ikke særlig drevne knivfolk når en kniv blir vist fram og lovprist, og kanskje et svært høyt beløp blir nevnt. Og så ligger en annen kniv på bordet uten å få særlig oppmerksomhet, og har en brøkdel av den prisen, enda den kan se like bra ut som den første. Eller bedre.

Mye spiller inn. Den "objektive" kvaliteten i arbeidet, alderen, sjeldenheten, om dette er den knivmakeren som utviklet den aktuelle knivtypen eller bragte den et langt skritt framover, og så knivmakerens historie og miljø - kanskje det var et eventyr omkring ham.

Så har vi utviklingen av knivfolket. En kniv kan inneholde noe vi for kort tid siden ikke visste at den inneholdt, slik at alle (eller ingen) må ha den nå. Litt kjedelige, usignerte Blikstad-lignende kniver får ikke samme oppmerksomhet som før. Den dag det blir klart hvem det var som laget en bestemt type av disse Blikstad-knivene, og vi får sikre kjennetegn til identifikasjon, går interessen i været. Kanskje. Det eneste vi kan regne som sikkert, er at en signert (eller umiskjennelig), gammel, teknisk avansert, fint laget kniv i utmerket stand, ikke kan miste glansen.



Den omtalte boka

I tilfelle du ikke har den:

Rolf A. Eikaas (red.): I Tarald Louens rike. Treskjærermestrene fra Sør-Audnedal. Mandal 2006.

Du kan bestille boka ved å sende en mail til:

rae@lindesnes.kommune.no


.