24. januar 2011



Oliver Fredriksen


Knivsamlere flest har en del usignerte kniver som de ikke vet hvem som har laget. En trøndersk knivmaker som ikke signerte, og som det finnes en del kniver etter, er Oliver Aleksander Fredriksen (1871-1962) på Lundamo, noen mil syd for Trondheim. Vi skal se på noen av knivene hans her.

Oliver Fredriksen var av beste knivmakerslekt. Han var bror av Karl Fredriksen (Stor-Karl) og onkel til Karl Karlsen (Stum-Karl), to av Midt-Norges største til å lage utskårne beinkniver. Og han var bestefar til den kjente knivmakeren Olle Oliversen.

En av de knivene som i denne artikkelen er omtalt som sikre Oliver Fredriksen-kniver, er kjøpt direkte av ham. De andre sikre er bekreftet av Olle Oliversen, som lærte å lage kniver av sin bestefar, og som selv har vært knivmaker det meste av sitt liv. (Jeg har skrevet om Olle Oliversen i 1996-utgaven av boka Kniver og knivmakere, side 160-165.)

Etter de sikre knivene viser jeg noen usikre, og så kommer jeg med noen teorier på egen hånd.

Du kan lese om Oliver Fredriksen på Kildenett, der det ligger en artikkel skrevet av Bjarne Prytz, med tittelen "Hestehandler og romanihøvding". Problemet er at Kildenett ofte er utrolig tregt og noen ganger slett ikke til å komme inn på. Prøv:

http://www.kildenett.no/filearchive/hestehandlerogromanihovding.pdf


Folketellingen for Støren i 1900 gir disse opplysningene:

Oliver Fredriksen. Født i 1871 på Ørlandet. Yrke: "Blikkenslager Omstreiffere". Sedvanlig bosted: Trondheim. Adresse i 1900: Rydningen gård, Støren.

På den tiden hadde han og kona Maria fått sine første tre barn. Sønnen Oliver var født på Tynset i 1891. To døtre var født på Nordmøre: Anna Fredrikka i Stangvik i 1893, og Nikoline Gustava Fredrikka i Surnadal i 1898 (Stangvik ble senere slått sammen med Surnadal).

I Folketellingen for 1910 finner jeg ham ikke.

Han bodde på Lundamo det meste av sitt liv, fra ganske tidlig på 1900-tallet, og var en kjent person i bygda, men han hadde også reist omkring og bodd mange steder. Prytz forteller i sin artikkel at han også bodde på Nordmøre og i Østerdalen.




Beinkniv fra Oliver Fredriksen


Som knivmaker kunne nok ikke Oliver måle seg med sin bror Stor-Karl, men også Oliver laget fine beinkniver, som den typiske, staselige saken på bildene her.

Jeg har hørt at han kunne lage mye bedre kniver når noen var villig til å betale for det. Altså akkurat som så mange andre knivmakere. Men jeg tviler på at noen virkelig superkniv fra ham finnes.












Skjæringen i bein er effektfull, selv om den er ganske enkel i både tegning og utførelse.

Graveringen i messingholkene har diverse detaljer som bør kunne brukes til å sammenligne andre kniver med, i håp om å kunne si hvem som har laget dem:















Trambuleringens utstikkere har en tendens til å strekke seg langt utenfor hovedstreken på én av sidene, og avstanden mellom hver strek varierer mye.

I en gammel kniv er dette mer en teknisk beskrivelse enn noen egentlig vurdering av knivens verdi. Sånne svakheter kan gi en kniv stor sjarm, og det er alltid hyggelig med detaljer som gjør at vi kan kjenne igjen en bestemt knivmakers hånd. Detaljer som ville gitt trekk i en knivkonkurranse nå, er ikke uten videre relevant for bedømmelsen av gamle kniver.


Litt ustø lodding med mye synlig loddetinn, langt unna kvaliteten til sønnesønnen Olle. Men så er det vel heller ingen som har levert bedre loddinger i denne type kniver enn dem vi ser i Olle Oliversens fineste.




Blad fra B. Knudsen:

B. KNUDSEN ILEN TRONDHJEM

Denne versjonen av Knudsen-stempel sier ikke stort om når kniven er laget. Det ble brukt både før og under krigen, og et eldre blad kan jo godt sitte i en etterkrigs kniv.




Et annet eksemplar i bein


Disse bildene tok jeg for mange år siden, av en beinkniv med messingholker. En knivsamler i Trondheim fortalte at han og en kamerat var hjemme hos Fredriksen og kjøpte hver sin. Kameratens kniv var mye finere enn denne her, men den ble siden stjålet.

Dette var den kniven Oliver Fredriksen gikk med på seg da de kom, og den var nok allerede en del år gammel. Den har hans egne initialer O.F. på både skaft og slire. Blad fra Helle.




Kniver med metallslirer

Som de aller fleste av de andre taterknivmakerne laget nok også Oliver Fredriksen flest kniver med slire helt i metall. De var raskere å lage og kunne selges til lavere pris. En fordel med hele metallslirer er at det er god plass til dekor, sånn at vi kan lære graveringen ordentlig å kjenne.



























Her også kjenner vi igjen graveringen med lange utstikkende streker på den ene siden av hovedlinjen.



Det som kan se ut som en ring rundt overkanten av slira, er i virkeligheten en brett. Vi ser det i loddeskjøten: metallet er brettet utover og banket inntil før slira er formet.











Blad fra Helle.










Eldre metallslirer


Bildene over viser det som kan regnes som typiske kniver fra Oliver Fredriksen, men jeg har et par eldre messingslirer som også er fra ham.


De to slirene til høyre på dette bildet er laget av Oliver Fredriksen.

Den som er blitt med til venstre på bildet, er fra Fredrik Karlsen, kjent som Lille-Fredrik (bror til Nils Karlsen, Kyrksæterøra).

Her er det på alle tre satt på ring i overkant av slira, det er ikke bare kanten som er brettet.






Litt forskjellig gravert.

I nederste slire, den antatt eldste, er det brukt bare strekgravering.

Øverste slire har strekgravering med trambulerte bunner. Den virker nyere både fordi den ligner mer på mye senere slirer og fordi den er enklere og mer drevent utført.

På den antatt eldre er det lagt mer arbeid i detaljene, noe som kan oversettes slik: dårligere lønnsomhet.

Disse to Oliver Fredriksen-slirene kjøpte jeg på Elverum engang, og betalte altfor mye. Men nå som jeg plutselig trengte dem her, var jeg jo glad jeg fikk sikret meg dem. Det er en stadig påminnelse: Vi må ha alle kniver som finnes.

Det hadde vært mye morsommere om det hadde vært original kniv i dem.




Tendens?


Litt mer om lønnsomhet.

Dette var ikke hobbyknivmakere. Hvis de fikk bestilling på en fin kniv, laget de en fin kniv. Hvis de laget kniver til vanlig salg, måtte de få best mulig resultat på kortest mulig tid. Dette betyr ikke at det måtte slurves, men at en teknikk som gikk fortere å utføre, var mer lønnsom enn en som tok lengre tid.

Hvis en knivmaker så at en annen laget tre kniver på den tiden han selv brukte på to, og fikk samme pris for dem, varte det vel ikke lenge før han gikk over til den raskeste metoden.

Det ser ut til å være en tendens at det er mer strekgravering på eldre taterkniver og mer trambulering på de nyere. Kanskje fordi trambulering gikk fortere, eller fordi den ikke var så anstrengende for muskler og ledd.

Det ser også ut til at det oftere var strekgravering i dyrere kniver.

Hva er finest av strekgravering og trambulering? Fra en dyktig gravør er begge graveringsmåter en nytelse å studere.

Trambulering blir ofte regnet som mer ekte og typisk taterarbeid. Det kan være litt skummelt å tenke, for da risikerer vi å vurdere en kniv som et taterarbeid fordi den har denne graveringen, og omvendt. Graveringen er bare ett av elementene å se på når en kniv skal klassifiseres.




Nyere kniver


Denne kjøpte jeg uten å være sikker på hvem som hadde laget den. Den har tilnærmet budalmønster, og skaftholkene har også et visst budalpreg. Så jeg var glad da Olle Oliversen kunne fortelle at dette er en kniv fra Oliver Fredriksens eldre dager.












Det brunbeisede skaftet kan se ut til å være laget av et treslag med flammeved i stammen. Det er det ikke. Dette er et skaftmateriale som har vært mye brukt i Trøndelag: rirkule på gråor. De fleste gråor-kulene er lite verdt, men av og til kommer vi over en som denne. De kan være litt løse i veden, men ellers er dette fine saker.


Bladet er ikke kommet bort. Det har aldri vært der. Likevel har skaftet "gjennomgående tange" i enden. Når eieren har satt i blad, ser tangen gjennomgående ut på ordentlig.

Det er jo opp til den som eier en sånn kniv, men selv synes jeg det er å ødelegge kniven litt om man setter blad i den.

Legg merke til at kanten er buet litt inn over skaftenden. Fin måte å gjøre det på, og ikke uvanlig i Trøndelag.



Loddeskjøt midt på siden, som det svært ofte er i trønderske kniver. Som regel har holkene skjøten på hver sin side. Noen synes visst at det ser helt feil ut, for av og til ser vi at knivsamlere har fått snudd en av holkene.




På denne også er overkanten brettet så det ser ut som det sitter en ring der.


















Gravering i nysølv. Trambulering hele veien, unntatt bladnervene.





Det var noen sikre kniver fra Oliver Fredriksen. Og så går jeg over til noen teorier, som altså er usikre. Men: Hvis jeg skulle vente til jeg var sikker her, ville jeg vel aldri skrevet noe. Det får heller forandres på siden.



En treslire


Utskåret treslire med strekgraverte nysølvholker.

Jeg hører at dette er noe som Oliver Fredriksen ikke har laget. Jeg hører til og med at det ikke er noen tater som kan ha laget den.

Men likevel, det får ikke hjelpe, jeg ser ikke bort fra at dette er en slire fra Oliver Fredriksen. Vi skal se nærmere på noen detaljer.

















Det er alltid vanskelig å bedømme kniver ut fra bilder. Man får ikke den samme følelsen når man ikke kan holde dem i hånden, se dem med lys inn fra flere kanter, og i beste fall kunne studere dem ved siden av en rad andre kniver av samme type.


Her har jeg lagt slira ved siden av de to gamle messingslirene:













Oliver Fredriksen eller ikke? Mønstere ble kopiert fra den ene knivmakeren til den andre, da som nå, også mellom dem som var tatere og dem som var "bønder", så dette er vanskelige øvelser. Dekoren i treslira har svært mye til felles med de to messingslirene.

Likheter er skumle, siden så mange etterlignet hverandre som best de kunne, men likevel. Jeg får si det sånn, til tross for at jeg har fått noen protester: Jeg mistenker sterkt at treslira er laget av Oliver Fredriksen.


Typisk taterkule, laget av en sammenrullet strimmel nysølv som er loddet sammen og formet. Men ikke bare tatere gjorde det på denne måten.


















Tresliras nedre slireholk har en annen gravering enn den øvre holken og magebeltet. Sånt skjer, og dette er ikke noe som betyr at den ikke er den opprinnelige. Selv om det alltid er grunn til mistanke.

Fra disse to bildene er det lite hjelp å få. Jeg ser ikke noe her som tyder på at de ikke er gravert av samme mann, men heller ikke noe som tyder på at de er det.




Så går jeg over til et annet, vrient tema: Budal-naboene, der jeg også vil trekke inn Oliver Fredriksen.



Budal og "naboer"


I artikkelen Metallslirer fra Budal (fra januar 2007) har jeg et avsnitt om "naboene". Med "naboer" mener jeg de beslektede helmetallslirene med sidevinduer, som er mer eller mindre kopier av Budal-slirene, men ikke riktig i samme kvalitet. De har vært laget rundt om i Sør-Trøndelag, og vi vet svært sjelden hvem knivmakeren var.

Det jeg skal ta opp her, er likheten mellom kniver fra Budal og taterkniver som er laget ikke langt unna. I denne sammenhengen er for eksempel Lundamo i nærområdet.


Her er en typisk Budal-slire av nyere type (slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet), fra Jon Svendsen Enlid.


Graveringen på den nyere typen varierer noe, men følger hovedsakelig mønsteret som er vist her.




Det er ikke ofte man kommer over noen slire med original kniv i, hverken fra Budal eller fra naboene.

Det finnes flere typer av naboene, og så finnes det jo metallslirer som ikke kan plasseres i denne gruppen. Her er et par typiske eksempler på naboslirer av det slaget jeg omtaler her, de som er mer eller mindre kopier av dem fra Budal:














Kvaliteten er høyere på de "ekte" enn på naboene både i design, materialer og utførelse. Naboenes slirer har vanligvis tynnere metall enn de tilsvarende fra Budal. De har endekule laget av en sammenrullet og sammenloddet metallstrimmel, ikke en massiv kule som i Budal. Opphengsfestet er av plater som er loddet sammen. Sidevinduenes plassering er ikke på samme måte et resultat av sliretypens utvikling. Og så har de vanligvis lavere standard på dekoren.

Men det er også så mye som er likt, at naboskapet er klart. Jeg mener at denne typen naboer er en taterversjon av knivene fra Budal, og at det var flere som laget dem.

Flere tatere jeg har kjent fra dette området, har sagt at slirer som er laget på denne måten, med både sidevinduer og loddeskjøt midt på baksiden, ikke er laget av tatere. Men der er jeg altså ikke overbevist. Jeg tror at mange av dem er det.


På bildet har jeg lagt en Oliver Fredriksen-slire (til venstre) ved siden av en av de eldre Budal-slirene, de som er satt sammen av flere deler. Alltid morsomt å sammenligne og diskutere hva som er likt og hva som ikke er det.

Taterslirer har ofte denne dekoren. I motsetning til de typiske naboene med rett slire blir disse likevel ikke forvekslet med dem fra Budal, siden taterslirene er krumme og konstruert på standard tatermåte, med lodding på baksiden langs sidekanten.

Oliver Fredriksen var en av dem som hele sitt liv brukte et typisk budalmønster i slirene. Jeg mistenker ham for å ha laget "naboer" i yngre år, hvis det var sånt det var marked for. Jeg skal iallfall følge med på kniver jeg kommer over, med tanke på dette.


Her ligger den nyeste kniven jeg har vist fra ham (til høyre), ved siden av en "nabo"-slire. Begge har brettet overkant med omtrent de samme linjene rett nedenfor.






Hvem kan man spørre?

Slektninger og andre som så de gamle knivmakerne i arbeid, kan selvfølgelig bidra her. Men husk at de som lever nå, så denne knivmakeren i arbeid bare på hans eldre dager. Knivene han laget da han var 70 år, kan se ganske annerledes ut enn dem han laget da han var 25. Og hvis noen har en kniv etter ham, er det størst sannsynlighet for at det er en av de nyere.

Det gjelder også i det aktuelle tilfellet. Hva Oliver Fredriksen laget før første verdenskrig, eller før år 1900, er det knapt noen som kan si noe om. Han kan ha laget budalkniver av nabotypen rundt århundreskiftet og kanskje et par tiår framover, uten at noen av dem jeg har snakket med vet noe om det.

Men da vet jo ikke jeg det heller?

Nei.




Spania og enda lengre


Hvor kommer dette mønsteret i knivene våre fra? Ikke akantusen i det hele tatt, for den kom jo fra Syd-Europa og spredte seg utover hele Europa, men akkurat den kniv-akantusen som vi finner blant annet i taterknivene?


Her er en detalj fra en spansk 1700-tallsslire. Den var på eBay for noen år siden, og jeg tok vare på bildet.

Strekgravering med trambulering i bunnene. På knivskaftet er også bunnene strekgravert.

En akantus som denne kunne ha sittet på en norsk slire uten at vi hadde stusset over det. Vi hadde lurt på hvem som laget den, men ikke tvilt på at den var norsk hvis det var en slire som ellers så norsk ut.

Og så er den altså spansk. Hvis vi beveger oss til Midt-Østen og videre til India, ser vi en hel del som ligner.

Knivene beveget seg lett omkring med sjøfolk og andre som reiste omkring, uavhengig av dem som hadde laget dem. Eller det kan hende at det var knivmakerne selv som dro omkring. For eksempel de som kalles "de reisende"?

Her er det noe å grave i, så dypt man bare vil.