23. juni 2011
Loa-Vilhelm
Jeg tar opp igjen en knivmaker jeg har skrevet om tidligere:
Vilhelm Kristian Larsen Tønsakereie (1856-1932), fra Solør i Hedmark, som var kjent under navnet Loa-Vilhelm og regnes som en av Hedmarks riktig gode taterknivmakere. Jeg vet ikke hva dette Loa-tilnavnet kommer av.
Første gang jeg skrev om Vilhelm Larsen var i august 2007, da jeg visste omtrent null om ham, og så har jeg lagt til litt siden. Det er på tide å skrive det helt om.
Jeg begynner med den første kniven jeg så som ble påstått å være en Loa-Vilhelm.
Et bomkjøp?
Denne kniven, som jeg her kaller Kniv 1, var til salgs på Knivdagene på Elverum i 2007.
Den ble påstått å være fra Loa-Vilhelm. Jeg hadde hørt om ham flere ganger, om de fine knivene hans og om hvor skummel han kunne være å komme ut for, men noen kniv kniv fra ham hadde jeg aldri sett.
I 2007 visste jeg ikke engang hva han het, mer enn Loa-Vilhelm. Og dette var nok noe jeg hadde til felles med knivfolk flest, helt til Thor Engebretsen skrev to artikler i Knivbladet 2008 nr 2, side 4-10, og virkelig gjorde ham kjent.
Kniven var fin. Litt dyr, men jeg kjøpte den.
Allerede neste dag på Knivtorget fikk jeg se to kniver som utvilsomt var fra Loa-Vilhelm, og det ble klart at min kniv ikke var det.
Det blir gjerne noen vellykkede kjøp på knivtreff, og noen vi burde holdt oss langt unna (og noe tilsvarende kan sies om de knivene vi selger). Denne så ut til å være et bomkjøp. Sånt skjer.
Litt dumt, for jeg ønsket meg altså en bra Loa-Vilhelm. På den annen side: Min kniv var det den var: en fin kniv laget av en eller annen, sannsynligvis en tater, som ingen jeg traff kunne identifisere. Og den var fra en dreven knivmaker, og såpass spesiell at det måtte gå an å finne ut hvem knivmakeren var.
Og hva er nå et bomkjøp? Mye kan forandre seg den dagen vi endelig vet hvem som har laget en kniv.
Vi kan se på noen detaljer:
Den har et mønster av Lars Fredriksen-type, og ser dermed ut som noe fra Aust-Agder eller der omkring.
Pent skåret tre, noenlunde pent gravert nysølv, rar nedre slireholk, og alt var bra bevart. Bladet er fra Svein Tverberg (skal vi kalle ham Tverberg eller Svimbil?), med hans nest eldste stempel.
På baksiden er det slått inn JK med en prikk midt under, og nedre slireholk har eierinitialer.
De to knivene på Knivtorget
Da går vi over til de to sikre Loa-Vilhelm-knivene jeg fikk se på Knivtorget i 2007. De to er svært like, men siden dette er usignerte kniver, kan det være nyttig å ha flere bilder å sammenligne detaljer med, om du har en kniv av dette slaget og lurer på om den er fra ham. Det er massevis av detaljer å oppdage på dem.
Her kaller jeg dem Kniv 2 og Kniv 3.
Kniv 2
Det meste her er litt annerledes enn på Kniv 1.
Selv om han ikke kommer opp mot det jeg har vist fra de beste treskjærerne, er dette bra saker. Han har også sin egen stil, så selv om knivene er usignert, kan skjæringen kjennes igjen (helt til det dukker opp en som vi ikke har hørt om og som gjorde det svært likt, men slike skumle tanker fortrenger jeg foreløpig).
Like fint skåret på forside og bakside:
I bunnene på slireholkene brukte han en kombinasjon av strekgravering og trambulering, mens det er bare strek i bunnene på de fleste skaftholkene jeg har bilder av her.
Legg merke til stålranden i det førskrigs Frost-bladet. Etterkrigs fabrikkblader blir ganske tamme sammenlignet med disse som er smidd på maskinhammer. De gamle har et håndsmidd preg, selv fra de store fabrikkene. Så er de da også i mange tilfeller smidd med utstyr som ikke skiller seg så mye fra det som smedene i for eksempel Tinn brukte. En gang imellom kan stålranden bli så livlig som her.
Kniv 3
Kniv 3 skiller seg ikke mye fra Kniv 2, men litt forskjell er det, iallfall så mye at det er klart at han tegnet mønsteret på nytt hver gang og ikke kopierte en fast mal.
Forrige slire er fullskåret på begge sider, men på denne er mønsteret på baksiden bare enkelt skisset opp. Kall det gjerne kolrosing:
Da er det vel ikke umulig at han også kan ha laget noen enklere med bare kolrosing alle steder.
På denne kniven har alle holkene trambulerte bunner. Ingen streker her.
Til sammenligning: Lars Fredriksen
Det blir noe annet i lær enn i tre, men likevel: Sammenlign sliremønsteret i dette fine eksemplaret fra Lars Fredriksen (1885-1965) med det på mitt "bomkjøp". Ingen tvil om at min ukjente knivmaker - som så mange andre - etterlignet Fredriksens mønster så godt han bare kunne.
Jeg tar også med to bilder av en Lars Fredriksen i tre, en som også var til salgs på Elverum i 2007. Uten gravering denne gangen, og med enklere bakside på slira. Dyktig gjort. Ikke samme mønster som på min kniv, men enkelte detaljer i mønsteret ligner, særlig i skaftet.
Et bomsalg?
Jeg likte dårlig at kniven min ikke var en Loa-Vilhelm. Og så fikk jeg det for meg at da ville jeg ikke ha den, og solgte den videre.
Etter å ha ruget på saken litt mer, kan det hende at den ikke var et bomkjøp, men et bomsalg! Jeg fikk opplysninger fra Loa-Vilhelms etterkommere, og jeg så i folketellingene, og da dukket Lars Fredriksen fram igjen.
Loa-Vilhems kone Marte Olsdatter (Alting) var født i Holt, Aust-Agder, 22. juli 1882 (eller 2. juli 1883, som jeg har fått opplyst av etterkommere), og døde i 1964. Hun var altså svært mye yngre enn mannen, og levde nesten helt samtidig med Lars Fredriksen.
Og hvem var det ikke som bodde i Holt, om ikke nettopp Lars Fredriksen! Så spørs det om og når Vilhelm var i Holt og hva slags kontakt han kan ha hatt med Lars Fredriksen. Spennende saker, som jeg gjerne vil høre mye om hvis noen vet noe.
En Solør-dolk
Thor Engebretsen hadde to artikler i Knivbladet 2008 nr 2, en om Loa-Vilhelm og en om "Solør-dolkene". Der forteller han også om Loa-Vilhelms vanskelige liv, blant annet flere års straffarbeid for drap.
Solør-dolkene er en type dolker med samme skaft som den på det bildet jeg skal vise nedenfor, med slirer av litt forskjellige slag. Engebretsen antok at skaftene kom fra Spania.
Dolkene har blad fra Bernhard Lismoen (1846-1931). Selv om skaftene ser veldig utenlandske ut, antok Thor at det var Loa-Vilhelm som monterte dem. Den teorien skulle han senere få bekreftet.
På Vårmarkedet i Vikingskipet 2009 fikk vi se denne dolken. Jeg tok noen bilder av den og la ut i rapporten fra det markedet, og Thor fikk senere kjøpt den:
Den bekrefter Thor Engebretsens antagelser, for den har treslire som opplagt er skåret av Loa-Vilhelm, og graveringen er også fra ham.
Alltid hyggelig når en teori går opp! Det er bare å gratulere. Thor har skrevet om dolken i Knivbladet 2011 nr 2, side 66-69.
De svært uvanlige skaftene går det an å gruble mer over. De kan godt ha kommet fra Spania, men det kan vel også ha vært Loa-Vilhelm selv som laget dem, etter utenlandske forbilder.
Legg merke til bunnene i graveringen. Her også er det brukt en kombinasjon av strek og trambulering. Han er et eksempel på at en knivmaker ikke alltid gjorde det på samme måte hver gang, selv ikke innenfor samme kniv, og ikke alltid engang innenfor samme holk!
En beinkniv
Så kommer vi til en kniv jeg har hatt på hjemlån i det siste:
En fin taterkniv skåret i bein, med sideskinner og magebelte, og med midtskinne på baksiden.
Litt annerledes skåret enn dem i tre, men både skjæring og gravering viser at også denne er laget av Loa-Vilhelm.
Baksiden av slira er uten dekor.
På skaftholkene er bunnene gravert i strekdekor, mens på slireholkene er det en kombinasjon av strek og trambulering.
Noen årstall og steder
Jeg har sett litt i folketellingene.
Folketellingen 1865 for Eidsvoll:
Vilhelm Christian Larsen, 10 år i 1865, født i Nesset i Romsdal. Bosted: Tønsager-Moen.
Folketellingen 1900 for Oslo:
Vilhelm Larsen Tønsager, født 1856 i Eidsvoll. Familiestilling: Straffange. Yrke: "Haandv.arb., træskjærer, omstreifer". Bosted: "Akershus Strafanstalt Fæstningen".
Folketellingen 1910 for Hof i Hedmark:
Vilhelm Larsen, født i Eidsvoll 26. august 1856. Bosted: Hof (der han bodde på Arneberg). Yrke: kobber- og blikkenslager.
Hans etterkommere forteller at han ble født i Nesset i Romsdal i 1856, og at Eidsvoll var der han vokste opp.
