4. september 2011
Noen gamle kniver på Knivtorget
Her viser jeg noen kniver jeg tok bilder av på Knivtorget på Elverum i 2011.
Ole Jacobsen Vestby
På knivtreff håper vi alltid at det skal komme fram noen av de gamle toppknivmakernes kniver, helst eksemplarer som vi ikke har sett før. Knivtorget på Elverum er stedet for å få se en kniv fra Ole Jacobsen Vestby (1875-1954) fra Nord-Odal. I år var det hele to stykker i hvalrosstann der, og da blir jo alle glade.
Her er den ene. Christen Ringnes hadde den med. Den har tilhørt hans bestefar. Lekker sak med alt som hører til, bortsett fra at det denne gangen er brukt et usignert svenskeblad.
Det var knivmakeren Gisle Haaland på Hamar som for 20-30 år siden reddet kniven og satte den i stand etter å ha sett Ringnes' far bruke den på gården!
Som så ofte med Vestbys kniver har den initialene til første eier. Sånt pleier å gjøre at knivene sitter ekstra hardt der de sitter, så selv om samlere flest gjerne vil ha dem med hjem, blir det sjelden noe av.
På en sånn hvit kniv som dette er det ikke alltid lett å fastslå materialet med sikkerhet. Her er det ingen sak, for baksiden røper hvalrosstannens spesielle kjerne. Verre er det når denne kjernen ikke kommer fram til overflaten, men bare er skjult under holkene.
Svarte Vestby-kniver har jeg vist fine eksemplarer av tidligere. Det er en blant knivbildene fra Knivtorget 2009, og en her.
Første eiers initialer: ER, som står for Even Ringnes (1886-1926), Ringnes gård i Stange, Hedmark.
Mye morsomt å se på i denne kniven. Fine drager og blomster med de variasjonene i gravering som vi venter i en Vestby, og med innlagt abelone for å friske opp.
Legg merke til naglene som dekoren er festet med. Med moderne lim er det ikke lenger nødvendig i kniver som lages nå, men det er dekorativt når det er pent gjort.
Jeg fikk bare så vidt begynt å studere den. Dette er sånt som man må bruke lang tid på hvis man skal få med seg seg alt.
Aasmund Voldbakken
Vestby-kniven ovenfor lå ikke i hvilken som helst sekk, men i denne skuldervesken fra Aasmund Voldbakken (1943-1990).
Alltid gøy å se sekker og vesker fra Voldbakken. Denne fine saken er laget i 1978. På den tiden hadde han allerede fått seg et stort navn som kunsthåndverker, men ennå hadde han ikke kommet i gang med knivproduksjonen.
Utskåret trekniv
Denne tror jeg ikke det kom noen konklusjon på.
En fullskåret kniv med langt blad (jeg målte ikke). Ikke usannsynlig at den har hatt slire av samme slag, men det vet vi altså ikke.
Lillehammer ble nevnt, som vanlig når noe ser ut som dette, men den kan vel like gjerne være fra et annet sted. Da Arve Amundsen-kniven ble vist på Knivtorget i 2008, fikk vi en kraftig påminnelse om at det var dyktige folk på Lillehammer som til da hadde vært ukjent for knivsamlere flest. Denne her er ikke av samme høye kvalitet, men den er ikke verst heller.
Henrik A. Lømo
Her er de interessante, både knivene og skrinet de ligger i. Thor Engebretsen hadde dem med for å vise fram.
Skrinet er det som Henrik Amundsen Lømo (1849-1925) fra Jømna i Elverum kommune stilte ut kniver i på den store utstillingen i Oslo i 1914.
I bunnen under fløyelen er det skrevet:
Knivkasse til Jubeleumsutstellingen 1914
og stempel:
Henr. Lømo JØMNA
Et praktfullt skrin til å ha en liten Lømo-samling i!
Og ikke bare det. En av knivene som ligger der nå, var med på utstillingen. Denne:
Loa-Vilhelm
På Knivtorget fikk Thor Engebretsen en viktig ny kniv i samlingen sin av kniver fra Loa-Vilhelm, den med bein i skaft og slire på bildet her. Jeg har tidligere vist den i Loa-Vilhelm-artikkelen.
Den store, staselige Solør-dolken med hel metallslire hadde jeg ikke bilde av fra før.
6. september 2011:Nyanskaffelsen frisket virkelig opp i denne fine, lille samlingen. Så nå er spørsmålet: Brukte han noen gang ibenholt? Vi må alltid ha noe nytt å ønske oss, og en ibenholt-kniv hadde gjort seg veldig bra i denne rekken.
Kort etter at jeg hadde lagt ut dette, fikk jeg vite mer om hva disse Solør-dolkene er for noe. Skaftet, med graveringer, er laget i Spania på slutten av 1800-tallet. Jeg skal komme tilbake til dette etter Dyrsku'n.
Her fikk vi altså se to fine, små knivsamlinger, en av Lømo og en av Loa-Vilhelm. Det blir ofte klaget over at samlerne går rundt med supre gamle kniver i veska, som de bare viser til noen utvalgte og ikke legger fram så alle kan se dem. Men det er ikke bare å legge dem fram heller. Jeg har alltid ønsket meg at samlerne kunne presentere samlinger av gamle kniver i en flat monter så alle kunne studere dem, akkurat som vi kan med nylagede kniver som er med i årets konkurranse.
Vi har hatt noen fine utstillinger av dette slaget inne på museet, men det er noen år siden sist, og på Jakt- og Fiskedagene er det ikke der knivfolk holder til. Hvis det skulle fungere ordentlig, måtte vi fått til noe nede på Knivtorget. Det samme kan vi også si hvis vi skulle få opp interessen for konkurranseutstillingen. Det krever et bra opplegg og noen til å gjøre jobben. Noe i likhet med det i Ludvika, bare med litt økt sikkerhet. Hm. Jeg ser det ikke for meg.
Halvor Hoaas
Taterslire? Det har vært ganske vanlig, iallfall her i Midt-Norge, at taterknivmakere satte holker på billige fiberslirer fra Mora. Ofte beholdt de også den originale kniven og satte holker på den også.
Men andre også kunne gjøre sånt. Det lå ved en lapp med disse opplysningene:
Halvor Olsen Hoaas (1852-?). Hoaas var børsemaker og smed i Sunndal på Nordmøre (regimentssmed og bataljonssmed). Det finnes en del sølv- og metallarbeid etter ham i Sunndal. Stemplet med H. HOAAS og årstall.Det gikk ikke helt bra da navnet skulle slås inn. Enda et eksempel på hvor merkelig ofte den operasjonen kan gå galt.
Men så spørs det om det var Halvor Hoaas som laget denne. Et sånt navn kan være navnet på eier eller knivmaker, og mest sannsynlig er det knivmakeren. Det var ikke noe i veien for at en børsemaker fikk en kniv. Kanskje det likevel er en taterslire?
Det finnes andre ting som er stemplet H. HOAAS som eiernavn. Norsk Folkemuseum har et nydelig gevær med denne merkingen, som er for gammelt til at han kan ha laget det.
Det står litt om smedslekten Hoaas i Johan Meyer Fortids kunst i Norges bygder, i bindet Sunndalen på Møre, utgitt i 1938. Meyer traff Halvor Hoaas i 1937. Da var han 85 år og fremdeles aktiv.
Sunndal er en av de store kulturbygdene. Det skulle være helt rart om det ikke ligger spennende kniver rundt omkring der borte, hvis man bare kommer innenfor. Men akkurat det kan jo være et problem.
Et fabeldyr
Kniver med akkurat denne typen skjæring ser vi av og til, med varianter av dette fabeldyret som noen ganger ser ut som en drage og andre ganger ikke.
Pussig ansikt på dette eksemplaret, og den er i det hele tatt et rart fabeldyr. Men ikke rarere enn mange av de andre versjonene. Noen ganger ser det ut som om det er en kamel som ligger der.
Hvem har laget den? Eller hvor? Som vanlig blir noen teorier bragt til knivtorgs når noe sånt er framme. I dette tilfellet, som i mange andre, kan vi slappe helt av og resignere. Dragens opphav er å finne her:
Bildene er hentet i denne samlingen tegninger:
Ornamenter for norsk Træskjærerkunst / tegnede af W. S. Bergstrøm - udgivne af Kunstindustrimuseet. Kristiania 1886.
I forordet står det at Kunstindustrimuseet hadde fått tilgang til
". . . den Række Tegninger til "Ornamenter for norsk Træskjærerkunst", som Verksfører ved Throndhjems Domkirke, hr. W. S. Bergstrøm, i Aarenes Løb havde udarbeidet. Under Paavirkning af den pragtfulde romanske Ornamentik, der udfolder sig i det Bygværk, til hvis Restauration han er knyttet, har hr. Bergstrøm i sine Kompositioner benyttet det romanske Bladværk med en Frihed og Smag, der har ført til de smukkeste Resultater og visselig vil blive paaskjønnet efter Fortjeneste af vore Træskjærere, for hvem den her benyttede Stilart netop ligger saa nær."Tegningene til William S. Bergstrøm (1831-1905) var altså publisert og tilgjengelige hvor som helst i landet, og temmelig like kniver kan være laget av knivmakere som ikke engang visste om hverandre.
Så kommer spørsmålet: Er dette tegninger av gjenstander som fantes, eller er de Bergstrøms forslag til noe som kunne lages, med ideer hentet fra Nidarosdomen der han arbeidet?
Det er noen flere kniver i denne samlingen tegninger, og det finnes flere lignende samlinger. Jeg får ta fram noen av dem og skrive mer om dette. For her er det mange morsomme sammenhenger, der noen av våre staseligste kniver i hvalrosstann er involvert, og der store knivmakernavn har vært foreslått.
Et par bladstempler
Stempelet i seg selv er det ikke noe rart med, det er et helt vanlig et fra smed og knivmaker Even Johannes Blindingsvollen (1908-1985), Ringsaker. Men det er da ikke vanlig å se det på et sånt blad? Bladet ser jo helt Eskilstuna ut.
Har han tatt et Eskilstuna-blad, varmet det og slått inn stempelet sitt (nødvendig å varme bladet for å stemple så dypt og fint i helstål), og herdet det på nytt?
Et annet stempel:
Bladstempel O. MOSTAD, slått inn opp-ned som de ofte er i Aust-Agder. Men det har ikke de bokstavene vi er vant til i et blad fra Oddvar Mostad (1927-2006), han som vi så i aksjon som smed på Elverum i så mange år, og som stemplet rettvendt O. Mostad.
Dette er i stedet fra hans far, Ola Mostad (1892-1965). Ikke så ofte å se.
Til sammenligning: Her er Oddvar Mostads tre stempler, etter at han hadde sluttet å smi på gammel måte (se Aust-Agder-metoden) og hadde sluttet å stemple OM opp-ned med løse bokstaver.Eldste stempel øverst. Oddvar Mostads blader med årstall (og navnet i kursiv) forklarer selv når de er smidd, her et stort standardblad fra 1991 og et lite vaierblad med et mindre stempel fra 1996.
Et par kniver til
Disse to skriver jeg heller om siden.Til venstre en Blikstad. Ikke bare ligger det en mann på toppen, på den plassen der løver pleier å ligge, her er det også andre ting det går an å gruble over.
Og til høyre er en kniv som gjør at jeg enda en gang må skrive litt mer på artikkelen om Fredrik Wang.
Henrik Vensild hadde mye interessant med seg, for eksempel kniven med denne tilsynelatende enkle slira. Jeg kommer tilbake til den også.
